Det var en gang at rotta så et dyr i jungelen som hadde lang hals, lange bein og en stor pukkel på ryggen.
" Hvem er du?" spurte han dyret.
"Jeg er en kamel," sa dyret. "Jeg hører til en gammel slekt, og jeg hører hjemme i Rajasthan- ørkenen. Så lite du vet som ikke kjenner meg!"
"Tilgi meg, sa rotta, men jeg er for det meste nede i det dype hullet mitt fordi menneskene, min slekts fiender, dreper alt de kan finne. Selv om du er rar, liker jeg deg. Skal vi være venner?"
"Pøh!". Kamelen vrengte på underleppa og begynte å spise av den tornete bærbusken over hullet til rotta. "Jeg kan hjelpe deg på mange måter," sa rotta med et smil.
"Kan du hjlpe meg? Jeg er så stor, og du er så liten!" "Jeg vet at jeg er liten og du er stor," sa rotta, "men du skal få se at jeg kan bli nyttig for deg en gang."
"Pøh!" gryntet kamelen og strakte seg enda høyere for å få tak i noen fine, grønne blader. Akkurat da ble tauet hans hengende fast i greinene på treet som han spiste av. Rotta visket: " Der ser du, nå kommer du til å trenge hjelp av meg."
Kamelen ble sint, Han risitet på seg for å få løs tauet, men det filtret seg mer og mer inn i greinene. Rotta klatret opp i treet og gnagde over tauet. Kamelen ble fri og kunne fortsette å spise av de grønne bladene.
" Se der! Nå kan du spise deg mett" Og husk at jeg kommer til å være en god venn for deg."
Kamelen var så stor og viktig at den ikke hørte på hva rotta sa. Den gikk videre for å spise av noen busker i nærheten. Litt seinere kom en konge med en liten hær gjennom jungelen. Da han så kamelen, bad han soldatene sine om å fange den. " Du kan ikke ta meg hvis du ikke ber min herre, rotta, om tillatelse," sa kamelen.
"Hvem er det du sier er din herre - ROTTA? Hvordan kan en rotte eie en kamel? Det er jeg som er din herre. Jeg er konge i dette landet og slåss mot fienden for å forsvare dere alle." Og så bad han soldatene om å fange kamelen og holde den i tauet og laste den og føre den bort langs stien.
Rotta tok den spisse nesen sin opp av hullet og sa til kongen: " Deres majestet, denne kamelen er min. De må være så vennlig og ikke dra av sted med ham."
Kongen red videre til leiren der soldatene hadde slått opp teltet hans.
Rotta var veldig trist. Han visste at kamelen ville bli gjort til slave. Han plystret på alle rottene i skogen. Plystring var rottenes faresignal, og så kom hundrevis av rotter opp av hullene sine.
Rotta sa: " Min kamerat kamelen, det rare dyret med den lange halsen, er blitt bortført av den slemme kongen. Kamelen er litt dum og litt flink til å passe på seg selv. Menneskene bruker ham, men de gir ham bare torner å spise. Vi må redde ham."
Rottene var enige i at fetterens venn måtte reddes. "Vi har et våpen som ikke kongen har," sa den rotta som var blitt venner med kamelen. " Vi kan bite i stykker alt med de skarpe tennene våre. Kom med meg og bit i stykker seletøyet til alle kongens hester og elefanter, ponnier og esler. Vi lar alle dyra bli befridd fra de onde menneskene. La oss gå til kongens leir og gjøre dette mens det er natt og alle soldatene sover. " Alle rottene pep for å vise at de var enige,
Og, som lederen deres sa, bet de i stykker seletøyet til alle kongens hester, elefanter, kameler og ponnier og esler. Kongens fiender fikk vite hva rottene hadde gjort. Om morgenen kom de og angrep den slemme kongen som hadde tatt rottas venn, og vant over ham.
Hestene, elefantene, kamelen, ponnier og eslene løp sin vei og ble borte i jungelen.
Kamelen, som ikke hadde villet høre på rotta, kom nå bort og sa: " Ikke alle store er like store bestandig, og ikke alle små er så små at man ikke skal høre på dem. La oss være venner for bestandig. Du skal bo i salen på ryggen min og hjelpe meg når jeg trenger det. Og vi skal dra ut på eventyr i mange land.
Herr og fru Skilpadde fikk ofte besøk av gribben, som var hans gode venn. Men siden herr Skilpadde ikke hadde vinger, kunne han aldri besøke vennen sin, og dette irriterte ha. En dag ville han diskutere dette med kona si.
" Jeg tenker ofte på at gribben ser ned på oss," sa han.
"Nei, hvorfor tro du det?" sa hun.
" Fordi jeg ikke kan besøke ham. Han kommer alltid hit, og jeg har aldri vært hos ham."
"Jeg kan ikke skjønne hvorfor gribben skulle se ned på oss for det, "sa kona. "Han vet jo at vi ikke kan fly. " Ja, sa herr Skilpadde, men det er for galt liekvel." "Vel, sa kona, du får la det vokse ut vinger og fly å besøke vennen din.
" Nei, svarte skilpadda, det vil ikke vokse ut vinger på meg, for jeg er født slik."
"Hva vil du da gjøre?"
"Jeg skal nok finne på noe."
"Ja, gjør det," sa fru Skilpadde.
Etter en stund sa herr Skilpass til kona si: " Kom og pakk meg inn i en pakke som en klump tobakk. Når gribben kommer, skal du gi den til ham, og be han omå bruke tobakken til å kjøpe korn til oss."
Fru Skilpasse tok noen palmeblader og pakket ham inn som en pakke og satte ham i et hjørne. Da gribben kom på besøk, som han pleide, spurte han:
"Hvor er mannen din, fru Skilpadde?"
" Han har dratt for å hilse på noen kjente, men vi sitter her hjemme alene og har ikke korn i huset."
"Stakkars derem sa gribben, det kan ikke være greit for dere å være uten korn."
"Nei, du kan nesten ikke tenke deg hvor vanskelig vi har det, sa kona. Men si meg, gribb, er det noe korn å få kjøpe der du bor?"
"Å, ja da, sa gribben, du kan kjøpe så mye du vil ha."
Hun tok fram pakken og sa: " Mannen min lot denne stå igjen. Det er viss tobakk i den. Han tenkte du kunne bruke den il å kjøpe litt korn og så komme hit med det."
Gribben tok pakken og føy tilbake til det stedet der han bodde. På veien hørte han pluteslig en stemme som sa. "Slipp meg løs" Jeg er din venn, Skilpadda. Jeg sa at jeg ville besøke deg."
Gribben ble da så overrasket at han slapp pakken. Pakken med skipadda falt ned på jorda, og sklipadda knuste skallet og døde. Slik ble vennskapet mellom gribben og skilpadda ødelagt, og du kan ennå se sprekkene i skallet på skilpadda.
Det var en gang en fattig fisker som bodde ved sjøen sammen med kona si. Huset deres var lite, men stort nok til de to og de få tingene de hadde.
En dag da mannen var ute på fiske, fanget han en gullfisk. Da fisken kom opp i båten, sa den: "Kjære deg, ikke drep meg, men la meg få leve. Hvis du lar meg få leve, skal jeg oppfylle det første ønsket ditt. Er det ikke noe du ønsker deg?"
Mannen tenkte seg godt om, men kom ikke på noe ønske. Gullfisken slapp han ut igjen.
Da han kom hjem om kvelde, fortalte han kona si om det som hadde hendt. Da hun hørte at han ikke ønsket seg noe, ble hun veldig sint. " I morgen må du si til gullfisken at jeg vil ha nye, fine klær"" sa hun.
Da mannen kom ned til sjøe neste dag, ropte han ut til gullfisken at kona hans gjerne ville han nye klær. Om kvelden kunne han nesten ikke tro sine egne øyne da han kom hjem. Kona hans var kledd i nye, fine klær fra topp til tå. Men kona var ikke fornøyd. " I morgen må du si til gullfisken at jeg vil ha et stort fint hun også," sa hun.
Neste morgen ropte mannen ut til gullfisken at kona ville ha et stort hus. Og da han kom hjem om kvelden, var det gamle huset deres borte. Der det hadde stått, stod det et stort, nytt hus. Men ennå var koa hans ikke fornøyd. "I morgen må du si til gullfisken at jeg vil ha et stort slott å bo i. Jeg vil være dronning, og gullfisken skal være tjeneren min," sa hun.
Og neste morgen ropte mannen ut til gullfisken alt det som kona hadde sagt. Men da han kom hjem om kvelden, fant han verken slott eller dronning. han fant bare det gamle huset sitt, og konan hans satt der med de gamle klærne på seg igjen.
Det var for mange, mange år siden en fattig mann som ikke hadde noe arbeid. Han gikk ofte rundt og drømte om alt det han skulle gjøre, og alt det han skulle skaffe seg. Han bygde lufslott, men arbeid hadde han ikke.
En dag gikk han på gata og var trist og lei fordi han verken hadde arbeid eller penger. Plutselig hørte han at en mann ropte på ham: "Hvem er du? Kan du hjelpe meg med å bære denne oljekrukka?"
Da han hørte det, ble han glad. Dette var arbeid. Pengene han tjente, ville han bruke til å bygge seg et fint hus. Mannen lovte ham to paisas for å bære krukka. Han løftet fornøyd krukka opp på hodet og gikk nedover gata.
Mens han gikk, tenkte han på hva han skulle gjøre med pengene: "Først vil jeg kjøpe et egg. Egget tar jeg med til naboen min og ber ham lege det under ei høne. Når høna har ligget på egget, får jeg en kylling. Kyllingen lar jeg vokse seg stor. Når den er blitt en stor høne, begynner den å legge egg. Når den slutter å verpe, lar jeg den ligge på eggene. Da får jeg flere kyllinger, og når de blir store, har jeg en hel hønseflokk. Alle disse hønene kommer til å verpe mange egg, og disse eggene kan jeg selge og tjene mange penger.
De pengene jeg tjener, vil jeg spare. Snart har jeg så mange penger at jeg kan kjøpe et lam. Når lammet blir stort, vil det selv få to lam. Når de blir store, har jeg tre sauer. Dem kan jeg selge og kjøpe ei ku for pengene. Kua gir mye melk, og melken kan jeg selge og tjene mange penger.
De pengene jeg tjener på melken, vil jeg spare. Snart har jeg så mange penger at jeg kan kjøpe flere kuer. Når jeg har flere kuer, får jeg mer melk, og da kan jeg tjene mer penger.
En dag er jeg blitt så rik at jeg kan bygge hus og gifte meg. Jeg vil ha et barn som jeg vil oppdra godt. Vi skal leve godt og ha det hyggelig og være glade. Barnet skal forstå at jeg har oppnådd alt gjennom hardt arbeid. En dråpe ble til et hav!"
Den fattige ble nå så ivrig etter å fortelle at han bøyde hodet framover for å undertsreke det han ville si. Da falt oljekrukka i gata og oljen fløt utover.
Mannen som eide oljen, ble så sint at han begynte å gi ham juling. Den fattige mannen gråt og ropte: " Å huset mitt, barnet mitt."
Da mannen syntes at nok var nok, spurte han: " Hvorfor snakker du hele tiden om huset ditt og barnet ditt? Du tenker ikke på oljen min! Den har kostet meg mange penger."
Den fattige mannen svarte: " Du gav meg juling bare på grunn av oljen din, men tenk på huset mitt! Jeg kunne ha bygd hus for de pengene jeg ville ha fått for å bære krukka. Nå er alt ødelagt!"
Mannen synte litt synd på den fattige mannen som var så dum, så han gav ham to paisas likevel til å bygge hus for.
Da mannen hadde gått sin vei, kjente den fattige mannen at han var veldig sulten. Derfor gikk han og kjøpe mat for de pengene han hadde tjent. Da han hadde kjøpt maten, var han like fattig som før. Han gikk nedover gata og begynte å tenke på alt det han skulle skaffe seg hvis han bare hadde fått seg en jobb...