Predikanten Åge Åleskjær ble en gang spurt om det var synd å røyke, og om det virkelig var slik som enkelte hevdet, at de som røykte ikke kom til himmelen?
"Joda," svarte predikanten. "Folk som røyker kan da komme til himmelen. Det er bare det at de kommer så altfor tidlig dit!"
Gutta fra Evangeliesenteret var på besøk i en menighet, og både sangen og vitnesbyrdene gjorde sterkt inntrykk på den store forsamlingen. Da sto det fram en kar som prøvde å finne fram et passende Gudsord for anledningen. "Men jeg husker ikke om det står i Det gamle eller Det nye testamentet," sa han. "Men jeg tror det er Paulus som har sagt det. Og det er disse ordene: Du skal få en dag i mårrå som rein og ubrukt står!"
"Gamleforstanderen" deltok gjerne på ungdomsmøtene med litt bibelundervisning. En gang talte han til de unge om Daniel og hans venner ved kongens hoff, og satte dem på en aldri så liten prøve for å teste kunnskapene: "Hva slags mat var det Daniel og vennene hans foretrakk framfor kongens kostelige mat?"
Det ble helt stille inntil en av de yngste guttene våget seg frampå med ei hand.
"Nå," gjentok forstanderen. "Hva slags mat var det de ville ha?"
"Døperen Johannes hode på et fat," svarte gutten.
Barbereren var nyfrelst og vitnet gjerne om sin frelser både blant venner og på arbeidsplassen.
En dag han hadde gjort klar en middelaldrende mann til barbering og såpet ham kraftig inn, tenkte han at tiden var inne til å stille et av livets viktigste spørsmål.
Så mens han sto der og slipte barberkniven på lærreima, så han mannen rett i øynene og spurte med alvor i røsten: "Unnskyld, men er du rede til å dø, du da?"
Pastorens sønn var ganske rockete av seg. Nå nærmet 18-årsdagen seg, og han gledet seg til å endelig å kunne ta en tur med farens bil. Så da oppkjøringen ble bestått, tok han mot til seg og spurte senior rett ut.
Faren tenkte seg litt om før han svarte: "Det er greit, men vi kan gjøre en avtale. Hvis du forbedrer karakterene dine, leser i Bibelen hver dag og klipper deg, så kan vi diskutere saken om en måned."
En måned senere spurte gutten om å få låne bilen. "Vel, gutten min," svarte faren. "Jeg er virkelig stolt av deg. Karakterene dine er mye bedre og du har studert Bibelen flittig, men.....du har ikke klipt deg!"
"Nei, for da jeg leste i Bibelen, oppdaget jeg at Samson hadde langt hår, og Noa....ja, til og med Jesus var langhåret. Og alle de var jo gode mennesker!"
Faren så rolig på sønnen og sa: "Du har helt rett, min sønn! Og alle gikk til fots!"
En ateist beklaget seg til en kristen venn: "Dere kristne har så mange høytider som jul og påske og pinse. Og jødene har sine nasjonale høytider som Yom Kippur og Sukkot. Men vi ateister har ikke blitt tilsidesett med en eneste nasjonal fridag. Det er både urettferdig og diskriminerende!"
"Ja, jeg forstår det," nikket vennen og la til med et lite glimt i øyet: "Hva med å feire 1. april?"
Mange kom fram i møtene for å søke forbønn og frelse. Deriblant kom også en bonde som bekjente at han hadde stjålet et tau. Predikanten syntes nok dette var en underlig bekjennelse, men han tok mannen på alvor og tilsa ham syndenes forlatelse.
Bonden takket, reiste seg og skulle til å sette seg igjen, da predikanten la til: "Det var ikke tilfeldigvis noe i enden i tauet også da?"
Bonden ble taus en stund, stirret framfor seg før han hvisket fram ordene: "Jo, det var ei ku."
En pastor i Misjonsmenigheten i Ålesund ba en gang med en alkoholiker som sa han ville bli et Guds barn. Og da de reiste seg fra forbønnstunden, fikk mannen et kort som viste de grunnleggende sannhetene i frelsen. Budskapet gikk inn og det var tydelig at mannen hadde fattet undervisningen.
Dagen derpå fikk pastoren øye på karen på byens torv. Han var drivende full. Det var naturligvis et skuffende syn og pastoren hadde ikke særlig lyst til å snakke med ham i den tilstanden. Men da han følte et visst ansvar for karen, gikk han bort til ham. Før han rakk å si noe som helst, kom den berusede ham i forkjøpet med følgende begeistrede erklæring: "Bare ta det med ro, pastor! Rettferdiggjørelsen er i orden, men det mangler litt på helliggjørelsen!"
Mannen på gården hadde blitt omvendt i vekkelsen, men kona hadde store problemer med å følge han og holde orden på alt det mannen fortalte om sitt nye liv.
Da han en kveld kom gledesstrålende hjem og fortalte at han hadde blitt døpt også, ble det så rent for mye. Engstelig i blikket, tok hun tak i jakkearmen på mannen og spurte forsiktig: "Men hva heter du nå da, Johannes?"
Du har vel hørt om den nyfrelste elektrikeren som merkelig nok gjorde en mye dårligere jobb enn før?
Arbeidsgiveren kunne ikke forstå hva det var som gikk av mannen, så en dag elektrikeren holdt på å koble noen ledninger, hørte han at ahn sang mens han arbeidet.
Han ble nysgjerrig, listet seg inn på ham og hørte: "Rød og gul og hvit og svart, er det samme har han sagt....."
Det fortelles om et vekkelsesmøte i Seljord der en mann søkte frelse. Da han kom til forbønn og samtale, gav han klar beksjed om at fra nå av ville han leve som en kristen.
"Men jeg må ta ett forbehold!" la han til. "Under Dyrsku'n vil jeg leve som folk flest!"
Det var liv og vekkelse i mange bedehus i Skien på 30-tallet. Møtelokalene samlet fulle hus og mange omvendelser fant sted. Ja, det gikk så kraftig for seg at fotballklubben Odd fikk store problemer med å stille fullt lag, fordi flere av spillerne var blitt frelst.
På møtene i byens store Turnhall, der predikanten Thor Sørlie samlet fulle hus, hørtes syndenød og omvendelse med til den faste dagsorden.
Plutselig reiste en mann seg i et av møtene og ropte utover salen: "Man hva skal jeg gjøre da, som har stjålet ved som jeg har brent opp?"
En bygdeevangelist overnattet i annen etasje på en gård i Seljord. Det hadde blitt sent før han hadde kommet seg i seng, og da han endelig hadde sovnet, ble han vekket av et påtrengende behov for å finne toalettet.
Evangelisten vaklet ut i gangen i ørska, utførte sitt ærende, men da han skulle trekke på seg buksa igjen, så var den bakfram. Og halvt i søvne snublet han og falt ned hele trappen.
Gårdsfolket kom ilende til og spurte forskrekket om hvordan det hadde gått.
"Joda, det gjekk nå bra," sa evangelisten og så forskrekket på benklærne. "Men i all verden som eg have vridi meg!"
Gjestepredikanten overnattet på en bondegård. Da han våknet om morgenen, hørte han kjære og kjente toner fra kjøkkenet. Da han kom ned for å spise frokost, sa han til husfruen: "Jeg hørte så tydelig det var noen som sang salmer her idag tidlig. Det gledet meg."
"Jo, du forstår det, at når jeg har sunget tre vers, så pleier eggene å være sånn passe kokt," sa kona.
En venn av meg fikk besøk av to mormonere som ville forklare litt om hva mormonerkirken sto for. Men før de kom skikkelig igang, avbrøt min venn: "Ja, det er vel dere som praktiserer flerkoneri?"
"Å nei, det var før i tiden det!"
"Å, takk! Da er jeg ikke interessert!"
En middelaldrene lærer kom til menighetskontoret for å melde seg ut av menigheten, og forstanderen ga seg god tid til å snakke med den "misfornøyde". Da mannen reiste seg for å gå, rakte forstanderen frem hånden, ønsket mannen "Guds velsignelse" og la til: "Jeg skal be for Dem hver dag!"
Noen måneder senere var forstanderen på et skolebesøk der han kom i snakk med en av lærerne. Da de hadde pratet sammen en stund, syntes forstanderen at han dro kjensel på mannen: "Unnskyld meg, men har ikke vi truffet hverandre før?"
"Jo, det stemmer det!" svarte læreren. "Jeg er den mannen som De ber for hver dag!"
Herr Melby fikk besøk av to representanter fra Jehovas Vitner, som straks presenterte sine blade og bøker.
"Nei takk," svarte han høflig. "Jeg tilhører allerede en annen sekt, jeg."
"Å, jasså? Hva heter den da?" ville de to gjerne vite.
"Den heter melbyanerne," svarte herr Melby.
"Det var underlig. Den har vi aldri hørt om! Er dere mange?"
"Nei, men dere to blir med, så er vi tre."
Det skulle være fellesmøter i bygda mellom pinsemenigheten, misjonsmenigheten og kirken. Og ukas hovedtaler, en nyutdannet teolog, var invitert til å være sammen med felleskomiteen på en liten gjennomgang den første møtedagen.
Men allerede ved innledningen fikk møtet et nokså uforsonlig preg idet pinseforstanderen så på misjonsforbunderen og sa med alvorlig røst: "Bror! Det er en dyp kløft mellom oss!"
"Å? Hvordan det?"
"Jo, du har avertert med pølsesalg etter gospelnight'en på lørdag! Og telefonen har ikke stått stille hos meg idag. Folk ringer og spør om vår menighet står bak dette pølsesalget."
En pinsekollega hang seg straks på i debatten med følgende støtte-erklæring: "Ja, jeg må bare si at den protesten mot de pølsene støtter jeg 100%. For man kan da ikke frelse folk med pølser! I år er det pølser! Hva blir det da neste år`"
Et forslag om å flytte hele pølsesalget til bedehuset fikk flertall før prosten ba om ordet: "Nei, nå må vi besinne oss, brødre, så vi ikke splitter oss midt i felleskampanjen pga et pølsesalg!"
Da ble det stille blant debattantene, og møtelederen vendte seg forsiktig mot den nyutnevnte teologen, og spurte: "Du som skal være hovedtaler på disse fellesmøtene: Hva sier så du om dette pølsesalget? Vi kan da vel ikke blande evangeliet og pølser? Eller hva mener du?"
"Det er så det," svarte teologen diplomatisk. "Men det er da blitt så anerkjent med kirkekaffe, så hvorfor kan vi ikke kalle det for kirkepølser, da?"
På en litt fuktig fest blant byens originaler i SKien, fikk en av deltagerne plutselig et illebefinnende som førte til at han ble liggende som død. Martin "Søpen" var blant dem som først skjønte at fyren trengte hjelp, så han løp ut på gata for å få assistanse. Og tenk, der kom en av byens søndagsskolelærere gående bortover gaten.
Martin, som hadde en prinsippfast respekt for alt som adde med religion å gjøre, grep ivrig tak i søndagsskolelæreren og sa: "D...du må komme inn og b...be for'n" B...be for'n, hører'u?"
Søndagsskolelæreren fulgte naturligvis straks med inn i huset, men kunne desverre bare konstatere at det var for sent.
"Vår venn har nok allerede vandret bort," sa han med vemod i stemmen.
Men Martin lot seg ikke avfeie med dett. "Kan du'kke prøve lika'væl? Det er'kke sikkert han har kommet så langt opp enda!"
Det var en sørlending som skulle på bærtur, og da han ikke kom hjem om kvelden, og heller ikke neste dag, ble det utkalt en manngard for å leite etter mannen.
Hele bygda var med - også sognepresten.
Da de hadde sømfart heia i to dager, satt presten og en av karene seg ned på en stubbe og hvilte. "Nei, nå tror jeg Vårherre har tatt han Torkjell hjem til seg," sa presten andaktsfullt.
"Det kan så være det," sa den andre, "men bærspannet burde vi vel finne?"
Det hendte seg nordpå at en av menighetens mest trofaste damer, reiste seg midt under pastorens tale og gikk ut.
Da møtet var slutt, gikk hun fram for å unnskylde sin lille møteforstyrrelse: "Du skjønner det, pastor, at det var'kje på grunn av dæ at æ gjekk ut midt i talen. Men du forstår, æ va så frøktele' vindfull!"
Den nye pastoren i menigheten dro ut en lørdag formiddag for å besøke sine sognebarn. Alt gikk strålende inntil han kom til et hus der døren forble stengt selv om han hadde banket på en rekke ganger og han skjønte at folk var hjemme.
Til slutt la han igjen et kort med påskriften "Åpenbaringen 3:20".
Neste dag fant han kortet sitt i offerkurven med tilføyelsen "1.Mosebok 3:10".
I Åpenbaringen 3:20 står det: "Se, jeg står for døren og banker. Hvis noen hører min røst, og åpner døren, vil jeg komme inn til ham, og holde nattverd med ham og han med meg."
Mens ordene i 1.Mosebok 3:10 lyder: "Og han sa, jeg hørte stemmen din i hagen, og jeg ble redd for jeg var naken og gjemte meg."
Det var rett før gudtjenestetid da fru Jensen, som ofte hadde vært avvisende mot fru Olsen, plutselig kom bort og ga henne en god klem. Fu Olsen ble naturligvis ganske forbauset og lurte på hva som lå bak denne overraskende holdningsendringen.
Da gudtjenesten gikk mot slutten, kom svaret: "Oppgaven for neste uke," forkynte pastoren, "er den samme som sist. Gå bort og vis kjærlighet over for noen dere ikke kan fordra!"
Vaktmesteren for det lokale bedehuset i Fredrikstad syntes han hørte noen underlige lyder i kjelleren. Da han gikk for å undersøke, la han merke til at kjellerruta var knust og at han kunne skimte en mann som romsterte omkring der nede.
Han ropte ut: "Hallo, hva holder du på med?"
Mannen i kjelleren rettet seg opp, børstet støvet av jakka og svarte rolig: "Å, jeg lurte bare på når det er møte her, jeg!"
Bygdas misjonsforstander hadde lest en inspirerende bok av Yonggi Cho om "å se skarene". Men da han skulle framføre dette mektige budskapet i det lokale bedehus, var det som vanlig bare en håndfull eldre mennesker til stede.
Predikanten så "i ånden" for seg et sprengfullt lokale og betydelige utvidelser for å gi plass til den store skaren. Men da møtet var slutt, kom en sindig bror og takket for budskapet før han la til: "Jeg må bare få opplyse om at hvis alle i hele bygda ble frelst, så er det fortsatt plass i bedehuset vårt!"
Forstanderen i en større bymenighet sto akkurat og prekte, da en gjeng med støyende ungdommer veltet inn av døra og fanget all oppmerksomheten. Taleren kom helt av sporet og forsøkte å roe ned de nyankomne: "Vær så snill og sett dere stille ned, kjære ungdommer! Om dere ikke tar hensyn til meg som står her oppe og preker, så kunne dere vel i det minste tenke litt på dem som sitter her fremme og sover!"
"Hvorfor kommer herr Jensen så sjelden på møte nå for tiden?"
"Jo, for å være helt ærlig, pastor, så syns jeg det er så mange hyklere der!"
"Jammen, du må da ikke la deg hindre av det, Jensen. Vi har da alltids plass til én til!"