Det var i de gamle dager da man rundt om på bygdene snekret sin egen kiste i god tid. Han Ola var nett ferdig med si og hoppa oppi for å prøve den. Da kom naboen forbi: "Korleis likar du kista di, Ola?"
"Å jau, ho var bra den. Det einaste e at ho e litt trang når eg ska gjera so," svarte Ola og slo ut med armene.
Gårdbruker Bullestad satt på bussen like ved inngangen. I det samme bussen skulle starte, slengte et oppjaget kvinnfolk seg inn gjennom vogndøra, og da bussen startet med et rykk sank hun ute av balanse rett ned på fanget til Bullestad. Forfjamset sa hun: "Å, unnskyld, men jeg er vel kommet på bussen til Ballestad?"
"Du er iæillfæll kømmi på bassen til Bullestad," svarte han.
Hu Olga hadde kømmi i omstendigheter og måtte gifte seg. Mor hennes var itte helt blid. Det var jo gromjenta hennes det gjaldt, men hu tok det forholdsvis pent.
Da de satt ved bryllupsbordet, sa hu tel brudgommen: "Jaja, du vant gromjenta mi, du Ola."
Ja, men så tok je mange nummer på a au, je," svarte'n Ola.
Da Andersen gikk inn i kommunepolitikken, varte det ikke lenge før han fikk seg en bra stilling på et offentlig kontor. Ellers var Andersen mislikt av naboene sine for å være litt for mye av en skjørtejeger. Og da han fikk en særs sprek kontordame, ble det fort varmt mellom dem. En av Andersens naboer, hu Elfrida, drev med rengjøringen på kommunekontoret, og en kveld Andersen hadde overtid, overrasket hu Andersen i nær kontakt med kontordama. Han drev akkurat på med å bestryke de nylonglatte bena hennes oppetter.
Dagen derpå berettet hu Elfrida: "Han hadde nok rett, mannen min, da'n sa at Andersen gikk inn for politikken bare for å få kommunale bein!"
To gubber kom syklende etter landeveien. Tett ved veien lå en kirkegård. Graveren, som holdt på å spa opp en ny grav, hadde akkurat satt seg på gravkanten for å ta seg en røyk, da gubbene syklet forbi. Da utbrøt den ene gubben: "Der er'e sannelig meg en som har fått begynne å sitte litt oppe!"
To herre kom fra selskap. De var sterkt omtåket. På hjemveien skulle de gjennom en kirkegård. Her var den ene så uheldig å ramle ned i en nylig oppspadd grav. Den andre merket ingenting. Men da han hadde ravet omkring blant gravene en stund, hørte han rop om hjelp. Det var den uheldige som ropte fra gravhullet. Den andre fant omsider fram til stedet og spurte: "Kem e det så gauler sånn? K'e så feiler deg?"
"E-g-g fryser sånn," sa mannen i graven.
"E det nokka rart då," svarte den andre. "Du har jo sparka a' deg all molden."
Ole og Malena var hos presten for å få den siste ankomne døpt. De fikk barn nesten hvert eneste år og hadde stua full. Presten kikket blidt på barnet og sa: "Det var da svært så stor og kraftig den der var, da!"
Ole stusset, så kikket han nærmere på ungen, han også, og så så han fælen på Malena: "Så sainnelig, vi hi no væl ittj ti me oss hain fra i fjor?"
En husmann sitter en dag framme på garden i hop med husbonden og eter middagen. Så spør bonden om det ble stor avling oppe på plassen i år.
"Hadde je nå bærre visst at husbon' var intressert i dæ, sku je ti a med i sækken, så du hadde fått sett a," svarte husmanne.
Han Johan satt og skrøt for han Anders om jakt og alle de fine hundene han hadde hatt i årenes løp. "Jeg hadde en gang både en fuglehund og en elghund som det ikke fantes maken til," fortalte Johan. "Ja, det var bikkjer som hadde vett og forstand! Tok jeg rifla ned av veggen, kom straks a' "Freya", elghunden, mens "Petter", fuglehunden, ikke så mye som løfta på øyelokka. Men tok jeg hagla, da skulle du se en som våkna."
"Jo, det var bra bikkjer," innrømmet Anders. "Men jeg hadde også en hund en gang som ikke var noen dumskalle. Den skjønte også når jeg skulle på jakt. Tok jeg rifla, fikk jeg gå ensom, men tok jeg hagla var den i fyr og flamme. Men rent forundret ble jeg en dag jeg tok fiskestanga. For da jeg skulle til å dra på fisketuren, var hunden borte. Og da jeg lette etter'n, ja, tru det eller ikke; jeg fant'n bak låveveggen. Og der sto'n og grov meitemark med alle fire beina så møkka sprute!"
Sportsfisker lærer Berg var noe forferdelig sur, og han tålte ingenting før han fløy opp og brukte seg. En dag sto han som vanlig å fisket nerdi elva, men til tross for att han hadde stått der i hele to timer, hadde han ikke fått så mye som et napp; noe som forresten ikke var så uvanlig for ham.
Men det erget ham stort at ett hundre meter lengere nede sto en av de gamle elevene hans og dro opp den ene etter den andre. Til slutt gikk lærer Berg nedover til ham og spurte eddiksøtt hva som var grunn til at den gutten kunne få så mange mens han ikke fikk noen.
"Det må vel vårrå før det at ingen tørs lett opp kjæften åt dæ det," svarte gutten.
Det satt to kaller i solveggen utenfor gamlehjemmet. Så sa den ene: "Huser du da vi var i militæret og fikk blanda noe pulver i lapskausen for at vi itte skulle fly så mye etter jenter?"
"Jada, men åssen da?" sa den andre.
"Jo, je trur jaggu det har begynt å virke je, gitt."
Ei eldre tjenestejente hadde vært på samme gården i aldri så mange år, og aldri hendte det henne at hun var ute på for mye moro. Men så hendte det at hun ble borte ei hel lørdagsnatt og da hun rødøyet og forvåket kom inn på kjøkkenet ved søndagsfrokost-tider, spurte gårdkjerringa hva slikt skulle bety.
"Je er blitt voldtatt," sa jenta.
"Best du setter deg ner og får deg et glass surmjølk," sa kjerringa.
"Hjelper det 'a?"
"Kænskje det kan få vekk det lykkelige fliret ditt," sa kjerringa.
Det var stor oppstandelse på gården, for budeia hadde påstått at hu var blitt nærmest voldtatt av kokken. Og skane ble særlig diskutert ved kveldskaffen.
"Jamen, denne vesle spretten, og så henner! Hæin rekk da itte oppdit en ska engong på denna lange raja!"
"Hæin brukte mjølkesæinnet. Det sa hu sjøl!"
"Sto'n på spæinnet, seie du?"
"Nei, hæin tredde spæinnet over huggu på 'a."
"For at 'a itte skuille sjå å'n gjorde, da?"
"Nei, hæin hengte seg ti hanken!"
En dag kom det en mann til Husfordelingsnemda og spurte etter husrom, og det var mange ganger han hadde vært der og spurt om det samme.
"Hvor bor De hen nå, da?" spurte kontoristen.
"Jau, det ska æ fortæl dæ," sa mannen, "for tia så bor vi i orgele i Salem. Kjerringa ligg på diskanten og æ ligg på basen."
Du har vel hørt om Per og Hans - du veit dessa to originalene so levde uti Bya før ei ti sea. Jau, so en dag veit du, Per gikk sta å dauda, å hin laut flytte se inn på en gamleheim.
Der køm han so i lag med en annen skrue te kar, en dei kallja Hans. An Hans va før resten jifte å ha der kjæringja mæ.
So en dag køm an Per te an Hans å klaga se: ""E ha blitt so stive i nakkjen, heilt omoele, farr. Trur dæ må køme ta at e ha gått med opa skjorte."
"Jao," sa an Hans. Å meir vart ikkje snakka om dæ.
Men neste dag køm an Hans mæ heilt opa brok.
"Hysj," sa an Per, "brokja di ' opa."
"E veit dæ," sa an Hans.
"Men ve kje du knappe atte då," sa an Per.
"Nei," svara Hans.
"Jamen ka dettæ ska vera gøtt førr då?"
"Næ-i," drog an Hans på dæ, "du skjønna dæ æ et ekspæriment."
"Je sa te'n at je ville itte sjå'n mer," sa den ene jenta.
"Å gjorde'n da?" spurte den andre.
"Han sløkte lyset!"
Da va om hausten, ein vossing og ein haring treftes pao fjedle, dei saog ette smalen. So vatt da eit fæla ver med snjo og vind og karane laut leggja seg attom ein stain. Dao sa dan ytste: "Nai, no hadde da vå godt å laie bakom kjerringrøvæ."
"Å," sa den inste, "dao blæs no dar og."
"Ja, men," sa hin, "dao snjoa no ikkje!"
Ola skomaker sto en dag på krambua og ventet på å få handle. Storbonden Nils kom inn og sa da han så skomakeren: "Men æ du her på butikken du a', Ola?"
"Ja, je sku sta og kjøpe litt mat je," sa Ola skomaker.
"Men kjærrinjga di a', æ a itte heme hu kæinskje?" fortsatte bonden.
"jo-o, men hu e så tynn og mager hu, så dæ æ it'nå å gnage på dæ hæill," svarte skomakeren.
Det er så lenge siden som da de brukte hesteskyss innetter fjellviddene. En ferdamann skulle skysse ei bydame til jernbanestasjonen. Men det gikk svært sent, og bydama ble nervøs: "Jeg tror simpelthen vi blir for sene til toget!"
"Å, de' blir lite dæ," svarte skysskaren rolig.
Så kom de til ei seter, og skysskaren gikk inn og ble borte både vel og lenge. Bydamen var helt fortvilet: "Jeg er helt sikker på at vi kommer for sent til toget!"
"Å, de' blir lite dæ," svarte mannen på nytt.
Og da de kommer inn på stasjonen, så ser de siste vogna forlate stasjonen.
"Var det ikke det jeg visste. Vi komfor sent!" sa bydamen på gråten.
"Jau, men de' vart no lite, da!"
Han Per i Brøta vart stemd for retten i høve eit barnebidrag.
Dommeren: "Er det du, Per, som er far til barnet?"
Per: "Jau, det er nok eg det."
Dommeren: "Så har vi bare å ordne med betalingen da?"
Per: "Nei, eg vil ikkje ha nokon betaling for det."
Ensyttiåring gikk bort og giftet seg med rene ungjenta, hun var bare tretti. Så var det en god venn som sa til brudgommen: "Det er stor aldersforskjell og du vil vel nok komme til å merke det! Så vil du beholde henne, får du være litt livberal. Skaff deg en leieboer! Du har jo massevis av plass."
Et års tid senere treftes de igjen.
"Åssen går det," spurte venne.
"Riktig fint! Nå ska kona ha en liten en!" fortalte gamlingen.
"Åssen har leieboeren det, da?"
"Ja, det er litt leit, for hu ska ha en unge, hu au!"
Den nye presten i bygda dro rundt og hilste på folk, og nå kom han til gamlehjemmet. Der kom han i prat med hu Gunda, en av de eldste, og han spurte henne ut om hennes lange liv.
Jo, hun hadde hatt et godt liv og hadde tolv barn.
"Da har du sannelig ikke sittet for mye med armene i kors," sa presten.
"Nei, og itte med beina hell, for den saks skyld," svarte Gunda.
Under et jernbaneanlegg i Telemark bodde det seksti mann i en brakke. Blant dem var det en teledøl som hette Anton. Han var inneslutta og litt rar slik, så mange gjorde narr av ham. Men han lot seg aldri tirre. En dag var det til middagen servert en bolle surmelk til hver mann, og alle hadde faste plasser ved bordet. Like før Anton kom og satte seg, var det en skøyer som tok en gammel kortstokk, rev den i småbiter og rørte den i surmelka hans.
Anton kom, satte seg og spiste surmelkbollen tom uten å la seg merke med noe. Skøyeren ble litt lang i ansiktet, men så kunne han ikke dy seg og sa: "Nå, åssen likte du detta, da, Anton?"
"Je syns det var litt mye kløver i, men ellers var'n god," svarte Anton stillferdig og gikk ut.
Det var en plassmann som hadde tatt seg litt ekstra-arbeid og en av arbeidskameratene spurte: "Er det stort det bruket ditt, da?"
"Hånei, det er nå bare en liten plass, da. Og så har je ei ku, så je kan jo itte leva ta denna plassen og denna kua. Men det er pent der, og i kveldingen når je står på tunet, så er det det gildeste je veit når kua kommer i rad og rekke og ska inn i fjøset!"
Under en farskapssak på Hadeland for mange år siden ble tiltalte spurt omdet var han som var far til ungen.
"Tja, forsåvidt er e væl rekti nok det, men det var nå itte je som hadde skylda, da," svarte gutten.
"Det tror jeg nok De må forklare nærmere," sa sorenskriveren.
"Jo, De skjønner det, sorenskriver," svarte gutten, "at det gikk for seg i en hæsteskyss utafor lokalet, og så gikk Blakken fram da, serru, akkurat da'n itte sku ha gjort det."
Det var en ungkar som støtt og stadig var plaget av unger fra nabogården. Rett som det var krøp de innpå både i turnipsåker og i eplehagen og nasket. En gang fikk han tak i den verste, ristet gutten litt, men slapp ham straks og sa oppgitt: "E' legg ittj hainn på ainsmanns onga, men ein teng vil æ sei dæ, gut, å det ska du kåmmå ihau at æ ha sagt dæ: Det ha vorre my likar at heinn far din ha gått ut å kasta ta sæ vatne, einn at han gjor no så abakle som dæ."
I gammel dåggå va' det ein kar der som ville vårrå litt likar hell de anner. Hainn brukte å gå me' så høg stiv snipp mesta bestandig, den der kroppen. Krangla og kjefta gjor'n óg.
Ein kveld hainn sto på veia i lag me' nå ungdomma, kom'n Sivert Åsa forbi. Hainn Sivert og den der spirrevippen hadd ikkj' rettelig godt aug' åt kvarander, for dåm fór begge og rendt ette' såmmå kvinnfolka.
Ein tå ungdomman spurt'n Sivert om'n hadd ein pris snus åt'om.
"Jau, æ hi svansksnus og, ska æ sei dæ," svårrå'n Sivert og tok opp eska.
Spirrevippen va' straks fram: "Du skull nå fill heller bruk kannel du lell, Sivert."
Hainn Sivert tenkt sæ om eit augblink, og så kom det tørt: "Å, det går da utrule åt mæ å bruk snus, men da vart det nå fill værre åt dæ, som hi så høg snipp at du må hopp opp kvar gong du ska spøtt!"
En kramkar var en kveld ute og ruslet en tur sammen med en kar fra den bygda han gjestet. De hadde smakt litt på det sterke og var ikke helt støe på bena. En plass hvor det var en åtte-ti meters stup ut for veien, falt kramkaren utfor. Kameraten vaklet redd ut til kanten og ropte ned: "Slo du deg, Ola?"
"Eg kan'kje seia det ennå. Eg e'kje heilt nerkommen," sa kramkaren som klamret seg fast i en bjørk et stykke nede.
Han Olav Pyttenvar ikkje burte. Han fortalte ein gong fyljande: "Jau, det var ein gong eg skulle på frieri til ei jente som låg på seteren med buskapen. Dessverre kom eg seint fram til bua, og då eg kom inn, såg eg at jenta hadde sovna. Ho låg og sov so søtt i senga at eg syntes det var for galt å vekkja henne. Ho hadde endå til sparka av seg skinnfellen og låg der splitter naken. Veit du kva eg gjorde? Jau, eg gjekk burt i peisen og fann ein kolsnårt, og så skreiv eg på magen hennes: "Hilsen Olav Pytten", og dermed reiste eg heimatt."
Datra på Øvre, hu Klara, giftet seg og ble gjort stas på ved bryllupet. Attpå sjølve storpresangen fra dem på Øvre, hadde mor hennes sydd en nattkjole utav ekte, gammeldags silketøy. Det var broderier på den både her og der, og nederst i kjolekanten var det dandert på en bord av mykt kaninskinn.
Og selvsagt var det meninga at det skulle være nygiftnattkjolen hennes Klara.
Da brudeparet kom hjem etter fjorten dagers bryllupsreise, spurte hennes mor: "Var'n itte både pen og god denna nattkjolen je sydde og broderte og danderte åt deg 'a, Klara?"
"Joda, men dette kaninskinnet kile så når je får det oppunder haka!" svarte Klara.
Det er jo blitt nymotens blant ungdommen å legge seg til skjegg. Så hendte det seg at'n Gammel-Pær kom inn i en kupè på Røros-banen, og der satt det en slik yndlig med mye hår og endatil den rene skjeggkransen rundt barnefjeset sitt.
Han Pær satt nå og så på'n ei stund, men så sa'n: "Du må ha hatt en trang fødsel, du, som ha tatt me' d' heile ramma på vei ut!"
Mann og kone hadde kost seg så lenge i hop en kveld at de begynte å prate åpenhjertig. Etter at han hadde lagt ut om et par små eventyr på si, sa hu: "Je har da vøri deg utro æildri så lite , je og."
"Åkken med da?"
"Det vil je itte si."
"Me'n Jens kanskje?"
"Ånei!"
"Petter, da?"
"Å, langt i fra!"
"Så må det være me'n Isak."
"Æildri i væl'a!"
"Nei, kamerata mine er vel itte gode nok åt deg!" sa han arg og snudde ryggen til.
Magnus var en rolig og godslig kar, men han var god til å svare for seg. En maimorgen drev han på med å trille noe møkk på noen bærkjerr på garden. Da kom gubben, som syntes dette gikk litt for smått, og sa: "Kunne du itte få denna båra tel å gå litt fortere?"
"Jo'a," svare Magnus, "men je ska jussom vara med je au."
Han Albert hogg stein, gatestein, og en dag kommer basen og sier at han Albert slurver med hogginga.
"Dom ska væra slette og fine som tennstikkesker," sier basen.
"Ska de væra skuff i dom å?" svarer Albert.
Det var to gubber som satt på en benk på brygga, gamle sjøulker som her fikk de siste glimt av skuter og hav. Nå levde de på pensjonen, men begge hadde leie kjerringer som knapt unte dem tobakken, og støtt måtte de spekulere ut noe som det kunne bli noen ekstra kroner av. Som her de nå satt:
"Du, Kristiansen, skal vi vedde to kroner, jeg har en idé! Vi vedder på at vi skal gjøra akkurat det kjerringene våre ber vårs om i kveld."
"Det er vi jo nødt til åkkesom, Karlsen," innvendte den andre. Men de ble nå likevel enige om veddemålet. Og dagen etter satt de der igjen på benken for å bekjenne. Begge så molefonkne ut. Det ble til at Kristiansen skulle rapportere først.
"Javel," sa han, "da jeg kom hjem satt kjerringa i gyngestolen, arg fordi hu hadde venta på meg en hel time med maten......Sett deg til bords, men ta av deg jakka først, sa'a. Jeg så gjorde, men var så uheldig at jakkeærmet kom borti en kopp så den knaste i golvet......Det er rektig, sa kjerringa illsint....Fei ned alt sammen, du, så har du gjort det! Jeg så gjorde, hele serviset gikk i golvet. Men da kom'a på gråten-----Åssen kunne du finne på detta, da, sa'a......men jeg sa: Jeg gjør jo alt du ber meg om. Og da jeg gikk i dag, var'a som forandra, hu hengte seg om halsen på meg! Men åssen gikk det med deg da, Karlsen?"
"Jeg tapte, jeg," tilsto Karlsen. "Du veit jeg må opp trappa, og så var det så mørkt i gangen at da jeg åpna stuedøra, gikk jeg bardus op hue over dørstokken og inn til'a.....Det er rektig, sa kjerringa, brekke bare av deg nakken, så har du gjort det au! Men det lot jeg nå væra, så her har du de to kronene."
"Eg er blitt så skral på synet," fortalte Lars. "Her førdagen møtte eg mor mi utpå brua. Vi stansa midt på, og eg så på ho mor, og ho mor så på meg. Men då vi skulle sjå rektig vel etter begge to, så var det ikkje nokon av oss."
Gamle frøken Olsen så dårlig. Uten lesebrillene sine tok hun rett som det var feil av både det ene og det andre.
En gang var hun i byen for å kjøpe sko. Hun satte seg ned og en vennlig, men flintskallet, ekspeditør bøyde seg for å snøre de nye skoene for henne. Frøken Olsen myste ned på den bare skallen, og i den tro at det var hennes egne knær trakk hun fort skjørtet over.
"Huff, der gikk lyset!" sa ekspeditørern.
Han Anton var ta den fåmælte typen, det ble mest bare enstavelsesord de gangene han åpna kjæften. Så en dag sku'n Tore, nabo'n hass, neri ælva og fiske. Et stykke inn i skauen, fekk han sjå'n Anton sitte på en stubbe. Han spurte om'n ville bli med å fiske, men'n Anton rista på huggu.
Da'n Tore kom oppatt utpå ættermidda'n, satt'n Anton på samma stubben, og'n Tore lurte på om dæm sku slå følge, men'n Anton rista bare på haue.
Men da'n Tore kom ruslendes samma veien utpå kveld'n og'n Anton satt fremdeles på den samma stubben, begynt'n Tore å lure:
"Å er'e du sitt der etter'a, dø?"
"Sea du spør," sa'n Anton, "så sitt beinet mett fast ti ei rævsaks."
Ein dag kjæm han Nils, ein tynn og mager kar, inn på krambua. Hæin hælser på den nyansatte, viktige frøkna, men hæin får itte svar.
Da snur hæin Nils rundt, går ut og kjæm inn att, skræiller døra og hælser på ny. Da får'n svar og så sie'n: "Det er da svært så tynn og mager je er blitt, au. Lyt gå to gonger gjennom døra før folk seg meg!"
"Joda," sa han Ola Bråtan, en gammel jeger, "je har da fått både fugl og fisk i ett skott! Ein gong je var på orrhanajakt fekk je slikt magarenn at je måtte sette meg ned ved ein bekk. Men der je satt, slo det seg tel en hana rett over huggu tå meg. Og je greip tel børsa, slik je satt, og skaut hanan. Men det var slikt bakslag i den børsa at je gikk på ryggen ut i bekken, så leit je satt tel.....og trur du itte, da je kom oppat var buksa full tå fisk!"
En gutt søkte jobb hos en møller.
"Veit du noe om møllerfaget, da?" spurte mølleren.
"Ja, ein ting veit je og ein ting veit je itte," svarte gutten
"Hva veit du, da?"
"Je veit at møllers som oftest har feite griser."
"Og hva er det du itte veit, da?"
"Je veit itte åkken som eig mjølet dom blir feite ta," svarte gutten.
Ho Mali og han Peder hadde vært på oppbyggelsesmøte. På hjemveien tok han Peder ho Mali på ryggen. Halvveis traff de en nabo.
"Neimen, er kjerringi di blitt klein?" spurte naboen.
"Åneida," svarte Peder, "men predikanten sa at enhver skal ta sitt kors opp og bære det!"
Det var den gang det ble dannet et nytt parti som fikk navnet Frisinnede Venstre, og det var mange både fra høyre og venstre som sluttet opp om det. På et nominasjonsmøte til kommunevalget i en bygd møtte de opp for å gjøre sin innflytelse gjeldende. En av bygdas kakser ledet møtet, og han foreslo og fikk nominert den ene velfødde storingsen etter den andre. Da var det en gammel radikal skomaker som forlangte ordet og sa: "Er det så, herr ordfører, at en må holde et visst mål over magan for å komme på lista?"
Skattevesenet skrev til en kar angående hans selvangivelse: "Deres selvangivelse er ufullstendig utfylt og vi savner Deres frues formue."
Han svarte omgående: "Det gjør jeg også!"
I en liten landsens kirke fikk klokkeren i siste liten bud fra prestegården om at soknepresten plutselig var blitt syk og at klokkeren måtte forrette gudstjenesten etter beste evne.
Da gudstjenesten begynte trådte klokkeren fram i koret og forkynte for menigheten: "Han far e' sjuke i dag, så han ikje kan gjera det på stolen. Og so får menigheta ta til takke med at eg gjere det på golve."
Det var en kirketjener som hadde for vane å bruke tresko under gudstjenesten. Så kom det en ny prest som forarget seg over denne treskoklapringen over kirkegolvet, og han forlangte at kirketjeneren skaffet seg ordentlige sko.
Neste søndag hadde kirketjeneren så gjort, og sa når presten bemerket dette:
"Nå kan dem sove i fred så mye dem vil for meg!"
Ola var ny dreng på en gård. En dag da herrefolket skulle bort og med knapp tid hadde det travelt med å skifte på seg finklær, ble han Ola satt til å passe på når rutebussen gikk. Og da det var gått både vel og lenge, kom han Ola inn og varskudde: "Nå gikk'n!"
Det var den gangen den fæle spanskesjuken herja landet rundt og han Per Kulten var den som jamret seg verst over hvor sjuk han var. Og da epidimien for det meste var over, sa han: "Je har aldri vøri så sjuk i hele mitt liv - ja, je var mye verre je en bror min som døe!"
Det var en sirkusartist som gjorde det stort i det kunststykket å stupe fra et stillas og ned på en våt vaskefille. En dag gikk det galt. Han kom så hardt ned at han spyttet ut et par tenner da han kom seg på beina igjen. Og rød av sinne skrek han: "Hvem er det som har vridd opp filla?"
Det var våpenpuss, og sersjanten inspiserte. Men han var lite fornøyd, skjelte og smelte fra mann til mann, og til sist brølte han: "Aldri sett makan til geværer. Dom er jo helt nedrusta annahvert ett!"
Da sa nr.81 saktmodig: "Ja, vi har lissom starta en nedrustningskommisjon her."
Tømmerkjøreren August og skogbestyreren var ikke akkurat det vi kaller for gode venner, og en lørdag kom de riktig i tottene på hverandre. Han August hadde fått seg en dram og var hissig, så da han ville forbi i den smale kjøreveien, skrek han: "Kom deg unna, din høysekk!"
Men bestyreren var en diger kar, og harm grep han fatt i August og slengte ham av lasset og langt ut i snøen.
Det kjølte av han August. Han karret seg opp igjen og sa: "Jaddan var det kraftfór i sekken lell!"
En kar som var i stasjonsbyen en tur, fikk noen fryktelige magesmerter og gikk inn på et apotek for å få øyeblikelig middel.
"Har De langt hjem," spurte apotekeren.
"Mja, det skulle vel vera en fæm kilometers gange."
"Ja, da kan De få dette her," sa apotekeren, og mannen fikk i seg middelet med det samme.
En tid senere var mannen innom apoteket igjen, og sa da til apotekeren: "Du skulle absolutt vøri landmåler, du! Det stemte nøyaktig på en meter nær!"
I en park satt det to karer og tidde sammen på en benk. De glante over til en annen benk et stykke unna, hvor det satt to karer og snakket sammen. De kunne ikke høre hva som ble sagt, men de snakkende brukte begge hendene og gestikulerte seg imellom.
Da sa en av tilskuerne: "Han derre som arbeider så svært med henda er sikkert trønder."
"Åssen trur du det?"
"Jo, du ser da vel å bredt'n snakker!"
Det var en gang han Ola overnattet på et hotell inne i byen. Midt på natten brøt det ut brann på hotellet, og Ola våknet i siste liten. Så søvnørsken var han at han dro på seg buksa att fram, og i en fart måtte han berge seg ut av vinduet. Det var ikke så høyt fallet, men han ble liggende litt ør i gata, og en tililende brannmann spurte: "Slo De Dem?"
"Nei," svarte Ola og glodde nedover seg, "men eg vridde meg litt."
Pensjonert kaptein Jonsrud satt inne hos Martinius fisker og pratet. Da sa kona hans Martinius: "En kan kanskje ikke seia kaptein lenger na, sia du e' gått av med pensjon?"
"Åjo, det duger nok ennå," sa Jonsrud.
Da grep Martinius inn til belæring for kona: "Du kan da begripe det, at kaptein e' han som før. Akkurat som med ei sildetønne. Omden e' tom for sild, så e' den like fullt ei sildetønne!"
En bykar hadde en hytte oppi åsen, og så fikk han tak i en gammel bygdesnekker til å sette opp et veslehus med hjerte i døra. Da hytteeiren kom for å se fullført arbeid, innvendte han: "Blir ikke hullet i setet i minste laget?"
"Je har laga det etter mitt eget hue," sa snekkeren mutt.
"Det skulle nå ikke være etter ditt hode, men etter min rumpe," sa byggherren.
Stakkars Anton, han ble no gift bare på grunn av en hørefeil. Hainn syntes ho sa ho hadde skjellinga, og så va det tvellinga!
Det er mange slags former for testing, og så var det en psykolog som hadde et par karer for seg. De var litt tvilsomme når det gjaldt intelligensen. Først tok han den ene for seg, og spurte: Hva skjer, hvis jeg stikker ut begge øynene Deres?"
"Jeg blir blind."
Ja, det var rett svar. Og så var det nestemanns tur. Men der de gikk forbi hverandre i døra, så den første sitt snitt til å gi den andre beskjed om hva han skulle svare.
Psykologen spurte: Hva skjer hvis jeg skjærer av Dem begge ørene?"
"Jeg blir blind."
"De kan da ikke bli blind av det?"
"Jo, for da detter hatten ned i øya."
"Kolon er et tegn som betyr: Nå kommer det!" sa læreren.
"Frøken, får jeg lov å gå på gården?" sa en som het Per.
"Du får vente litt. Først må du lære hva kolon betyr," sa læreren og fortsatte undervisningen, inntil Per rakte handa i været igjen.
"Kolon, kolon, frøken!" sa han.
Tormod var en harding til å gå, gikk rakt mila hver eneste dag. Men så kjøpte han seg sykkel. Det bar i vei, men ikke svært langt før han skjente utfor og ned i skråningen.
Da sa Tormod: "Kva ska nå eg med sykkel, eg som er so god til å gå?"
Halvdan og Olaves var begge over de åtti og hadde gått i samme klasse på skolen. En dag dem var på Gjøvik-martnaden sammen, stoppet Olaves og pratet med en gammel kall med langt grått skjegg.
"Åkke var dætta'a, dø?" spurte Halvdan.
"Kjinte du itte dænna du'a. Vi gikk da i såmmå klassen som hainom på skula," sa Olaves.
"Tøy og tull," sa halvdan. "Det var da ingen i klassen våres som hadde grått skjegg!"
En tryllekunstner hadde en papegøye som var flink til å snakke. Så var det en gang ha opptrådte i lag med den. Han begynte med å trylle bort en kortstokk. Da sa papegøya: "Itte tru på'n, itte tru på'n, se oppunder ærmet!"
Så tok tryllekunstneren fram en hatt. Men før han kom i gang med nummeret, skrek papegøya: "Itte tru på'n, itte tru på'n, se oppunder svettereima!"
Da ble tryllekunstneren arg, tok for seg papegøya bak scenen og sa: "Neste gang vrir jeg hue rundt på deg, hvis du sier noe uten å ha spurt meg først."
Jo, papegøya var enig. Så reiste de med en kystbåt for å finne et annet sted å opptre på. Men båten forliste og gikk til bunns. Bare tryllekunstneren og papegøya kom opp til overflaten igjen. Da slo papegøya seg ned på skulderen til tryllekunstneren og sa: "Kan jeg si noe nå?"
"Ja, nå kan du si hva rakkeren du vil, for nå kan du ikke lage noen flause for meg," sa tryllekunstneren.
Da sa papegøya: "Hvor har du gjort av båten?"
Nattsøster Helene kom på trikken ved Ullevål sykehus. I andre enden av vogna får hun øye på en gubbe som har gått inn og ut av avdelingen hennes i flere år. Han stråler opp da han blir oppmerksom på henne og kauker: "Nei, goddagen, Helene! Nå har je itte liggi hos deg på lenge. Men je kjenner det på meg at nå blir det itte store tia før du har meg i senga att!"
En av stedets store menn, kjent både for sin pengesekk og fromhet, særlig for det siste, skulle føres til graven. Det var i den tiden det var alminnelig med hesteskyss, og så hendte det her at hesten ble skremt akkurat da de kjørte ut grinda, og kista fikk en sleng mot grindstolpen så det ble en sprekk i den.
"Håssen kunne det gå til?" spurte graveren etterpå.
"Kanskje'n prøvde å slå ut vingan!" sa stedets original.
Hurtigruta var på vei inn mot havna. Utenfor styrmannens lugarvindu gikk en opprørt middelaldrende frøken fram og tilbake. Han hadde nemlig frivakt, og da gardinene ike var trukket for, kunne førebemeldte dame se inn, og det hun så, var at en snerten trise serverte kaffe på køya. Styrmannen viste stor interesse for det trisa hadde å by på; altså det som ikke var på kaffebrettet.
Plutselig ble forestillingen avbrutt, for han ble kalt på broen. Frøkenens forargelse ga seg, men sloknet ikke, og da det ble stille etter at båten var lagt til kaia, gikk hun til kapteien og klaget.
"....og hadde det ikke vært for at styrmannen var blitt kalt på broen, så svarer jeg ikke for hva som kunne ha hendt!"
Kapteinen hørte tålmodig på, så lysnet han opp: "Ja, e de kje det eg alltid har sagt. Her på hurtigruten ha kje vi tid te nokke slag."
På gamlehjemmet var en av de yngre gubbene fast potetskreller. Det hadde han vært i flere år, men så tok det til å komme så mange nymotens forbedringer på hjemmet, så som vaskemaskin og den slags. Og en dag potetskrelleren satt der i sitt arbeid, sukket han tungt og sa til kokka: "Det kjem vel snart en maskinpotetskreller her no?"
"Ånei, jeg liker så godt den potetskrelleren jeg har, jeg," svarte kokka.
"Åja," lysnet gubben, "dom kan nok ikke laga slike potetskrellere som'n far lagde!"
For mange år siden da det var glissent med biler, forvillet en kakse i sin nyervervede auto seg opp i den avsidesliggende Åmotsdal. Verre og verre ble veien, og midt i en bakke drar han inn på en åmotsdøl. Det var en gamlig, sein i vendinga og sterkt tyggende skrå. Kaksen tutet, men gubben fortsatte som ingenting var, midt i veien. Da kjørte kaksen rett oppunder tolleknivbaken på ham og satte hornet i for full musikk. Gubben snudde seg rolig.
"Hører De ike da, mann?" skrek autokaksen rasende.
"Eg gjorde no det au, men et totte det va toge, eg da," sa gubben.
"Toget? Det går da ikke noe tog oppi her, for svarte!"
"Nei, det va det eg totte," sa gubben.
Det kom ei byfrøken på ferie til en noe avsides gård. Fint sommervær var det, så det varte ikke lenge før hun svinset omkring i bare shorts og aller siste nytt i brysteholder. Gammelgubben på gården sto og glante lenge på henne. Så sa han: "E hi sett my i mi ti, men at dom bruk brillo på puppom.......nei, det hi e no itj sett før!"
Det var en syklubb oppe fra bygda som var innbudt til hovedstaden av et ukeblad, og til programmet hørte det til en omvisning på Nasjonalgalleriet. En fremtredende fagmann var omviser og forklarte damene om
kunstretninger og perioder i kunsthistorien, etter som de gikk fra maleri til maleri og sal til sal. Til sist tørket han svetten og sa: "Og så vil jeg med glede besvare eventuelle spørsmål. Vær så god, mine damer!"
Olavia Presthagen, viseformann og kasserer i klubben var først frempå: "Je lurte på håssen slags lakk dom bruke på gølvene her, for dom e så lidelig blanke."