Askeladden og de gode hjelperne.
Askeladden som kappåt med trollet.
Askeladden som stjal sølvendene til trollet.
Bamse Brakar
De skulle ha åker i sameie
De tolv villendene
De tre bukkene Bruse
Mannen som skulle stelle hjemme
Pannekaka
Reve-enka
Risen som ikke hadde noe hjerte på seg.
Tyrihans som fikk kongsdatteren til å le
Veslefrikk med fela.
Venner i liv og død
Så var det tre brødre borte i en skogbygd; den eldste hette Per, den andre hette Pål og den yngste Espen Askeladd, av det han støtt satt og grov og raket i asken. Men den søndagen da det ble lyst opp om skipet som kongen ville ha, var det som av en hendelse at han var ved kirken han også. Da han kom hjem og fortalte det, ba Per, som var den eldste, mor si om niste; for nå ville han i veien og friste om han kunne bygge skipet og vinne kongsdatteren og halve riket.
Da han hadde fått nisteskreppen på nakken, strøk han av gårde. På veien møtte han en gammel mann, som var så kroket og gudnådslig.
“Hvor skal du hen?” sa mannen.
“Jeg skal bort i skogen og gjøre trau til far min, han liker ikke å ete i lag med oss andre,” sa han Per.
“Trau skal det bli!” sa mannen.
“Hva har du i sekken din?” spurte mannen.
“Møkk,” sa han Per.
“Møkk skal det bli,” sa mannen.
Så strøk han Per bort i eikeskogen og hugg og tømret alt det han vant; men alt han hugg, og alt han tømret, så ble det ikke annet enn trau og trau. Da det led til middags, skulle han ha seg noe å leve av og tok opp nisteskreppen sin. Men det var ikke mat, det som var i nistesekken. Da han nå ikke hadde noe å leve av, og det ikke gikk likere med tømringen, ble han kei av arbeidet, tok øksen og sekken på nakken og strøk hjem til hu mor igjen.
Så ville han Pål i veien og friste om ikke han hadde lykken til å bygge skip og vinne kongsdatteren og halve kongeriket. Han ba mor si om niste, og da han hadde fått den, tok han sekken på nakken og la av gårde ut i marka. På veien møtte han en gammel mann, som var så kroket og gudnådslig.
“Hvor skal du hen?” sa mannen.
“Å, jeg skal bort i skogen og gjøre grisetrau til den vesle grisungen vår,” sa han Pål.
“Grisetrau skal det bli!” sa mannen.
“Hva har du i sekken din?” spurte mannen.
“Møkk,” sa han Pål.
“Møkk skal det bli!” sa mannen.
Så strøk han Pål bort i skogen, og til å hugge og tømre alt han orket; men hvordan han hugg, og hvordan han makslet, så ble det ikke annet enn trauemner og grisetrau. Han ga seg ikke enda, han drev på til langt utpå ettermiddagen før han tenkte på å få seg litt mat; da ble han så sulten med ett at han måtte ha matsekken fram; men da han tok den opp, var det ikke matsmulen i sekken. Pål ble så harm at han vrengte sekken og slo den mot en stubbe, tok øksen og strøk av skogen og hjem med det samme.
Da Pål var kommet hjem, ville Askeladden i veien og ba moren om niste. “Kanskje kunne jeg være kar til å få bygd skipet og vinne kongsdatteren og halve riket,” sa han.
“Ja, det var likt til det,” sa moren; “du som aldri gjør annet enn årote og rake i oska! Nei, du får ikke noen niste!” sa kjerringa.
Askeladden ga seg ikke for det, han ba så lenge at han fikk lov til sist. Niste fikk han ikke, var det likt seg det – men han lurte med seg et par havrelefser og en doven øltår, og la av gårde.
Da han hadde gått en stund, møtte han den samme gamle kallen, som var så kroket og ussel og gudnådslig.
“Hvor skal du hen?” sa mannen.
“Å, jeg skulle til skogs, om det kunne høve seg, og bygge skip som går like godt til vanns som til lands,” sa Askeladden; “for kongen har lyst opp at den som kan bygge et slikt skip, skal få kongsdatteren og halve riket,” sa han.
“Hva har du i sekken din?” spurte mannen.
“Å, det er ikke stort å tale om, det skulle nå være niste,” svarte Askeladden.
“Gir du meg litt av nista di, skal jeg hjelpe deg,” sa mannen.
“Gjerne det,” sa Askeladden, “men det er ikke annet enn to havrelefser og en doven øltår.”
Det var det samme hva det var; bare han fikk det, skulle han nok hjelpe ham.
Da de kom opp til gamle-eika i skogen, så sa mannen: “Nå skal du skåre ut ei flis, og den skal du sette inn igjen som den har sittet, og når du har gjort det, kan du legge deg til å sove.” Ja, Askeladden gjorde som han sa, han la seg til å sove, og i søvne syntes han han hørte det hugg og hamret og tømret og saget og snekret, men våken kunne han ikke bli før mannen vekket ham; da sto skipet fullt ferdig jevnsides med eika. “Nå skal du stige oppi, og alle dem du møter, skal du ta med deg,” sa kallen. Ja, Espen Askeladd takket for skipet, seilte avsted, og sa det skulle han gjøre.
Da han hadde seilt et stykke, kom han til en lang, mager fant som lå bortmed et berg og åt gråstein. “Hva er du for en kar, som ligger her og eter gråstein?” sa Askeladden.
Jo, han var så kjøttsulten at han aldri kunne få metta si, derfor var han nødt til å ete gråstein, sa han, og så ba han om han kunne få lov til åvære med på skipet.
“Ja, vil du være med, så stig på,” sa Askeladden.
Ja, det ville han, og så tok han med noen store gråsteiner til niste.
Da de hadde seilt et stykke til, traff de på en som lå i en solbakke og pattet på en ture.
“Hva er du for en?” sa Espen Askeladd, “og hva skal det være godt for at du ligger og patter på denne tønneturen?”
“Å, når en ikke har tønna, får en ta til takke med turen,” sa mannen; “jeg er så øltørst, så jeg aldri kan drikke meg mett på øl og vin,” sa han, og så ba han om han fikk lov til å være med på skipet.
“Vil du være med, så stig på,” sa Askeladden.
Ja, det ville han, han steg på og tok med seg turen for tørstens skyld.
Da de hadde seilt et stykke til, traff de på en som lå med det ene øret til bakken og lydde.
“Hva er du for en, og hva skal det være godt for at du ligger og lyer på bakken?” sa Espen Askeladd.
“Jeg lyer etter graset, for jeg har slik hørsel at jeg hører det gror,” sa han, og så ba han om han fikk lov til å være med på skipet.
Det var ikke nei til det. “Vil du være med, så stig oppi,” sa Askeladden.
Ja, det ville han, og han steg oppi, han også.
Da de hadde seilt et stykke til, kom de til en som sto og siktet og siktet.
“Hva er du for en, og ha skal det være til at du står og sikter slik?” sa Askeladden.
“Jeg ser så skarpt,” sa han, “så jeg ratt kan skyte like til verdens ende,” og så ba han om han fikk lov til å være med på skipet.
“Vil du være med, så stig på,” sa Askeladden.
Ja, det ville han, og steg opp.
Da de hadde seilt et stykke igjen, kom de til en som fór og hoppet på ett ben, og det andre hadde han syv skippundslodder på.
“Hva er du for en?” sa Askeladden, “og hva skal det være godt for at du farer og hopper på ett ben, og har syv skippundslodder på det andre?”
“Jeg er så lettfør til å flyge,” sa han. “Gikk jeg på begge føttene, kom jeg til verdens ende på mindre enn fem minutter,” og så ba han om han fikk lov til å være med på skipet.
“Vil du være med, så stig på,” sa Askeladden.
Ja, det ville han, og steg opp i skipet til Askeladden og følgesvennene hans.
Da de hadde seilt et stykke igjen, traff de en som sto og holdt seg for truten.
“Hva er du for en?” sa Askeladden, “og hva skal det være godt for at du står slik og holder deg for truten?” sa han.
“Å, jeg har syv somrer og femten vintrer i kroppen på meg,” sa han, “så jeg har vel bo å holde meg for truten; “for slapp de ut alle sammen, så gjorde de kål på hele verden med det samme,” sa han, og så ba han om han fikk lov å være med.
“Vil du være med, så stig på,” sa Askeladden.
Ja, han ville være med, og så steg han opp i skipet til de andre.
Da de hadde seilt en god stund, kom de til kongsgården.
Askeladden strøk like inn til kongen og sa at nå sto skipet ferdig ute på tråkka, og nå ville han ha kongsdatteren, som kongen hadde lovt ut.
Kongen likte ikke dette noe videre, for Askeladden så ikke rar ut, han var både svart og sotet, og kongen ville nødig gi datter si til slik en fant. Så sa han han fikk vente litt; han kunne ikke få kongsdatteren før han hadde tømt en kjøttbu kongen hadde, med tre hundre tønner kjøtt; “det er det samme, kan du gjøre det til i morgen, skal du få henne,” sa kongen.
“Jeg får friste,” sa Askeladden; “men jeg får vel lov til å ta med en av kameratene mine?”
Ja, det kunne han få lov til, om han så ville ta dem alle seks, sa kongen; for han trodde det var rent uråd, om han så hadde seks hundre.
Askeladden tok bare med seg ham som åt gråstein og støtt var så kjøttsulten, og da de kom og lukket opp bua, hadde han ett opp alt i hop, så det ikke var igjen mer enn seks små spekeboger; det var bare en til hver av de andre kameratene. Så strøk Askeladden inn til kongen og sa at nå var bua tom, og nå fikk han vel kongsdatteren.
Kongen gikk ut på bua, og tom var den, det var sikkert nok; men Askeladden var både svart og sotet, og kongen syntes det var altfor ille at slik en fant skulle ha datter hans. Så sa han at han hadde en kjeller full med øl og gammel vin, tre hundre tønner av hvert slag, som han ville ha drukket opp først. “Og det er det samme, er du kar til å drikke dem opp til i morgen dette leite, så skal du få henne,” sa kongen.
“Jeg får friste,” sa Askeladden; “men jeg får vel ta med meg en av kameratene mine?” sa han.
“Ja, gjerne det,” sa kongen; han mente han hadde så mye øl og vin at de skulle bli velberget alle syv.
Askeladden tok med ham som pattet på turen og støtt var så øltørst, og så låste kongen dem ned i kjelleren. Der drakk han tønne etter tønne, så lenge det var noe igjen, men den siste eslet han en tår, så det kunne være et par potter til manns til hver av kameratene.
Om morgenen lukket de opp kjelleren, og med det samme strøk Askeladden inn til kongen, og sa han var ferdig med ølet og vinen, og nå fikk han vel datter hans, som han hadde lovt.
“Ja, først får jeg ned i kjelleren og se,” sa kongen, for han trodde det ikke; da han kom ned i kjelleren, var det ikke annet enn tomme tønner. Men Askeladden var både svart og sotet, og kongen syntes det var ulikt å ha slik en måg. Så sa han det var det samme, kunne han skaffe vann fra verdens ende om ti minutter til prinsessens te, så skulle han få både henne og halve riket, for det var nå rent umulig, trodde han.
“Jeg får friste,” sa Askeladden.
Så fikk han fatt på ham som hinket på ett ben og hadde syv skippundslodder på det andre, og sa at han fikk spenne av loddene og bruke benene sine så fort han kunne, for han skulle ha vann fra verdens ende til kongsdatterens te om ti minutter.
Han tok av loddene, fikk et spann og la i veien, og vekk var han med det samme. Men det varte og det rakk syv lange og syv brede, og han kom ikke igjen; til sist var det ikke mer enn tre minutter til tiden var ute, og kongen var så velnøyd som han hadde fått en mark.
Men så ropte Askeladden på ham som hørte graset gro, og sa han fikk lye etter hvor det ble av ham.
“Han har sovnet ved brønnen,” sa han; “jeg kan høre han snorker, og trollene lysker ham,” sa han.
Så ropte Askeladden på ham som skjøt like til verdens ende, og ba ham sette en kule i trollet. Ja, det gjorde han, han skjøt det midt i øyet; trollet slo opp et brøl, så han våknet med det samme, han som skulle hente tevann, og da han kom til kongsgården, var det enda ett minutt igjen av de ti.
Askeladden strøk inn til kongen og sa at der var vannet, og nå fikk han vel kongsdatteren, det var vel ikke mer å snakke om det. Men kongen syntes han var svart og sotet nå som før, og likte ikke å ha ham til måg. Så sa kongen at han hadde tre hundre favner ved, som han skulle tørke korn med på badstua, “og det er det samme, er du kar til å sitte der og brenne opp den, så skal du få henne, det er ikke tvil om det,” sa han.
“Jeg får friste,” sa Askeladden; “men jeg får vel lov til å ta med en av kameratene mine?”
“Ja, om det så var alle seks,” sa kongen, for han tenkte det skulle bli varmt nok til dem alle.
Askeladden tok med ham som hadde de femten vintrene og de syv somrene i kroppen, og strøk på badstua om kvelden; men kongen hadde lagt sterkt på varmen; det var et bål så de gjerne kunne støpt kakkelovner. Ut igjen kunne de ikke komme, for de var ikke kommet inn, før kongen slo skåten for og hengte på et par hengelåser til. Så sa Askeladden: “Du får slippe ut en seks, syv vintrer, så blir det passe sommervarmt.” Da ble det så de kunne holde ut der, men da det led på natten, ble det vel kjølig. Så sa Askeladden at han måtte lunke på med et par somrer, og da sov de til langt på dagen. Men da de hørte kongen ruslet utenfor, sa Askeladden: “Nå får du slippe ut et par vintrer til, men lag det så at den siste går lukt i synet på ‘n.” Ja, han gjorde så, og da kongen lukket opp badstudøren og trodde de lå der oppbrent, satt de der og hutret og frøs, så tennene skranglet, og han med de femten vintrene i kroppen slapp den siste like i fjeset på kongen, så det fløy opp en stor frostblemme.
“Får jeg kongsdatteren nå?” sa Askeladden.
“Ja, ta henne og ha henne og ta riket attpå,” sa kongen. Da torde han ikke si nei lenger.
Så holdt de bryllup og turte og dominerte og skjøt trollkjerringsmell. Imens fór de og grafset etter forladninger, så tok de meg til én, og ga meg graut på en flaske og mjølk i en korg, og så skjøt de meg like hit, for at jeg skulle fortelle hvordan det gikk til.
Det var engang en bonde som hadde tre sønner; han var i små kår og gammel og skrøpelig, og sønnene ville ikke ta seg noe til. Til gården hørte en stor, god skog, og den ville faren at guttene skulle hugge i, og se å få betalt unna noe på gjelden.
Langt om lenge fikk han dem også på det travet, og den eldste skulle ut og hugge først. Da han var kommet bort i skogen og hadde tatt til å hugge på en skjegget gran, kom det et stort, digert troll til ham. “Dersom du hugger i min skog, skal jeg drepe deg!” sa trollet. Da gutten hørte det, kastet han øksen og la hjem igjen det beste han kunne. Han kom rent andpusten hjem og fortalte det som hadde hendt ham; men faren sa han var et harehjerte; trollene hadde aldri skremt ham fra å hugge da han var ung, mente han.
Dagen etter skulle den andre sønnen avsted, og da gikk det nettopp like ens. Da han vel hadde hugget noen hugg i granen, kom trollet til ham med og sa: “Dersom du hugger i min skog, skal jeg drepe deg!” Gutten torde snaut se på ham, han kastet øksen og tok til sprangs likesom broren og vel så fort. Da han kom hjem igjen, ble faren sint, og sa at aldri hadde trollene skremt ham, da han var ung.
Tredje dagen ville Askeladden i vei.
“Ja, du!” sa de to eldste, “du skal vel klare det, du som aldri har vært utom stuedøra!”
Han svarte ikke større på det, Askeladden, men ba bare om å få dugelig niste med seg. Moren hadde ingen sul, og så hengte hun på gryta for åbreste litt til ham; det fikk han i skreppen, og la av gårde.
Da han hadde hugget en liten stund, kom trollet til ham og sa: “Dersom du hugger i min skog, skal jeg drepe deg!”
Men gutten var ikke sen; han sprang bort i skogen etter osten og krystet den så mysa skvatt. “Tier du ikke still,” skrek han til trollet, skal jeg klemme deg, som jeg klemmer vannet av denne hvite steinen!”
“Nei, kjære spar meg,” sa trollet, “jeg skal hjelpe deg å hugge.”
Ja, på det vilkår sparte gutten ham, og trollet var dyktig til å hugge, så de fikk felt og avhugget mange tylfter om dagen.
Da det led mot kvelden, sa trollet: “Nå kan du følge med hjem, det er nærmere til meg enn til deg.”
Ja, gutten ble med, og da de kom hjem til trollet, skulle han gjøre opp varme på peisen, mens gutten skulle gå etter vann til grautgryta; men det sto to jernbøtter der, så store og tunge at han ikke orket å lee på dem engang.
Så sa gutten: “Det er ikke verdt å ta med disse fingerbølene; jeg går etter hele brønnen jeg.”
“Nei, kjære vene,” sa trollet, “jeg kan ikke miste brønnen min; gjør du opp varme, skal jeg gå etter vann.”
Da han kom tilbake med vannet, kokte de opp en dugelig stor grautgryte.
“Det er det samme,” sa gutten, “vil du som jeg, skal vi kappete.”
“Å ja!” svarte trollet; for det tenkte han alltid han skulle stå seg i.
Ja, de satte seg til bords; men gutten stjal seg til å ta skinnskreppen og knyte foran seg, og så øste han mer i skreppen enn han åt selv. Da skreppen var full, tok han opp tollekniven sin og rispet en flenge i skreppen. Trollet så på ham, men sa ikke noe.
Da de hadde ett en god stund til, la trollet bort skjeen. “Nei, nå orker jeg ikke mer,” sa han.
“Du skal ete!” svarte gutten; “jeg er snaut halvmett enda, jeg. Gjør du som jeg gjorde, og skjær hull på magen, så eter du så mye du vil.”
“Men det gjør vel gruelig vondt?” spurte trollet.
“Å, ikke noe å tale om,” svarte gutten.
Så gjorde trollet som gutten sa, og så kan en vel vite han satte livet til. Men gutten tok alt det sølv og gull som i berget fans, og gikk hjem med. Med det kunne han alltid få betalt unna noe på gjelden.
Det var en gang en fattigmann som hadde tre sønner. Da han døde, skulle de to eldste sønnene dra ut i verden og friste lykken; men den yngste ville de slett ikke ha med seg.
“Du da!” sa de, “du duger ikke til annet enn å sitte og grave i oska du.”
“Så får jeg gå alene, jeg,” sa Askeladden.
Det to gikk, og kom til kongsgården; der fikk de tjeneste, den ene hos stallmesteren og den andre hos hagemesteren. Askeladden gikk også avsted og tok med seg et stort knatraug, som var det eneste de hadde etter foreldrene, men som de andre to ikke brydde seg noe om; det var tungt åbære, men han ville da ikke la det stå igjen. Da han hadde gått en stund, kom han til kongsgården han også, og ba om tjeneste. De svarte at de hadde ikke bruk for ham; men han ba så inderlig vakkert, og så skulle han da til sist få lov å være i kjøkkenet og bære ved og vann til kokkejenta. Han var flittig og flink, og det vare ikke lenge før alle holdt av ham; men de andre to var late, og derfor fikk de hugg og liten lønn, og så ble de avindsyke på Askeladden, da de så det gikk likere med ham.
Midt imot kongsgården, på den andre siden av et stort vann, bodde et troll, og det hadde syv sølvender, som lå og svømte ute på vannet, så de kunne se dem fra kongsgården. Dem hadde kongen ofte ønsket seg, og så sa de to brødrene til stallmesteren: “Dersom bror vår ville, har han sagt seg god for å skaffe kongen de syv sølvendene.” En kan nok vite det ikke var lenge før stallmesteren sa det til kongen. Kongen ropte da Askeladden inn til seg og sa: “Brødrene dine forteller at du kan skaffe meg sølvendene, og nå skal du gjøre det.”
“Det har jeg hverken tenkt eller sagt,” sa gutten.
Men kongen ble ved sitt: “Du har sagt det, og du skal,” sa han.
“Ja, ja,” sa gutten, “når det ikke kan være annet, så la meg få et kvartel rug og et kvartel hvete, så får jeg vel prøve.” Det fikk han og la i kna-trauget, han hadde tatt med hjemmefra, og rodde over med det. Da han kom på den andre siden, ga han seg til å gå på strandkanten og strø og strø, og til slutt fikk han lokket endene ut i trauget, og rodde så tilbake det forteste han kunne.
Da han var midt utpå, kom trollet og fikk se ham.
“Har du reist av med de syv sølvendene mine du?” ropte det.
“Ja-a!” sa gutten.
“Kommer du igjen?” spurte trollet.
“Kan vel hende,” sa gutten.
Da han kom tilbake til kongen med de syv sølvendene, ble han enda bedre likt i kongsgården, og selve kongen sa det var godt gjort; men brødrene hans ble enda mer harme og misunnelige på ham; og så fant de på å si til stallmesteren, at nå hadde han sagt seg god for å skaffe kongen sengeteppet til trollet, med en sølvrute og en gullrute og en sølvrute og en gullrute i, når han bare ville, og stallmesteren var ikke sen denne gangen heller med å fortelle det til kongen. Kongen sa da til gutten at brødrene hans hadde fortalt han sa seg god for å skaffe trollets sengeteppe med sølv- og gullrutene i, og nå skulle han gjøre det, eller også skulle han miste livet. Askeladden svarte at det hadde han hverken tenkt eller sagt; men det hjalp ikke, og så ba han om tre dager å områ seg i. Da de var omme, rodde han over i kna-trauget, og gikk fram og tilbake og lurte. Endelig så han at de i berget hengte ut sengeteppet for å lufte det, og da de var kommet vel inn i fjellet igjen, knep Askeladden det, og rodde tilbake det forteste han kunne.
Da han var midt utpå, kom trollet ut og fikk se ham.
“Er det du som har tatt de syv sølvendene mine?” ropte trollet.
“Ja-a!” sa gutten.
“Har du nå tatt sengeteppet mitt, med en sølvrute og en gullrute og en sølvrute og en gullrute i også?”
“Ja-a!” sa gutten.
“Kommer du igjen oftere du?”
“Kan nok hende det,” sa gutten.
Da han kom tilbake med gull- og sølvteppet, holdt alle enda mer av ham enn før, og han ble tjener hos kongen selv. For det ble de andre to enda mer harme, og for å hevne seg fant de på å si til stallmesteren: “Nå har bror vår sagt seg god for å skaffe kongen den gullharpen som trollet har, og som er slik at alle blir glade når de bare får høre den, om de er aldri så sørgmodige.”
Ja, stallmesteren han fortalte det straks til kongen igjen, og han sa til gutten: “Har du sagt det, så skal du gjøre det. kan du, så skal du få prinsessen og halve riket; men kan du ikke, skal du miste livet.”
“Jeg har hverken tenkt eller sagt det,” svarte Askeladden, “men det er vel ingen annen råd, jeg får vel friste. Men seks dager vil jeg ha å områ meg i.” Ja det skulle han få; men da de var omme, måtte han i veien. Han tok en spiker, en bjørkepinne og en lys-stubb i lommen og rodde over, og gikk utenfor der fram og tilbake og smatt. Om en stund kom trollet ut og fikk se ham.
“Er det du som har tatt de syv sølvendene mine?” ropte trollet.
“Ja-a!” sa gutten.
“Det er du som har tatt sengeteppet mitt med sølv- og gullrutene også da?” spurte trollet.
“Ja-a!” sa gutten.
Så grep trollet ham og tok ham med seg inn i berget. “Nå, datter mi,” sa han, “nå har jeg fått tak i ham som har tatt sølvendene mine og sengeteppet mitt med sølv- og gullrutene i; sett ham nå på gjøstien, så skal vi slakte ham og be til oss skyldfolkene våre.” Det var hun straks villig til og satte ham på gjøstien, og der sto han i åtte dager og fikk alt det beste han ville ønske seg både av mat og drikke, og det så mye han ville ha.
Da de åtte dagene var omme, sa trollet til datteren at hun fikk gå ned og skjære ham i veslefingeren, så de kunne få se om han var feit.
Hun ned til gjøstien. “Kom med veslefingeren din,” sa hun, men Askeladden stakk ut spikeren, og den skar hun i.
“Å nei, han er hard som jern ennå,” sa trolldatteren da hun kom til far sin igjen: “Ennå er han ikke klar til å bli tatt.”
Åtte dager etter gikk det like ens, bare at Askeladden nå satte fram bjørkepinnen.
“Litt likere er han,” sa hun, da hun kom inn igjen til trollet, “men ennå ble han hard å tygge som tre.”
Men om åtte dager sa trollet igjen at datteren fikk gå ned og se om han ikke nå var feit. “Kom med veslefingeren din!” sa trolldatteren til han i gjøstien; denne gangen stakk Askeladden fram lysstubben.
“Nå er han så tålelig,” sa hun.
“Ja så!” sa trollet, “så reiser jeg bort da, og ber til gjestebuds; imens får du slakte ham og steike det halve og koke det halve.”
Da trollet var vel av gårde, ga datteren seg til å bryne en stor lang kniv.
“Skal du ha den og slakte meg med?” spurte gutten.
“Ja du!” sa trolldatteren.
“Men den er ikke kvass,” sa gutten: “jeg kommer nok til å bryne den jeg, så du kan få livet av meg mer lettvint.”
Ja, hun lot ham få kniven, og han til å slipe og bryne.
“La meg prøve den på hårfletta di,” sa gutten: “jeg tror den skal være bra nå.” Det fikk han lov til; men i det samme han grep i hårfletta, bøyde han hodet bakover og skar det av trolldatteren, og kokte så det halve og stekte det halve og satte det på bordet. Så tok han på seg klærne hennes og satte seg borti kroken.
Da trollet kom hjem med gjestebudsfolkene, ba han datteren – for han trodde det var henne, som satt der, han – at hun også skulle komme og få seg mat.
“Nei,” svarte gutten, “jeg vil ikke ha mat; jeg er så stur og lei av meg.”
“Å, du vet vel råd for det,” sa trollet, “ta gullharpen og spill på!”
“Ja, hvor er nå den henne da?” spurte Askeladden igjen.
“Du vet vel det du – du har jo sist brukt den; den henger jo der over døra!” sa trollet.
Gutten lot seg ikke si to ganger; han tok den og gikk ut og inn og spilte; men rett som det var, så skjøv han knatrauget ut og rodde avsted så det fosset om trauget.
Om en stund syntes trollet at datteren ble for lenge ute, og gikk etter for å se hva som feilte henne; så fikk han øye på gutten i trauget langt, langt ute på vannet.
“Er det du som har tatt de syv sølvendene mine?” ropte trollet.
“Ja,” sa Askeladden.
“Det er du som har tatt teppet mitt, med en sølvrute og en gullrute i, også da?”
“Ja,” sa Askeladden.
“Har du nå tatt gullharpen min med?” skrek trollet.
“Ja, jeg har nok det,” sa gutten.
“Har jeg ikke ett deg opp likevel da?”
“Nei, det var datter di du åt,” svarte gutten.
Da trollet hørte det, ble han så harm at han sprakk; og så rodde Askeladden tilbake og tok med seg en hel haug gull og sølv, så mye som trauget kunne bære. Da han kom til kongsgården med gullharpen, fikk han kongsdatteren og halve riket, slik som kongen hadde lovt ham. Men brødrene sine gjorde han vel imot, for han trodde de bare hadde villet hans beste med det de hadde sagt.
Det var en gang en bonde som reiste til fjells etter et løvlass til buskapen sin om vinteren. Da han kom til løvhesjene, rygget han sleden med hesten tett inntil, og gikk opp i hesja og tok til å velte løvkjerv ned på sleden. Men det var en bjørn i hesja, som hadde lagt seg i hi der, og da mannen la til å rive og rumstere, så våknet bjørnen og sprang ut, like ned på sleden. Da hesten fikk været av bamsen, ble han skremt og satte avsted nedover, som han hadde stjålet både bjørnen og sleden, og den gangen gjorde han ikke veien lang.
Bjørnen har ord for at han ikke er fælen; men han var ikke vel nøyd med skyssen denne gangen, der han satt, han holdt seg fast det beste han orket, og glante stygt til ymse kanter, om han skulle få høve til å kaste seg av; men han var nok ikke vant til å kjøre, og så så han seg ikke von til.
Da han hadde kjørt et langt stykke, møtte han en kremmer.
«Hvor i Guds navn skal futen hen i dag?» sa kremmeren; «han har visst knapp tid og lang vei, siden han kjører så fort?»
Men bjørnen svarte ikke et ord, han hadde nok med å holde seg fast.
Om en stund så møtte han en fattigkjerring. Hun hilste og nikket med hodet, og ba om en skilling i Guds navn. Bjørnen sa ingen ting, men holdt seg fast og kjørte utover det forteste han vant.
Da han kom et stykke lenger ned, møtte han Mikkel Rev.
«Hei, hei, er du ute og kjører?» skrek Mikkel, «bi litt, la meg få sitte bakpå og være skyssgutt!»
Bamsen sa ikke et ord, men holdt seg vel fast, og kjørte så fort som hesten ville renne.
«Ja, vil du ikke ta meg med, så skal jeg spå deg at kjører du i dag som finnmut-kar, henger du imorra med ryggen bar,» skrek reven etter ham.
Bjørnen hørte ikke et ord av det som Mikkel sa; han kjørte like fort. Men da hesten kom på gården, satte han inn igjennom stalldøren i fullt firsprang så han kledde av seg både sele og slede, og bjørnen slo skallen i dørbjelken så han lå død på flekken.
Bonden, han lå i hesja og veltet løvkjerv, til han trodde han hadde fullt lass på sleden; men da han skulle til å gjure lasset, hadde han hverken hest eller slede. Så måtte han traske etter, for å finne igjen hesten sin.
Om en stund møtte han kremmeren.
«Har du møtt noen hest og slede?» sa han til kremmeren.
«Nei,» sa kremmeren, «men jeg møtte futen nedpå her; han fór så fort, han skulle visst bort og flå noen.»
Om en stund så møtte han fattigkjerringa.
«Har du møtt noen hest og slede?» sa han til kjerringa.
«Nei,» sa kjerringa, «men jeg møtte presten nedpå her; han skulle visst i sognebud, for han fór så fort, og bondeskyss hadde ‘n.»
En stund etter møtte bonden reven.
«Har du møtt noen hest og slede?» sa bonden.
«Ja,» svarte Mikkel, «men Bamse Brakar satt på, og kjørte som han hadde stjålet både hest og redskap.»
«Fanden fare i ‘n! Han kjører vel ihel hesten for meg,» sa bonden.
«Så dra av ‘n pelsen og steik ‘n på gloa,» sa Mikkel. «Men skulle du få igjen hesten din, så kunne du skysse meg over fjellet, for jeg kan fare lekkert,» sa reven, «og jeg kunne òg ha hug til å prøve hvordan det er å ha fire bein føre seg.»
«Hva gir du for skyssen?» sa bonden.
«Du kan få vått og tørt, hva du lyster,» sa reven; «alltids får du likså mye av meg som av Bamse Brakar; for han bruker være grov til å ta seg betalt når han tar skyss og henger seg på hesteryggen.»
«Ja, du skal få skyss over fjellet,» sa bonden, «bare du vil møte meg her imorra ved dette leite.» Han skjønte det at Mikkel gjorde narr av ham og var ute med revestrekene sine.
Så tok han med seg en ladd børse på sleden, og da Mikkel kom og tenkte han skulle få friskyss, fikk han en haglladning i skrotten, og så dro bonden belgen av ham, så hadde han både bjørnehud og revebelg
Det var engang tre bukker som skulle gå til seters og gjøre seg fete, og alle tre så hette de Bukken Bruse. På veien var det en bro over en foss, som de skulle over, og under den broen bodde et stort, fælt troll, med øyne som tinntallerkener, og nese så lang som et riveskaft.
Først så kom den yngste Bukken Bruse og skulle over broen.
Tripp trapp, tripp trapp, sa det i broen.
"Hvem er det som tripper på mi bru?" skrek trollet.
"Å, det er den minste Bukken Bruse; jeg skal til seters og gjøre meg fet," sa bukken, den var så fin i målet.
"Nå kommer jeg og tar deg," sa trollet.
"Å nei, ta ikke meg, for jeg er så liten jeg; bi bare litt, så kommer den mellomste Bukken Bruse, han er mye større."
"Ja nok," sa trollet.
Om en liten stund så kom den mellomste Bukken Bruse og skulle over broen.
Tripp trapp, tripp trapp, tripp trapp, sa det i broen.
"Hvem er det som tripper på mi bru?" skrek trollet.
"Å, det er den mellomste Bukken Bruse, som skal til seters og gjøre seg fet," sa bukken; den var ikke fin i målet, den.
"Nå kommer jeg og tar deg," sa trollet.
"Å nei, ta ikke meg, men bi litt, så kommer den store Bukken Bruse, han er mye, mye større."
"Ja nok da," sa trollet.
Rett som det var, så kom den store Bukken Bruse.
Tripp trapp, tripp trapp, tripp trapp, sa det i broen; den var så tung at broen både knaket og braket under den!
"Hvem er det som tramper på mi bru?" skrek trollet.
"Det er den store Bukken Bruse," sa bukken, den var så grov i målet.
"Nå kommer jeg og tar deg," skrek trollet.
"Ja, kom du! Jeg har to spjut, med dem skal jeg stinge dine øyne ut! Jeg har to store kampestene, med dem skal jeg knuse både marg og bene!"
sa bukken. Og så røk den på trollet og stakk ut øynene på ham, slo sund både marg og ben, og stanget ham utfor fossen; og så gikk den til seters. Der ble bukkene så fete, så fete at de nesten ikke orket å gå hjem igjen, og er ikke fettet gått av dem, så er de det ennå.
Og snipp snapp snute, her er det eventyret ute.
Det var en gang bjørnen og reven skulle ha åker i sameie. De hadde en liten bråte oppi skogen, og det første året sådde de rug.
«Nå får vi dele som rett er», sa Mikkel; «vil du ha rota, så tar jeg toppen», sa han.
Ja, det ville bjørnen. Men da det hadde tresket, fikk reven korn, og bjørnen fikk ikke annet enn taver og teger. Bamsen likte ikke dette, men reven sa det var så som de var forlikt om. «I år er det jeg som har vinningen», sa reven, «et annet år er det du; da skal du ha toppen, og jeg får nøyes med rota.»
Men da våronna kom, spurte Mikkel hva bjørnen mente om neper. Jo, det var bedre kost enn korn, sa han, og det mente reven òg. Da høsten kom, tok reven nepene, og bjørnen fikk kålen. Men da ble bamsen så harm at han skilte lag med Mikkel med det samme.
Snipp, snapp, snute, så var eventyret ute.
Det var en gang en dronning som var ute og kjørte. Det var om vinteren, og det var nettopp kommet nysnø. Da hun var kommet et stykke på vei, begynte hun å blø neseblod, og så måtte hun ut av sleden. Mens hun stod på gjerdet og så på det røde blodet og den hvite sneen, kom hun til å tenke på at hun selv hadde tolv sønner, men ingen datter, og så sa hun ved seg selv:
“Hadde jeg bare hatt en datter så hvit som sne og så rød som blod, så kunne det gjerne være det samme med sønnene mine.”
Ikke var det sagt, før det kom en trollkjerring til henne.
“En datter skal du få,” sa hun, “og hun skal være så hvit som sne, og rød som blod, men så skal sønnene dine være mine. Du skal bare ha dem hos deg til barnet er døpt.”
Da tiden kom, fikk dronningen en datter, og hun var så hvit som sne og så rød som blod, akkurat som trollkjerringa hadde sagt. Derfor kalte de henne Snehvit og Rosenrød. Det ble stor glede i kongsgården, og dronningen ble gladere enn alle de andre. Men da hun kom til å tenke på det hun hadde lovet trollkjerringa, fikk hun en sølvsmed til å lage tolv sølvskjeer, en til hver prins. Så lot hun han lage enda en til, og den gav hun til Snehvit og Rosenrød.
Best som prinsessen var døpt, ble prinsene skapt om til tolv villender, og fløy sin vei. Og siden så de ikke mer til dem, de var borte, og de ble borte. Men prinsessen vokste opp, og hun ble både stor og vakker. Men ofte var hun så underlig sørgmodig, og ingen kunne skjønne hva det var som feilte henne.
Men så var det en kveld at dronningen også var svært trist, for det kom vel maneg underlige tanker til henne når hun kom sønnene sine i hu. Så sa hun til Snehvit og Rosenrød:
“Hvorfor er du så trist, barnet mitt? Er det noe som feiler deg, så bare si fra. Er det noe du ønsker deg, så skal du få det."
“Jeg synes bare det er så ensomt,” sa Snehvit og Rosenrød. “Alle andre har søsken, men jeg er helt alene.”
“Du har nok også hatt søsken,” sa dronningen. “Jeg har hatt tolv sønner, og de var brødrene dine. Men alle dem gav jeg bort for å få deg.”
Og så fortalte hun alt om hvordan det hadde gått for seg.
Da prinsessen hørte det, hadde hun ikke ro på seg. Alt det dronningen gråt og bar seg, så hjalp det ikke, nå ville hun av sted, for hun mente hun var skyld i alt sammen. Og til sist vandret hun bort fra kongsgården. Hun gikk så langt ut i verden at en skulle ikke trodd en fin jomfru kunne greie å gå så langt.
Endelig kom hun inn i en stor skog. En dag ble hun så trett, så trett. Så satte hun seg ned på en tue, og der sovnet hun. Da drømte hun at hun gikk enda lengre inn i skogen og kom til en tømmerstue, og der var brødrene hennes. I det samme våknet hun, og rett foran seg så hun en oppgått sti i den grønne mosen, og stien gikk dypt inn i skogen. Hun fulgte den, og langt om lenge kom hun til et slikt tømmerhus som hun hadde drømt om.
Da hun kom inn i stua, var det ingen inne. Men det var tolv senger der, tolv stoler, tolv skjeer og tolv av alle ting. Da hun så det, ble hun så glad som hun ikke hadde vært på mange år, for hun skjønte straks at det var nok her brødrene hennes bodde, og det var nok de som eide sengene og stolene og skjeene. Hun la på varmen og sopte og redde sengene og kokte mat og pyntet det beste hun hadde lært. Og da hun hadde kokt maten og laget i stand til dem alle, så spiste hun selv, men skjeen glemte hun igjen på bordet. Etterpå krøp hun inn under sengen til den yngste for å legge seg til å sove.
Ikke før hadde hun lagt seg, så hørte hun at det tok til å suse så underlig i luften, og så kom alle tolv villendene flyvende inn. Men i det samme de kom over døstokken. ble de til prinser.
“Nei, så godt og varmt det er her!” sa de. “Gud signe den som har lagt på varmen og kokt slik god mat til oss!” Så tok de hver sin sølvskje og skulle til å spise.
Men da alle hadde tatt sin, lå det enda en igjen, og den var så lik de andre at de ikke kunne se forskjell. Da så de på hverandre og undret seg.
“Det der er nok skjeen til søsteren vår,” sa de. “Og er skjeen her, så kan ikke hun være langt borte heller.”
“Er det skjeen til søster vår, og er hun her, så skal hun dø, for det er hun som har skylden for alt det vonde vi har lidd,” sa den eldste prinsen. Og hun lå under sengen og hørte alt sammen!
“Nei,” sa den yngste prinsen, “det ville være synd å drepe henne. Hun kan ikke for at vi har det vondt. Skulle noen ha skylden, måtte det være mor vår.”
De gav seg til å lete etter henne både høyt og lavt. Da de så under senga til den yngste, fant de henne og dro henne frem.
Den eldste prinsen ville at de skulle drepe henne, men hun bad så vakkert for seg:
“Å, kjære dere, ikke drep meg! I mange år har jeg lett etter dere, og kunne jeg bare frelse dere, skulle jeg gjerne ofre livet mitt!”
“Ja, vil du frelse oss, så skal du få leve,” sa de. “For du kan nok, om du bare vil.”
“Å, bare si meg hvordan, så skal jeg gjøre det,” sa prinsessen.
“Du skal sanke myrull,” sa prinsene. “Den skal du karde og spinne og veve, så skal du klippe til og sy tolv luer, tolv skjorter og tolv kluter, en til hver av oss, og mens du gjør dette, skal du hverken tale eller le eller gråte. Greier du det, er vi frelst.”
“Men hvor skal jeg få myrull til så mange luer og skjorter og kluter fra?” sa Snehvit og Rosenrød.
“Det skal vi vise deg,” sa prinsene, og så tok de henne med ut på en stor, svær myr. Der stod det fullt av myrull og duvet i vinden og glinset i solen, så det skinte som sne lang vei.
Aldri hadde prinsessen sett så mye myrull før, og hun tok til å plukke det beste hun hadde lært. Og når hun kom hjem om kvelden, tok hun på å karde og spinne dunen. Slik gikk det både vel og lenge. Hun sanket myrull, og ved siden av det stelte hun for prinsene, hun både kokte for dem og redde opp sengene deres. Om kvelden kom de susende hjem som villender, om natten var de prinser, men om morgenen fløy de av sted igjen og var villender hele dagen.
Men så hendte det en dag hun var ute på myra - og det var visst akkurat den siste dagen - , så kom den unge kongen som styrte riket. Han var ute på jakt og kom ridende over myra. Han stanset og tenkte på hvem vel den deilige jomfruen kunne være som gikk og sanket myrull. Han spurte henne, men hun svarte ham ikke et ord. Men han syntes så godt om henne at han ville ta henne med seg hjem og gifte seg med henne. Så sa han til tjenerne sine at de skulle sette henne på hesten hans. Snehvit og Rosenrød vred hendene sine og pekte på sekkene. Og da kongen skjønte at hun gjerne ville ha de med seg, sa han til tjenerne at de skulle lesse på dem også. Da de det hadde gjort, gav prinsessen seg til tåls, for kongen var både en snill og vakker mann, og han var svært blid og vennlig mot henne.
Men da de kom hjem til kongsgården og den gamle dronningen, som var stemor hans, fikk se Snehvit og Rosenrød, ble hun sint fordi den unge jomfruen var så vakker, og så sa hun til kongen.
“Du kan vel skjønne at denne jenta du har tatt med deg og vil gifte deg med, er en heks. Hun verken taler eller ler eller gråter, jo!”
Kongen hørte ikke på hva hun sa. Han holdt bryllup og giftet seg med Snehvit og Rosenrød. Og de levde både lykkelig og glade. Men hun glemte aldri å sy på skjortene.
Før året var omme, fikk Snehvit og Rosenrød en liten prins, og da ble den gamle dronningen enda sintere og mer misunnelig enn før. Da det led ut på natten, listet hun seg inn til Snehvit og Rosenrød mens hun sov, og så tok hun barnet og kastet det i ormegården. Siden skar hun dronningen i fingeren og smurte blodet om munnen til henne. Og så gikk hun til kongen.
“Nå får du komme og se,” sa hun, “hva det er for en du har tatt til dronning, for nå har hun ett opp barnet sitt!”
Da ble kongen så lei at han nesten begynte å gråte.
“Ja, det må vel være sant når jeg ser det med mine egne øyne,” sa han. “Men hun gjør det sikkert ikke en gang til. Vi får spare henne denne gangen.”
Før året var omme, fikk hun en sønn til, og med ham gikk det akkurat som den første. Stemoren til kongen var blitt enda mer misunnelig, og om natten mens dronningen sov, listet hun seg inn til henne, tok barnet og kastet det i ormegården. Etterpå skar hun dronningen i fingeren, smurte blodet om munnen hennes og sa til kongen at nå hadde hun ett opp dette barnet også. Da ble kongen så trist, så trist.
“Ja, det må vel være sant når jeg selv har sett det,” sa han. “Men hun gjør det sikkert ikke en gang til, og for denne gangen vil vi spare henne.”
Før året var gått, fødte Snehvit og Rosenrød en datter, og henne kastet også dronningen i ormegården. Mens den unge dronningen sov, skar hun henne i fingeren, smurte blodet om munnen hennes og sa til kongen:
“Nå kan du bare komme og se om det ikke er sant at hun er en heks, for nå har hun ett opp det tredje barnet sitt også.”
Da ble kongen så sørgmodig at det var ikke måte på. For nå kunne han ikke spare henne lengre, nå måtte han la henne brenne levende på bålet. Men da bålet var tent og hun skulle stige opp på det, gjorde hun tegn at de skulle ta tolv fjeler og legge dem rundt bålet, og på dem la hun luene og skjortene og klutene til brødrene sine. Men i skjorten til den yngste manglet det venstre ermet, for det hadde hun ikke rukket å få ferdig. Ikke før hadde hun gjort det, så hørte de det suste og bruste i luften, og så kom tolv villender flygende over skogen. lle tok hver sin kledning og fløy av gårde igjen.
“Nå kan du riktig se at hun er en heks,” sa stemoren til kongen. “Bare få henne brent før veden brenner opp.”
“Å,” sa kongen, “ved har vi nok av, vi har hele skogen å ta av. Jeg vil vente enda litt, for jeg har lyst å se hva enden blir på dette.”
I det samme kom de tolv prinsene ridende. Og så vakre var de at ingen hadde sett maken. Men den yngste hadde en andevinge istedenfor den vestre armen.
“Hva er det som står på her?” spurte prinsene.
“Å jo,” sa kongen, “dronningen min skal brennes, for hun er en heks, og hun har ett opp barna sine.”
“Nei, hun har nok ikke ett opp barna sine,” sa prinsene. “Nå kan du tale, søster, for du har frelst oss, og nå kan du frelse deg selv.”
Så fortalte Snehvit og Rosenrød om alt, og prinsene tok kongen med seg og førte ham bort til ormegården. Der lå de tre barna og lekte med ormer og padder, og deiligere barn skulle du aldri sett.
Kongen tok barna og bar dem bort til stemoren, og så spurte han hvilken straff hun mente den burde ha som kunne ha hjerte til å forråde en dronning og tre slike nydelige barn.
“Den burde en spenne mellom tolv ville hester, så hver tok sitt stykke,” sa den gamle dronningen.
“Selv har du sagt dommen, og selv skal du få lide den,” sa kongen. Så ble den gamle dronningen spent mellom tolv ville hester, og hver av dem tok sitt stykke. Men kongen tok med seg Snehvit og Rosenrød og barna sine og de tolv prinsene, og så reiste de hjem til foreldrene og fortalte alt som hadde hent. Og nå ble det stor fryd og glede over hele kongeriket, for nå var jo prinsessen frelst, og hun hadde frelst de tolv brødrene sine også.
Det var engang en mann som var så gretten og vill, og aldri syntes han at kjerringa gjorde nok i huset. Så kom han hjem en kveld i slåttonna og gren og bante så det lyste om ham.
"Kjære vene, vær ikke så vond, far," sa kjerringa, "i morgen skal vi bytte arbeid; jeg skal gå med slåttekarene, så kan du stelle hjemme."
Ja, det var mannen vel nøyd med, og det ville han gjerne.
Tidlig om morgenen tok kjerringa ljåen på nakken og gikk i enga og skulle slå, og mannen skulle da til å stelle huset. Først ville han til åkjerne smør; men da han hadde kjernet en stund, ble han tørst og gikk ned i kjelleren for å tappe øl. Mens han holdt på å tappe i ølbollen, fikk han høre at grisen var kommet i stua. Han la i vei med tappen i neven, opp igjennom kjellertrappen som aller snarest og skulle se etter grisen, så den ikke veltet kjernen; men da han fikk se at grisen alt hadde slått over ende kjernen og sto og smattet på fløten, som rant utover gulvet, ble han så flyende sint at han rent glemte øltønnen, og satte etter grisen det beste han vant. Han nådde den igjen i døren og ga den et dyktig spark, så den ble liggende på flekken. Nå kom han i hug at han gikk med tappen i hånden; men da han kom ned i kjelleren, var øltønnen tom.
Han gikk da på melkebua igjen og fant så mye fløte at han fikk kjernen full, og så ga han seg til å kjerne; for smør ville han ha til middags. Da han hadde kjernet en stund, kom han i hug, at heimkua sto inne ennå og hverken hadde fått vått eller tørt, enda det var langt på dag. Han syntes det var for langt å gå til hagen med den, han fikk slippe den opp på taket, tenkte han: det var torvtak på bygningen, og der sto stort, gildt gress. Huset lå i en bratt bakke, og når han la en planke bort på taket, så trodde han nok han skulle få opp kua. Men kjernen torde han ikke slippe heller, for den vesle ungen hans fór og kravlet og krabbet på gulvet; han kunne gjerne slå den over ende. Så tok han kjernen på ryggen; men så skule han gi kua vann først, før han slapp den på taket. Å ja, han tok en bøtte og skulle ta vann i brønnen med, men da han bøyde seg over brønnkanten, rant fløten ut av kjernen og ned i nakken på ham.
Det led sterkt til middags, og smør hadde han ikke fått ennå; så tenkte han han fikk koke graut, og hengde en gryte med vann på peisen. Da han det hadde gjort, kom han i tanker om at kua kunne gå utfor taket og bryte bena eller nakken av seg; gikk så opp og skulle binde den. Den ene enden av repet bandt han om halsen på kua, slapp det ned igjennom pipa, og bandt rephella om låret sitt, for vannet kokte alt i gryten, og han måtte til åstampe grauten. Mens han holdt på med det, falt kua utover taket likevel hu, og dro mannen opp gjennom pipa; der satt han fast, og kua hu hang utenfor veggen og svevet mellom himmel og jord, og kunne hverken komme opp eller ned.
Konen hadde ventet i syv lange og syv brede på at mannen skulle komme og rope hjem til middag; men det varte og det rakk, og ikke ble det til noe. Til sist syntes hun det drygde vel lenge og gikk hjem. Da hun fikk se at kua hang så stygt til, gikk hun bort og hugg av repet med ljåen; i det samme falt mannen ned igjennom peispipa, og da kjerringa kom inn, sto han på hodet i grautgryten.
Det var engang en rev og en revefrue, som bodde langt inne i skogen i revehuset. De var venner og vel forlikt, og levde godt i hop, som parfolk kan gjøre. Men så var det en dag reven hadde vært i hønsehuset til bonden, og der åt han rubb og stubb, og det var for mye for ham. Så ble han syk og døde; og alt det revemor sørget og gråt, så hjalp det ikke, han var død og ble død.
Men da han var kommet godt i jorden, og gravølet vel var over, så tok det på å komme friere til enka. Om lørdagskvelden banket det tre slag i døren til revehuset. "Å gå ut, du Korse, og se hva det er," sa reve-enka; hun hadde ei kjette til tjenestejente, og hun hette Korse. Da jenta kom ut, så sto det en bjørn på tråkka.
"Godkveld," hilste bjørnen.
"Godkveld igjen," sa Korse.
"Er reve-enka hjemme i kveld?" spurte han.
"Hun sitter inne," svarte jenta.
"Hva tar hun seg til i kveld,
låter hun ille eller vel?" spurte bjørnen.
"Hun sørger over husbonds død
og gråter nesa sår og rød - hun vet ikke sin arme råd hun," sa kjetta.
"Be henne ut å gå
skal hun få et godt råd!" sa bjørnen.
Da kjetta kom inn, spurte matmoren:
"Hvem er det som tasser og banker på,
så jeg ikke må kveldsro få?"
"Det er frierne dine," svarte kjetta; "jeg skulle be deg ut å gå, skulle du få et godt råd."
"Hva lett har kufta?" spurte revefruen.
"Ven vakker brun," svarte jenta; "svær kar og kvast syn," sa hun.
"La 'n gå, la 'n gå! Jeg trenger ikke hans råd."
Korse gikk bort og gløttet på døren og sa:
"Hun ber deg heimatt gå, hun vil ikke ha noe råd."
Ja, så var det ikke annet for, bamsen måtte snu og fare sin vei, dit han kom fra.
Neste lørdagskvelden banket det på igjen. Den gangen sto en ulv utenfor.
"Godkveld," sa ulven, "er reve-enka hjemme?"
Jo, hun var da det.
"Hva gjør hun i kveld, låter hun ille eller vel," spurte han.
"Å, hun vet ikke sin arme råd," svarte jenta; "hun gråter nesa sår og rød, hun sørger over husbonds død."
"Be henne ut å gå, skal hun få et godt råd," sa gråbeinen.
"Hvem er det som flyr og banker på, så jeg ikke må kveldsro få," spurte reve-enka.
"Å, det er friere, vet jeg," sa kjetta. "Jeg skulle be deg ut å gå, skulle du få et godt råd," sa hun.
Nei, først ville revefruen vite hva slags lett kufta hadde.
"Ven vakker grå; lang kropp og lite på," svarte Korse.
"La 'n gå, la 'n gå, jeg trenger ikke hans råd!" sa enka; og da gråtassen fikk det budet, måtte han gjøre vendereis, han med.
Tredje lørdagskvelden gikk det like ens. Det banket tre slag på døren, og kjetta reiste ut og skulle se etter. Så var det en hare.
"Godkveld," sa han.
"Godkveld igjen," svarte hun; "er det fremmedfolk ute og farer, så sent på kvelden?" sa hun.
Ja, det var da det, og så spurte han også, om reve-enka var hjemme og hva hun tok seg til.
"Hun gråter nesa sår og rød, hun sørger over husbonds død," svarte jenta.
"Å be henne ut å gå, skal hun få et godt råd," sa haren.
"Hvem er det som tripper og banker på, så jeg ikke må kveldsro få?" sa matmoren til Korse.
"Det er nok friere det, mor!" svarte jenta.
Ja, så ville hun vite hva lett kufta hadde denne gangen.
"Ven vakker hvit, tett vadmel og uten slit," sa kjetta.
Men det ble ikke bedre, det: "La 'n gå, la 'n gå, jeg trenger ikke hans råd," svarte reve-enka.
Så var det den fjerde lørdagskvelden. Best det var, kom det tre slag i døren til revehuset igjen. "Gå ut og se hva som er på ferde du," sa enka til tjenestejenta. Da kjetta kom ut, sto det en rev på dørhella.
"Godkveld og takk for sist," sa reven.
"Sjøl takk for sist," svarte jenta.
"Er revefrua hjemme?" spurte han.
"Ja, hun sørger over husbonds død, og gråter nesa sår og rød," sa jenta; "hun vet ikke sin arme råd, hun stakkar!"
"Bare be henne ut å gå, så skal hun få gode råd," sa reven.
Så gikk Korse inn.
"Hvem er det som svinser og banker på, så jeg ikke må kveldsro få?" spurte matmoren.
"Å du vet det," sa kjetta, "det er frierne dine, det. Jeg skulle be deg ut å gå, skulle du få gode råd."
"Hva lett har kufta?" spurte reve-enka.
"Ven vakker rød, - just som hans, er død," svarte kjetta.
"Kjære, be ham inn å sjå, han har gode råd!"
sa enka.
"Send meg hit mine sokker små, jeg vil gjerne med ham gå; send meg hit mine sko å knappe, jeg vil gjerne med ham lakke."
Ham ville hun ha, og så ble det bedt lag og bryllup hos reve-enka med det samme. Og dersom han ikke har vært i hønsegården, han også, så lever de i revehuset den dag i dag.
Det var engang en konge som hadde syv sønner, og dem holdt han så mye av at han aldri kunne unnvære dem alle på én gang: én måtte støtt være hos ham. Da de var voksne, skulle de seks ut og fri; men den yngste ville faren ha igjen hjemme, og til ham skulle de andre ta med seg en prinsesse til kongsgården. Kongen ga da de seks de gildeste klær noen hadde sett, så det lyste lang vei av dem, og hver sin hest, som kostet mange, mange hundre daler, og så reiste de. Da de så hadde vært på mange kongsgårder og sett på prinsessene, kom de langt om lenge til en konge som hadde seks døtre; så vakre kongsdøtre hadde de aldri sett, og så fridde de til hver sin, og da de hadde fått dem til kjærester, reiste de hjemover igjen; men de glemte rent at de skulle ha med seg en prinsesse til Askeladden, som var igjen hjemme, så borte var de i kjærestene sine.
Da de nå hadde reist et godt stykke på hjemveien, kom de tett framom en bratt fjellvegg, der risegården var. Der kom risen ut og fikk se dem, og så skapte han dem om til stein alle sammen, både prinsene og prinsessene.
Kongen ventet og ventet på de seks sønnene sine, men alt han ventet, så kom det ingen. Han gikk og sørget og sturte, og sa han aldri kunne bli riktig glad mere; "hadde jeg ikke deg igjen," sa han til Askeladden, "ville jeg ikke leve, så sorgfull er jeg for det jeg har mistet brødrene dine."
"Men nå hadde jeg tenkt å be om lov til å reise ut og finne dem igjen, jeg," sa Askeladden.
"Nei, det får du ikke lov til," sa faren, "du blir bare borte, du også."
Men Askeladden ville og skulle avsted, og han tagg og ba så lenge til kongen måtte la ham reise. Nå hadde kongen ikke annet enn en gammel fillehest å la ham få, for de seks andre kongssønnene og følget deres hadde fått alle de andre hestene han hadde; men det brydde ikke Askeladden seg om; han satte seg opp på den gamle skabbete hesten, han. "Farvel, far!" sa han til kongen; "jeg skal nok komme igjen, og kanskje jeg skal ha med meg brødrene mine også," og dermed reiste han.
Da han hadde ridd et stykke, kom han til en korp som lå i veien og flakset med vingene og ikke orket å komme unna, så sulten var den.
"Å kjære vene! gi meg litt mat, så skal jeg hjelpe deg i din ytterste nød," sa korpen.
"Ikke mye mat har jeg, og ikke ser du ut til å kunne hjelpe meg stort heller," sa kongssønnen; "men litt får jeg vel gi deg, for du kan nok trenge til det, ser jeg," og så ga han korpen noe av nisten han hadde fått med seg.
Da han så hadde reist et stykke igjen, kom han til en bekk; der lå en stor laks som hadde kommet på tørt land, og slo og spratt og kunne ikke komme ut i vannet igjen.
"Å, kjære vene! hjelp meg ut i vannet igjen," sa laksen til kongssønnen; "jeg skal hjelpe deg i din ytterste nød, jeg."
"Hjelpen du gir meg, blir vel ikke stor," sa kongssønnen; "men det er synd du skal ligge her og svelte i hjel," og så skjøv han fisken uti igjen.
Nå reiste han et langt, langt stykke, og så møtte han en skrubb; den var så sulten at den lå og dro seg i veien.
"Kjære vene! la meg få hesten din," sa skrubben; "jeg er så sulten at det piper i tarmene på meg, jeg har ikke fått et mål mat på to år."
"Nei," sa Askeladden, "det kan jeg ikke gjøre; først kom jeg til en korp, ham måtte jeg gi nisten min; så kom jeg til en laks, ham måtte jeg hjelpe ut i vannet; og nå vil du ha hesten min. Det er ikke råd, for så har jeg ikke noe å ri på."
"Jo kjære, du må hjelpe meg," sa gråbeinen; "du kan ri på meg, jeg skal hjelpe deg i din ytterste nød," sa den.
"Ja, den hjelpen jeg får av deg, blir vel ikke stor; men du får vel ta hesten da, siden du er så nødig," sa kongssønnen.
Da nå skrubben hadde ett opp hesten, tok Askeladden bikselet og bandt i kjeften på den, og salen og la på ryggen av den, og nå var skrubben blitt så sterk av det den hadde fått i seg, at den satte avsted med kongssønnen som ingen ting; så fort hadde han aldri ridd før.
"Når vi nå har reist et lite stykke til, skal jeg syne deg risegården," sa gråbeinen, og om litt kom de der. "Se her er risegården," sa den; "der ser du alle seks brødrene dine, som risen har gjort til stein, og der ser du de seks brudene deres; der borte er døren til trollet, der skal du gå inn."
"Nei, det tør jeg ikke," sa kongssønnen, "han tar livet av meg."
"Å nei," svarte skrubben; "når du kommer inn der, treffer du en kongsdatter; hun sier deg nok hvordan du skal bære deg at, så du kan få gjort ende på risen. Bare gjør som hun sier deg, du!"
Ja, Askeladden gikk da inn, men redd var han. Da han kom inn, var risen borte, men i det ene kammerset satt kongsdatteren, slik som skrubben hadde sagt, og så vakker en jomfru hadde Askeladden aldri sett før.
"Å Gud hjelpe deg, hvordan er du kommet her da?" sa kongsdatteren da hun fikk se ham; "det blir din visse død det; den risen som bor her, kan ingen få gjort ende på, for han bærer ikke hjertet på seg."
"Ja, men er jeg kommet her, så får jeg vel prøve ham likevel jeg," sa Askeladden. "Og brødrene mine, som står i stein utenfor, vil jeg nok se til å frelse, og deg vil jeg nok friste å berge også," sa han.
"Ja, siden du endelig vil være, så får vi vel se å finne på en råd," sa kongsdatteren. "Nå skal du krype inn under sengen der, og så må du lye vel etter hva jeg taler med ham om. Men ligg endelig bra stille."
Ja, han krøp da under sengen, og aldri før han var innunder, så kom risen.
"Hu! her lukter så kristen mannelukt!" sa risen.
"Ja, her kom en skjære flyvende med et manneben og slapp ned igjennom pipen," sa prinsessen; "jeg skyndte meg nok å få det ut, men lukten gikk vel ikke så snart bort likevel, den."
Ja, så sa risen ikke mer om det.
Da det nå ble kvelden, gikk de til sengs, og da de hadde ligget en stund, sa kongsdatteren: "Det var en ting jeg gjerne ville spørre deg om, når jeg bare torde."
"Hva er det for en ting?" spurte risen.
"Det var hvor du har hjertet ditt henne, siden du ikke har det på deg," sa kongsdatteren.
"Å, det er noe du ikke trenger å bry deg med; men ellers ligger det under dørhella," sa risen.
"Å hå! der skal vi vel se å finne det," tenkte Askeladden, som under sengen lå.
Neste morgen sto risen fælt tidlig opp og strøk til skogs, og aldri før var han av gårde, så tok Askeladden og kongsdatteren på å lete under dørhellen etter hjertet hans; men alt det de grov og lette, så fant de ikke noe. "Denne gangen har han lurt oss," sa prinsessen, "men vi får vel prøve ham enda en gang." Så sanket hun alle de vakreste blomster hun kunne finne, og strødde rundt om dørhellen - den hadde de lagt slik den skulle ligge; og da det led mot den tiden de ventet risen hjem, krøp Askeladden under sengen igjen.
Straks han var vel innunder, kom risen. "Huttetu! her lukter så kristen mannelukt inne!" sa risen.
"Ja, her kom en skjære flyvende med et manneben i nebbet og slapp ned igjennom pipen," sa kongsdatteren; "jeg skyndte meg nok å få det ut, men det er vel det det lukter av likevel." Så tidde risen still, og sa ikke mere om det. Men om litt spurte han hvem det var som hadde strødd blomster omkring dørhellen.
"Å, det er nok jeg," sa kongsdatteren.
"Hva skal nå det til da?" spurte risen.
"Å jeg har deg vel så kjær at jeg må gjøre det, når jeg vet at hjertet ditt ligger der," sa prinsessen.
"Ja så; men ellers ligger det ikke der, du," sa risen.
Da de hadde lagt seg om kvelden, spurte kongsdatteren igjen hvor hjertet hans var, for hun holdt så mye av ham at hun nok gjerne ville vite det, sa hun.
"Å, det ligger borti skapet der på veggen," sa risen.
"Ja så," tenkte Askeladden og kongsdatteren, "da skal vi vel prøve åfinne det."
Neste morgen var risen tidlig på ferde og strøk til skogs igjen, og aldri så snart hadde han gått før Askeladden og kongsdatteren var i skapet og lette etter hjertet hans; men alt de lette, så fant de ikke noe der heller. "Ja ja, vi får friste én gang til," sa kongsdatteren. Hun staset ut skapet igjen med blomster og kranser, og da det led mot kvelden, krøp Askeladden under sengen igjen.
Så kom risen. "Huttetu! her lukter så kristen mannelukt!" sa risen.
"Ja, for litt siden kom her en skjære flyvende med et manneben i nebbet og slapp ned igjennom pipen," sa kongsdatteren; "jeg skyndte meg nok å få det ut igjen jeg, men det er vel det det lukter av likevel."
Da risen hørte det, sa han ikke mere om det; men litt etter fikk han se at det var hengt blomster og kranser rundt skapet, og så spurte han hvem det var som hadde gjort det.
Jo, det var da kongsdatteren.
"Hva skal nå det narreriet være til?" spurte risen.
"Å, jeg har deg nå alltid så kjær at jeg må gjøre det, når jeg vet at hjertet ditt ligger der," sa kongsdatteren.
"Kan du være så galen å tro slikt?" sa risen.
"Ja, jeg må vel tro det, når du sier meg det," sa kongsdatteren.
"Å, du er ei tulle," sa risen; "der hjertet mitt er, der kommer du aldri!"
"Men det var da rart å vite hvor det er henne likevel," sa prinsessen.
Ja, så kunne risen ikke berge seg lenger, han måtte si det. "Langt, langt borte i et vann ligger en øy," sa han; "på den øya står en kirke; i den kirken er en brønn, i den brønnen svømmer en and; i den anda er et egg, og i det egget - der er hjertet mitt, du."
Om morgenen tidlig, det var ikke grålyst ennå, strøk risen til skogs igjen. "Ja, nå får jeg avsted, jeg også," sa Askeladden; "bare jeg kunne finne veien!" Han sa farvel til kongsdatteren så lenge, og da han kom utenfor risegården, sto skrubben der ennå og ventet. Til ham fortalte han det som hadde hendt inne hos risen, og sa at nå ville han avsted til brønnen i kirken, bare han visste veien. Så ba skrubben ham sette seg på ryggen hans, for han skulle nok finne veien, sa han, og så bar det i vei så det suste om dem, over heier og åser, over berg og daler.
Da de nå hadde reist mange, mange dager, kom de til slutt til vannet. Det visste kongssønnen ikke hvordan han skulle komme over; men gråbeinen ba ham bare han ikke skulle være redd, og så la han uti med kongssønnen på ryggen og svømte over til øya. Så kom de til kirken; men kirkenøkkelen hang høyt, høyt oppe på tårnet, og først så visste kongssønnen ikke hvordan han skulle få den ned. "Du får rope på korpen," sa gråbeinen, og det gjorde da kongssønnen; og straks kom korpen og fløy etter nøkkelen, så prinsen kom inn i kirken. Da han nå kom til brønnen, lå anda ganske riktig der og svømte fram og tilbake, slik som risen hadde sagt. Han sto og lokket, og til sist fikk han lokket den bort til seg og grep den. Men med det samme han løftet den opp av vannet, slapp den egget ned i brønnen, og så visste Askeladden slett ikke hvordan han skulle få det opp igjen. "Ja nå får du rope på laksen," sa gråbeinen; og det gjorde da kongssønnen; så kom laksen og hentet opp egget, og så sa skrubben at han skulle klemme på det, og med det samme Askeladden klemte, skrek risen.
"Klem én gang til," sa skrubben, og da Askeladden gjorde det, skrek risen enda ynkeligere, og ba både vakkert og vent for seg; han skulle gjøre alt kongssønnen ville, sa han, bare han ikke ville klemme sund hjertet hans.
"Si at dersom han skaper om igjen de seks brødrene dine som han har gjort til stein, og brudene deres, skal han berge livet," sa skrubben, og det gjorde Askeladden.
Ja, det var trollet straks villig til; han skapte om igjen de seks brødrene til kongssønner og brudene deres til kongsdøtre.
"Klem nå sund egget," sa skrubben. Så klemte Askeladden egget i stykker, og så sprakk risen.
Da han så var blitt av med risen, red Askeladden tilbake til risegården igjen på skrubben; der sto alle seks brødrene hans lys levende med brudene sine, og så gikk Askeladden inn i berget etter sin brud, og så reiste de alle sammen hjem til kongsgården. Da ble det vel glede på den gamle kongen, da alle syv sønnene hans kom tilbake, med hver sin brud. "Men den deiligste av alle prinsessene er bruden til Askeladden likevel," sa kongen, "og han skal sitte øverst ved bordet med bruden sin."
Så ble det turt gjestebud både vel og lenge, og har de ikke turt fra seg, så turer de ennå.
Det var engang en kone som hadde syv sultne unger, og dem stekte hun pannekaker til. Det var råmelks-kake, den lå i pannen og este seg så tykk og god, og ungene sto omkring, og gamlefar satt og så på.
"Å, la meg få litt pannekake, mor mi, jeg er så sulten," sa den ene ungen.
"Å kjære deg," sa den andre.
"Å kjære, vene deg," sa den tredje.
"Å kjære, vene, snille deg," sa den fjerde.
"Å kjære, vakre, vene, snille deg," sa den femte.
"Å kjære, vakre, vene, gode, snille deg," sa den sjette.
"Å kjære, vakre, vene, gode, snille, søte deg," sa den syvende, og så ba de om pannekake alle sammen, den ene vakrere enn den andre, for de var så sultne og snille.
"Ja, barna mine, bi nå bare til den vender seg," sa hun - til jeg får vendt den, skulle hun sagt - "så skal dere få pannekake alle sammen; se bare hvor tykk og velnøyd den ligger der."
Da pannekaken hørte dette, ble den redd, og rett som det var, så vendte den seg av seg selv og ville ut av pannen; men den falt ned igjen på den andre siden, og da den hadde stekt seg litt på den også, så den ble fastere i fisken, spratt den ut på gulvet og trillet avsted som et hjul ut gjennom døren og bortetter veien.
"Hei, da!" Kjerringa etter med pannen i den ene hånden og sleiva i den andre, det forteste hun kunne, og barna etter henne igjen, og gamlefar hinkende etter til slutt.
"Hei, vil du bie! Knip den, ta den, hei da!" skrek de i munnen på hverandre og skulle ta den på spranget og fange den igjen. Men pannekaken trillet og trillet, og rett som det var, var den så langt unna at de ikke kunne se den, for pannekaken var flinkere til bens enn alle sammen.
Da den hadde trillet en stund, så møtte den en mann.
"God dag, pannekake," sa mannen.
"Gu'signe, mann brann," sa pannekaken.
"Kjære mi pannekake, trill ikke så fort, bi litt og la meg få ete deg," sa mannen.
"Når jeg har gått fra kone krone, gamlefar'n, og sju skrikerunger, så kan jeg vel gå fra deg, mann brann," sa pannekaken, og trillet og trillet til den møtte en høne.
"God dag, pannekake," sa høna.
"God dag, høne pøne," sa pannekaken.
"Kjære mi pannekake, trill ikke så fort, bi litt og la meg få ete deg," sa høna.
"Når jeg har gått fra kone krone, gamlefar'n, sju skrikerunger, og mann brann, så kan jeg vel gå fra deg, høne pøne," sa pannekaken og trillet som et hjul bortetter veien.
Så møtte den en hane.
"God dag, pannekake," sa hanen.
"God dag, hane pane," sa pannekaken.
"Kjære mi pannekake, trill ikke så fort, bi litt og la meg få ete deg," sa hanen.
"Når jeg har gått fra kone krone, gamlefar'n, sju skrikerunger, fra mann brann og høne pøne, så kan jeg vel gå fra deg, hane pane," sa pannekaken, og la til å trille og trille, det forteste den orket.
Da den hadde trillet en lang stund, så møtte den en and.
"God dag, pannekake," sa anda.
"God dag, ande vande," sa pannekaken.
"Kjære mi pannekake, trill ikke så fort, bi litt og la meg få ete deg," sa anda.
"Når jeg har gått fra kone krone, gamlefar'n, sju skrikerungen, fra mann brann, høne pøne og hane pane, så kan jeg vel gå fra deg, ande vande," sa pannekaken, og tok til å trille og trille, det forteste den orket.
Da den hadde trillet en lang, lang stund, møtte den en gås.
"God dag, pannekake," sa gåsa.
"God dag, gåse våse," sa pannekaken.
"Kjære mi pannekake, trill ikke så fort, bi litt og la meg få ete deg," sa gåsa.
"Når jeg har gått fra kone krone, gamlefar'n, sju skrikerunger, fra mann brann, høne pøne, hane pane, og fra ande vande, så kan jeg vel gå fra deg, gåse våse," sa pannekaken, og trillet avsted igjen.
Da den hadde trillet en lang, lang stund igjen, så møtte den en gasse.
"God dag, pannekake," sa gassen.
"God dag, gasse vasse," sa pannekaken.
"Kjære mi pannekake, trill ikke så fort, bi litt og la meg få ete deg," sa gassen.
"Når jeg har gått fra kone krone, gamlefar'n, sju skrikerunger, fra mann brann, høne pøne, hane pane, ande vande, og fra gåse våse, så kan jeg vel gå fra deg, gasse vasse," sa pannekaken, og tok til å trille og trille, det forteste den orket.
Da den hadde trillet en lang, lang stund, så møtte den en gris.
"God dag, pannekake," sa grisen.
"God dag, gylte grisesylte," sa pannekaken, og la til å trille og trille, det forteste den orket.
"Nei, bi litt," sa grisen, "du trenger ikke til å bråfly slik, vi to kan da gå i mak og slå følge over skogen; det skal ikke være riktig trygt det," sa han. Det syntes pannekaken det kunne være noe i, og så gjorde de så. Men da de hadde gått en stund, kom de til en bekk. Grisen fløt på flesket, det var ingen sak for den; men pannekaken kunne ikke komme over.
"Sett deg på trynet mitt," sa grisen, "så skal jeg frakte deg over," sa han.
Pannekaken gjorde så.
"Nøff-koff!" sa grisen og tok pannekaken i én jafs, og da pannekaken ikke kom lenger, er ikke regla lenger heller.
"Nøff-koff!" sa grisen og tok pannekaken i én jafs, og da pannekaken ikke kom lenger, er ikke regla lenger heller.
Det var engang en konge som hadde en datter, og hun var så vakker at hun var navngjeten både vidt og bredt; men hun var så alvorlig av seg at hun aldri kunne le, og så var hun så stor på det at hun sa nei til alle som kom og fridde til henne, og ikke ville hun ha noen, om de var aldri så gilde, enten det var prinser eller herremenn. Kongen var lei av dette for lenge siden, og syntes at hun kunne gifte seg, hun som de andre, hun hadde ikke noe å vente etter, hun var gammel nok, og rikere ble hun ikke heller, for halve riket skulle hun ha, det var morsarven hennes.
Så lot han lyse opp på kirkebakken både fort og snart, at den som kunne få datteren hans til å le, han skulle ha henne og det halve kongerike. Men var det noen som prøvde seg og ikke kunne få henne til, skulle de skjære tre røde remmer av ryggen hans og strø salt i, og det er sikkert at det ble mange såre rygger i det kongeriket. Det kom friere farende både fra syd og fra nord og fra øst og fra vest, og trodde det var ingen sak å få en kongsdatter til å le. Og rare karer var det også som kom. Men alle de apefanter det var, og alle de apefynter de gjorde, så var kongsdatteren like stø og alvorlig, hun.
Tett ved kongsgården bodde det en mann som hadde tre sønner. De fikk også spurt at kongen hadde lyst opp, at den som kunne få kongsdatteren til å le skulle få henne og halve kongeriket.
Den eldste ville i veien først; så strøk han av gårde, og da han kom til kongsgården, sa han til kongen at han ville nok friste å få kongsdatteren til å le.
“Ja, det er vel nok,” sa kongen, “men det kan visst lite nytte, min mann, for her har vært så mange som har prøvd seg; datter min er så sorgfull at det ikke nytter, og jeg ville nødig at flere skulle komme i ulykke.”
Men han mente det skulle nok nytte. Det kunne ikke være så farlig en sak å få en kongsdatter til å le for ham, for de hadde ledd så mange ganger av ham, både fornemme og simple, da han tjente soldat og ekserserte under Nils fløymann. - Så la han ut på tråkka, utenfor vinduet til kongsdatteren, og tok på å eksersere etter Nils fløymann. Men det hjalp ikke. Kongsdatteren var like stø og alvorlig. Så tok de ham og skar tre brede, røde remmer av ryggen hans og sendte ham hjem igjen.
Da han vel var kommet hjem, ville den andre sønnen i veien. Han var skolemester, og en underlig figur til kar var det. Han var låghalt, og det så det forslo. Best han var liten som en guttunge, reiste han seg på det lange benet sitt, og ble så stor som et troll. Og til å legge ut var han riktig svær.
Ja, han dro da til kongsgården og sa han ville friste å få kongsdatteren til å le; det var ikke så rent ulikt enda, mente kongen, “men gud trøste deg, får du henne ikke til,” sa han, “remmene skjærer vi bredere for hver som prøver seg.”
Skolemesteren strøk ut på tråkka; der stilte han seg opp utenfor vinduet til kongsdatteren, og han prekte og messet etter syv prester, og leste og sang etter syv klokkere som hadde vært i bygda der. Kongen lo så han måtte holde seg i svalstolpen, og kongsdatteren ville til å dra på smilen, hun òg, men så var hun like stø og alvorlig igjen, og så gikk det ikke bedre med Pål skolemester enn det hadde gått med Per soldat - for Per og Pål hette de, må vite. - De tok ham og skar tre røde remmer av ryggen hans og strødde salt i, og så sendte de ham hjem igjen.
Så ville den yngste i veien, og det var Tyrihans. Men brødrene lo og gjønte av ham og tedde ham de såre ryggene sine, og faren ville ikke gi ham lov, for han sa det kunne ikke nytte for ham, som ikke hadde noe vett; ingenting kunne han og ingenting gjorde han, han satt bare i peisen som ei katte, og grov i oska og spikket tyristikker. Men Tyrihans ga seg ikke, han gnålte og gnog så lenge til de ble kei av gnålet hans, og til sist fikk han lov til å gå til kongsgården og friste lykken.
Da han kom til kongsgården, sa han ikke det at han ville få kongsdatteren til å le, men han ba om han kunne få tjeneste der. Nei, de hadde ikke noen tjeneste til ham, men Tyrihans ga seg ikke for det; de kunne visst ha bruk for én til å bære ved og vann til kokkejenta på slik en storgård, sa han. Ja, det syntes kongen ikke kunne være så ulikt, og han var vel kei av gnålet hans, han òg. Så skulle Tyrihans få lov å være der og bære ved og vann til kokkejenta til sist.
En dag han skulle hente vann i bekken, fikk han se en stor fisk, som sto under en gammel fururot som vannet hadde skåret jorden unna. Han satte bøtta si så sakte under fisken. Men da han skulle gå hjem til kongsgården, møtte han en gammel kjerring, som leide en gullgås.
“God dag, bestemor!” sa Tyrihans. “Det var en ven fugl du har, og så gilde fjør da! Det lyser av dem lang vei. Hadde en slike fjør, kunne en slippe å spikke tyristikker,” sa han.
Kjerringa syntes vel så godt om fisken Tyrihans hadde i bøtta si, og sa at ville han gi henne fisken, skulle han få gullgåsa, og den var slik at når noen rørte ved den, ble han hengende fast, bare en sa: “Vil du være med så heng på.”
Ja, det byttet ville Tyrihans gjerne gjøre. “Fugl er vel så bra som fisk,” sa han med seg sjøl. “Er den slik som du sier, kan jeg gjerne bruke den til fiskekrok,” sa han til kjerringa, og var vel fornøyd med gåsa. Han hadde ikke gått langt, før han møtte en gammel kjerring. Da hun så den fine gullgåsa, måtte hun bort og kramse på den. Hun gjorde seg så søt og lekker, og så ba hun Tyrihans om hun fikk lov til å klappe den pene gullgåsa hans.
“Kan så,” sa Tyrihans, “men du får ikke nappe fjøra av henne!”
I det samme hun klappet på fuglen, sa han:
“Vil du være med så heng på!” Kjerringa slet og rev, men hun måtte henge med, enten hun ville eller ikke, og Tyrihans gikk framover, som om han var alene med gullgåsa. Da han hadde gått et stykke til, traff han en mann som hadde noe utalt med kjerringa, for et spikk hun hadde gjort ham. Da han så det at hun stridde så hardt for å bli fri, og skjønte hun hang så vel fast, syntes han han trygt kunne gi henne en dult til takk for sist, og så spente han til kjerringa med ene foten.
“Vil du være med så heng på!” sa Tyrihans, og mannen måtte følge med og hinke på ett ben, enten han ville eller ikke, og når han rev og slet og ville løs, var det enda verre.
Nå gikk de et godt stykke, til de kom bort imot kongsgården. Der møtte de smeden til kongen; han skulle til smia og hadde en stor smietang i hånden. Denne smeden var en gap, som støtt var full av leven og fantestreker, og da han så dette følget komme hoppende og hinkende, lo han først så han sto tvikroket, men så sa han: “Det er nok en ny gåseflokk prinsessen skal ha, det; skal tro hvem som er gasse og hvem som er gås av dem? Det må vel være gassen han som rugger i forveien. Gåsa, gåsa, gåsa, gåsa, gåsa!” lokket han og kastet med hånden, som om han strødde korn for gjessene.
Men flokken stanset ikke - kjerringa og mannen så bare arg på smeden for det han gjorde narr av dem. - Så sa smeden: “Det skulle være artig å holde hele gåseflokken, så mange de er;” for han var en sterk mann, og så tok han tak med smietangen bak i enden på den gamle mannen, og mannen både skrek og vred seg, men Tyrihans sa:
“Vil du være med så heng på!”
Så måtte smeden også med. Han slo nok kryl på ryggen, tok spenntak i bakken og ville løs, men det hjalp ikke, han satt så fast som han var skrudd inn i det store skruesteet i smia, og enten han ville eller ikke, måtte han danse med.
Da de kom fram mot kongsgården, fór gårdshunden imot dem og gjødde som det var skrubb eller langfant, og da kongsdatteren skulle se ut gjennom vinduet hva som var på ferde, og fikk se dette taterfølget, satte hun i å le. Men Tyrihans, var ikke fornøyd med det. “Bi litt, skal hun nok få latterdøra bedre opp!” sa han og gjorde en vending bakom kongsgården med følget sitt.
Da de kom forbi kjøkkenet, sto døren oppe, og kokka holdt på å stampe grauten, men da hun fikk se Tyrihans og flokken, kom hun farende ut i døren med tvaren i den ene hånden og kokkesleiva full med rykende graut i den andre, og lo så hun ristet. Da hun fikk se at smeden var med, slo hun seg på låret og satte så i å storle. Men da hun hadde ledd riktig ut, syntes hun også at gullgåsa var så fin at hun måtte bort og klappe den.
“Tyrihans, Tyrihans!” skrek hun og kom løpende etter med grautsleiva i neven, “får jeg lov å klappe den vene fuglen du har?”
“La henne heller klappe meg!” sa smeden.
“Kan så!” sa Tyrihans.
Men da kokka hørte det, ble hun sint. “Hva er det du sier!” skrek hun, og drev til smeden med grautsleiva.
“Vil du være med så heng på!” sa Tyrihans. Så satt hun fast, hun også, og alt hun skjente, og alt hun slet og rev, og så vill hun var, så måtte hun hinke med. Men da de kom utenfor vinduet til kongsdatteren, sto hun og ventet på dem, og da hun så de hadde fått med kokka, både med grautsleiv og tvare, slo hun opp hele latterdøren og lo så kongen måtte støe henne. Så fikk Tyrihans prinsessen og halve kongeriket, og bryllup holdt de så det både hørtes og spurtes.
Det var en gang to karer som var så gode venner at de svor hverandre til at de skulle ikke skilles, hverken i liv eller død. Den ene ble ikke gammel før han døde, og en stund etter fridde den andre til en gårdmannsjente, fikk henne til kjæreste og skulle gifte seg. Da de ba til bryllups, gikk brudgommen selv til kirkegården, der vennen lå, banket på graven og ropte på ham. Nei, han kom ikke. Han banket igjen, og han ropte igjen; men det kom ingen. Tredje gangen banket han hardere, og ropte høyere at han skulle komme, så han kunne få tale ved ham. Langt om lenge hørte han det ruslet, og endelig kom dødningen opp av graven.
“Det var godt du kom nå,” sa brudgommen, “jeg har stått her og banket og ropt på deg.”
“Jeg var langt vekk,” sa dødningen, “så jeg hørte det ikke skjellig før siste gangen.”
“Ja, ja, i dag skal jeg stå brudgom,” sa gutten, “og du mins vel vi talte om det før, at vi skulle følges og komme i bryllupet til hverandre.”
“Jeg minst det,” sa dødningen, “men du får bie et grann, så jeg får flidd og stelt meg litt; jeg er ikke budd på å komme i bryllupsfølge.”
Gutten hadde liten tid, for han skulle hjem i
gjestebudsgården, og de skulle snart i kirken; men så måtte de gi tål litt og la den døde få et rom for seg selv, som han ba om, så han kunne få flidd seg og komme i kirkepynt som de andre, for han måtte være med i kirken.
Ja, dødningen fulgte både til kirken og fra kirken, men da det led så langt ut i bryllupet at de hadde tatt kronen av bruden, ville han reise. For gammelt kjennskap og vennskap ville brudgommen følge ham til graven igjen. Som de gikk til kirkegården, spurte brudgommen om han hadde sett mangt merkelig, eller slikt som kunne være gildt å vite.
“Ja, det har jeg,” svarte dødningen, “mangt og mye har jeg sett,” sa han.
“Det skulle være rart å se,” sa brudgommen, “jeg kunne ha hug til å slå lag og få se det, jeg og,” sa han.
“Det kan du nok,” sa dødningen, “men det kan komme til å vare en stund, du blir borte.”
Det fikk så, mente brudgommen, og fulgte med ned gjennom graven. Men før de steg nedi, tok dødningen og flekket en gresstorve av kirkegården, og la på hodet til gutten; det bar langt bort igjennom stummende mørke, kjerr og myrlende, til de kom til en stor, svær port. Den lukket seg opp da dødningen rørte ved den; innenfor tok det liksom til å lysne, i førsten kom måneskinn, men dess lenger de kom, dess lysere ble det. Langt om lenge kom de fram ensteds, der det var slike grønne bakker med gildt, fett gress, og der gikk en stor buskap som drev på og åt; men alt de åt, så kyrne stygge og tomme og usle ut.
“Hva skal dette være for noe?” sa gutten som var brudgom, “at de er så magre og ser så ille ut, enda de eter som de hadde betaling for det?”
“Det er en lignelse på dem som aldri kan få nok, om de får og skraper i hop aldri så mye,” sa den døde.
Så reiste de langt og lenger enn langt, til noen fjellbeiter, der det ikke var annet enn bare knauser og skarvefjell med en og annen liten gressflekk iblant. Her gikk det en stor buskap med dyr som var så vakre og fete og blanke så det skinte i dem.
“Hva?” sa brudgommen, “disse som har så skrint beite og enda ser så godt ut, hva er det for noe?”
“Det er en lignelse på dem som er velnøyde med det vesle de har,” sa dødningen.
Så gikk de langt og lenger enn langt igjen, til de kom til et stort vann. Der var det så lyst og så blankt at brudgommen ikke tålte å se på det.
“Nå får du sette deg her du, til jeg kommer igjen,” sa dødningen, “nå blir jeg borte en stund.”
Dermed la han avsted, og brudgommen satte seg ned, og som han satt, rant søvnen på ham, og det var som alt ble borte for ham i en trygg fast søvn.
Om en stund kom dødningen igjen.
“Det var bra du ble sittende, så jeg finner deg igjen her,” sa han. Men da brudgommen skulle lette på seg, var han overgrodd med mose og busker, så han satt liksom i et kvistebol. Da han hadde greidd av seg dette, reiste de tilbake, og dødningen fulgte ham samme veien like til graven. Der skiltes de og sa farvel til hverandre, og da brudgommen kom opp, gikk han bent hjem til bryllupsgården. Men da han kom fram dit han syntes det skulle være, kunne han ikke kjenne seg igjen. Han så seg om på alle kanter, og han spurte alle han møtte; men han fikk hverken hørt eller spurt brud eller slekt eller foreldre, ja han fikk ikke spurt noen som han kjente. Alle undret seg over denne skikkelsen som gikk der og så ut som en folkeskremme. Da han ikke kunne finne noen han kjente, tok han veien til presten og fortalte ham om skyldfolkene sine, og hvordan det gikk til den tid han sto brudgom, og om at han hadde gått bort i bryllupet. Presten visste ingen ting om det, men da han hadde lett igjennom de gamle kirkebøkene sine, så fant han ut at bryllupet hadde stått for lang, lang tid siden, og de folkene han talte om, hadde levd for fire hundre år siden.
Etter den tid hadde det vokst opp en stor, svær eik i prestegården. Da han fikk se den, kløv han opp i den og ville se seg om; men gammelen som hadde sittet i himmerike og sovet i fire hundre år og var kommet hjem igjen, kom ikke vel ned av eika. Han var støl og stiv, som rimelig kunne være, og da han skulle ned igjen, fomlet han, så han falt og brøt nakkebenet og slo seg ihjel.
Det var engang en husmann som hadde en eneste sønn, og denne gutten var skrøpelig og hadde måtelig helse, så han ikke orket å gå på arbeid. Han hette Frikk, og litenvoren var han også, så kalte de ham Veslefrikk. Hjemme var det lite både å bite og brekke, så gikk far hans ut på bygda og ville feste ham bort til gjeter eller visergutt. Men det var ingen som ville ha gutten hans før han kom til lensmannen; han skulle ta ham, for han hadde nylig jaget visergutten sin, og det var ingen som ville til ham, for han hadde ord for å være en skarv. Det var bedre noe enn ikke noe, tenkte husmannen, maten fikk han da, for hos lensmannen skulle han tjene for kosten; og lønn og klær ble det ikke talt om. Men da gutten hadde vært der i tre år, ville han reise, og da ga lensmannen ham hele lønnen med én gang. Han skulle ha én skilling for året; mindre kunne det ikke være, sa lensmannen; så fikk han tre skilling i alt. Veslefrikk syntes nok det var store penger, for han hadde aldri eid så mye; men han spurte om han ikke skulle ha noe mer.
"Du har fått mer enn du skal ha," sa lensmannen.
"Skal jeg ikke ha noe til klær da?" sa Veslefrikk. "Det jeg hadde da jeg kom hit, har jeg slitt av meg, og jeg har ikke fått noe igjen," og nå var han så fillete at fillene hang og slang om ham, sa han.
"Når du har fått det vi er forlikt om, og tre skilling attpå, så har jeg ikke mere med deg," sa lensmannen. Men han skulle da få lov til å gå ut i kjøkkenet og få litt mat i nisteskreppen sin, og så gikk han på byveien og skulle kjøpe klær. Han var både lystig og glad, for han hadde aldri sett en skilling før, og rett som det var, så kjente han etter om han hadde dem alle tre.
Da han hadde gått langt og lenger enn langt, var han kommet inn i en trang dal med høye fjell på alle kanter, så han ikke syntes det var noen vei til å komme fram; han tok til å undres på hva som kunne være på hin siden av disse fjellene, og hvordan han skulle komme over.
Men han måtte opp, og så la han i vei; han orket lite og måtte hvile stundomtil, og da regnet han etter hvor mange penger han hadde. Da han kom opp på det høyeste, var det ikke annet enn en stor mosefly; der satte han seg og skulle se om han hadde skillingene sine igjen, og før han visste av det, kom det til ham en fattigmann, og han var så stor og lang at gutten satte i å skrike, da han riktig fikk se hvor stor og lang han var.
"Vær ikke redd du," sa fattigmannen, "jeg gjør deg ikke noe, jeg ber bare om en skilling i Guds navn!"
"Bære meg," sa gutten, "jeg har bare tre skilling, og dem skulle jeg til byen og kjøpe klær for," sa han.
"Det er verre for meg enn for deg," sa fattigmannen; "jeg har ingen skilling, og jeg er enda mer fillete enn du."
"Ja, så får du få den da," sa gutten.
Da han hadde gått en stund, ble han trett og satte seg til å hvile igjen. Da han så opp, så var det en fattigmann der igjen, men han var enda større og styggere enn den første, og da gutten riktig fikk se hvor stygg og lang han var, så satte han i å skrike.
"Vær ikke redd for meg, jeg gjør deg ikke noe, jeg ber bare om en skilling i Guds navn," sa fattigmannen.
"Bære meg så sant," sa gutten; "jeg har bare to skilling, og dem skal jeg til byen og kjøpe klær for, hadde jeg møtt deg før, så -."
"Det er verre for meg enn for deg," sa fattigmannen; "jeg har ingen skilling og større kropp og mindre klær."
"Ja, så får du få den da," sa gutten.
Så gikk han en stund igjen til han ble trett, og så satte han seg og hvilte, og da han vel hadde satt seg, kom det til ham en fattigmann igjen; men han var så stor og stygg og lang, at gutten så oppetter og oppetter til han så like til himmels, og da han riktig fikk se hvor stygg og fillete han var, satte han i å skrike.
"Vær ikke redd for meg du, gutten min," sa mannen; "jeg gjør deg ikke noe, for jeg er bare en fattigmann som ber om en skilling i Guds navn."
"Bære meg, så sant," sa Veslefrikk, "jeg har bare én skilling igjen, og den skal jeg til byen og kjøpe klær for; hadde jeg møtt deg før, så -."
"Ja, jeg har ingen skilling jeg, og større kropp og mindre klær, så det er verre for meg enn for deg," sa fattigmannen.
Så fikk han få skillingen da, sa Veslefrikk, det var ingen råd for det; for så hadde hver sin og han hadde ingen.
"Ja, siden du har slikt et godt hjertelag at du har gitt bort alt det du åtte," sa fattigmannen, "så skal jeg gi deg et ønske for hver skilling." -det var den samme fattigmannen som hadde fått dem alle tre; han hadde bare skapt seg om for hver gang, så gutten ikke kunne kjenne ham igjen.
"Jeg har støtt hatt slik hug til å høre fela låte, og se at folk var så lystige og glade at de danset," sa gutten, "så - får jeg ønske det jeg vil, så vil jeg ønske meg en fele, som er slik at alt som har liv, må danse etter den," sa han.
Det skulle han få, men det var et skrøpelig ønske, sa fattigmannen; "du får ønske bedre for de andre skillingene."
"Jeg har støtt hatt slik hug til å jakte og skyte," sa Veslefrikk, "så får jeg ønske det jeg vil, så vil jeg ønske en børse, som er slik at jeg treffer alt jeg sikter etter, om det er aldri så langt borte."
Det skulle han få, men det var et skrøpelig ønske, sa fattigmannen; "du får ønske bedre for den siste skillingen."
"Jeg har støtt hatt hug til å være i lag med folk som var snille og godhjertet," sa Veslefrikk, "så fikk jeg det som jeg ønsker, ville jeg ha det så, at ingen kan nekte meg det første jeg ber om."
"Det ønsket var ikke så skrøpelig," sa fattigmannen, og så strøk han inn mellom haugene og ble borte, og gutten la seg til å sove, og neste dagen kom han ned av fjellet med fela og børsa si.
Først gikk han til landhandleren og ba om klær, og på en bondegård ba han om en hest, og på en annen ba han om slede, og ensteds ba han om finnmut, og det var ikke nei å få for ham; om det var aldri så store knipere, måtte de gi ham det han ba om. Til sist reiste han gjennom bygda som en staselig storkar og hadde både hest og slede.
Da han hadde reiste et stykke, møtte han lensmannen som han hadde tjent hos.
"God dag, husbond," sa Veslefrikk med fela, han stanset og hilste.
"God dag," sa lensmannen; "har jeg vært din husbond?" spurte han.
"Ja, kommer du ikke i hug det, at jeg tjente hos deg i tre år for tre skilling?" sa Veslefrikk.
"Du verden, så du har kommet deg i en hast da," sa lensmannen. "Hvordan har det gått til, at du er blitt slik en storkar?"
"Å, det var nå så det," sa veslen.
"Er du så vellystig at du farer med fele også?" sa lensmannen.
"Ja, jeg har støtt hatt hug til å få folk til å danse," sa gutten; "men det gjeveste jeg har, er denne børsa her," sa han; "for det faller mest alt det jeg peker på den med, om det er aldri så langt borte. Ser du den skjæra som sitter i grana der borte?" sa Veslefrikk. "Hva setter du, at jeg kniper den her vi står?" sa han.
Det ville lensmannen gjerne, om det skulle være, sette hest og gård og hundre daler på at han ikke var god for; men han skulle da sette alle de pengene han hadde på seg, og hente den skulle han, når den falt; for han trodde aldri det var råd å rekke så langt med noen børse. Men med det samme det smalt, falt skjæra ned i et stort klungerkjerr, og lensmannen strøk bort oppi kjerret etter den, og tok den opp og ga den til gutten. I det samme la Veslefrikk til å stryke på fela, og lensmannen til å danse så tornene slet i ham; og gutten spilte og lensmannen danset og gråt og ba for seg, til fillene føk av ham og han nesten ikke hadde en tråd på seg.
"Ja, nå tenker jeg du er så fillete som jeg var da jeg reiste av tjenesten hos deg," sa gutten, "så nå får du slippe med det;" men først måtte lensmannen gi ham det han hadde veddet på at han ikke skulle treffe skjæra.
Da gutten kom til byen, tok han inn på et vertshus. Han spilte, og de som kom dit danset, og han levde både lystig og vel; det var ingen sorg for ham, for ingen kunne si nei til det første han ba om.
Men som de var i beste leken, kom vekterne og skulle dra gutten på rådstuen, for lensmannen hadde klaget over ham, og sagt at han hadde overfalt ham og plyndret ham og nesten tatt livet av ham, og nå skulle han henges; det var ikke å be for. Men Veslefrikk hadde råd for all uråd han, og det var fela. Han tok til å spille på den, så måtte vekterne danse til de lå der og gapte. Så sendte de soldater og vakt i veien. Men det gikk ikke bedre enn med vekterne; da Veslefrikk fikk fram fela, måtte de til ådanse, så lenge han orket å få den til å låte; men de var klar lenge før.
Til sist så lurte de seg på ham og tok ham mens han sov om natten, og da de hadde fått ham, ble han dømt til å henges straks, og det bar avsted til galgen med det samme. Det stimlet sammen en mengde folk som skulle se dette vidunderet, og lensmannen var også med, og han var så sjeleglad for han skulle få rett for pengene og skinnet sitt og få se at de hengte ham.
Men det gikk ikke fort; for Veslefrikk var skrøpelig til å gå, og skrøpeligere gjorde han seg; fela og børsa dro han med seg også, det var ingen god for å få fra ham dem; og da han kom til galgen og skulle klyve opp på stigen, hvilte han for hvert trin. På det øverste satte han seg, og spurte om de kunne nekte ham et ønske, om han ikke kunne få lov til én ting: han hadde slik lyst til å låte en låt og leike en leik på fela før de hengte ham. - Nei, det var både synd og skam å nekte ham det, sa de; det var ikke nei til det han ba om.
Men lensmannen ba for Guds skyld, at de ikke skulle la ham få lov til å klunke på en streng, ellers var det ute med dem alle sammen; skulle gutten ha lov til å spille, måtte de binde ham til den bjerka som sto der. Veslefrikk var ikke sen om å få fela til å låte, og alle som var der, til å danse, både de som gikk på to og de som gikk på fire, både prost og prest, skriver og fut, og lensmann og mestermann og bikkjer og svin. De danset og lo og skrek om hverandre; somme danset til de lå som døde; noen danset til de datt i svime. Galt gikk det med dem alle; men verst gikk det med lensmannen, for han sto gjuret til bjerka og danset og skurte store stykker av ryggen sin på den.
Det var ikke noen som tenkte på å gjøre noe med Veslefrikk, og han fikk gå med børsa og fela si som han ville, og han levde vel alle sine dager, for det var ingen som kunne si nei til det første han ba om.
Det var engang en konge som hadde så mange gjess at han måtte ha en jente bare til å gjete dem; hun hette Åse, og så kalte de henne Åse Gåsepike.
Nå var det en kongssønn fra Engeland som skulle ut og fri; ham satte Åse seg i veien for.
"Sitter du der, du vesle Åse?" sa kongssønnen.
"Ja, jeg sitter her og setter bot på bot og lapp på lapp, jeg venter kongssønnen fra Engeland i dag," sa vesle Åse.
"Ham kan ikke du vente å få," sa prinsen.
"Jo, skal jeg ha ham, så får jeg ham nok," sa vesle Åse.
Det ble nå sendt malere til alle land og riker, som skulle ta av de vakreste prinsessene; dem ville prinsen ha å velge imellom. En av dem likte han så godt at han reiste etter henne og ville gifte seg med henne, og han var både glad og sæl da han hadde fått henne til kjæreste. Men så hadde prinsen en stein med seg, som han la framfor sengen sin, og den visste all ting; og da prinsessen kom, så sa Åse Gåsepike til henne, at hvis hun hadde hatt noen kjæreste før, eller hun ikke visste seg fri for noen hun ikke ville prinsen skulle vite, så måtte hun ikke stige over den steinen han hadde framfor sengen sin, "for den sier ham all ting om deg," sa hun. Da prinsessen hørte det, ble det sorg på henne, kan du vite; men så fant hun på å be Åse om hun ville gå isteden for henne og legge seg med prinsen om aftenen, og når han så hadde sovnet, skulle de bytte om igjen, så han hadde den rette hos seg når det ble lyst om morgenen.
Det gjorde de.
Da Åse Gåsepike kom og tro på steinen, så spurte prinsen: "Hvem er det som stiger i min seng?"
"Ren og skjær jomfru!" sa steinen, og så la de seg til å sove; men da det led på natten, kom prinsessen og la seg istedenfor Åse.
Om morgenen da de skulle stå opp, spurte prinsen steinen igjen: "Hvem er det som stiger av min seng?"
"En som har hatt tre kjærester," sa steinen.
Da prinsen hørte det, ville han ikke ha henne, det kan en nok vite, og så sendte han henne hjem igjen, og tok seg en annen kjæreste isteden.
Da han skulle besøke henne, hadde vesle Åse Gåsepike satt seg i veien for ham igjen.
"Sitter du der, du vesle Åse Gåsepike," sa prinsen.
"Ja, jeg sitter her og setter bot på bot, og lapp på lapp, for jeg venter kongssønnen fra Engeland i dag," sa Åse.
"Å, ham kan ikke du vente å få," sa kongssønnen.
"Jo, skal jeg ha ham, så får jeg ham nok," mente Åse.
Med den prinsessen gikk det akkurat like ens som med den første, på det nær at da hun sto opp om morgenen, sa steinen at hun hadde hatt seks. Så ville prinsen ikke ha henne heller, og jaget henne sin vei; men enda en gang syntes han da han fikk prøve om han ikke skulle finne en som var ren og skjær; han lette da vidt og bredt igjen i mange land, til han fant en han kunne like.
Men da han skulle til henne, så hadde Åse Gåsepike satt seg i veien for ham igjen.
"Sitter du der, du vesle Åse Gåsepike?" sa prinsen.
"Ja, jeg sitter her og setter bot på bot, og lapp på lapp, for jeg venter kongssønnen fra Engeland i dag," sa Åse.
"Ham kan ikke du vente å få," sa prinsen.
"Å jo, skal jeg ha ham, så får jeg ham nok," sa vesle Åse.
Da prinsessen kom, så sa Åse Gåsepike til henne, likesom til begge de andre, at hvis hun hadde hatt noen kjæreste eller det var noe annet som hun ikke ville prinsen skulle vite, så måtte hun ikke trå på den steinen som prinsen hadde framfor sengen sin, "For den sier ham allting," sa hun. Prinsessen ble ille ved da hun hørte det; men så var hun like ful som begge de andre, og ba Åse om hun ville gå istedenfor henne, og legge seg med prinsen om aftenen, og når han hadde sovnet, skulle de bytte om, så han hadde den rette hos seg når det ble lyst om morgenen.
Det gjorde de.
Da vesle Åse Gåsepike kom og tro på steinen, så spurte prinsen: "Hvem er det som stiger i min seng?"
"Ren og skjær jomfru!" sa steinen, og så la de seg.
Utpå natten satte prinsen en ring på fingeren til Åse, og den var så trang at hun ikke kunne få den av seg igjen; for prinsen kunne nok skjønne at det ikke gikk riktig til, og så ville han ha et merke han kunne kjenne igjen den på som var den rette. Da prinsen hadde sovnet, kom prinsessen og jaget Åse ned i gåsestien igjen, og la seg selv i rommet hennes.
Om morgenen da de skulle stå opp, spurte prinsen: "Hvem er det som stiger av min seng?"
"En som har hatt ni," sa steinen, og da prinsen hørte det, ble han så harm at han jaget henne straks på timen, og så spurte han steinen, hvordan det kunne henge sammen med disse prinsessene som hadde steget på steinen, for det kunne han ikke skjønne, sa han. Steinen fortalte da hvordan det hadde gått til at de hadde narret ham og sendt Åse Gåsepike istedenfor seg. Det ville prinsen ha greie på; han gikk ned til henne, der hun satt og gjette gjessene sine, for han ville se om hun også hadde ringen; har hun den, så er det best å ta henne til dronning, tenkte han. Da han kom der ned, så han med én gang at hun hadde bundet en fille om den ene fingeren sin, og så spurte han hvorfor hun hadde gjort det. "Å, jeg har skåret meg så stygt," sa vesle Åse Gåsepike. Så ville han se på fingeren, men Åse ville ikke ta av fillen. Så tok prinsen fatt i fingeren, men Åse, hun ville dra den til seg igjen; dermed gikk fillen av, og han kjente igjen ringen sin. Så tok han henne med seg til kongsgården og ga henne fullt opp av stas og gilde klær, og siden holdt de bryllup, og på den vis fikk vesle Åse Gåsepike kongssønnen av Engeland likevel hun, bare for det hun skulle ha ham.