Ung kvinne ved graven

Gå ikke bort til den mørke.
La henne lute alene.
Det er ingen du eller andre.
Det var denne ene.

Skumringen skjermer et enslig lys,
lyset tennes. Flammen er hellig,
sorgen ren
og ukrenkelig hennes.

Heftig var gledens glans i ditt øye,
heftig smartens tegn på din panne.
Så høyt som treet mot himmelen rager
så dyp er skyggen som speiles i vannet.
Einar Skjæraasen

Gjestebud

I gjestebudet
stod vi foran speilene
blendet av lysene
navn uten ansikt.

Bare med skinn fra
smykkene
medaljene
gevantene

Men i sørgehuset
innerst i mørket
så vi hverandres øyne.
Liv Norderhaug

De hundrede fioliner

En vår skal endog det fattigste hjerte eie.
En stjerne skal våke over de mørkeste veie.
En drøm skal senke sig over det usleste leie.

Det venter oss alle bak øde år
en time av nådig smerte.
O, hvad vi hører og ser og forstår
ved cellens ensomme kjerte,
når englen Sorg over jorden går!

Og engang kommer den hellige natt,
da evighetens sordiner
forvandler den bitreste kval du har hatt
til hundrede fioliner.
Arnulf Øverland

Til ein namnlaus

Kven skal eg takke
for det eg fekk sjå
sola gå under
og berga bli blå?
Kven skal eg takke
for all denne æra
i dette å gå her
og vera og vera.

Kven skal eg takke
for det eg fekk li
så gleda fekk grunn
å røte seg i?
Skogen har gøymt meg
og jord har eg femnt,
men kven skal eg takke
har ingen nemt.

Det bleke mot blåner
i nattsvarte brunn,
men takken lå blodlaus
som bøn i min munn.
Kvi teier du still?
Di ordløyse fører
ein vantru vill.

Du namnlause gjevar,
eg får ikkje fred
før eg kan takke
for alt som laut skje -
Men kjem du 'kje nær meg
så takkar eg henne
du gav meg for det eg
skal brenne og brenne -
Tor Jonsson

Døden

Døden er ikke slik:
En knokkelmann
som kveler ditt siste, ville skrik
med heslig hand.

Døden er ikke angst og ljå
og djevlekrav,
ikke måneskygger
rundt ei ribbet grav.

Nei, døden er fjell
som løfter sin svale snø
over vegen du drar.
Der skal du stå den siste kveld,
og se i skjær av solfalls-eld
hvor vakkert livet var.
Hans Børli

Vise til sist

For meg var alltid Gåten
en mørk og lukket gate.
Men finn i mine viser
og kjenn fra mine hender
den rislingen av varme
som skiftes mellom venner.
Den vil jeg etterlate.

Det hvite i oktober
skal bleke alle plener.
Hvert livsens tre skal smake
det siste og det samme.
Du har igjen å takke
for at du fikk være stamme
og bære grønne grener.
Einar Skjæraasen

Ved avdragsleite

Stilt må du trø
når timane ror på ein skuggesjø.
Stilt må du gå i stova
når dagen er død.

Timane ror
si levande sorg over skuggefjord,
tunge som barnegråten
ved grave til mor.

Gråt ved ei grav!
Ei sorg er ei glede du aldri gav.
Timane ror mot døden
med levande krav.
Tor Jonsson

Sånn løper

Sånn løper dine dager
som ekornet fra tre til mark
og til tre igjen
fra blomstring og til de nådeløst
visne marker.
Gunvor Hofmo

En dag

Tiden er en slags feber.
En dag er den over,
vi våkner forfrisket og seende. Ja, en feber,
en sykdom er tiden.

En dag ser vi ansikt til ansikt,
febertåkene vil vike,
ved tidens og tiders opphør finner vi klarhet.
En dag. Snart.
Tove Lie

Trøystedikt

Livet er framleis bare ditt
lyset vekker deg som før.
Det vesle andedraget med frostrøyk
driv over ditt vatn og lyer du
kan du høyre hav og berg møtest.

Slutten er bare ein fugl som lettar
ei stjerne som fell
sandkorn og snøfnugg som fyk i vinden.
Ei tåre som tørkar inn
- ugråte.
Odd Jan Sandsdalen

Fra hennes dødsannonse

Ingen kan klare å tenke på
Døden hele tiden.
Livet trenger seg på med sitt
veldige nærvær
fyller lungene med luft
og hendene med daglige småting
skjønnheten lister seg inn
i sansene, fra alle kanter
med ufattelig sprengkraft.

Jeg har ingen bønn på
leppene lenger
jeg sier bare takk for mitt liv.
Åse-Marie Nesse

Lysets øyeblikk

"Hvem er du som møter
hennes munns soloppgang

og løftet om den dobbelte regnbue

innerst i favntaket

med dødsens rolige hender"

Lysets øyeblikk

er denne dobbelte regnbuen

innerst i et samlivs nåde.

Vi er ett til samme musikk

og likevel to.

Lysets øyeblikk

er hele mitt liv av tap

og taps vinning

gjennom mørke, frykt og ensomhet:

en gnist, en ildflue

som gløder i vinden.

Lysets øyeblikk

er hvis jeg døende og halvblind

aner ansikter, trær og hus

for siste gang

og ikke angrer ett sekund.
Harald Sverdrup

Livshus

"Bygg ditt dødsskip!" ropte D.H. Lawrence.
Ja visst, det skipet kan nok trengast om litt.
Men viktig er det óg å bygge sitt livshus.
Du har fått bygt i nesten all di tid på ditt.

Tidleg om morgonen kom du
til teigen som gøymde i si jord
dei steinane du skulle hente og gi form
og bygge av. Dine steinar heitte ord.

Gleda ved å bygge, og kjærleiken
til byggematerialet du har fått
er blitt større og større etter kvart
som ein lang dags timar har gått.

Men størst er nåden at det no, så seint,
enno kan skje deg at du finn
steinar til ditt livshus, og at du enno
maktar å forma dei og føye dei inn.
Halldis Moren Vesaas

Mot høgda

Det vandrar ei kvinne mot høgda.
Hennar hovud når opp mellom drivande sommarskyer
og hennar fot vassar naken gjennom kaldt vatn.

Det er eit gammalt menneske
som kjenner hastars hovtramp
og kyrs raut i sommarnatta.
Ho leitar etter sin ungdom
som ho miste her oppe,
og sine beste år
som ho glad strødde ut
ved stølvatnet mellom tindane.

Som ein svevgangar stig ho opp
mellom dei tagale tindar,
det store kvite, kvite hår går i eit med skyene
og den mørke lekamen rører seg mellom sovande dyr.

 Eit menneske vigt til liv
i randa mellom jord og himmel!
Nå vinkar hennar kvite hår
si avskilshelsing til menneskja
djupt der nede i dalen.
Marie Takvam

Hver livsens dag

Hellig er hver livsens dag,
som fyller med lys dit øie!
Godt er hvert eneste åndedrag
av luften, den blå og høie!
- ditt uavbrutte hjerteslag!

Hvert skritt, dine føtter ta
på jorden, den frodige have,
og hver en bør, dine skuldre bar,
om ting, er den dog en gave,
- alt som kommer, og alt som var!

Signet er og den sorgens port,
som hvelver sig over ditt hode!
Vend ikke da ditt ansikt bort;
for også sorger er gode,
for den som vet, hvad han selv har gjort!

Gå i den sene aftenstund
til bryggen ved fergestedet!
Og gå med takk på din bleke munn
for hvert et døgn av glede!
Så ror han dig over et nattlig sund.
Arnulf Øverland

Selvmorderne

Å dere dødslengtende.
Alltid kom vi for sent
med vår fattigslige håndsrekning.
Motet til å hjelpe
tråkket alltid i tung snø rundt hjertene våre
uten å finne veien inn, veiene inn
til det usle ildstedet
bak hverdagens tette snødrev,
der hvor våre egne små bekymringer
satt på huk og varmet hendene sin e glohete.
Å dere oppbruddsbrennende,
som spydodder rammer dere vår søvn
og får oss til å løpe ned til
vårt livs havkant
hvor kjølstripen etter dere
lyser som aldri lukkede sår
fremover i oss selv.
Kolbein Falkeid

Vi bøyer vårt hode i sorg

Vi bøyer vårt hode i sorg,
ditt blikk og din stemme er borte,
vi skal savne ditt nærvær, ditt vesen,
vi skal ikke se deg igjen.

Vi bøyer vårt hode ærbødig
for alt hva du var, hva du gjorde,
og det som ga mening til livet,
for den som fikk være deg nær.

Vi løfter vårt hode i glede
ved minner om deg og din tid.
Om din tid i blant oss er over,
så er du en del av vårt liv.
Kjell Baalsrud

En natt dypere

Å elske er å lære å dø

Der dagen i oss
eier himmelen til lysets bunn
der er vår seng et alter
hvor vi går ut og inn av hver vår død.

Der våren i oss
eier årstidene til himmelens bunn
der funkler et mørke i blodets rus
Hvert mørke
én natt dypere enn natten

Å dø er å lære seg å elske

Stein Mehren

Kjærtegn

Skal jorden få
de døde?
Ofte så jeg dem
vandre under lys og skyer

og de var søsken av lys og
skyer,
si ikke
jorden kan få dem, jeg tror
de vender seg til lyset

jeg har sett sollys
på menners ansikter mens de
ikke merker det, mens de
holdt på med sitt, jeg har sett
lyset kjærtegne dem.
Tove Lie

Stjernestund

Nå vandrer
verdens sentrum
gjennom oss
og stiller stormen
bak vårt ansikt,
smerten ringer lydløst
i vårt siste tilfluktssted,
og brødet på vårt bord,
glasset med sin blomsterkvist,
messinglysestaken
og vår barndoms billedbøker
lyser i en skjønnhet
uten skygge.
Ett ansikt er vi,
lyttende til samme tanker.
Du står bak min hud
og jeg bak din
i denne stjernestund
med liv og død
av samme hånd.
Harald Sverdrup

Gamle menns graver

Gamle menns graver
er som ungdommens graver
ganske stille med solhvite sten,
men det er mere av jord i dem
og dypere ensomheter
i gravene til gamle menn.

Større himmel er det også i dem
og mildere sol eftersom alle ting
vender tilbake til sig selv.
Derfor skulde det stå store trær
med susende kroner hvelvet
over gamle menns graver.
Rolf Jacobsen

Døy

Ein må ikkje døy.
Og skal ein likevel døy,
må det skje langsamt,
over lang tid,
og utan smerter,
slik at når det ein
dag verkeleg skjer,
så merkar verken du eller vennene dine
noko som helst.
Ragnar Hovland

De beste

Døden kan flamme som kornmo;
klarere ser vi enn før
hvert liv i dens hvite smerte;
det er de beste som dør.

De sterke, de rene av hjertet
som ville og våget mest;
rolig tok de avskjed,
en efter en gikk de vest.

De levende styrer verden,
en flokk blir alltid igjen,
de uunnværlige flinke,
livets nestbeste menn.

De beste blir myrdet i fengslet,
sopt vekk av kuler og sjø.
De beste blir aldri vår fremtid.
De beste har nok med å dø.

Slik hedrer vi dem, med avmakt,
med all den tomhet vi vet,
men da har vi sveket de beste,
forrådt dem med bitterhet.

De vil ikke sørges til døde,
men leve i mot og tro.
Bare i dristige hjerter
strømmer de falnes blod.

Er ikke hver som har kjent dem
mer rik enn de døde var -
for menn har hatt dem som venner
og barn har hatt dem til far.

De øket det livet de gikk fra.
De spøker i nye menn.
På deres grav skal skives:
De beste blir alltid igjen.
Nordahl Grieg

Rast ved rinnande vann

Trett er vort hjerte ikke,
men dagen er blitt kveld.
Vio stanser. Gjennem vor taushet
toner vannenes væll.

Vi hører i elve-susen
at evigheten er nær.
Vi fødtes til jorden. Vi møttes.
Vi hadde hinannen kjær.

"Om litt kan vi intet høre
- detter er Alt vi vet.
Vannet skal videre bruse
gjennem all evighet."
Emil Boyson

Noen kommer, noen går

Vinden rider høyt på sky over hav og land og by. Stormen
raser tung og hvit. Sorg og død, kom ikke hit. Noen kommer,
noen går. Noen dør i livets vår. Stjerner lyser hvite.

Kanskje at du engang får myrtekransen i ditt hår. Kanskje
etter dagens dåd, får ditt hår en sølvertråd. Noen kommer,
noen går. Stjerner lyser hvite.

Hvor du tramper sti og vei følger mange etter deg. Sørg for at
det alltid gror blomster i ditt plogjerns spor. Noen kommer,
noen går. Noen dør i livets vår. Stjerner lyser hvite.

Livet vever på sin vev. Hvad du gjorde, tenkte, skrev: Alle ting i veven står. Livets skyttel går og går. Noen kommer,
noen går. Noen dør i livets vår. Stjerner lyser hvite.
Jens Gunderssen

Stille på en benk

Du sitter på en benk
og vinker til et fly som glimter
høyt over deg i solen.

Du er usynlig stille
som håper du at døden da
vil gå forbi din dør.

Du strever kraftløst med
å få knappet en knapp i en jakke
som nå er blitt for vid.

Du smiler som av et minne
for å glemme at det som er deg
snart vil bli borte.

Jeg sitter og holder om
din magre kropp så du skal leve
videre i meg.
Finn Carling

Ta mi hand

Det eldgamle, heite ønsket:
Ta mi hand.
I alle tider det siste
og det viktigaste:
Ta mi hand og før meg,
før eg fell.

Ta mi hand og reis meg opp
så eg kan gå dei få stega.
Det er fem, eller kanskje sju.
La meg få gå dei
og koma over streken såleis,
med andletet fram.

Er redd å bli liggande
med andletet nedi,
fem steg frå streken,
andletet i saur og søppel,
det er difor.

Ta di hand og vask det bort
i hardveret.
Alt det eg ikkje ville.
Der er eit ver for slikt.
Det bur i dine hender.

Mi villfarne hand, tumlande
der ho ikkje hadde noko å gjera
- fordi alt var så lavande rikt
og liksom for meg, for meg.
Alltid søkande i blinde.
Stum står ein i mørkret.

Ei hand full av støkk
og takk og undring,
kan eg rekke deg den?
Tarjei Vesaas

Sne vil falde

Ingen kransar på min grav.
En gang vil det hende
at det dypt i meg vil varsle
at den tid jeg fikk er omme
Og det siste
veien inn til det som ligger bakom
er en del av livet.
Jeg vil spende mine hunder for min slede,
kjøre til en vindblåst, knudret bjerk
ved viddens kant,
til et tre jeg kjenner vel.
Jeg vil sette meg ved det,
stryke over den ru bark,
være nær et annet liv
som i tett og flinthard vekst
kjempet for å leve
som vi,
i trass mot iskald vind.
Og for siste gang
vil jeg se mot tundraen
hvor villrein skraper i sne
og strekker myke muler
mot blåhvit reinmose,
hvor langbente kalver
kaster seg omkring i keitet ynde
Jeg vil løsne mine hunder,
mine vilde venner
og de vil styrte som et uvær
over tundraen
med duft av vildt i neseborene,
være fri.
Og det blir natt.
Stjernehimmelen kommer,
mitt gamle tak
fra år i sneen
Forunderlige hvelving
av myldrende kloder
skapt av den som skapte mig.
Så hviler jeg mitt hode
mot det gamle tre
med takk for det gode liv jeg fikk.
Sne vil falde.
Helge Ingstad

Vinter

Jeg ser på sneens hvite jag
bak vindu, vegg og dør.
Så gammel som jeg er idag
var aldri noen før.

Nu raser kulden i mig selv,
og i mitt bryst sner noe ned.
Jeg får sikkert ro ikveld,
men denne ro blir ingen fred.

I stuen er en annen mann;
vi to er gamle kjente nu.
Han hersker over alle land.
For mange er hans navn en gru.

Hør majestetens vingeslag
omkring min vegg og mot min dør!
Så gammel som jeg er idag
var aldri noen før.
Jens Bjørneboe

Så har jeg levd mitt liv

Så har jeg levd mitt liv
i disharmonisk harmoni
med ledemotivet viftet inn
i meg av pinnen
i dirigentens høyre hånd
Den venstre hentet opp
et ostinato, et motmotiv
som alltid fulgte, aldri
lot meg tystne
En messingblåsers atonale
(hei) påståelighet
mot strykere og fløyter. Halleluja

Jeg blir hentet i en sort
mercedes, den våte asfalten
speiler stjernebildene som glir
forbi. Jeg kommer ikke
hit mer.
Paal Brekke

Avskjed

Døden hungrer, døden krever,
døden er her stor og streng,
famler med de kalde hender
i den lille hvite seng,
lytter til det trette hjerte,
møtes ennu av dets gnist.
Tålmotløs han hever røsten
og dikterer siste frist.

Lette skygger går og kommer,
og den hete feberild
tender ennu bål i øiet
så det lysner engang til,
livner stort og varmt imot mig,
uskyldsblått og avskjeds mildt
i den siste tause timen
som nu flyter hen så stilt.
Einar Skjæraasen

Jeg er

Jeg er

- et album.
Jeg er fylt av bilder.
De ligger etter hverandre som stasjoner fra en reise.

Jeg er et landskap.
Jeg har reist lenge.
Jeg har sett meget, hørt mangt.
Disse møtene er skritt jeg har lagt bak meg,
avtrykk satt i jord og sand, på dansegolv og over flate myrer.
De kan aldri viskes ut.

Jeg er en bok.
Jeg har mange linjer.
Noen av dem er vakre.
Andre fylt av smerte, sorg og savn.
En dag skal jeg stige av med alle linjene lagt bak meg.

Jeg kom hit med blanke ark.
Langsomt fylte jeg dem - ett for ett.
Meget har glidd ned på bunnen gjennom denne reisen.
Men de ligger der som grunnvann - til stede som noe
usynlig i alt det synlige.

Jeg har reist lenge.
Fremdeles er mye usett.
Likevel: En dag er reisen slutt.
Det er et faktum jeg ikke kan forandre.
Arild Nyquist

Jorda vi minnast

Jorda vil minnast deg
slik den minnest graset
og skogane. Regnet.

Du blir tatt vel imot
og hugsa, slik treet hugsar
skuggen sin kvar morgon. Slik
havet hugsar dråpen.
Odd Jan Sandsdalen

Døden er ingen avskjed

Hvem sier de døde sover?
Hvem sier at dette var alt, eller at
det finnes en verden av større renhet
der de som forlot oss gikk inn
til evig skinnende ungdom?

Hit har vi fulgt deg
med vår avmektige mildhet
og trøstens hjelpeløst flakkende hender
Hit har vi fulgt deg
med ord av den store uvirkelighet
som ingen klage kan gjennomtrenge.
Til vi igjen
gikk langsomt bort under trærne.

Sover du nu, eller gikk du
inn i de lysende stjernetåkers
frysende fjernhet
Dit våre ord, våre ytterste syner
aldri kan nå?

Barn, jeg sier deg:
Døden er ingen søvn
Døden er ingen avskjed.
Uendelig nær er ditt smil, dine henders
gave av jordisk ømhet:
Uendelig nær er du alltid her
er de døde bestandig her og nu
i evig lys over hverdagens skritt
på jorden.
Erling Christie

Døden

Døden er ikke slik:
En knokkelmann
som kveler ditt siste, ville skrik
med heslig hand.

Døden er ikke angst og ljå
og djevlekrav,
ikke måneskygger
rundt ei ribbet grav.

Nei, døden er fjell
som løfter sin svale snø
over vegen du drar.
Der skal du stå den siste kveld,
og se i skjær av solfalls-eld
hvor vakkert livet var.
Hans Børli

Steng efter mig

Steng efter mig, når de bærer mig bort!
La ikke nattevinden
klage i grinden
og dra i en åpen port!

I en kløft ved det ytterste nes
skal du grave min aske ned
og la den gro til med gress.
La det være et ukjent sted!

Jeg vil nødig ha gråt på min grav.
La regn få stenke dens tue,
og plant i dens torv min stav!

Jeg vil ikke ha kors, ikke navn.
Jeg vil ikke ha ofring og ære.
Det er mer enn min båt kan bære.
Jeg skal til en ukjent havn.

Om ikke gresset vil gro
over det nakne fjell,
og ikke jeg finner ro,
kanhende jeg letter en kveld
i ham av en jagende måke
og slå mig ned på en båke.

Jeg vender hodet mot vest,
der solen har lagt sin bro,
til bølge og natteblest
slukker dens glo.
Arnulf Øverland

Rekviem

Vinden kommer vestfra,
syngende, lavmælt og mild.
Og fjernt fra skogene toner
en stillhet som klokkespill.

Jeg minnes med ett et ansikt.
Det er ikke mere til -

Neslene ror i vinden
over ei naken tuft
der døgnflua danser sin dødsdans
i høstlig spireaduft.

Og veldig blåner guds himmel.
En svimlende løgn av luft.
Hans Børli

Det må

Det må vera ein stad det blir gøymt
det vi lever i lag,
kvar stund vi har ledd og drøymt,
kvar nykveikt dag
kvar smil og kvar varleg hand,
kvar time av trøyst.
Ei rømd som har ævleg minne
og gøymer di røyst.

Det er for stort, det vi har,
til å siga ifrå oss.
Ein stad må det setja seg fár
og bia på oss,
ein stad eg ikkje kan nemna
og ikkje forstår,
bakom dei slokna stjerner
og folna år.
Sigmund Skard

Døden

Døden er alltid nær oss
Det er som den bare har vendt
en annen side mot livet
og rører ved oss.

Den svøper seg inn i et fravær
så mørkt at det blender deg
Utvendt mot livet - kanskje å dø
er å snu seg en annen vei.
Stein Mehren

Fergemann Tid

Gå inn av din høstlige haves port
og lytt i den stille kveld.
Det er som du hører en båt ro bort,
og båten er jorden selv.

Den legger ut fra en sommers strand
med sommerens liv ombord.
Og tiden, tiden er fergemann
som puster og ror og ror.

Det er som et ekko rundt omkring
av svinnende åretak.
Og tiden ror i sin vante ring
og legger en sommer bak.


Blomster og vekster og busker og trær
- står som de ikke tør
å spørre hvor kursen i kveld bær,
men luften omkring dem spør:

Hvor ror du hen, du jordens bår,
fergemann Tid - hvorhen?
Og haven suser forgrått og våt.
Kommer du snart igjen?
Herman Wildenvey

Fossen

Døden ropar på alle.
Dagen er tung av strid
mot mektige dragsarmar,
tung av tid.
Er ror imot straumen, men fossen ropar.
Armane dovnar og båten driv -
Fossen skal stå som eit utropsteikn
etter mitt liv -

Eg vender augo mot fossen
og regnbogen over.
Det er som ein veldig kyrkjekor.
Eimane stig - det er presten som signar
den arme jord.

Eg strir imot dragsog og dunde krefter,
men kan ikkje snu.
Mi trøyst i døden er draumen,
draumen om dagen da mennesket skaper
regnbogen om til bru -
Tor Jonsson

Epilog

Men ennå er livet ditt!
Sommeren ånder gjennom deg
som før
og høstens komme
merker du i det lille pust
av svalhet -
Som tigeren, voktende på byttet
møter du høstens tegn!
Gunvor Hofmo

De som holder ut

Høsten gjør et gammelt ektepar så gjennomsiktig.
De to har nesten samme kjønn og uttrykk.
De er fanget i et spinn av rynker.
Det skimrer sølv i håret, noe fjernt
som slektet de på stjernetåker
og var endelig på vei tilbake dit.
Harald Sverdrup

Jeg våknet en morgen og oppdaget at jeg var død

Dagene begynner å bli
korte

snart kan jeg ikke følge
med snart

haster det
med å si at jeg er glad

i deg
snart er det for

sent å si
ta på meg.
Olav Angell

Bodskap

Eg ser eit menneske ansikt
med tusen skiftande drag.
Det er mitt einaste haldepunkt
i alt sitt nederlag.

Eg ser eit ansikt som formast
på tida sitt tegnebrett.
Vintrar og vårars penn skal fullføre
eit menneskeliv,
eit portrett.

Modellen kjenne du kanskje:
Eit namn frå den store vandring
med drag av di mor og ditt barn og din elskar
- eit menneske dømt til forandring.

Det lyftest frå tegnepapiret
ei skisse i svart og kvitt.
Allmennesket i den usynlege bane
har bodskap til hjarta mitt.
Marie Takvam

Åndedrett

Så nær de døde er oss.
Selv om de er borte, bak svingen,
på den andre siden av forstanden,
er de ikke borte.

Bare du alene har pustet
to hundre millioner ganger ut i det usynlige
rommet som omgir meg. Femogtyve års
åndedrett kunne sende et seilskip verden rundt!

Når rolig søvn fyller og tømmer
lungene mine, eller når jeg hiver etter været,
håper jeg å få drikke et fingerbøl deg:
Den uforglemmelige
nektar av honning, brød og åpen munn.
Kolbein Falkeid

Den dagen jeg mester noe ingen andre kan...

Den dagen jeg mestrer noe ingen andre kan,
den dagen skal jeg føle meg som andre.
Den dagen jeg ikke kjenner smerte,
er den dagen mitt hjerte ikke lenger slår.
Den dagen jeg føler meg fin,
er den dagen jeg ikke kan føle.

Den dagen jeg føler meg fri,
er den dagen jeg har dratt.
Den dagen jeg føler meg sliten,
er den dagen, jeg er tom for tåren.
Den dagen jeg ikke lenger orker,
er den dagen håpet er borte.

Den dagen jeg kan fly
er den dagen jeg er så lett at jeg tar mine vinger.
Den dagen jeg forlater mitt rede,
er den dagen jeg slipper i tomhet å leve.
Den dagen jeg slipper tårer for å innta søvnen
er den dagen, jeg ikke lenger puster.

Den dagen jeg ikke trenger flere kutt
er den dagen kroppen er dekket av blod og sår.
Den dagen jeg slipper og leke med blodet,
er den dagen jeg slipper kjenne smerte!
Den dagen "Skal jeg sovne med et stort smil!"

Den dagen jeg ikke lenger er levende død,
er den dagen jeg er død.
Ukjent

Var der da ikkje ei enaste hand

Var der da ikkje ei einaste hand
som rette seg ut etter di
den gang da grunnen under din fot
for alvor tok til å gli - ?
No står vi her tomhendte alle i hop
og ser mot ei attlæst dør.
Vi skulle ha bydd deg all varme vi eig.
Vi skulle ha gjort det litt før.

Den einsame gjekk frå si einsemd til slutt.
Den frosne har frose i hel.
Var der da ikkje på jorda ein
som kunne ha stått di sjel
så nær at han vàrde deg med sin eld
mot kulden? - Din død gir svar.
Du stod nok og såg deg ikring før du gjekk,
men eld vart du ingen stad vâr.

Så mange blir drivne i døden no
som berre mot livet trår.
Men du var ein døds-friviljug.
Du bøyde deg, trøytt og sår,
mot døden og bad at du måtte bli løyst,
og no har han gjort som du bad.
Eit "takk" var vel siste òm av di røyst
da varsamt han bar deg av stad.

Vi veit det: vi skal ikkje sørgje
for di skuld. Du sjølv har vàlt.
Det er berre det: no når du er sløkt
sansar òg vi kor kaldt
det kjennest ikring oss. Det var just deg
vi ville hatt med oss i kveld,
og frysande, einsame søker vi inn
mot det du har skapt av eld.

Halldis M. Vesaas

Døden er ikke så skremmende som før

Døden er ikke så skremmende som før.

Folk jeg var glad i

har gått foran og kvistet løype.

De var skogskarer og fjellvante.

Jeg finner nok frem.

Kolbein Falkeid

Slik du forlater et bål

Slik du en høstdag inni tømmerliene
forlater et bål
som ennå brenner - slik du
tar redskapen din og går
bort i skodda og stillheten
mens skjæret fra bålet du tente
famler over stammene bak deg,
over ansiktene til dem som
ble sittende att i lysringen -
Slik
skulle jeg ville bryte opp
fra dette livet.

Skjønt jeg vet jo at det er
bare en kort frist. Om ikke lenge
vil kvitoska fyke i vinden
over den kalde gropa etter
alle flakkende bål, rådyret
prente si snøskurte klauv
midt i eldstedet.
Hans Børli

Kjæreste

Kjæreste

alle vindbroer er heist ned.

Ri inn i borgen som jeg nettopp

inntil døden sverget å forsvare.

Nå står alle porter åpne.

Bjørn Nilsen