Tordivelen og humla satt og ventet og ventet på tusenbeinet. De skulle spille kort. Endelig banket det på døren, og tusenbeinet rusla inn.
"Her har vi ventet på deg fra grytidlig morra, og nå er det snart kvelden!" sa humla.
"Ja, unnskyld meg, men det er så sølete ute at jeg måtte tørke av meg på føttene før jeg kunne gå inn."
Det var fest i jegerforeningen, og han satt der og prata om løst og fast med borddama si, ei ung og puppal dame.
"Kona mi er flink til å etterligne fugler," sa han for å ha noe å si.
"Jasså," svarte den skjønne. "Så interessant!"
"Ja, og akkurat nå sitter'a der borte og ser på oss med falkeblikk!"
Vesle-Per var blitt så fæl til å banne, men lovte å slutte bare han kunne få en kanin. Joda, det var ikke nei i farens munn, og kanin ble kjøpt inn......en drektig hunn.
Men da Vesle-Per, kry som en hane, skulle bære kaninhunnen hjem, gikk det ikke likere enn at hunnen plutselig begynte å yngle.
"Dæven døtte, fankern fløtte! Nå detter'n fra hverandre," ropte Vesle-Per.
Under et skytterstevne kom to karer til å skyte på samme skive. Da gutta i anvisergrava fikk ned begge skivene og fikk se at den ene var like hel, mens den andre hadde dobbelt så mange treff som skudd, ringte anviseren til standplassen: "Bruker'n hagl han som skyter på skive to?"
Den naturinteresserte lærerinna viste fram en plansje med en kjøttmeis og en spurv på.
"Kan du, Ingrid, vise meg kjøttmeisen?"
"Ja, den sitter ved siden av spurven," svarte Ingrid.
En fjellklatrer mistet taket og styrtet ned mot avgrunnen, men fikk klort seg fast i en liten busk og ble hengende der.
"Hjælp!" ropte han. "Er det noen der oppe?"
En dyp og malmtung røst fra himmelen runget ned i kløften: "Jeg skal hjelpe deg, min sønn. Men da må du være fast i troen og ha full tillit til meg."
"Åja, jeg stoler fullt og fast på deg," kom det fra klatreren. Og fra oven hørte han: "Slipp nå taket i busken!"
Lang pause. Så ropte klatreren forsiktig: "Er det noen andre der oppe?"
Støtt og stadig var Per på farten i skog og mark og fjell. Han likte å vandre både med og uten stang eller børse. Og en alvorsmann; det var han også.
En søndag var han i kirka, men på vei opp til alteret for å ofre, var han så uheldig å snuble i en forhøyning og utbrøt:
"Det var da fanken så ulendt det var oppi her'a.
For lenge siden var det et tømmerhoggerlag som under hogginga i allmenningen fant muselort i varene de kjøpte hos handelsmannen nede i bygda. At karene ble forbanna, var ikke så underlig. Så neste fredag de skulle proviantere, sa "kokken": "Og så var det 5 kilo havregryn, men helt i to påsar."
"Skal det være 2 1/2 kilo i hver pose?"
"Nei, det sa ike de andre høggera noe om, men dom ville helst ha gryna og muselorten hver for seg."
En harajeger kom heim frå skauen. Det var vinter og snøen sto som en vegg. Derfor fikk han kona si med seg ut på trammen slik at hu kunne børste av'n det grøvste.
"Er'e så mye snø i dag'a?" spurte kona, nærmest for å si noe.
"Åjo, men du veit, det er nå på langt nær alt detta, da."
"Og så kom je tel ei diger myr, og i toppen på ei furu midt utpå myra satt ein tiur. Men det var reint for langt hold. Heldigvis hadde je ei brunrutete skyggelue på hue. Den heiv je så langt utpå myra je orke, og trur'u itte tiuren kom flaksende og begynte å gjøra seg tel for den spraglete skyggelua mi. Og passelig skytehold vart det!"
Det hender desverre at reinjegere er så uheldige at de skadeskyter dyr, som løper videre. Jegeren i dette tilfelle langet ut og fant dyret langt om lenge. Men da sto allerede to andre jegere og flådde dyret. Den ene av karene var advokat og gjorde det straks klart at den som kommer først til mølla..osv. I det samme dukket jaktoppsynet opp og tok straks for den uheldige jegeren, men uten at advokaten ga fra seg dyret, da heller.
Utpå kvelden var alle samlet på ei hytte i nærheten sammen med flere andre jegere. Praten gikk om løst og fast, blant annet kom de inn på hvor fort ravnen finner fram til døde dyr.
"Ja, ike skjønner jeg hvordan den greier det," var det en som sa.
"Åjo," sa han som var jaktoppsyn. "Ravnen har vel samma utdanninga som advokater må ha."
Folk i bygda hadde mye moro av at'n Syver alltid sa så mye rart. En gang han hade vært på jakt, ble han spurt om'n hadde skutt noe.
"Je skaut tre fuggel," sa'n Syver kontant.
"Å? Åssen fuggel var det'a?"
"Ei skjære, ei kråke og en ikønn," sa'n Syver.
Det var før skabbens tid at en kar ville prøve å få seg en rev. Men han var så uheldig at'n kom borti avtrekkeren og fikk skuddet i baken. Da legen plukka ut haglene, sa jegeren: "Såpass mye veit jeg i alle fall, at hadde detta vært en annen ræv enn min, så hadde'n vært stein dau!"
Og så var det harejegeren som satt og mintes: "Det var en gang en hara som satt og gnog på noe gras da jeg skaut, og datt gjorde'n. Men da jeg skulle putt'n i sekken, spratt'n opp og la på sprang. Og jeg etter! Jakten gikk over ei slette rett mot en utgard. Og som den haran sprang! Kommen inn på grindsleet var jeg i hasana på'n, og da'n nådde grinda, var det bare så vidt jeg rakk å lukke opp for'n."
To karer var ute på harejakt. Den ene skulle "stå på høll", som de kalte det, og kameraten skulle posteres på annet vis.
Da kommer det en harepus i fullt firsprang, men stanser og setter seg ned og ser på han som "står på høll".
"Ser du'n?" ropte kameraten. Men han "på høll" somla seg ikke til å skyte. Dermed løp haran sin vei.
"Åffer i hælvete skaut du itte?"
"Nei, denna syns je var redd nukk, lell," sa han som sto "på høll".
Bikkja has Anders var av de beste harehundene som fantes, skrøt han av. Men enda så mye han jaktet, fikk han aldri noen hare. Da han Even en dag utba seg en forklaring, svarte'n Anders: "Ja, serru.....hver gang bikkja får los, så tar'n igjen haran Og med labbene stryker hu haran over ryggen. Er haran tynn og mager, så lar'an bare løpe."
Det var en kar som hadde ei jaktbikkje han kalte Truls. Og fæl var'n til å skryte av denne bikkja si. En gang påsto han at Truls kunne like mye som et gjennomsnittsmenneske; han kunne til og med juge!
Da tilhørerne tvilte, stirret han bikkja inn i øynene og sa: Truls! Hva sier katta?"
"Voff," sa'n Truls.
"Denne haran skaut je mens'n lå og sov, så han våkna itte før etter at'n var dau," sa han Ingebret da han kom hjem fra harejakt.
To jegere kom i prat med hverandre mens de gjorde opp bål og varmet litt på svarten. "Å, var'e du hadde los på i dag? spurte den ene.
"Je er itte så helt sikker, men okke du trur det eller itte, så fekk bikkja tapi ei diger lurvegran."
"Men haran kan da vel itte klatre i tre, hæ?"
"Nei, det har'u rett i. Det må nok ha vøri ræv likevel."
Ola jeger var kjent for sine gode elghunder, og en sommerdag kom ei bydame innom. Hu var glad i bikkjer og hadde hørt om bikkjene hans Ola.
"Gid, for en vakker hund!" sa dama da hu hilste på den første. "Den må da ha et fint stamtre?"
"Nei, stamtre......nei, denne bikkja miger på hvilket som helst tre, den, "svarte'n Ola
To jegere kom ut for et forrykende uvær i fjellet, med kuling og snødrev, og la seg i ly bak en svær stein. Så sa den ene: "Nei, nå skulle det vøri godt å liggi bak kjerringrumpa."
"Å, det blæs vel litt der, au?"
"Jo, kan så være, men det snør nå itte."
Førtidspensjonist Olsen hadde lange dager; derfor begynte han å skyte trost med salongrifle. Men det gikk ikke likere enn at han en dag kom i skade for å treffe naboen i bakenden. Stort oppstyr i lokalavisen! Og mye prat mann til mann imellom. Da fant Olsen det nødvendig med et dementi og skrev følgende i avisen: "Jeg skyter bare trost. Det forholder seg ikke riktig at jeg er rævjeger."
Han Jens hadde skaffet seg ny jakthund, en livlig krabat, men neppe særlig raseren. Bikkja var rent ut sagt litt av en kjøter.
"Jasså, du har fått deg ny hund," sa en bygdekar. "Men den er vel ikke ekte, den der?"
"Ekte, jo! Det trur jeg nok. Iallfall farger'n ikke av når jeg vasker'n."
Det var midt under jakta, og noen og enhver kunne være både slitne og trøtte.
"Vel, karer," var det en som sa. "Nå tar vi oss fem minutter og en røyk; men la det gå fort."
"Jeg lå på hogst på en plass som kalles Huldresetra. En dag jeg skulle felle en sværing av ei gran, stoppet plutselig motorsaga midt i treet. Jeg fikk saga ut og begynte å dra i snora. Til ingen nytte. Da hørte jeg noen som ropte at jeg skulle skifte plugg. Jeg så meg rundt, men kunne ikke se et menneske. Det eneste mine øyne skuet, var en elg som gnog småbjørk et stykke unna."
Han Ola tok en pause mens han møysommelig fylte tobakk i snadda, og så fortsatte han: "Jeg trodde fantasien spilte meg et puss og fortsatte å dra i snora. Nå hørte jeg ropet igjen, og denne gangen kom det fra den retningen elgen sto. Nå ble jeg fælen for alvor. Jeg slengte saga fra meg og løp det raskeste jeg kunne nedpå kjørevegen, der jeg møtte kjørekaren som jeg hesblesende fortalte alt til."!
"La du merke til om'n halta litt?" spurte han.
"Jo, jaggu gjorde'n det," sa jeg.
"Vel, men den elgen skal du ikke høre på. Den forstår seg ikke på motorer i det hele tatt," sa kjørekaren og smatten på gampen sin.
Det var den sommeren det var så varmt. Jeg lå en dag og dovna meg innpå allmenningen, tok kikerten og så meg litt omkring. Langt der borte får jeg plutselig øye på ei gaupe som springer etter et ørlite lam. Lammet løper for livet, og til slutt kommer begge dyra ut på ei myr. Der klatrer lammet opp i ei fallfuru, mens gaupa setter seg under og venter, mens den sleiker seg sultent rundt kjeften.
Lammet har løpt seg varm, så varm at det holder på å bli kvalt. Dermed begynte lammet å nappe av seg den krøllete ulla. Da trudde gaupa at det snødde og falt dau om av lungebetennelse.
Jeg henta begge to straks etter. Hos lensmannen i bygda fikk jeg finnerlønn for lammet og skuddpremie for gaupa.
Det var en kar som hadde vært med på en jaktreise til Alaska, og der måtte de bruke hest. En dag gikk det ikke likere enn at han ble forfulgt av en grizzlybjørn. Hesten var sliten, og bjørnen halte innpå.
"Men da vi kom til et passende tre klatra jeg opp, og hesten etter."
"Men en hest kan da ikke klatre?"
"Nei, men æ skulle'n gjøra, da?"
"Harabikkja mi har rømt. Hva i all verden skal jeg gjøre?"
"Det beste må vel være å avertere etter'n."
"Joda, men det stakkars dyret kan jo ikke lese."
To svensker hadde bestilt en fuglehund fra Norge, og de tok den straks med ut i terrenget for å se hva den var god for. Etter ett par timer sier den ene oppgitt: "Nei, denne bikkja er vi blitt lurt på. Vi kan like godt kvitte oss med'n."
"La oss for sikkerhets skyld kaste den opp i lufta en gang til," sa den andre. "Flyr den ikke da, så gid vi den bort."
Trond lå på sitt siste og maste på kona om at hun med tid og stunder måtte gifte seg med grannen, som var enkemann. Kona protesterte, men Trond tryglet og ba, og maste og maste. "Men hvorfor i huleste vil du at jeg skal gifte meg med naboen?"
"Jo, han lurte meg så stygt under æljjakta sist høst."
Han Per og han Nils kunne aldri bli enige om hvem av dem som var den dugeligste jegeren. Så da'n Per skulle redegjøre for resultatet av høstens rypejakt, så sa'n: "I år fikk'n Nils og jeg 23 ryper hver. Men det kunne like godt vært omvendt."
"Men denne stilen har jeg da lest før, Petter," sa læreren morskt. "Det er akkurat den samme som bror din skrev om jakthunden til far din i fjor."
"Ja, det er den samme hunden," svarte Petter. "Harabikkja Bella."
Det var i de tider da det ble drevet en del ulovlig elgjakt i bygda, og lensmannen hadde et svare strev med å få has på problemet, for alle holdt kjeft om hva som foregikk; også kvinnfolka og ungene. Likevel hendte det at ett og annet lekket ut; som for eksempel da han Vesle-Hans kom for sent på skolen og måtte forklare seg for frøken: "Jo, du skjønner at i går kveld skaut'n far en hara, så nå har vi bært kjøtt i hele natt."
En harejeger dro på jakt, ble borte ei uke, men så ikke snurten av hare. Det var bare å bite i gresset og dra hjem igjen. Forsmedelig! På hjemveien stakk han innom fisk- og vilthandleren og fikk øye på en flådd hareskrott i vinduet. Vel hjemme slengte han hareskrotten på kjøkkenbenken og sa: "Her, kjerring, her har'u haran."
"Ja, jeg ser det. Men så rart, den har jo ikke pels?"
"Ikke så rart, det," svarte jegeren. "Jeg tok'n mens'n bada."
"Aldri har jeg opplevd makan til rypejakt som sist høst," sa'n Einar Varpet; han satt og mintes. "Jeg støkte opp en rypeflokk som var så svær at'n skygga for sola."
"Trur jeg nok," svarte'n Nils Ruggen, som satt og hørte på. "Sjøl så jeg en rypeflokk så diger at da den letta, fulgte to harer og fuglehund med i dragsuget."
Noen jegere søkte ly i ei koie. Så var det en av dem som ble sittende og glo på en av dem som nettopp var kommet, og som han syntes å dra kjensel på. Så sa'n: "Tru om itte je har treft deg før? Je lurer berre på å det kan ha vøri hen?"
"Stemmer nok det, gut! Det var under harajakta for fire år sia. Du trefte meg i vensterfoten."
Han Teodor var en svær branne av en kar og ble regna for å være en særs dugelig elgjeger. Så måtte det sjølsagt bli han som her en høst felte en elgokse som viste seg å være en tjuespiring. Men like god som han var til å jakta, like dårlig var han på dansegulvet. Han sjenerte seg likevel ikke for å engasjere den mest omsverma jenta og ga seg til å bakse bortover gulvet. Rimelig nok ble jenta fort lei av dette, men da begynte'n Teodor å jekke seg opp med den svære elgen han hadde skutt.
"Har'u hørt at je fekk en tjuespiring her i forrige veke'a?"
"Ja, og je hørte at du tråkka'n ihæl."
To karer var på jakt, og plutselig fløy en storfugl opp og satte seg i treet like foran dem. Den ene jegeren la an, da den andre ropte: "Ikke skyt ennå, Lars. Børsa er ikke ladd!"
"Får ikke hjelpe. Fugger'n vil ikke vente, veit du."
To karer var på jakt, da den ene fikk øye på en fugl høyt der oppe, fyrte av begge løpene og så til sin begeistring fuglen bikke over og falle mot bakken.
"Det kruttet der var fullstendig bortkastet."
"Er'u gærn, jeg traff jo fuglen!"
"Ja, men fallet ville ha tatt livet av den likevel."
Politimannen må ha misforstått alt som har med elgjakt å gjøre. For da han fikk øye på elgen, la han børsa til skuldra og ropte: "Stans, eller jeg skyter!"
Han Oscar var en gammel skogens mann og god dyrevenn fra Hakadal. En dag han holdt på i skogen, kom en harejeger forbi og spurte om Oscar hadde vært vár noen hare i dag.
"Jaa," sa'n Oscar. "Jeg hørte'n skreik. Han satt nok fast på en kvaestubbe."
"Det gikk hardt for seg under rypejakta sist høst," fortalte en som hadde vært med. "Folk skaut som galne. Men først ved kveldsbordet skjønte vi hvor galt det hadde vært. For da datt det plutselig hagl ut av øra på'n Anton så det smalt i tallerken."
Selv for erfarne jegere kan det være litt av et problem å få avlivet ei katte, merkelig nok, for skyte kan de jo. Sånn som med han Jens som dro til skogs med katta og børsa, og det gikk som det pleier med katter; den unnslapp. Da han kom hjem igjen, spurte kona hans: "Nå, fekk du skøti katta?"
"Jo, litt," sa'n Jens. "Je ska skyte'a meir imorra."