Over porten til Mings hus
i de glemtes by
sto denne tekst
meislet i sten av en
Hiasisk Kunstner.
Lev livet
nu og her
ja, lær
du lever blott
den tid du
er
Så lev
lev livet
se det rinner
alt daler sol og dagen svinner
Lev livet
merk deg meislens ord
Det er senere
enn du tror.
Väinö Mäntyjärvi
Verda er vid slik ei månenatt.
Tia som gikk, ho kjem aldri att.
Høgt er til stjerner for den som har tapt -
noen rev ned det du prøvde få skapt.
Rommet er høgt, ja. Og verda er stor.
Menneskekrypet er minst på vår jord.
Kvisk det til ingen, kvisk det i natt:
Tia som gikk, ho kjem aldri att!
Hjørdis Klingenberg
Eg hugsar siste hausten
far skar åkeren med sigd.
Tre dagar tok det
med bøygd rygg og blanke hogg.
Enno var skurtreskaren
eit smil ingen kosta på seg.
- Du kjem nærare jorda
om du skjer for hand,
sa far fordi han ikkje hadde råd.
Oddmund Hagen
Einsam sit ho og kardar ull
mens tankane tumlar i tida!
Eingong var stova av unger full
tung var den daglege stria!
Eingong vanka det smikk og smeik
gråt og gledelig låt og leik,
men det er så lenge sia!
Einsam sit ho og spinn av ull
men solstrålar leikar på nokken.
Tråden glitrar og glør som gull
det synger så rart i rokken!
Det er som det syng og syng i kor:
Heimat, heimat, heimat til mor
heimat til mor heile flokken!
Einsam sit ho og tvinner tråd
det tyssnar og tuslar i kvelden.
Sola sig attom fjella grå
borte blir gullet og elden!
Einsam sit ho i stovestol
og solar seg i minnets sol
føre ho kryp under fellen.
Ernst Halvorsen
Dei sette ordtak på livet sitt,
laga regler for ungane
og dikta dei i svevn
når kveldene vart altfor vakne.
Dei togg litt på orda
før dei brukte dei.
På det viset fekk dei
saft i seg og vart vandare
å tørke bort for kjøpmannen
i all sin kreditt.
Dei mjukaste orda svelgde dei
til snartenkte stunder åleine.
Eigenleg var dei diktarar,
handfaste i kjeften
så det sokk i folk
og fri for alt papir som
skreiv seg frå ei anna verd.
Oddmund Hagen
En gang så krabbet jeg omkring i hagen,
blant rosenbusker og forglemmigei.
Jeg lå og krøp på knærne hele dagen,
og luket løvetann fra plen og vei.
Først utpå natten fikk jeg tid til å lese -
og det var helst om gjødsel uten klor...
og ingen sommer fikk jeg sol i fjeset:
jeg lå med enden opp og grov i jord.
Men så en dag fikk jeg råd av onkel
som er en meget klok, erfaren mann:
"Du burde lære deg å se det skjønne -
den lyse ynde i en løvetann"...
Nå skinner hagen min som gull i solen,
den gule løvetann den sprer seg kvikt,
nå kan jeg sitte i gyngestolen
og hvile ut og lage rare dikt...
Margareth Frisch
Du treng ikkje rikdom
for å vera glad -
for lykkeleg er den
som eig ein li'n båt,
som kan gle seg
ved kvart åretak,
kan kvila og kjenne
bårene vogge ein
som mor
sulla sitt barn.
Lykkeleg er den
som kjenner eimen
frå frisk sjø
og nyrodd tang.
Du som endå
har evnen å lya
til storlommens knarr
- og vake
i midnattssolas
gullgylne seng.
Du som legg deg
- let båten driva
kor han vil,
og frå framskot'n
ser berre himmel
og somarlette skyar
segle av stad.
Du som drøymer
i din båt -
høyre småbåra
klukke i suane
som vårbjøller
i Paradis...
Rikdom er sjøen
- landet i nord,
fisken i havet -
ærfuglane, havella,
duvande tareskogar,
værande kobbesnadd.
Rikdom er gleda
for det gull
du ikkje eig,
og lykkeleg
er berre den
som høyrer
vårbjøller i Paradis
på sølvblankt
Nordishav.
Større glede
treng du ikkje,
når solgangsvinden
kyssar ditt segl
og dåmen frå
solheite tjærebord
kjelar ditt anlet.
Då er fridomen din
og gleda utan grenser,
for brisen bær deg fram
og soli gjev deg varme,
mens ternene dansar
under den høgste
himmel i verda.
Henry Oddlo Ericksen
Vekkerklokken min det er en ubarmhjertig fyr,
hver morgen klokken ti på fem så er han helt på styr.
Da brøler han, da tuter han, da hviner han i øret.
Jeg krabber under dyna for å slippe fra å høre.
I 20 år har klokken drevet åndelig tortur,
hver morgen blir jeg mere gretten, mere sint og sur.
En dag tok jeg øksa og slo i filler hele klokka
og brølte mot det stygge beist at "deg har jeg fårr nok'a"
Nå angrer jeg det klokkemord, det var jo ikke pent,
og straffen fikk jeg da jeg kom til jobben min for sent.
Margareth Frisch
Fint folk døyr óg
til slutt.
I Aftenposten er
nokon så fine
at dei døyr to gonger
i same utgåve.
I Morgonbladet
døyr jødar
i Dagbladet
døyr arabarar
Dag og Tide
døyr ingen
i Friheten
døyr fridomen
mens fattigfolk
døyr i lokalbladet.
Hedningar og lasaroner
døyr ikkje i noko blad.
Henry Oddlo Ericksen
Å sitte i sin stue en hverdag i april,
å leve litt i nuet, når våren just blir til.
Å gløtte på et vindu og slippe eimen inn,
å titte på naturen, fornemme sønnavind.
Å hakke hull på skallet og la seg rive med,
å pakke ned små sorger, og smile, synge, le.
Å føle fryd og glede og livets kraft på ny,
å bli besatt av virketrang, og pusse, vaske, sy.
Å bli betatt av fuglesang og rakler på en bjerk,
å sette her og nå i gang, og være frisk og sterk.
Å stoppe på en genser og lappe vinterklær,
å plystre uten grenser, om kapp med meis og stær.
Å tenke på en vinter med glade barn på ski,
å se at sneen smelter og slipper våren fri.
Å vente på at varmen skal vekke Moder Jord,
å nytte ventetiden til enkle takkens ord.
Å få en håndfull blåveis av rødkinnet småpike,
å huske at å gi bort, det gjør oss selv så rike.
Å leve er å kreve, å gi, å ta, å få,
å fatte at det store finnes oftest i det små.
Å bruke alle sanser, og åpne sjel og sinn,
å gripe øyeblikket: I dag er våren min!
Majsol Elvsås
Skakk har han vorten
slipesteinen
sidan far vart burte
- mest ikkje til å
snu på.
Det er komen mose
på han -
men i åshakka
er det enno restar
av gamal grakse.
Han syng ikkje meir
slipesteinen
- jamrar seg ikkje,
for ljåen er óg
burte og gløymd -
valsa ned under
avfall og eten av rust.
Frå jord er du komen
til jord skal du vera.
Far ville ha han
til gravstein -
men det ville
ikkje vi.
Henry Oddlo Ericksen
Skogen har fått vinterklær,
rim og sne på nakne trær.
Stort sett sover vel naturen -
men i disse dirrer duren
monotont fra tåkeluren.
Ekorn vimser nedi lien,
haren haster over stien.
Fire sorter meis på brettet,
flaggspett hakker talg på nettet.
Frem av tåken solen titter,
lager julekort med glitter.
Adventstiden står vi midt i,
små og store jobber flittig,
alle smittes av basillen;
altfor mange jern i ilden!
Peppernøtter, skurebøtter,
våkennetter, trøtte føtter.
Julestrev og julemas,
julebrev og julestas.
Julemat og juleknask,
juleprat og julevask.
Julepynt og juletre,
julenek og julesne.
Julesanger, julepakker,
det går rundt for hver en stakkar.
Juleditt og juledatt,
hjulet snurrer dag og natt!
Er vi havnet helt på felgen
før den kommer, julehelgen?
Eller makter vi å stille
juleglede, julesnille?
For det var jo det vi ville!
Måtte julens lys og fred
dale til oss alle ned!
Majsol Elvsås
Her står je sant for dyden, som nybakt pensjonist,
dom trur je er så gamal, men dom sku bære visst,
for dersom alder'n plager og tynger meg for sterkt,
je rusler ned i kjellr'n og brygger meg en knert.
Nå lev je gode dager, et ekte mannfølkliv,
det mangler neigu itte på artig tidsfordriv.
Je har det støtt så travelt, men je har også lært
å slapp' av innimellom og ta en liten knert.
Min appetitt på livet er ennå itte slutt,
je er en selskapsløve, en ordentlig hurragutt.
Og selskap høll je ofte, je sjøl er gjest og vert
da sitt je nedi kjeller'n og brygger meg en knert.
For kaffedoktorørkje je aldri står i bet,
i kjeller'n driv je mye med hobbyvirksomhet.
Da har je det så artig, je får det tel så sterkt
når fysste dråpan kjem ut, je brygger meg en knert.
Je har ei grepa kjerring, der er det ittno tull,
men blir'a fysst forbanna da får je huden full.
Men blir det ailtfor gæli, je bryter over tvert
og stormer ner i kjeller'n og tæk en real knert.
Å sjå på pene jinter det driver je som sport,
da blir je sprelsk og yren og hjertet slår så fort.
Og seksuelle drifter, je kjinner hælvt om hælvt,
da lyt je ned i kjeller'n og ta en liten knert.
Nå har je tenkt å starte som hippie neste år,
da ska je meditere med langt og møkket hår.
Og je ska sniffe lynol, det ska visst vera sterkt,
og je ska røke hasjis og ta en morfinknert.
Ja, tenk på ælt det rare som da kæin hende meg,
for dessa hippiejinten dom si'r visst ældri nei.
Men ha det æille somma, nå bryt je over tvert
nå lyt je ned i kjeller'n og brygge meg en knert.
Arvid Ekeberg
Når lærte vi om kjærleik?
Var det mors babykyss,
fars varme arm, og
glimtet i blikket
då han greip etter mor?
Var det Lady og Landstrykaren
eller Maria i Sound of Music?
Kjærleiken som sprang opp i åsane
og vann kvar ufattelege kamp
fram til sigeren mot toppane. Fjella
og bilda,
medan tonane frå Edelweiss
voks like inn i himmelen.
Anne Karin Fonneland
Er du
vinden som virvlar
støvet
Er du
vatnet som speglar
kvelven
Er du
elden som døyver
kulden
Er du
ljoset som jagar
skuggen
Er du
tida som ikkje
ventar
---
Er eg
den som lengtar
Per Bolstad
Ei fattigslig lita stue
på en armodsskrinn flekk
er det lengselsslottet
som så mange fekk.
Det var drømt i lange netter,
hvisket fram med vare ord -.
Drømmen hass og hennes:
Hem på eiga jord.
Det ble ei lita stue.
En karrig flekk med jord -.
Mange sultne munner
rundt et fattig bord.
Men det var hass og hennes,
om kanskje itte slekk
som dem engang drømte seg
det slottet som dem fekk.
Men lykka den treng itte
stor plassen her på jord,
nei, den finnes oftest
rundt et fattig bord.
Haakon Berg
etter den hete sommeren
trakk vi på
dongribuksene
islenderne
og skjortene
krøp ut av hverandres armer
og inn i ensomme sofakroker
klamret oss til kaffekoppene
satte sjøbein i høstvinden
snakket sammen
og alle snakket og alle bare snakket
kyssene omfavnelsene latteren
trodde vi hørte sommeren til
Gyrd Bakkeli