EVENTYRENE

Ali Baba og de førti røverne

Aladdin og den vidunderlige lampen

Den blinde oldingen

Den vesle krøplingen

Kalif for en dag

Fiskeren og ånden 

Ali Baba og de førti røverne

Det var en gang, i en liten by i Persia, levde det en gang for lenge siden to brødre. Kasim og Ali Baba. Deres far hadde vært fattig, og da han døde, delte de to brødrene det som var etter ham. Det ble ikke stort til hver, men Kasim tok en rik kone og fikk med henne en bu utstyrt med vakre og sjeldne varer slik at han med en gang ble en av de rikeste menn i hele byen.
Ali Baba giftet seg med en fattig pike som han var glad i, og alt de eide var et lite hus og tre esler. Eslene pleide han å drive ut i en skog nær byen. Der hogde han ved og samlet tørrkvist og lesste det på eslene, drev dem tilbake til byen og solgte veden. Med det tjente han akkurat så mye at han og kona og en sønn som var i kjøpmannslære kunne leve av det.

Så var det en dag Ali Baba som vanlig drev eslene ut i skogen. Han lot dem gå og beite som de ville, mens han drev på med hogsten. Den delen av skogen der han holdt til denne dagen lå i en svak skråning under en bratt fjellvegg. Og fra stedet der han sto kunne han se utover sletta bak skogen mellom trestammene. Som han sto slik og hogde, så han plutselig langt ute på sletta en støvsky som kom nærmere og nærmere. Han fulgte den spent med øynene og snart var han ikke i tvil om at det var en flokk ryttere som jaget over sletta. Ali Baba tenkte at det kunne være røvere og at det var best at han fikk reddet sitt eget skinn i tide. Så fikk det gå med eslene som det kunne. Lett og behendig kløv han opp i et tre der lauvet var så tett at det skjulte ham helt. Treet stod like inn til fjellveggen som var så bratt og høy at ingen kunne tenke på å klyve opp på den. Ali Baba satt trygt i treet og kunne se alt som hendte uten selv å bli sett. Rytterne kom som et uvær gjennom skogen og stanset hestene sine like foran fjellveggen. Det var store kraftige karer, væpnet til tennene, med svarte skjeggete ansikter og ville øyne. Ali Baba telte dem. De var 40 stykker. Og han var ikke i tvil om at det var røvere. De sprang av hestene, tjoret dem i trestammene og slengte noe høy foran dem. Så losset de noen tunge sekker av dem og Ali Baba forsto at i sekkene var det gull og sølv som mennene hadde røvet på sine streiftog langs de store karavaneveiene. Nå så Ali Baba hvordan en av røverne, større og villere og mer praktfullt kledd enn noen av de andre, - sikkert høvdingen -, trengte seg gjennom de lave buskene og gikk frem foran fjellveggen like ved det treet der Ali satt og ropte med høy røst: ”SESAM, LUKK DEG OPP!”
Og se! Straks åpnet det seg en lav og trang dør i fjellet, og en etter en gikk røverne inn gjennom den. Høvdingen var den siste, og døra lukket seg etter dem.

Ali Baba torde ikke å røre seg der han satt i treet. Han tenkte en stund på å springe ned, kaste seg på en av hestene og komme seg unna, men han kom fort på andre tanker. Røverne kunne komme ut igjen mens han holdt på å klyve ned, eller de kunne ta ham igjen i flukten. Nei, det var nok bedre å bli hvor han var.

Etter en stund ble døra åpnet igjen og røverne kom ut. Denne gangen gikk høvdingen først og lot de andre gå forbi seg, så snudde han seg mot fjellet og ropte: ”SESAM, LUKK DEG!”
Og døra sprang igjen. Røverne gikk bort til hestene, og da høvdingen så at alle var klare, ga han hesten sin av sporene og et øyeblikk etter var hele flokken langt borte på vei over sletta. Ali Baba så etter dem, men vågde ennå ikke å klatre ned. De kan ha glemt noe og komme tilbake igjen, tenkte han. Hvis de finner meg da, blir det ikke mye igjen av stakkars Ali Baba! Først da han bare så vidt skimtet røverne som en glimtende støvsky i sollyset, klatret han ned. Og ennå skalv han slik i knærne av skrekk og spenning at han knapt kunne stå. Han satte seg ned på marka og pustet ut. Nå var alt stille. Et stykke inn i skogen beitet eslene fredelig, en svak vind suste i trærne. Forsiktig reiste han seg. Bøyde de tette greinene på buskene til side, trengte gjennom krattet og sto foran fjellveggen. Med en stemme som dirret av spenning ropte han: ”SESAM, LUKK DEG OPP!”
I samme øyeblikk sprang døra opp på vid vegg. Ali Baba gikk nærmere, så inn i hulen, gikk videre et par skritt og stanset lammet av forundring. Han så inn i en stor velving som fikk en svak blålig lys fra et åpning høyt oppe i det kuppellignende taket. Overalt hvor han stirret møtte øynene rikdommer og skatter. Dyrebare silkestoffer og brokade, kostbare tepper i hauger helt opp til taket, sekker fulle av gull og sølv, kister med smaragder, perler og koraller, kar med diamanter og dyrebare steiner! Og alt i slike mengder at kistene ikke kunne lukkes, og karene ikke gjemme sine skatter. Og gullet og sølvet strømte ut over gulvet fra de overfylte sekkene. Det var som alle røvere i århundrer hadde vært opptatt med å slepe skatter og kostbarheter til denne ene hulen.

Ali Baba betenkte seg ikke lenge. Han sprang inn i hulen og straks lukket døren seg etter ham. Men det skremte ham ikke. For han visste hvordan han skulle komme ut igjen. Han samlet så mange sekker gull han trodde eslene kunne bære og ropte foran døra: ”SESAM, LUKK DEG OPP!”
Den åpnet seg og han bar sekkene ut, lesste dem på eslene og dekket sekkene omhyggelig med ved og tørrkvist. Så stilte han seg foran døra og ropte: ”SESAM, LUKK DEG!”
Og den gikk igjen. Ali Baba visste nå at når en gikk inn lukte døra seg igjen av seg selv, men den sto åpen etter en når en gikk ut igjen.

Ali Baba drev eslene tilbake til byen og inn i gården sin og stengte omhyggelig porten til gata. Først lesste han veden av og bar så sekkene inn i stua. Ropte på sin kone, låste døra, åpnet sekkene så gullet gled klirrende utover bordet og glimtet og lyste i det halvmørke rommet. Kona ble så forskrekket at hun skrek høyt: ’”Elendige Ali Baba, hva er det du har gjort?” Men han avbrøt henne og sa: ”Alltid skal du ta på vei og tro det verste med en gang.”
”Vær bare rolig, kjære kone. Jeg har ikke stjålet, jeg er ingen tyv selv om jeg har tatt dette fra tyver. Nå skal du bare høre hvor heldig jeg har vært!” Så fortalte han henne hele sitt eventyr fra begynnelsen til slutten.

Da kona var kommet seg av forskrekkelsen, tok det til å gå rundt for henne av glede. Hun ville endelig telle hvor mye gull det var, men Ali Baba lo av henne og sa: ”Vær nå fornuftig, kjære kone! Du blir aldri ferdig viss du skulle telle alt dette gullet. La oss heller finne et sted å gjemme det så snart som mulig.Jeg har tenkt å grave det ned ute i gården, og det er best jeg tar fatt med en gang.”
Men kona løp forvirret omkring og sa; ”Ja, det er bra nok det der, men jeg vil vite hvor mye det er! Å, kan jeg ikke telle gullet? Jeg vil måle det! Grav du nå, så går jeg og låner et mål.”
”Jeg tror ikke det er klokt av deg,” svarte Ali Baba. ”Men du får gjøre som du vil bare du kan holde det hemmelig.”

Ali Babas kone løp over til svogerens, Kasim, som bodde i nærheten. Han var ikke hjemme, men hun traff kona og ba henne om å få låne et mål . Svigerinnen spurte om det skulle være stort eller lite. Og Ali Babas kone syntes det var mest forsiktig og be om et lite. ”Ja, nå skal du straks få låne et,” sa svigerinnen og gikk for å hente målet. Men hun var svært nysgjerrig og hun visste hvor fattig Ali Baba var. Hun kunne ikke skjønne hva slags korn de hadde å måle. Derfor la hun litt deig på bunnen av målet.

Da Ali Babas kone kom hjem, satte hun målet midt i gullhaugen, fylte det med gull og tømte det i igjen i en tomsekk. Da hun hadde målt alt gullet, skyndte hun seg ut til mannen og fortalte hvor mange mål det var. Ali Babas kone var en ordentlig og påpasselig kvinne. Mens mannen grov gullet ned, sprang hun over til svigerinnen med målet og sa: ”Takk for lånet, du ser at jeg ikke har slitt det ut.” Men hun la ikke merke til at det hang et gullstykke igjen i deigen i bunnen. Straks hun var ute av rommet, ga Kasims kone seg til å titte på bunnen av målet. Og hun trodde ikke sine egne øyne da hun så hva slags korn Ali Baba hadde hatt å måle. Hun ble gul av misunnelse og sa til seg selv:” Jaså, så Ali Baba har gull som han må måle i skjeppevis! Og det holder han hemmelig for oss!”
Og da hun var alene hele dagen mens mannen var i forretningen, hisset hun seg opp mer og mer og ble sintere og mer utålmodig for hver time som gikk. Da Kasim kom hjem stod hun i døra og ventet og ropte til ham: ”Du tror du er rik, Kasim, men du får tro om igjen! Din bror Ali Baba han er rik han! Tusen ganger så rik som du! Han teller ikke gullet sitt, han måler det!”
Kasim så på sin kone som var hun blitt gal. Og ba henne snakke slik at folk kunne forstå henne. Nå viste hun ham gullstykket som hadde ligget igjen i målet og fortalte hvor lur hun hadde vært. Han tok gullstykket, snudde og vendte på det og stirret på det og sa at det var et gammelt pengestykke for han kjente ikke bilde på mynten. Hvor i all verden kunne Ali Baba få tak i denne?
Det var langt i fra at Kasim kunne glede seg over at hans fattige bror kanskje var blitt rik. Han hadde vent seg til at han var den rike og Ali den fattige, og det ergret og forbitret ham at broren også skulle bli rik. Kanskje rikere enn ham selv!

Han fikk ikke sove om natten., men lå bare å tenkte på hvordan det kunne henge sammen at Ali Baba målte gullet sitt. Siden han var blitt gift rikt, pleide han aldri å sette sine ben i sin fattige brors hus, men tidlig neste morgen skyndte han seg til Ali Baba og skjelte ham ut. ”Ali Baba,” ropte han. ”Hva skal dette bety? Du spiller den fattige, du later som du lider nød, du kler deg ikke stort bedre enn en tigger og så måler du gull i skjepper og sier ikke et ord om det til meg!”
”Men kjære bror,” svarte Ali Baba. ”Jeg forstår ikke hva du mener.”
”Å, du narrer ikke meg,” svarte Kasim hånlig og viste ham gullstykket. ”Har du mange slike? Min kone fant det på bunnen av målet du lånte av henne i går.”
Nå skjønte Ali Baba at hans kones stahet og tankeløshet hadde røpet hemmeligheten for Kasim og hans kone. Men det var ikke noe å gjøre ved det. Han viste ikke sin skuffelse, men fortalte ærlig og åpent det som var hendt og tilbød enda å dele skatten med sin bror bare han ville holde munn.
”Ja, jeg vil ha minst halvparten!” skrek Kasim, ”for jeg er eldst og jeg har alltid før vært den rikeste. Du skal fortelle meg nøyaktig hvor skatten er gjemt, så jeg kan finne den uten din hjelp. Si meg hvordan du kommer inn i hulen, ellers så melder jeg deg og alt vil bli tatt i fra deg! Mens jeg i alle fall får noe fordi jeg har meldt deg!”
Ali Baba så bedrøvet på Kasim, men han var en godmodig mann og ville nødig ha strid med sin egen bror. Derfor fortalte han de ord han måtte bruke for å komme seg inn og ut av hulen. Kasim sprang hjem og tenkte at nå skulle han bli den første som kom til hulen og så skulle hele skatten være hans.

Tidlig neste morgen, før det var begynt å gry mot dag, lesste han store kister og sekker på ti muldyr og drev dem ut til skogen. Han fant lett frem til fjellveggen og treet der Ali Baba hadde sittet gjemt, trengte seg gjennom buskene og ropte med en stemme som var hes av spenning: ”SESAM, LUKK DEG OPP!”
Og se! Døra sprang virkelig opp, han styrtet inn i hulen og døra lukket seg bak ham. Han så seg fortumlet om for her var mye større rikdommer enn han hadde våget å drømme om! Han kunne ikke se seg mett, men han gikk fra haug til haug, fra gull til juveler, fra perler til silketepper! Han ville gjerne blitt der hele dagen, men han mente det var best å komme seg bort i tide. Dessuten hadde han ti muldyr som skulle lesses på. Han valgte ut de største og tyngste sekkene og skulle til å slepe dem ut, men så ør var han blitt av all denne rikdommen han hadde sett at han ikke lenger husket det ordet han skulle bruke for å komme ut. Han ropte: ”DØR, LUKK DEG OPP! eh , eh, ”PORT, LUKK DEG OPP!” Ja, han snudde og vendte på de fire ordene på alle mulige måter, ja han prøvde med andre ord også. Men de eneste rette husket han ikke lenger. Døra var og ble lukket. Svetten piplet frem på pannen, og han skalv over hele kroppen. Fortvilet kastet han sekkene fra seg og ga seg til å dunke på døra og lete etter en lås som kunne åpne den. Han kastet seg mot den så skuldre og albuer og knær blødde. Han rev klærne i filler og grov seg ned i gulvet og sprang opp igjen. Han sprang som en gal rundt i hulen for å lete etter en eller annen utgang. Stanset igjen foran døren og prøvde å rope den opp, men det avgjørende ordet, SESAM, kunne han ikke huske! Og til slutt sank han utmattet og fortvilet om i gullet som var veltet ut av sekken.

Ved middagstider kom røverne tilbake til skogen. Straks de så muldyrene ble de mistenksomme. Noen av røverne drev dem bort, noen red gjennom skogen og rundt fjellet for å se om noen kunne ha gjemt seg der. De andre steg av hestene og dro sine sverd. Og høvdingen stilte seg foran døra og ropte: ”SESAM, LUKK DEG OPP!”

Inne i hulen hadde Kasim hørt hestetramp og han skjønte straks hvem det var som kom. Han sprang opp. Hva skulle han gjøre? Han tenkte å gjemme seg i gullet, men var sikker på at han ville bli funnet, så stilte han seg like foran døra klar til å fare frem og prøve å komme seg unna med det samme den sprang opp. Han hørte røveren rope det glemte ordet, SESAM. Døra sprang opp og han kastet seg frem så voldsomt at han rev høvdingen over ende, men i neste øyeblikk hadde en annen røver kastet ham til jorden og en tredje skilte hodet hans fra kroppen med et eneste hogg. Røverne for inn i hulen og så straks de sekkene Kasim hadde dratt bort til døra, men la ikke merke til at Ali Baba hadde tatt noe med seg. De kunne ikke forstå hvordan Kasim hadde fått greie på hemmeligheten og var kommet seg inn i hulen. De undret seg over om han hadde noen medskyldige. Og til skrekk og advarsel for enhver som prøvde å trenge seg inn, hugg de Kasims lik i fire deler og hengte dem opp foran døra slik at de ble det første den fikk se som prøvde komme seg inn. De bestemte å holde seg en tid borte fra hulen. De gjorde som de var blitt enige om, lukket døra, steg til hest og sprengte ut over sletta til karavaneveiene der de drev sitt ville håndverk.

Hjemme gikk Kasims kone og ventet urolig på sin mann, mens hun fablet om de rikdommene han skulle ha med seg. Han hadde sagt han skulle komme hjem ved middagstider, men dagen gikk, mørket falt på og ennå var Kasim ikke kommet hjem. Det ble sent på kvelden og hun hadde vært hundrevis av ganger ved døra og speidet og lyttet. Da ble hun redd at det hadde hendt ham noe og hun gikk over til Ali Baba og sa: ”Din bror, Kasim, gikk til skogen tidlig i dag morges. Du kan visst tenke deg hva han ville der. Han er ennå ikke kommet tilbake og nå er det mørke natten. Jeg er redd for at det kan ha hendt ham en ulykke.”
Ali Baba hadde ganske riktig tenkt seg at broren hadde gått til hulen. Derfor hadde han selv holdt seg hjemme. For han ville nødig ha noe bråk. Nå prøvde han å berolige sin svigerinne og sa at det bare var rimelig at Kasim ventet med å komme hjem til det var blitt mørkt. Kasims kone lot seg trøste med det og gikk hjem.

Men natten gikk. Det første gry av dag lå alt over byen og hennes mann kom stadig ikke. Hun hadde ikke sovet hele natten. Hun torde ikke å klage og jamre seg for at ikke naboene skulle ane noe. Hvileløst gikk hun omkring i huset og tok til å angre sin nysgjerrighet som kanskje bare skulle føre til ulykke.
Da hun så at det lysnet, sprang hun over til Ali Baba igjen og da han så det bleke og forvåkte ansiktet hennes skjønte han straks hva som var i veien. Uten å spørre, eller selv si et ord, drev han sine tre esler sammen og førte dem gjennom byen og ut til skogen. Der ble han straks urolig over at muldyrene ikke var å se. Og da han så blod på gresset tok han til å bli redd for alvor. Han skyndte seg til fjellveggen og ropte ordene. Døra sprang opp og i det samme så han brorens lemlestede lik. Ali Baba ble dypt bedrøvet over sin brors grufulle død og glemte straks hvor hard Kasim hadde vært, men her var ikke tid å sørge. Ali måtte handle som den snarrådige mann han var. Han tok et par tepper og i dem la han brorens lik og lesste det på et av eslene. På de to andre lesste han gullsekker og dekket dem med ved og kvist. Så lukket han døra og lot eslene gå langsomt lenger inn i skogen for han ville ikke dra tilbake til byen før det var blitt natt.
Da det var blitt mørkt og stille i gatene, drev han eslene hjem. Førte de to med gull i inn i sin egen gård og ba sin kone ta seg av sekkene. Deretter førte han det tredje eselet med den uhyggelige byrden til sin svigerinnes gård. Han banket forsiktig på døra og Kasims slavinne, Morgiane, kom ut og spurte hva som sto på. Hun var ung og vakker, klok, trofast og snarrådig. Ali Baba ba henne lukke døra bak seg og sa til henne: ”Morgiane, jeg går ut fra at du kan være taus som graven. Du kommer snart til å skjønne hvor nødvendig det er både for din herskerinne og for meg at du kan tie. Her i disse to teppene ligger liket av din ulykkelige herre.  Vi må få ham begravd som om han var død en naturlig død. Før meg inn til din herskerinne, og legg nøye merke til alt jeg sier.”
Morgiane viste ham inn i huset og da Kasims kone så ham, ble hun blek av skrekk, vred hendene sine og sa: ”Jeg kan se på deg at du kommer med dårlige nyheter.”
Ali Baba sa med lav stemme: ”Svigerinne, jeg kan ikke fortelle deg det som har hendt hvis du ikke kan være rolig. Skrik ikke opp hva du enn hører. For her gjelder det både ditt og mitt liv. "
Så skjønner jeg at han ikke lever lenger!” sa hun og kaset seg ned på gulvet, men reiste seg straks opp igjen og lovet å være rolig. Ali Baba fortalte henne alt fra første gang han så røverne. ”Du har virkelig grunn til å sørge, svigerinne,” sa han, ”men ulykken lar seg ikke endre. Jeg lover deg at jeg skal være deg i manns sted og hjelpe deg og sørge for deg så godt jeg kan. Men nå må vi tenke på hvordan vi skal kunne skjule det som har hendt og få folk til å tro at Kasim er død en naturlig død. Jeg tenker Morgiane har et godt råd og gi oss.” Morgiane tenkte seg litt om, så nikket hun og ba dem vente. Hun sprang straks bort til en apoteker som bodde i nærheten og banket på butikken hans. Og da det ble lukket opp, ba hun om at hun måtte få en slags epler som ble brukt når noen var farlig syk. Apotekeren fant eplene og spurte hvem der var så dårlig at det var nødvendig å hente medisin midt på natten. Morgiane svarte, ”Akk, det er Kasim, min gode herre. Han er meget syk og ingen skjønner hva som feiler ham. Han sier ikke et ord og vi kan ikke få ham til å spise noe.” Så løp hun med eplene som riktig nok ikke kunne hjelpe Kasim mer.
Allerede ved daggry sprang hun opp til apotekeren igjen. Og denne gangen ba hun med gråt i stemmen om en saft som bare ble brukt til syke som et siste middel. Kunne ikke den hjelpe, var alt håp ute. ”Akk, min gode, gode herre,” sa hun og tok safta. ”Jeg er redd den hjelper like lite som eplene. Jeg kommer nok til å miste ham.”
Da apotekeren og de andre naboene så Ali Baba og hans kone gå bedrøvet og alvorlig til Kasims hus, var det ingen som undret seg over at de hørte høye jammerrop fra huset ut på kvelden. Og Morgiane fortalte dem som kom for å spørre at nå var Kasim død.

Tidlig neste morgen gikk Morgiane til markedsplassen. Der bodde en gammel og fattig skomaker som het Mustafa og han pleide være den første som åpnet verkstedet om morgenen. Hun hilste ham vennlig og ga ham et gullstykke. Mustafa så på pengestykket og på Morgiane. Han var en lystig fyr og kastet det høyt opp luften og grep det igjen og ropte: ”Heisann! For et slikt gullstykke kunne en være villig til hva som helst. ” ”Det er da også et sjeldent arbeide jeg har til deg”, sa Morgiane og nikket. ”Ta med deg nål og tråd og bli med meg. Men du må finne deg i at jeg binder deg for øynene.”
Nå ble den gamle skomakeren urolig og sa: ”Nei, nei du får ikke meg med på noe som er galt. Selv om jeg bare er skomaker, så har jeg både samvittighet og ære."
Du kan være trygg,” sa Morgiane, og la enda et gullstykke på bordet foran ham. ”Jeg forlanger ikke noe galt av deg. Det skal du ikke være redd for.”
Skomakeren så på gullstykket og på Morgiane. Han var meget fattig og syntes Morgiane så snill og troverdig ut. Derfor lot han henne binde et tørkle for øynene hans, og hun tok hans hånd og førte ham gjennom gatene. Men han var en klok mann og kjente hver krok i byen, så han bet godt merke i hvor de gikk. Først over torget, så gata til høyre, så rett frem, så inn til venstre og slik fremover til de kom til Kasims hus. Først da de sto i stua der liket lå, tok Morgiane bindet av ham og sa: ”Baba Mustafa, jeg har tatt deg hit for at du skal sy disse fire stykkene sammen, så det blir et sømmelig lik, men skynd deg nå, når du er ferdig, så skal du få et gullstykke til.”
Baba Mustafa grøsset litt, men han var vant til noe av hvert og gikk straks i gang med å sy liket sammen. Da han var ferdig, bant Morgiane igjen tørkle for øynene hans og førte ham tilbake til bua. Også denne gangen la Mustafa merke til de gatene han ble ført gjennom. Da Morgiane kom hjem igjen stelte hun den døde og la ham i kisten. Begravelsen fant sted på en vanlig måte under stor deltagelse og ingen trodde annet enn at Kasim var død en naturlig død. Men Kasims kone sørget så tungt over mannens fryktelige død at hun syknet hen og ikke mange dager etter begravelsen var hun død og ble begravet med stor høytidelighet og prakt. Ali Baba arvet sin bror og flyttet til husets hans. Hans sønn overtok bua etter Kasim og Morgiane ble hos dem og stelte huset som hun var vant til.

Så gikk den tiden røverne hadde bestemt de ville holde seg borte fra hulen med skatten. En dag reiste det seg en støvsky langt ute på sletta. Støvskya ble til hester med flagrende manker og ryttere med ville øyne og ikke lenge etter var røverne samlet i skogen foran fjellveggen. Høvdingen trådte fram foran døra og ropte: ”SESAM, LUKK DEG OPP!”
Og alle røverne gikk inn i hulen. Høvdingen sist, og døra lukket seg etter dem. Der sto de og stirret mørkt på hverandre. Det liket de hadde hogd i stykker og hengt opp i døra var borte. Da de så nærmere etter, oppdaget de at mange av gullsekkene også var forsvunnet. Høvdingen ropte: ”Vi er forrådt og fortapt! Hvis vi ikke kan få drept den elendige skurken som kjenner vår hemmelighet. Og det må skje før han får røpt den til flere. Ellers så er det ute med oss! Og de rikdommene som er samlet under så mange høvdinger og med så mye strid og list vil snart være spredd for alle vinder. En som kjenner hemmeligheten har vi ryddet til side, men den andre, eller de andre, de lever. Kanskje er det bare en til og han må dø!”
Høvdingen bestemte nå hvordan de skulle gå fram. Han sa: ”Det er nødvendig å bruke list. En av dere må kle seg ut som en reisende og gå inn i byen, og spore opp hvem den mannen er som kjenner hemmeligheten vår. Det må kunne gå an å få vite hvem vi drepte og hengte opp her i døra. Folk i byen må sikkert ha snakket om at han forsvant. Vet vi først hvem han er, skal vi også finne den andre. En av dere må melde seg frivillig, men røper han noe om oss, eller kommer han med falske nyheter, må han dø.”
En ung og dristig røver meldte seg straks til vågestykke. Blant de mange klærne i hulen fant han en drakt som passet og kledd som en fremmed, velhavende kjøpmann gikk han inn i byen og fant seg et herberge der han kunne bo ubemerket.

Tidlig neste morgen før basarene var åpnet, drev han omkring i byen og kom også over markedsplassen. Den eneste bua som var lukket opp var bua til skomakeren Mustafa. Røveren stanset og så på den gamle som alt satt med sylen i hånden. Han syntes skomakeren så ut som en koselig og snakkelystig fyr, hilste og sa: ”Du er tidlig på arbeid så pass gammel som du er. Det er ikke lyst ennå og du sitter alt med sylen i hånden. Øynene dine må da være slitt og synet svekket. Kan du virkelig se å arbeide så tidlig på dagen da?”
Baba Mustafa så opp og lo. ”Fremmede, du kjenner ikke meg. Jeg er nok gammel, men øynene mine er gode nok. Det ga jeg bevis for her forleden dag. Jeg sydde sammen en død mann, og det var mye mørkere i værelset der han lå enn det er her i bua.”
Røveren lot som ingenting, men spisset ører. Kom nærmere og sa: ”En død, sier du? Det var da et underlig håndverk å sy døde sammen. Det var vel likklærne du sydde på da, ikke den døde?”
”Ved Allah, sa den gamle, ”så sant jeg lever, det var den døde selv jeg sydde sammen. Og et underlig håndverk kan du nok kalle det. Ellers er jeg ikke den som sier mer enn det jeg bør, så du får ikke vite noe mer av meg.”
Røveren skjønte han var på sporet. ”Nei, nei,” sa han likegyldig. ”Jeg skal så visst ikke spørre deg om noe!”
Han tok liksom tilfeldig et gullstykke opp av lommen. Lekte med det. Lot det falle ned på bordet foran skomakeren. Tok det opp igjen, kastet det opp i luften og grep det og la det til sist med et klask i Mustafas gamle griske hånd. ”Nei, nei,” sa røveren igjen, ”jeg skal så menn ikke rote i dine hemmeligheter! Skjønt jeg ikke er av dem som forteller noe videre. Det kunne ellers more meg å hvite hvor det huset ligger der en syr lik sammen.”
Mustafa så på gullstykket. Visste ikke om han torde beholde det og sa: ”Ja, det kan jeg vanskelig si deg selv om jeg ville. Jeg var nemlig bundet for øynene da jeg ble ført til huset og likedan da jeg gikk igjen. Eh, nei, du får heller ta gullstykket igjen.”
Røveren tok i stedet opp et nytt gullstykke og kastet det opp i luften. ”Det er en nær slektning av den første,” sa han og lo og la pengestykket i Mustafas hånd. ”Det kunne være morsomt å prøve om du kunne finne veien igjen hvis jeg bant deg for øynene. Skal vi gjøre et forsøk? Det er en spøk, det vil more meg. Jeg har tid til det og du skal ikke gjøre det for ingenting!”
Og han raslet i lommen med flere gullstykker. Så mye rikdom kunne ikke skomakeren stå for. ”Vel, en kan jo alltids gjøre et forsøk,” sa han og stakk de to gullstykkene til seg. ”Men jeg kan ikke love deg at jeg finner veien.”
Røveren tok straks et tørkle og bandt for Mustafas øyne og tok ham i hånden. Og Mustafa begynte å lete seg frem gjennom de mennesketomme gatene. Av og til stanset han og tenkt seg om. ”Her svingte vi til høyre og her tok vi av til venstre”, mumlet han. Og slik førte han røveren frem til Kasims hus og stanset foran døra. ”Ja, lenger var det ikke,” sa han og følte med hendene på døra. ”Det må være dette huset!”
Men før røveren tok tørkle av Mustafa, skyndte han seg å merke døra med en liten krittstrek, ga skomakeren enda et gullstykke og spurte ham om han visste hvem det var som bodde der i huset. Mustafa hadde nå fått tørkle av seg. Han sa at det hadde han ingen anelse om og skyndte seg bort. Røveren hadde også hastverk og mer sprang enn gikk ut til skogen til de andre røverne for å fortelle hvor heldig han hadde vært.
Kort etter kom Morgiane ut av huset for å gå en del ærender og det første hun så da hun lukket døra etter seg var krittstreken . Hun fikk straks mistanke om at det kunne bety noe ondt. Det kan i alle fall ikke skade å være forsiktig, sa hun til seg selv. Hun gikk inn i igjen etter et stykke kritt, og da husene og dørene i denne delen av gaten var så like hverandre som vanndråper, satte hun en krittstrek på en rekke dører nedover og gikk rolig av sted til basarene.

Ute i skogen hadde røveren møtt sine kamerater og fortalt hva han hadde oppdaget. Høvdingen ga ordre til at de alle sammen tidlig neste morgen skulle liste seg inn til byen, en og en, med våpnene godt skjult under klærne.De skulle samles før soloppgang på markedsplassen og så skulle den unge røveren vise dem huset som var merket med krittstrek.

Tidlig neste morgen, mens det ennå var mørkt, listet alle de 40 røverne seg inn i byen. En kom gjennom en gate, en annen gjennom et smau. Og like før soloppgang kom de, en etter en sånn tilfeldige vandrere inn på markedsplassen og slo seg ned. Noen ved brønnen, noen utenfor basarene, men de snakket ikke sammen, og lot som om de ikke hadde noe med hverandre å gjøre. Sist kom høvdingen og den unge røveren. De to skulle først finne igjen huset og så møtes med de andre. Forsiktig nærmet de seg Kasims hus og den unge røveren pekte på krittmerket. Da stanset høvdingen foran nabohuset og så at det også hadde en hvit krittstrek på døra. Straks etter fant han enda et hus merket på samme måten. Den unge røveren tok til å bli usikker. Nå så de at alle husene nedover hadde merker, og røveren torde ikke å si hva for et som var det rette. Blek av sinne og skuffelse skyndte høvdingen seg til markedsplassen og ga røverne ordre om å dra tilbake til skogen. Der fortalte ham dem at planen hadde slått feil og at de måtte gjøre et nytt forsøk. Den unge røveren som hadde hatt uhellet med seg, ble drept på stedet.
Men en annen ung og dristig røver, som gjerne ville utmerke seg, meldte seg straks til et nytt forsøk. Alt neste morgen gikk han forkledd inn i byen., fant lett Mustafas verksted, som den første røveren hadde fortalt om, ga skomakeren tre gullstykker for at han ennå en gang med bind for øynene skulle finne veien til Ali Babas hus. Og røveren merket denne gangen huset med et rødt kors. Men tegnet det på et sted der han trodde ingen andre enn han skulle finne det. Så skyndte han seg tilbake til skogen.
Men Morgiane var på vakt. Hver morgen så hun nøye over den delen av huset som vendte til gata og slik fant hun snart det røde korset. Straks skyndte hun seg inn etter et stykke rødt kritt og satte lignende merker på samme sted på en rekke hus oppover og nedover gata.
Da røverne neste dag listet seg inn i byen, var de sikre på at denne gangen skulle ikke byttet slippe unna. Men de fant det ene huset etter det andre merket med rød kritt og den unge røveren kunne ikke peke ut det riktige. Skuffet vendte røverne tilbake til skogen og den unge frivillige måtte bøte med livet. Høvdingen forsto nå, at skulle han få hevn, måtte han ta saken i sin egen hånd. Neste morgen gikk han inn til byen og ga Mustafa fire gullstykker for å vise ham til Ali Babas hus. Han satte ikke noe merke på det, men gikk mange ganger forbi det, så nøye etter hva det var for småting som skilte det fra de andre husene, telte opp skrittene fra nærmeste gatekryss til huset, så han var helt sikker på at han skulle kjenne det igjen. Så gikk han tilbake til skogen der røverne ventet på ham og sa hva de nå videre skulle gjøre.
I en landsby i nærheten kjøpte de 19 esler og 38 store lærsekker. Den ene ble fylt med olje, de andre var tomme. Så samlet røverne seg utenfor hulen og ventet på at natten og neste dag skulle gå.

Det var kveld etter solnedgang og Ali Baba sto i døra til huset sitt. Da så han en oljehandler drive sine trette og tunglastede esler oppover gata. Da oljehandleren kom opp der Ali sto, stanset han eslene, hilste ærbødig og sa: ”Herre, jeg har reist langt med min olje, og jeg selv og eslene er svært trette. Jeg er fremmed i denne byen og vet ikke hvor jeg skal søke losji og det er alt blitt sent. Da så jeg deg stå der i døra til huset ditt. Du så snill og hyggelig ut og jeg fikk mot til å stanse og tale til deg. Kan du herre gi meg husly for en natt og la eslene mine få hvile i din gård? Da gjør du en god gjerning og forplikter meg til evig takknemlighet.”

Ali Baba fikk seg ikke til å avvise en fremmed som ba om gjestevennlighet. Han bø oljehandleren hjertelig velkommen og førte ham og alle eslene inn i gården. Der ble sekkene tatt av eslene som ble satt inn i stallen og foret med korn og høy. Så sa han til Morgiane at hun skulle lage et godt kveldsmåltid til den fremmede og ren seng til ham. Selv tok han gjesten ved hånden og førte ham inn i huset enda den fremmede sa at han like gjerne kunne sove under åpen himmel, men Ali Baba mente at gjesten var beskjeden og førte han til bords og underholdt seg ved ham. Da han hadde spist, ble han ført til soveværelset sitt og Ali Baba sa god natt og la til: ”Er det noe du ønsker, så si bare i fra. Alt i mitt hus står deg til rådighet.” Den fremmede takket. Han ville bare se til eslene og oljen før han gikk til sengs. Han gikk ganske riktig ned i stallen og stelte litt med eslene,. Og da han kom ut i gården igjen, gikk han fra oljesekk til oljesekk. Og ved hver sekk hvisket han: ”Hør godt etter. Når jeg kaster en stein fra vinduet, tar du kniven din og skjærer sekken opp og kryper ut av den. Vent på meg her i gården så kommer jeg straks.”
Så gikk den fremmede inn i huset igjen. Og Morgiane lyste ham opp til værelset hans og spurte om det var noe mer han ønsket. Den fremmede takket. Det var ingenting mer. Og da Morgiane var gått, kastet han seg fullt påkledd med hånda på sverdheftet. Slik lå røverhøvdingen og ventet på at det skulle bli stille i huset. Av og til reiste han seg halvt opp og lyttet anspent. Så gikk det noen i trappen og han la seg ned igjen og trakk teppet over seg. Nå var det stille igjen. Han reiste seg og gikk lydløst bort til vinduet. Da var det noen som lo nede i kjøkkenet. Det klirret med kar, det gikk i en dør og lyset fra den åpne døra falt i en lang stripe ut over gårdsplassen og oljesekkene. Høvdingen listet seg tilbake til senga igjen. Aldri ble det ro i dette fordømte huset!

Det var Morgiane og slaven Abdallah som arbeidet i kjøkkenet som satt der nede og snakket og lo. Ali Baba hadde sagt at han neste morgen før daggry ville gå i bad og at han ville ha en kraftig kjøttsuppe når han kom hjem fra badet. Morgiane holdt derfor på med å legge badeklærne til rette, mens hun kokte suppa. Og Abdallah hjalp til med å holde varmen ved like. Mens Morgiane sto og skummet suppa, gikk lampen ut. Hun sendte Abdallah etter mer olje, men han kom tilbake og sa at oljesekken var tom. Der sto Morgiane. Hun kunne ikke se å skumme suppa uten lys og mer olje var der ikke.
”Nå har jeg det”, ropte hun muntert. ”Vi har olje nok i gården. Den fremmede herren kan ikke ta det ille opp at jeg låner det vesle jeg skal ha til lampen.”
Hun tok en krukke og gikk ut i gården og bort til sekkene og tok godt tak i en av dem for å fylle krukka. Da hørte hun at det hvisket ned i sekken: ”Skal vi begynne?”
Morgiane kjente at hjerte stanset i henne! Men hun skrek ikke opp. Hun holdt pusten et øyeblikk, så hvisket hun tilbake: ”Ikke ennå!”
Hun gikk til neste sekk. Også ned i den sekken hvisket det: ”Skal vi begynne?”
Og hun hvisket tilbake: ”Ikke ennå!”
Slik gikk hun fra sekk til sekk og først i den siste var det olje. Morgiane fylte krukka mens hun tenkte seg om. Hun var ikke i tvil om hva det gjaldt. I 37 sekker lå røvere og den fremmede gjesten var høvdingen. Hun gikk tilbake til kjøkkenet og da hun gikk inn igjen kjente hun hvordan hun skalv over hele kroppen. Det var ikke mer enn at hun så vidt greidde å helle olje på lampen, men hun visste at hun ikke hadde tid til å være redd. Noe måtte hun gjøre og det så fort som mulig! Hun ropte på Abdallah og sa at han måtte gjøre som hun ville og ikke spørre om noen ting. Og fortalte hun ham siden så ville han sikkert bli hengt. Så tok hun den største kjelen hun kunne finne og løftet den ut i gården og der fylte hun og Abdallah den med olje. De bar den tilbake, satte den over varmen og fyrte alt de kunne. Og snart tok oljen til å putre og koke. Da den var kommet riktig i kok, bar hun og Abdallah den ut i gården igjen og helte noe av den kokhete oljen i hver av de sekkene der røverne lå. Da det var gjort, gikk hun inn i kjøkkenet igjen, sendte Abdallah til sengs, slukte lyset og varmen og satte seg ved døra til gården og lyttet ut i mørket og ventet på hva som nå ville skje.

Oppe på værelset hadde høvdingen utålmodig ventet på at det skulle bli stille i huset. Men uroen fortsatte. Der gikk det noen over gården. Nedenunder var det noen som snakket. Nå la de igjen mer varme i kjøkkenet. Lyset flakket gjennom den halvåpne døra ut over gårdsplassen. Der kom det noen ut. De bar på noe tungt og gikk med små skritt. De hvisket sammen og så gikk de inn igjen og kjøkkendøra ble lukket. Høvdingen listet seg bort til vinduet og lyttet. Det var helt mørkt. Han kunne ingenting se og det var nå nesten stille. Han hørte bare en svak lyd fra stallen. Et esel rørte seg. Det steg et dumpt, underlig, halvkvalt stønn opp fra gården. Han kunne ikke skjønne hva det var. Høvdingen satte seg i det åpne vinduet og lyttet anspent ut i mørket. Den underlige stønnende lyden holdt opp. Han ventet ennå en stund for å være helt sikker, så tok han en liten stein og kastet ned i gården. Han hørte den springe tilbake. Ingenting rørte seg. Han kastet et par steiner til. Noen av dem traff sekkene, men fremdeles rørte ingenting seg. Ikke en eneste sekk ble åpnet. Han kastet de siste steinene, men like forgjeves! Han ble redd. Noe forferdelig måtte ha hendt! Lydløst åpnet han døra og snek seg ned trappa og ut i gården. Han bøyde seg over den første sekken for å snakke til røveren som få gjemt i den, men for grøssende tilbake. En kvelende stank av olje og brent kjøtt slo i mot ham. Lynsnart sprang han fra sekk til sekk. Overalt den samme stanken! Overalt bare døde! Fortvilet og rasende så han seg om. Hvordan skulle han redde seg? Slippe unna og ta hevn senere? Døra til gata var stengt og han torde ikke bryte den opp. Da så han en liten dør som førte inn i Ali Babas hage fra gårdsplassen. Han sprang mot den. Den ga lett etter. Og han tumlet inn i den mørke hagen. Sprang i rasende fart mellom trærne og over blomsterbed og grønne plener. Som en katt krøp han over en hagemur, sprang ned i en ny hage over en ny mur. Slik videre gjennom hager og over murer til han endelig fra en mur sprang ned i en stille og mørk gate som førte ut til markedsplassen. Her var han kjent og flyktet fra byen ut til skogen gjemte seg i hulen.

Morgiane hørte det smalt i hageporten og skjønte at høvdingen var flyktet den veien. Hun var glad de var kvitt ham. Faren var over for denne gangen og dessuten var hun så trett at hun bare la seg til å sove. Hun våknet ikke før det var lys dag. 0g da var Ali Baba alt kommet fra badet og sto ute i gården og undret seg over at den fremmede gjesten ikke var dratt til torget med oljen sin. Morgiane gikk ut til ham og sa: ”Herre, priset være Allah den allgode og fred og velsignelse over vår herre Muhammed som har oppholdt deg og ditt hus! Bønn og velsignelse og takk til den ytterste dommens dag! Se for en fare du har vært utsatt for! Og hvordan du har blitt reddet!”
Og hun førte ham bort til en av sekkene og sa: ”Se ned i sekken. Har du noensinne før sett slik olje?”
Ali Baba så i sekken, skrek og sprang tilbake! ”Allah, den allvitende! Han ser det som er skjult! Men Morgiane, hva er det som har hendt?”
”Bli ikke redd”, sa Morgiane. ”Han hadde fylt sine synders mål, men så var også hans time inne.”
Og hun fortalte det som hadde hendt om natten. Da hun var ferdig, sa Ali Baba: ”Priset være Allah! Det er ingen høyhet og det finns ingen makt uten hos Ham, den ærerike, den store! Men jeg vil ikke dø før jeg har lønnet deg slik du fortjener! Jeg gir deg i dag din frihet, men jeg skal takke deg mer siden og aldri glemme hva du har gjort. Allah den allmektige frelste meg med din hånd. La oss håpe han også i fremtiden vil beskytte og verge meg mot han som står meg etter livet. La oss nå i stillhet begrave disse elendige skurkene og få de ødelagte oljesekkene av veien.”
Og Ali Baba og Abdallah grov en stor grav i hagen der de la alle de døde røverne.

I flere dager holdt høvdingen seg gjemt i hulen. Ensom og fortvilet mellom all den rikdommen og alle de skattene han og hans folk hadde samlet. Av dem alle var det nå bare han, høvdingen, igjen. Han rev sine klær i filler, slo ansiktet mot fjellveggen og klaget: ”Å, mine kamerater, mine venner i striden, mine vakre sønner! Dere fulgte meg på mine lange tokter over sletter og gjennom skoger, i ørkenen og i fjellene. Og dere visste ikke hva frykt var. Hvor er dere nå alle sammen, mine kjekke gutter, mine barn! Hvem er jeg, at jeg skulle makte noe uten dere, uten hjelp? Mine tapre sønner! Kåret jeg dere til å følge meg for at dere skulle dø i vanære? Var dere bare falt som menn i striden til hest og med sverd i hånd! Hvor finner jeg så tapre og gode menn igjen? Og hva skal det bli av alle disse skattene og dyrebare rikdommene vi har samlet med så stort mot og i så stor fare. Hva glede har nå dere av alt sammen? Hvordan skal jeg kunne verne om alt dette alene? Men ved Allah! Jeg skal ikke hvile før jeg har hevnet dere!” Og han satte seg ned i alt gullet og grublet over sin hevn.

Tidlig en morgen stod han opp. Kledde seg i en praktfull drakt og gikk til byen og tok inn i et herberge. Der blandet han seg mellom de andre gjestene, snakket med verten og spurte om nytt. Og han skjønte at det som var hendt den natten i Ali Babas hus var holdt hemmelig. Ingen i byen ante noe. Det var rimelig at Ali Baba var den eneste som visste noe om hulen og at det ville være nok til å rydde ham av veien.

Han dro tilbake til hulen. Hentet rike varer av slør og silketøyer og dro inn til byen igjen og leide seg en bu som lå like ovenfor den Kasim hadde eid og som nå Ali Babas sønn drev. Der sto røverhøvdingen, som kalte seg Koge Hussein, og solgte sine varer. Koge Hussein var meget høflig og vennlig mot alle nabobodene. Særlig sluttet han vennskap med Ali Babas unge sønn, som var vakker og elskverdig. Og de var ofte sammen.

En dag kom Ali Baba og hilste på sin sønn mens han sto i bua og Koge Hussein gikk over fra sin bu for å hilse på dem. Fra nå av var han dobbelt så oppmerksom og ba ofte den unge mannen over til seg. Viste ham gjestevennlighet og ga ham fine gaver.

Ali Babas sønn ville gjerne gjengjelde høfligheten og ba sin far om å få lov til å ta ham med hjem til ham. Han ville gjerne vise Koge Hussein det store, flotte huset. Ali Baba svarte ”Min sønn, i morgen er det fredag. Da holder både du og Koge Hussein bodene lukket. Etter bønnens time kan du ta ham med deg en tur gjennom byen, legg veien slik at du kommer forbi huset mitt og be ham med inn. Det er enklere og mindre påtrengende. Morgiane skal ha et godt kveldsmåltid ferdig til dere kommer.”

Fredagen kom. Koge Hussein og den unge kjøpmannen gikk seg en tur. Og da de kom forbi Ali Babas hus, spurte den unge mannen sin venn om han ikke ville gå med inn. Koge Hussein avslo først høflig og med mange vennlige ord. Men hans hjerte tok til å slå fortere og øynene begynte å gløde. Nå var han ved målet! Men han var helt rolig. Og ingen kunne se noe på ham da han til slutt tok imot innbydelsen.

Ali Baba møtte den fremmede med stor vennlighet og takket ham for all den godhet han hadde vist hans sønn. ”Kom inn og gjør meg den ære og spise til aftens med meg,” sa han. ”Det blir dessverre i all sin tarvelighet, men jeg håper du tar vel imot, for det bys av et godt hjerte."
Koge Hussein avslo høflig innbydelsen til å spise aftens. Og da Ali Baba trengte inn på han tilsto kjøpmannen at han verken kunne spise brød eller kjøtt som det var salt i. For selv om han var en røver, var han som alle andre, vokst opp i den tro at hadde han spist brød og salt med et menneske måtte en ikke gjøre det noe ondt. Men Ali Baba, som ikke tenkte på en slik grunn, svarte straks at det skulle ikke Koge Hussein være bekymret for. Her skulle han bare få usaltet brød og retter som det ikke var brukt salt i. Han førte den fremmede inn og ba ham sette seg. Og så skyndte han seg ut på kjøkkenet til Morgiane og ga henne ordre om å sette frem slike retter og brød som ikke var saltet. ”Det var da en underlig gjest, ” sa Morgiane misnøyd, ”som ikke vil spise salt med oss! Han vil jeg se litt nærmere på!”
Da bordet skulle dekkes, lurte hun seg til å se nøye på Koge Hussein. Hun kjente ham straks igjen og så at han gjemte en dolk under klærne. ”Ja, nå skjønner jeg hvorfor du ikke vil spise salt med min herre,” sa hun til seg selv. ”Du er kommet hit for å drepe ham! Men du har ikke gjort regning uten Morgiane!”
Mens de spiste, vartet Morgiane opp og holdt øye med den fremmede. Etter aftensmåltidet satte hun frem all slags frukter og et lite bord med vin og tre begre. Og så gikk hun sin vei.
Nå mente Koge Hussein at tiden var inne da han skulle få sin hevn. Han ville drepe Ali Baba, men skåne sønnen visst det var mulig.
For å nå sitt mål, søkte han for å få de to til å drikke litt mer enn de burde. Straks han hadde stukket ned Ali Baba, ville han redde seg gjennom hagen slik han hadde gjort forrige gang. Men nettopp som Koge Hussein mente at øyeblikket var inne, kom Morgiane tilbake. Hun hadde kledd seg til dans i praktfull drakt og med vakker hårpynt. Om livet hadde hun spent et gullbelte og i den satt en dolk med slire og feste av gull. Hun bar en svart maske for ansiktet. Hun lot Abdallah slå tamburinen mens hun danset og hun kastet seg ned på teppet foran Ali Baba og Koge Hussein og ba om å få lov til å vise hva hun kunne. Ali Baba sa: ”Det er riktig, Morgiane! Vis hva du duger til! Vi får håpe vår gjest også finner behag i deg!”
Koge Hussein ble urolig. Dette hadde han ikke ventet. Og nå ville han ikke gå glipp av hevnen! Men han sa høflig at alt som var en fornøyelse for Ali Baba, var en glede også for ham.
Morgiane tok til å danse, mens Abdallah spilte og sang til. Hun danset så godt som noen utlært danserinne. Hun var myk som en vidje og lett som gasellen. Og nå visste hun hva det gjaldt! Så hun danset som en ild! Dolken holdt hun i hånden. Snart kastet hun den i luften og grep den igjen, snart rettet hun den mot sitt eget bryst. Villere og villere ble dansen! Nå grep hun selv tamburinen og slo den mens hun virvlet rundt fort som en støvsky i ørkenen. Hun flyttet dolken over i høyre hånd, tamburinen tok hun i den venstre og nettopp som dansen gikk som villest, brøt hun av, bøyde seg dypt for de tre menn og holdt tamburinen frem mot Ali Baba slik danserinner pleier. Ali roste dansen og kastet et pengestykke i tamburinen og hans sønn gjorde det samme. Så snudde Morgiane seg mot Koge Hussein, og den fremmede fant frem pungen sin. Men mens han satt slik og lette frem et gullstykke, bøyde Morgiane seg lynsnart frem og støpte dolken dypt i hjertet hans så han sank død sammen på teppet uten en lyd.

Ali Baba og hans sønn sprang skrekkslagne opp og skrek høyt: ”Ulykkelige!” ropte Ali Baba. ”Du elendigste av alle kvinner!
For en ulykke du har brakt over vårt hus og for meg og min sønn og deg selv!”
Men Morgiane hadde reist seg og svarte rolig: ”Herre, jeg har reddet deg og din sønn og hele ditt hus fra en ulykke!”
Så rev hun Koge Husseins klær til side og viste dem at han hadde en dolk gjemt i klærne. ”Se nøye på ham, min herre!” sa Morgiane. ”Jeg tror du skal kjenne vår venn igjen. Det er ikke første gangen han gjester vårt hus og forrige gang kom han ikke alene! Det er oljehandleren! Det er røverhøvdingen som sto deg etter livet! La du ikke merke til at han ikke ville spise brød og salt med deg? Men jeg la merke til det. Se på ham, herre, du kjenner ham nok igjen!”
Ali Baba bøyde seg over den døde, og det var ikke til å ta feil av – det var røverhøvdingen og oljehandleren!

Ali reiste seg og omfavnet Morgiane. ”Lovet og priset være Allah! Han har villet redde oss gjennom deg! Din frihet har jeg gitt deg før, men jeg lovet jeg skulle lønne deg bedre! Jeg vil du skal gifte deg med min sønn. Jeg vet han lenge har elsket deg, du skal bli min datter! Og alt som er mitt, skal også bli ditt!” Og han tok hennes hånd og la den i sin sønns.

I all stillhet ble høvdingens lik samme natt begravd i hagen der de andre røverne lå.
Få dager etter feiret Ali Baba sin sønns og Morgianes bryllup med prakt og glans og dans og musikk og all slags instrumenter.

Siden den gangen Ali Baba hadde funnet sin brors lik i hulen, hadde han ikke vært der ute og det varte lenge før han vågde seg dit. Han kunne ikke vite om ikke noen av røverne var i live fremdeles. Men da det var gått noen år dro han ut til skogen. Det var ingen spor på marka etter hester eller folk, gresset sto høyt og buskene var blitt så store og tette at det nesten ikke var mulig å trenge gjennom dem. Her hadde nok ingen vært på lange tider!

Ali Baba stilte seg foran fjellveggen og ropte: ”SESAM, LUKK DEG OPP!”
Døra sprang opp og han gikk inn. Alt i hulen viste at ingen hadde vært der på flere år. Da skjønte han at alle røverne måtte være døde og at han nå var den eneste som kjente hulens hemmelighet. Han fylte sekkene sine med gull og dro tilbake til byen. Hjemme fortalte han sin sønn om hemmeligheten. De dro ofte sammen ut til hulen, og da de brukte sin rikdom med måtehold og forstand og gjorde godt mot de fattige, ga Allah dem et langt liv i fred og lykke i heder og ære!

Aladdin og den vidunderlige lampen

I en stor by på grensen mot Kina levde det en gang en skredder som het Mustafa. Han var så fattig at det var så vidt han og hans kone og deres eneste sønn kunne leve av det han tjente. Gutten het Aladdin og var en urolig og styrløs fyr som aldri ville holde seg hjemme og aldri ta seg noe ordentlig til. Å arbeide falt ham ikke inn. Han streifet omkring på gata dagen lang, lekte på torgene med de andre guttene, eller drev mellom buene på basaren.
Han stod opp med solen, sprang ut på gata og ble der og kom først hjem lenge etter at det var blitt mørkt. Faren som syntes at Aladdin var i den alderen at han burde begynne å lære å begynne å arbeide, prøvde å få ham til å skjønne litt av skredderhåndverket, men det var umulig. Bare faren et øyeblikk vendte ryggen til, sprang Aladdin fra bordet og ut på gata og det var ikke mulig å få tak i ham mer den dagen. Til slutt ga skredderen det opp og gikk bort og døde av sorg over sin umulige sønn. Men heller ikke det fikk Aladdin til å ta seg sammen. Moren hadde lite eller ingenting å leve av, men gutten tenkte ikke på å tjene så mye at det ble til mat til ham selv engang. Da hun skjønte at det aldri ville bli skredder av ham, lukket hun verkstedet og solgte skredderutstyret og beholdningen av tøyer, så hadde hun til litt mat til et par ukers tid. Siden prøvde hun å tjene til livets opphold til seg og gutten ved å spinne bomull.
Aladdin var nå fylt femten år. Han hørte helt gata til. Hver dag hadde nok i sin lek. Litt mat fikk han hjemme, og litt mat var det alltid å få fatt i på gata. En dag han lekte slik i solen, kom en fremmed over plassen, så Aladdin, stanset og stirret på ham, nærmet seg og la hånden på skulderen hans og spurte: ”Er du sønn til skredder Mustafa?”
Aladdin så fort opp og svarte: ”Ja, men han er død.” .
Da tok den fremmede gutten om halsen, omfavnet ham og kysset ham, klaget høyt og ropte: ”Min sønn, jeg er din onkel!Jeg har reist i mange år og gjennom mange land, og når jeg endelig kommer hit for å treffe min bror, er det første jeg får høre er at han er død: Men hvor du ligner ham, min sønn.Jeg vil være deg i fars sted. Hvordan er det, lever din mor ennå, og hvor bor hun?”
Alladin fortalte at moren levde og hvor de bodde. Den fremmede ga ham noen småpenger og sa: ”Spring hjem så fort du kan og si til din mor at jeg besøker henne i morgen.Jeg vil se huset der min bror levde så lenge og endte sine dager”.
Aladdin sprang hjem og spurte moren om han hadde hatt noen onkel. Moren tenkte seg om: ”Ja, det er sant”, sa hun. ”Din far hadde visst en bror, men han er død for lenge siden”.
”Ja,” sa Aladdin, ”men jeg har nå møtt en mann i dag som omfavnet meg og sa at han var min onkel.Han ga meg disse pengene til deg og ba meg si at han ville besøke deg i morgen.”
Neste dag kom den fremmede bort til ham igjen. Så lenge og oppmerksomt på ham, omfavnet ham, ga ham to gulldinarer og sa: " Min sønn, gi disse pengene til din mor og si hun må kjøpe noe til kvelds for dem. Jeg kommer for å besøke henne og spise hos henne og du må også holde deg hjemme.”
Aladdin ga pengene til moren og fortalte hva den fremmede hadde sagt. Hun gjorde innkjøp og prøvde å stelle til så godt hun kunne.
Like før kveldstid kom den fremmede og han hadde med seg vin og frukt, så seg om i stua og spurte hvor Mustafa hadde pleid å sitte. Da han fikk hvite det, kastet han seg ned på gulvet, kysset stedet flere ganger og ropte med tårer i øynene: ”Gid jeg hadde kommet tidsnok til å omfavne deg bror!” Så reiste han seg og så til Aladdins mor: ”Du skal ikke undre deg over at du ikke har hørt tale om meg før.” ” Det er førti år siden jeg forlot landet. Jeg har reist i India, Arabia, Syria, Egypt og i mange år har jeg vært i Afrika. Men til slutt ble jeg grepet av lengsel etter å se mitt land og min slekt igjen. Så underlig at den første jeg skulle møte var Aladdin. Nå vil jeg gjerne hvite hva gutten tar seg til. Hvilket håndverk han lærer seg og om du har nytte og glede av ham”.

Selv Aladdin ble rød i hodet. Så ned og kunne ikke finne på noe å svare. Men hos moren var det rikelig med ord. Hun fortalte med sukk og gråt for en doven slyngel Aladdin var. Han var bare lå sin mor til byrde og sprang på gata dagen lang og lekte enda han skulle være langt forbi den alderen da en bryr seg om slikt. Sa hun til slutt og gråt bittert. Og jeg kommer til å stenge døra for ham, så han kan bli på gata og i hvert fall ikke plage meg mer. Da moren var ferdig med klagesangen, snudde den fremmede seg til Aladdin og sa: ”Det din mor sier om deg gjør meg vondt, men kanskje står det ikke så ille til med deg som hun tror. Jeg kan tenke meg at du nødig vil bli skredder. Hva ville du si om jeg kjøpte en bu til deg med kostbare stoffer og fint linnet. Ja, hvis du har lyst til å bli kjøpmann, så skal jeg hjelpe deg.”
Aladdin hadde aldri drømt om å bli kjøpmann, men det hørtes da bedre ut enn skredder. Og han svarte høflig, ja takk han ville gjerne bli kjøpmann. Han visste at kjøpmennene var velkledde og nøt alles aktelse. Mens han takket onkelen, fløy tankene alle andre steder.
Ut på gata til guttene, til torgene og til smauene. Dit ut der det var frihet og lek.
Den fremmede sa at han ville komme og hente Aladdin neste morgen og ta ham med seg ut i byen. Han ville gi ham fine klær og vise ham den bua han hadde tenkt å kjøpe til ham. Moren var fra seg av glede og gråt og takket. Og da det ble sent på kvelden sa den fremmede farvel og gikk.
Tidlig neste morgen hentet onkelen Aladdin. Og han hadde virkelig fine klær med til ham. Han sa han ville ta ham med seg og vise ham hvor de rike kjøpmennene bodde. Og til moren sa han at hun skulle ikke bli redd hvis Aladdin kom sent hjem. Gutten tok de nye klærne på seg og fulgte onkelen. Han førte ham til Sultanens palass og gjennom mange og skjønne hager. Og Aladdin undret seg over hvor vakkert alle ting var.

Til slutt kom de utenfor byen. Ved en liten skog satte den fremmede seg til for å hvile og tok frem niste – kaker og frukt og delte med Aladdin. Da de hadde spist, reiste den fremmede seg og sa at Aladdin skulle følge ham videre. Mens han fortalte om sine mange reiser, førte han Aladdin langt utenfor byen og de kom ut på en slette som strakte seg helt over mot fjellene. Så langt hadde Aladdin aldri vært. Den store, ensomme sletta, de blå fjellene langt ute, byen med kupler og minareter som lyste fjernt i solen gjorde hans hjerte urolig. Han spurte om de ikke skulle snu. Han var trett og hans mor ventet på ham. Men den fremmede sa: ”Vær ikke redd, jeg skal bare vise deg enda en hage. Skjønnere og underligere enn noe annet du har sett eller drømt om.”
Og mens de gikk videre, fortalte han om slike vidunderlig opplevelser at Aladdin sperret øynene opp av forundring og glemte at han var trett. Slik fikk den fremmede lokket gutten med seg over sletta og helt bort til fjellene. Og der førte han ham inn i en ensom og grønn dal med bratte fjell som ingen kunne komme over. Her stanset den fremmede, så seg om og sa: ”Endelig, endelig er jeg her på dette stedet jeg har lett etter så lenge. For dets skyld har jeg reist fra det ytterste Afrika. Endelig, endelig har jeg funnet det rette stedet. Og nå, Aladdin, skal jeg vise deg ting som er ukjente for alle andre dødelige.”

Nå er det tiden til å fortelle at den fremmede slett ikke var Aladdins onkel. Han var en berømt og vidt bereist trollmann, kjent under navnet den Afrikanske Trollmann. Hele sitt liv hadde han arbeidet med de hemmelig kunster, og slik hadde han oppdaget at i en underjordisk hage fantes en vidunderlig lampe som kunne gjøre den som eide den rikere og mer berømt enn alle jordens konger. Det hadde lykkes ham å finne ut at denne underjordiske hagen lå i Kina, ikke langt fra den byen der Aladdin bodde. Men han kunne ikke gå ned i hulen selv. Dit kunne bare den komme som ingenting ante om trolldomskunsten. Og trollmannen måtte få lampen fra hans hånd. Hans hemmelige kunst hadde vist ham en ung mann som var den rette.
Og da han så Aladdin leke på gata, hadde han kjent ham igjen med en gang. Det var han hadde sett under sine trolldomskunster. Han hadde holdt øye med Aladdin flere dager før han hadde snakket til ham. Han mente han ville bli en hyggelig tjener som han kunne bruke som han ville og siden fjerne hvis han ble brysom.
Da han nå hadde funnet det rette stedet han hadde søkt etter så lenge, ba han Aladdin samle sammen så mye tørrkvist som mulig, så han kunne få laget et stort bål. Da tørrkvisten var samlet, tente trollmannen på, mumlet hemmelige besvergelser og kastet røkelse i ilden.
På trollmannens bud steg røyken høyt mot himmelen til den bredte seg ut over jorden, slo over til den ene siden, eller til den andre. Og med ett tok jorden til å dirre! Den revnet og åpnet seg. Og Aladdin så en stor, firkantet stein foran føttene sine og midt på den
var det festet en jernring til å løfte den opp med. Aladdin var blitt så redd at han ville springe sin vei, men trollmannen grep fatt i ham og slo ham hardt i ansiktet og truet ham med alt ondt hvis han ikke lystret ham blindt.
”Du står deg på å gjøre som jeg sier, og da trenger du ikke være redd,”ropte han, ”men hvis du er trassig, går deg ille, da er du fortapt!”
Aladdin torde ikke annet enn å lystre og stod urørlig og ventet på hva som skulle skje. Trollmannen holdt ham fast i armen og pekte på steinen og sa: ”Legg nøye merke til hva jeg nå sier. Under denne steinen er inngangen til en underjordisk hage, og i den er det en skatt som gjør den som finner den rikere enn den mektigste kongen i verden. Du er den eneste som kan løfte eller røre steinen. Ikke engang jeg tør legge hånden på den eller sette foten i hagen under jorden, men derfor må du gjøre alt jeg sier du skal gjøre.”

Nå ble Aladdin ivrig. Han lovet å gjøre alt som ble sagt til ham. Og han ville løfte steinen bort med en gang. Men trollmannen holdt ham tilbake og sa: ”Nei, så lett er det ikke. Med egen kraft kan du ikke løfte steinen. Med det samme du tar fatt i ringen, må du nevne din fars og din farfars navn, så kan du løfte den som ingenting.”
Aladdin gjorde som trollmannen sa, og da han løftet steinen til side, stirret han ned i en hule der en smal trapp førte dypt ned i jungelen. Trollmannen sa: ”Legg nå nøye merke til hva jeg sier. Når du kommer ned, finner du en åpen dør som fører deg inn til en veldig hule med tre store saler. I hver sal finner du fire store vaser fulle av gull og sølv, men rør dem ikke! Før du går inn der må du samle klærne dine godt om deg, og gå så fort du kan gjennom de tre salene. Kom ikke nær noen ting. Ikke engang med klærne for da dør du straks! Ved enden av den tredje sal er det en dør som fører ut til en hage. Der skal du følge veien tvers igjennom hagen til du kommer til en trapp med åtti trinn. Når du går opp den, kommer du til en terrasse.” ”Der står en brennende lampe i en liten nisje. Slukk den, kast veken, hell oljen ut, ta den med deg og bring lampen til meg. Har du lyst til å plukke noen av fruktene i hagen, kan du gjerne det, men la det ikke hefte deg for mye. Og en ting til!” Trollmannen tenkte seg om – ”Ingen vet hva slags farer en slik hemmelig hage kan gjemme, og det ville være ille om du ikke kom tilbake. Ta denne ringen og sett den på fingeren din. Den beskytter deg mot ulykker hvis du gjør som jeg har sagt. Gå så, vær ikke redd og lykke til!” ”Og husk; at kommer du vel fra det, har vi begge rikdom nok for dette livet”.
Trollmannen ga ringen til Aladdin. Som lett og glad og uredd sprang nedover trappene. Han fant døra til de tre salene og samlet klærne om seg før han gikk inn. Han så vasene med gull og sølv, men rørte dem ikke. Her var en isnende kulde, en dødens ro. Aladdin grøsset og skyndte seg gjennom salene og ut i hagen. Han ga seg ikke tid til å se seg om, men fulgte veien som førte til trappa, sprang opp til terrassen, fant nisjen og tok lampen. Helte oljen og veken ut og stakk lampen i lommen og skyndte seg nedover trappa igjen.
Og nå så han seg nysgjerrig om. Det var en underlig og vakker hage. Tunge av frukter hang greinene på trærne og aldri hadde Aladdin sett slike frukter. De strålte, de skinte, de flammet og lyste i alle farger, og lyset fra alle disse fargene blendet Aladdins øyne. Men det var dødsstille i hagen. Ikke en fugl sang, ikke et blad rørte seg. Det anget ikke av fruktene eller av blomstene på marken. Ingen lette rådyr eller gaseller sprang under greinene, ingen bekker rislet. Det fantes ikke noe plaskende springvann. Aladdin plukket en av fruktene og bet i den, men kastet den ergerlig fra seg. Den var av glass! Likevel tok han noen av dem for de var så vakre at det kunne jo være moro å ta dem med seg å vise dem fram. Han fylte lommene og stappet full en pung han bar i beltet. Så skyndte han seg forsiktig gjennom de tre salene og sprang opp trappa der den afrikanske trollmannen ventet ved utgangen. Aladdin ropte opp til ham: ”Hallo onkel! Rekk meg hånden og hjelp meg opp!”
Trollmannen svarte: ”Ja vel, min sønn, det skal jeg nok, men rekk meg lampen først!”
”Du skal få den straks jeg er oppe”, svarte Aladdin.
”Nei, nei, nei, med en gang!” ropte Trollmannen sint.
”Men det kan jeg ikke,” svarte Aladdin. ”Den ligger på bunnen av lommen, og lommen er full av glassfrukter”.

Slik trettet de en stund. Og da trollmannen forstod at Aladdin ikke ville gi seg, ble han redd Aladdin hadde oppdaget hemmeligheten med lampen slik at han ikke ville gi den fra seg. Tanken gjorde ham fra seg av raseri. Han glemte alt annet og ville bare gjøre det av med Aladdin. Han slengte all røkelsen i ilden og skrek sine trolldomsord med høy røst. Straks lå steinen over inngangen, jorden lukket seg over den, og Aladdin var stengt ute fra friheten og trollmannen fra hulen. Han stirret en stund mørkt på jorden der åpningen til hulen hadde vært, så slukket han ilden omhyggelig og skyndte seg bort. Den underjordiske hagen kunne han aldri mer trenge ned i. Lampen som han hadde ofret så mange år av sitt liv for å finne, ville han aldri få fatt i. Han hadde ikke annet å gjøre enn å dra tilbake til Afrika og fortsette med sine hemmelige trolldomskunster. Han gjorde en stor omvei forbi byen for å ikke treffe noen som kunne spørre etter Aladdin., og reiste så fort han kunne tilbake til Afrika.
Da steinen lukket seg ved inngangen, forsto Aladdin først ikke hva som var hendt., men sto der og ventet på at trollmannen skulle åpne igjen.Han ropte høyt at onkelen skulle lukke opp, så kunne han gjerne finne fram lampen. Han ble sint, han ble redd, han gråt, han truet, han tigget, men alt var like stille. Og steinen lå like urørlig. Aladdin tok til å tenke på om han ikke kunne finne en annen dør eller utgang. Han gikk langsomt ned trappa mens han følte langs veggene i hulen med hendene, men der var ingen dør. Grøssende sprang han enda en gang gjennom de tre øde og iskalde salene og ut i hagen. Der styrtet han gjennom gangene og under de tunge stille trærne. Det var som om hagen aldri tok slutt. Aldri var det noe som lignet en utgang, og hvordan han enn løp, kom han alltid tilbake til det samme stedet foran inngangen til de tre salene. Over alt sto trær med frukter som lyste og glimtet og den eneste lyden som var å høre var hans egne skritt og den lette klirringen av frukter som støtte sammen når han sprang mot et tre.
I tre døgn uten forskjell på dag og natt, men alltid med det samme uvirkelige lyset fra de skinnende fruktene styrtet Aladdin fortvilet omkring i hagen for å finne en utgang. I blant kaset han seg trett ned og lå der og gråt sakte, så sprang han opp igjen. Det måtte da finnes en utgang! Men den tredje dagen ga han opp. Med trette skritt slepte han seg gjennom de tre stille og iskalde salene, som bare fikk ham til å tenke på døden, og tilbake til trappa som hadde ført ham til utgangen. Han visste nå at han måtte dø. Han løftet hendene for å folde dem og ropte: ”Det er ingen høyet. Det finns ingen makt uten hos Allah, Den ærerike, den store!”

Men da han foldet hendene, gned han ringen trollmannen hadde gitt ham, og straks revnet jorden foran ham! Og opp av dypet skjøt en vill og uhyggelig ånd. Hodet nådde til loftet i hulen, og den ropte med en røst som runget under vellingen: ”Hva vil du meg?  Befal, og jeg må lyde!”
Aladdin ble så overrasket at han ikke fikk tid til å bli redd.
Han hadde bare en tanke – å komme seg bort fra hulen.
”Kan du det, så hjelp meg ut!” ropte han.
Og uten at han visste hvordan det hadde gått for seg, stod han plutselig utenfor hulen der trollmannen hadde tent bål. Aladdin så seg forvirret omkring. Det var tidlig morgen. Solen var nettopp stått opp, luften var frisk og ren og over alt var det liv. Det suste i trærne, det anget av blomster, over de høye, bratte fjellene kretset store fugler. Og langt, langt borte på den andre siden av sletta så han morgensolen blinke i byens minareter. Men inngangen og steinen var sporløst forsvunnet. Det var som han hadde drømt alt sammen! Han måtte kjenne etter i lommene sine, - jo, der lå glassfruktene, lampen.Det måtte være sant likevel! Han var sulten og trett, og hjemturen tok tid, og det var alt langt på dag da han kom hjem. Og der satt hans mor og gråt og trodde at han var død. Han sank utmattet ned på gulvet, og det første han sa var: ”Mor, gi meg noe å spise!Jeg har ikke smakt mat på tre dager!”
Mens moren fant frem mat og drikke, fortalte han henne alt som hadde hendt. At den fremmede ikke var hans onkel, men en ond trollmann som hadde ville drepe ham! Da hun ikke ville tro ham, viste han henne fruktene og lampen. Ingen av dem trodde det var noe verdifullt han hadde brakt med hjem, men de ble lagt i en krukke og satt opp på loftet. Aladdin la seg til å sove, men da han våknet neste morgen var han like sulten og ba moren om mat. Men moren sa: ”Kjære sønn, i går spiste du det siste brødstykket som var i huset. Du får vente til jeg får solgt litt bomull”.
Aladdin svarte: ”Det blir litt for lenge å vente, så sulten som jeg er! Ta ned den gamle lampen jeg hadde med, så skal jeg prøve å få solgt den! Det må da bli til litt brød i alle fall!”

Moren hentet lampen og sa: "Så skitten som den er, så får du ikke noe for den. Vent litt, så skal jeg pusse den.”
Hun tok vann og litt fin sand og en klut og ga seg til å gni lampen med det. Men hun hadde ikke rørt den før hele huset ristet som om det skulle rase sammen. Og opp fra gulvet kom en kjempestor ånd med et vilt og fryktelig ansikt og ropte med tordenrøst: ”Hva vil du meg? Befal, og jeg lyder! Ønsk og det du vil ha skal bli gitt deg! Du er min herre og jeg er din slave!”
Aladdins mor besvimte av skrekk, men selv om Aladdin ikke var særlig modig av seg så hadde han da i hvert fall sett en ånd før. Og han sa: ”Jeg er forferdelig sulten, kan du skaffe meg litt å spise?”
Ånden forsvant et øyeblikk, men før Aladdin fikk snudd seg var den der igjen med et kjempestort sølvbrett på hodet. På brettet stod 12 tildekte sølvskåler fylt med all slags god mat, og ved siden av skålene lå seks brød av kritthvitt mel. Ånden satte brettet på bordet, stilte to flasker vin og to sølvpokaler ved siden av og forsvant.

Nå våknet moren av besvimelsen og stirret forskrekket på Aladdin som nikket rolig til henne og sa: ”Hallo mor, ta det bare med ro! Stå opp og kom hit og spis! Jeg tror her er nok til oss begge. La ikke maten bli kald, det har den ikke godt av!”
Moren reiste seg møysommelig og vaklet bort til bordet. Og enda hun ikke kunne skjønne hvor maten hadde kommet fra, spiste hun godt av den. Og aldri hadde hun eller Aladdin drømt om at det kunne være så mye og så god mat på ett brett! Mens de spiste, fortalte Aladdin hva som hadde hendt. Moren sa at hun aldri torde se den fryktelige ånden igjen og at de endelig måtte selge den farlige lampen. Men Aladdin lo av henne, klappet henne på hodet og sa at hun skulle overlate til ham å stelle med lampen. For han var vant til å omgås ånder.

Da det var gått noen dager, var den gode maten spist opp, og nå tok Aladdin et av sølvfatene som ånden hadde brakt, gikk til en jøde han kjente og spurte om han ville kjøpe det. Jøden så straks hva fatet var verdt. Han bø Aladdin en gulldinar for det. Og Aladdin syntes det var mange penger og tok med glede mot tilbudet. Så sprang han hjem og ba moren kjøpe mat for pengene. Slik solgte han fat etter fat og fikk en gulldinar for hvert av dem. Og jøden ble en rik mann på den forretningen.. For selve brettet ga han 10 gulldinarer og Aladdin syntes det var en hel formue. Slik hadde mor og sønn det ganske godt en tid. Aladdin hadde mistet sin gamle lyst til å streife om på gata. Han følte seg altfor voksen til å leke og ville ikke lenger drive ørkesløs omkring. Men han visste ikke riktig hva han skulle ta seg til. Han gikk ofte over til den delen av byen der de rike kjøpmennene bodde. Stanset utenfor butikkene deres, og hørte dem fortelle om sine reiser og eventyr.

Da pengene de hadde fått for fatene var brukt opp, visste Aladdin ikke annen råd enn å ta frem lampen igjen. Han gned den, og straks var ånden der og ropte: ”Hva vil du meg? Befal, og jeg lyder! Ønsk, og det du vil ha skal bli gitt deg! Du er min herre, og jeg er din slave!”

Aladdin sa at han var sulten, og ånden brakte ham en like storartet oppdekning som forrige gang. Da maten var spist opp, ville Aladdin selge fatene, men på veien til jøden kom han forbi en gullsmedbutikk. Gullsmeden stod i døra. Han stanset Aladdin og sa: ”Jeg har flere ganger sett deg gå forbi med slike fat. Er det til jøden du selger dem og hva får du for dem?”

Aladdin sa han fikk en gulldinar stykket. Gullsmeden ristet på hodet og sa: ”Da har han bedratt deg mer enn jeg trodde var mulig. Men gjort er gjort. La oss veie fatet, så skal jeg gi deg dets fulle verdi.”

Han veide fatet, og da han var en hederlig mann, ga han Aladdin åtti gulldinarer for hvert fat. Slik hadde nå mor og sønn rikelig å leve av, men de bodde fremdeles i det gamle huset og stelte seg i all tarvelighet.

Aladdin kledde seg bedre enn før og søkte omgang med ansette kjøpmenn. Slik ble han en ung mann som ble respektert for sin klokskap og sin dannelse. Og da han tok til å forstå seg på litt av hvert, skjønte han straks at de fruktene han hadde med seg fra hagen ikke var av glass, men at de var kostbare edelstener av en glans og størrelse som han ikke hadde sett maken til der i byen. Men han sa ikke noe til moren, og viste dem heller ikke til noen annen.

En dag Aladdin kom gjennom gata, som førte til Sultanens palass, hørte han at det ble ropt ut en kunngjøring om at alle buer og gatedører skulle lukkes, og alle folk skulle holde seg inne til Sultanens datter, prinsesse Bredul Bredur, var kommet forbi på vei til badet og tilbake igjen.
Aladdin fikk lyst til å se prinsessen uten slør. Fra sine glade guttedager kjente han alle smau og smutthull omkring badet. Og han fant seg ganske riktig et slikt hull der han kunne stå skjult og se prinsessen i det samme hun gikk inn i badet. Aladdin behøvde ikke å vente lenge.
Fra skjulestedet sitt kunne han se henne komme. Tre eller fire skritt fra døra slo hun sløret tilside og Aladdin så hennes ansikt, og aldri hadde han sett noe så vakkert. Prinsessen var den skjønneste unge kvinnen som levde i den tid. Hun var rank som et spyd og myk som en ung om bøyelig linn, øynene var store og svarte som kull, hennes kinn var som en anemone, hennes munn som en korall og hennes hår som nattens mørke.

Lenge etter at hun var gått inn i badet, sto Aladdin uten å røre på seg. Så skyndte han seg hjem. Der var han stille og fortenkt, svarte ikke på morens spørsmål, spiste ikke, drakk ikke, men satt bare og stirret fremfor seg. Men neste morgen satte han seg foran moren og sa til henne: ”Kjære mor, du skal ikke være urolig. Jeg er verken syk eller gal! Men i går så jeg prinsesse Bredul Bredur gå til badet, og et øyeblikk fikk jeg se henne uten slør. Jeg elsker henne! Og jeg kan ikke leve uten henne! Og jeg vil be Sultanen gi meg henne til hustru.”

Moren hørte på ham med åpen munn. Så brast hun i latter og ropte: ”Min sønn, du er blitt gal! Hva er det du sier? Vil du ha Sultanens datter til kone? Hvem skal gå til Sultanen for deg å be om henne da?”
”Det skal du gjøre.”
Nå ble moren redd og sa: "Skal jeg gå til Sultanen og spørre om han har lyst til å gi sin eneste datter til sønnen av en fattig skredder! Gå til sengs, gutten min, og prøv å få sove! Du er visst svært syk.”
Aladdin svarte: ”Kjære mor, jeg visste du ville bli forskrekket og skrike opp, men du kan spare deg alle innvendinger for jeg vet hva du vil si. Du må enten gå til Sultanen og be ham gi meg sin datter til hustru, eller så må du se meg dø!”

Moren ble reddere og reddere og sa: ”Min sønn, mitt eneste barn, jeg er jo din mor, jeg har båret deg under mitt hjerte, jeg vil gjøre alt for deg, men tenk deg om! Din far var fattig, og jeg er fattig, du selv er fattig. Vår slekt er ukjent, og så vil du jeg skal be for deg om datteren til en hersker som kan slette deg ut med et blikk eller en håndbevegelse. Tenk litt på meg også, se på meg! Skal jeg gamle, fattige kone stå foran Sultanens trone og be om hans datter? Jeg kommer ikke inn en gang! Det er det beste av alt sammen. Jeg kommer til å bli jagd ut med hån og spott og må enda takke Allah om jeg slipper så billig fra det! Nå er du fornuftig igjen, nå er du ikke gal mer! Og så snakker vi ikke mer om dette!”

Men Aladdin lot seg ikke rokke og gjentok: ”Du må gå til Sultanen og be ham gi meg sin datter til ekte, eller du må se meg dø! Men du skal ikke gå så fattig som du tror. Du skal ta med deg de fruktene jeg fant i hagen trollmannen sendte meg ned i. De er ikke av glass. De er edelstener! Og ingen konge i verden har sett maken til dem!”

Moren gikk etter glassfruktene. Og da de lå på bordet, skinte de med en slik brennende glans at det var vondt å se på dem. Aladdin tok en vase og la edelstenene i den. Og moren kom med to duker av lin. Den ene la hun over stenene, den andre bandt hun om hele vasen, så hun hadde et knytte å bære i.

Moren håpet ennå at Aladdin skulle få vettet igjen, men da hun kom ned i stua neste morgen og så ham sitte blek og urørlig som før og stirre taus fremfor seg, kom hun ikke med flere innvendinger. Langsomt og bedrøvet gikk hun med knytte sitt til Sultanens palass.

Storvesiren og de andre vesirene og de høye herrer ved hoffet var nettopp gått inn i porten da hun kom. Utenfor sto en mengde mennesker som ventet på å få lov til å komme inn i rådet. Så ble porten åpnet, og Aladdins mor gikk inn sammen med de andre. Statsrådet ble holdt i en stor, høyloftet og praktfull sal. Den gamle kona stilte seg engstelig helt nede ved døra, men slik at hun hele tiden kunne se sultanen. Den ene etter den andre ble ropt opp og kom fram og forklarte sin sak. Til slutt var forhandlingene over. Sultanen reiste seg og spurte om flere hadde noe å be eller spørre ham om. Og da ingen svarte, gikk han med følget sitt. Der stod Aladdins mor med gaven. Nå måtte hun rusle hjem uten å ha oppnådd noe. Hun var redd Aladdin skulle bli sint. Derfor skyndte hun seg å si i det samme hun kom inn: ”Kjære sønn, jeg har sett sultanen, og det er ikke så lite. Jeg tror han så meg også: Jeg stod der så lenge at jeg ble trett i bena, og før jeg visste ordet av det, var han borte.”
Aladdin svarte at så måtte hun forsøke igjen dagen etterpå.
Neste dag gikk moren igjen til slottet. Men det ble ikke til mer denne gangen heller. Hun hadde ikke mot til å tre frem, og sultanen gikk uten at hun hadde talt til ham. Slik gikk det fem ganger. Og i de fem dagene så moren Aladdin bli blekere, magrere og tausere for hver dag. Men den sjette dagen da forhandlingene var slutt, og de fleste hadde gått, snudde sultanen seg til storvesiren og sa: ”Jeg har lagt merke til en gammel kone som kommer hit hver dag. Hun står nederst ved døra og holder et knytte i hånden. Vet du hva hun vil?”
Storvesiren visste det ikke. Sultanen sa:”Før henne hit! Jeg vil hvite hvorfor hun kommer hit hver dag.”
Storvesiren ga vaktmannen ved døren tegn til at han skulle føre den gamle kona som stod der frem for sultanens trone. Og da Aladdins mor kom fram, gjorde hun slik hun hadde sett de andre gjøre. Hun kastet seg ned på gulvet og lå der til sultanen bød henne å stå opp. Sultanen sa til henne: ” Jeg har sett deg her hver dag. Du kommer før forhandlingene starter, og går igjen når de er slutt. Har du et ærend til meg eller en bønn eller en sak, så vær ikke redd, men tal åpent til meg.”
Aladdins mor kastet seg igjen ned på gulvet. Og da hun hadde reist seg sa hun: ”Mitt ærend er så rent umulig, så utrolig at jeg ikke vet om jeg tør si et ord om det. Hva jeg har å be om er like underlig som det er dristig. Jeg skjelver over hele kroppen av skrekk og vil heller be om å få lov til å gå hjem.”

For at hun skulle få litt mer mot, sendte sultanen alle andre bort. Så bare han selv og storvesiren ble tilbake med den gamle redde kona.
”Nå kan du tale fritt og uten frykt.” sa han til henne.
Men Aladdins mor sa:”Store konge jeg ber deg at du på forhånd vil love å tilgi meg hvor meningsløst og dristig du finner det jeg ber om.”

Sultanen lovet det og sa: ”Det skal ikke hende deg noe ondt, så tal uten frykt.”

Nå fortalte den gamle om sin sønn som tilfeldigvis hadde sett prinsessen og som blitt grepet av en slik vanvittig kjærlighet til henne at han enten måtte få henne til kone eller dø. ”Jeg har prøvd å snakke alvorlig med ham”, sa hun. ”jeg har skjent og jeg har bedt, men han hører ikke på meg og han spiser ikke, han drikker ikke, han sover ikke og til slutt måtte jeg love å gå til deg, du mektige herre og be deg gi min sønn din datter til ekte. Dette er sjette dagen jeg er her, og jeg ville ikke hatt mot i dag heller hvis du ikke hadde kalt meg fram. Nå ber jeg deg tilgi meg som bare er en stakkars gammel kone og min sønn som har blitt gal.”

Sultanen hørte vennlig på henne. Han syntes synd på henne og var ikke sint. Da hun var ferdig, spurte han henne hva det var hun hadde i knytte. Aladdins mor svarte at det var en liten gave fra hennes sønn, og løste opp knyttet, satte vasen ved foten av tronen og tok linduken av. Nå var det sultanen som undret seg. Der stod den fattige kona og viste dem en vase full av så kostbare, fullkomne edelstener at det ikke fantes maken til dem i hele hans rike. Han satt lenge stum og stirret på edelstenene, så bøyde han seg ned. Tok en etter en opp og beundret dem, snudde seg mot storvesiren og sa:”Dette er en gave verdig en hvilken som helst prinsesse. Jeg kan ikke avvise den som byr en slik gave.”
Storvesiren ergret seg da han hørte det. For han ville gjerne ha sin egen sønn gift med prinsessen og han sa; ”Gaven er sikkert prinsessen verdig, men vi vet jo ingenting om den unge mannen. Nei, jeg synes nok du burde prøve ham litt nøyere før du gir ham prinsessen til ekte.Sett en større pris enn den gaven vi ser her.”

Sultanen hadde selv mistet lysten til å gi sin datter til en ukjent mann, og han sa til Aladdins mor:”Si til din sønn at han skal få min datter til hustru, så snart han sender meg førti kar av rent gull fylt med slike edelstener som dem du kom med i dag. Karene skal bæres av førti svarte slaver, og skal følges av førti hvite slaver som må være rikt kledd. Dette er mine betingelser. Kan han oppfylle dem, gir jeg ham min datter til ekte.”

Aladdins mor kastet seg igjen ned foran sultanens trone og skyndte seg hjem. Snart var hun var hun glad og tilfreds og snart bedrøvet, snart lo hun for seg selv, for hun mente at nå måtte da den galskapen være brakt ut av verden. Snart gråt hun litt også når hun tenkte på hvor bedrøvet Aladdin ville bli. Straks hun var innenfor døra ropte hun:”I dag har jeg endelig talt med sultanen!Nå må du ikke snakke mer om det giftermålet. Sultanen var så nådig som han kunne være. Han sa ikke nei, men han stilte en del betingelser.”

Så fortalte hun hva sultanen hadde sagt og sa overtalende til Aladdin:”- og så tenker vi ikke mer på det.” Aladdin reiste seg og sa:“Ikke verre! Jeg hadde tenkt meg ganske andre vanskeligheter. Slike småting skal ikke hindre meg i å få prinsessen. Gå nå og gjør middagsmaten ferdig mor. Jeg er svært sulten. Imens skal jeg tenke litt over tingene i ro.”

Med det samme moren var ute av døra, grep Aladdin lampen og gned den. Straks var ånden der og spurte hva han hadde å befale. Aladdin sa:”Sultanen vil gi meg sin datter til ekte, men forlanger at jeg først skal sende ham førti store kar av gull fylt med slike frukter som vokser i den underjordiske hagen. Og karene skal bæres av førti svarte slaver fulgt av førti unge og vakre og praktfullt kledde hvite slaver.Er du min trofaste slave, lampens lydige ånd, binger du meg alt dette så sultanen kan ha det i dag før solen går ned."

Ånden svarte; ”Du befaler og jeg lyder”, forsvant og kom straks tilbake fulgt av førti svarte slaver. Hver av dem bar et gullkar på hodet og karene var fylt av perler og diamanter og rubiner og smaragder og andre edelstener. Og de var enda større og vakrere enn de Aladdins mor hadde brakt sultanen. Over hvert kar lå et gullblomstret brokadeteppe. Etter de svarte slavene, kom førti unge menn i kostbare klær. Alle disse slavene fylte huset, gården og den lille hagen.

Så ropte Aladdin på sin mor og sa at hun måtte skynde seg å gjøre seg klar til å bringe sultanen den gaven han hadde forlangt. Selv ble han rolig hjemme. Straks slavene kom ut på gata, stanset folk opp og så på toget. Flere og flere strømmet til slik at det mange steder var vanskelig å komme fram. Et slikt praktfullt opptog var aldri sett før. Slavenes klær var av de dyreste stoffer. De bar belter av ekte gull med innfattede diamanter og rosene på turbanene var laget av edelstener. Like stor oppsikt vakte deres høytidelige ro og deres ranke vekst. Slavetoget nærmet seg slottet og overalt fulgte en menneskemasse som jublet og skrek av henrykkelse. Da toget var like utenfor porten, gikk vakthavende offiser fram, og da han så den første slaven trodde han det var en fyrste og bøyde seg for å kysse sømmen på klærne hans. Men slaven avviste ham høytidelig og sa:”vi er bare slaver. Vår herre kommer når det passer ham.”

Slavene gikk inn i gården der hoffet var samlet. Og ikke en av de hoffmennene som var tilstede hadde en drakt som var tilnærmelsesvis så kostbar som de slavene bar. Sultanen fikk melding om toget, og han ga ordre til at det skulle føres inn i den store salen. Der ville han ta i mot det. Da toget kom inn i salen delte det seg. Halvparten av slavene gikk til venstre, halvparten til høyre. Og de stanset i en halvkrets foran tronen. De svarte slavene satte gullkarene fra seg på teppe. Og alle, både de svarte og de hvite, kastet seg ned og rørte teppet med pannen. Deretter reiste de seg, og de svarte slavene løftet sølvstoff av gullkarene og trådte tilbake og stod urørlig med korslagte armer. Aladdins mor var så forvirret av alt som var hendt, at hun ikke riktig visste hva hun gjorde eller sa. Men hun kastet seg da ned foran sultanens trone, reiste seg igjen og sa: ”Herre, min sønn Aladdin sender deg disse småtingene. Det er en altfor liten og ubetydelig gave til en prinsesse, men vi håper hun vil ta i mot det.”

Sultanen hørte bare halvt på henne. Han visste ikke hva han skulle beundre mest. Slavenes drakter og holdning, eller gullkarene med edelstenene, perlene og diamantene. Da han hadde sittet lenge stille, snudde han seg til storvesiren og sa: ”Nå, vesir, hva mener du om den mannen som kan sende slike gaver. Jeg tror alle må være enig i at han er verdig til å gifte seg med prinsessen.”

Vesiren torde ikke komme med flere innvendinger, og sultanen sa til Aladdins mor: ”Si til din sønn at jeg venter på ham med lengsel, og at jeg ingenting heller vil enn å gi ham min datter.”

Aladdins mor skyndte seg hjem. Men sultanen lot gull og edelstenene bringe inn i skattekammeret for at han kunne se nærmere på det. Straks Aladdin fikk høre sultanens svar, sprang han inn på værelset sitt, tok lampen og gned den og straks var ånden der. ”Snille ånd,” ropte Aladdin.”Skaff meg et bad og en drakt så praktfull som ingen konge har båret.Nå er tiden kommet da jeg selv går til slottet.”

Et øyeblikk etter var Aladdin i et bad av mangefarget marmor. Han ble badet av usynlige tjenere, og kledd på i en drakt så vidunderlig at ingen noensinne i hele verden hadde kunne tenke seg en slik drakt. Fra badet ble han straks brakt tilbake til sitt hjem. Der fant han en hest med dekke, sal og bissel og i gården sto tjue svarte slaver med rike gaver og tjue hvite slaver som skulle gå foran ham. Dessuten var det seks unge og skjønne slavinner som skulle følge moren. Til slutt rakte ånden Aladdin ti punger med ti tusen gulldinarer i hver for at han og slavene kunne dele ut gaver til folket som stimlet sammen i gatene for å se på opptoget.
Aladdin svang seg i salen og toget satte i gang. Det var så vidt det kunne bane seg vei gjennom gatene, så fullt av folk var det. De hyllet Aladdin og jublet til takk når han og slavene strødde gulldinarer ut til høyre og venstre. Over hele byen fløy nyheten om den rike og skjønne og gavmilde Aladdin som skulle gifte seg med sultanens datter. Og de som hadde kjent ham som den fattige, dovne og lettsindige gategutten de undret seg over hans underlige skjebne, men det var ikke en eneste som misunte ham hans lykke.
I slottet var alt gjort i stand til Alladins ankomst. Etter som larmen av folkemassen steg og nærmet seg slottet, økte spenningen. Og alle hoffolkene, krigerne, embets-mennene og de lærde var samlet i slottsgården. Vaktsjefen møtte Aladdin ved porten og førte ham inn i en stor sal der sultanen satt på sin trone. Sultanen hadde ventet spent på Aladdin. Han ble både overrasket og glad da han så Aladdin komme inn. Rank og vakker og mer praktfullt kledd enn noen kongesønn.
Da Aladdin ville kaste seg ned på gulvet, stanset sultanen ham, omfavnet ham og førte ham opp til tronen og lot ham sitte mellom seg og storvesiren. Aladdin sa: ”Herre, jeg tar i mot den ære du viser meg, men jeg glemmer aldri at jeg er din slave, og at jeg kjenner din storhet og din makt.”
Sultanen svarte: ”Min sønn, ditt liv er for meg fra nå mer dyrebart enn mitt eget. Og det å se deg er mer verdifullt for meg enn alle dine og mine skatter.” Luften skalv av trompetstøt og paukeslag og folket jublet.

Sultanen førte Aladdin inn i en annen og like praktfull sal der festmåltidet var dekket. Sultanen spiste alene med Aladdin. Da de hadde spist, ble det sendt bud etter den øverste dommeren for at ekteskapskontrakten kunne bli satt opp, og sultanen spurte Aladdin om han ville bli med på slottet med det samme og feire bryllupet. Aladdin svarte:”Herre, den timen blir den lykkeligste i mitt liv, men jeg ber deg likevel om så stor frist at jeg kan bygge et slott for prinsessen. Vis meg et sted i nærheten der jeg kan bygge slottet.”
Sultanen svarte: ”Min sønn, velg selv det stedet du vil, men husk at jeg først blir riktig glad når jeg vet at du vil gifte deg med min datter.”
Aladdin tok farvel med sultanen, steg til hest og red tilbake med følget sitt. Straks han var kommet hjem, grep han lampen, kalte på Ånden og sa til den: ”Du beste og lydigste av alle ånder, i dag ber jeg deg om det største. Like overfor sultanens palass skal du bygge et slott til meg.Verdig for meg og min hustru prinsesse Bredul Bredur. Bygg det som du vil, men husk å bygge en stor firkantet sal med kuppel. Veggene skal være prydet med gull- og sølvarbeid og salen skal ha fireogtjue vinduer og gitrene foran dem skal smykkes med diamanter, rubiner og smaragder. Men ett vindu skal du la være uten gitter!”
Det led mot kveld og solen gikk nettopp ned da Aladdin ga lampens ånd befaling om å bygge slottet. Om natten kunne Aladdin ikke sove for lengsel og uro, og tidlig om morgenen viste Ånden seg og sa:”Herre, slottet er ferdig. Kom og se om du er fornøyd.”
Aladdin skyndte seg til slottet som han fant vakrere og praktfullere enn han hadde kunnet tenke seg. Over alt vrimlet det av tjenere og slaver og Ånden viste ham skattekammeret. Der stod sekker med gull helt opp til taket. Og en skattmester forklarte ham hvor mye det var i hver sekk.
Da vaktene i sultanens palass åpnet portene om morgenen og så Aladdins slott, ble de så forundret at de slapp det de hadde i hendene og sprang inn i palasset og fortalte hva de hadde sett. Nyheten løp som en ild over slottet. Alle skulle ut og se. Storvesiren skyndte seg å fortelle det til sultanen, som ikke ville tro at det var sant, men skyndte seg ut på balkongen. Og se! – der stor Aladdins nye slott. Det lyste og glimtet i solen som en kjempestor diamant. Minareter og veldige kupler løftet seg mot en blå himmel! Der var deilige hager med store trær og blomster som anget. Fuglene sang og springvannene plasket. Over alt løp slaver travelt fram og tilbake og gjorde alt i stand til å ta imot prinsessen.
Samme morgen forlot Aladdin for alltid sitt gamle hjem. Lampen tok han med. Han bar den gjemt under klærne, men siden satte han den i en liten nisje høyt opp under taket i den store salen med de fireogtjue vinduene. Der mente han ingen kunne finne den. Hans mor fulgte med ham til slottet. Kledd i nye og staselige klær.
Da de kom til sultanens palass ble de mottatt med store æresbevisninger og moren ble ført til prinsessens værelse, mens Aladdin ble mottatt av sultanen.
Bryllupet ble feiret med stor prakt. Det var fest over hele byen i mange dager. Musikkorps med fløyter og klarinetter, cymbaler og trommer dro gjennom gatene og spilte.
Da kvelden kom ble prinsessen ført til Aladdins nye slott. Ved hennes venstre side gikk Aladdins mor, etter henne fulgte hundre slavinner, hundre krigere og firehundre unge adelige pasjer med fakler. Mens alle byens musikkorps spilte langs den korte veien til Aladdins slott. Toget ble møtt av et enda praktfullere fra Aladdins palass. Med krigere, slavinner, pasjer og musikkorps. Og over alt vrimlet det av mennesker som jublet og ropte på Aladdin og prinsessen.
Neste dag kom sultanen for å se Aladdins slott. Og full av forundring gikk han fra værelse til værelse, men størst var hans overraskelse og beundring da han kom til salen med de fireogtjue vinduer med gitter av diamanter, rubiner og smaragder. Han oppdaget at det fireogtjuende vinduet enda manglet gitter og spurte Aladdin hva det skulle bety. Aladdin svarte:”Herre, jeg har med vilje ikke gjort dette vinduet ferdig.Jeg ber deg vise meg den ære å gjøre slottet mitt ferdig.Jeg kan da rose meg av at du har vist meg en gunst.”
Sultanen takket og sendte bud etter alle sine juvelerer og alle sine gullsmeder og sa at de skulle gjøre vinduet ferdig så det ble helt likt de andre. De kom og så på vinduet og de ferdige gitrene og de ristet på hodet og hvisket sammen. Til slutt sa den eldste av dem til sultanen:”Du jorderikets behersker, vi ville gjerne gjøre alt for å utføre din befaling, men selv om vi tok ditt eget skattkammer til hjelp finnes det ikke så store og vakre edelstener i hele ditt rike at vi kunne lage et gitter så praktfullt som de treogtjue andre”.
Sultanen ergret seg, men kunne ikke gjøre stort med det. Men da Aladdin var blitt alene, tok han lampen frem og straks Ånden kom, sa han til ham:”Gjør nå ferdig det fireogtjuende vinduet så det blir likt de andre.”
Og da sultanen kom over til slottet igjen for å si at gullsmedene hans ikke kunne lage et slikt gitter, fant han til sin forundring at vinduet alt var i stand og han ropte:”Hvem er du, min sønn, som på få minutter kan utrette mer enn mine juvelerer kan utrette på et helt år?” Og han omfavnet Aladdin og kysset ham mellom øynene og på pannen.
Mens Aladdin levde lykkelig med sin prinsesse, satt den afrikanske trollmannen hundrevis av mil derfra og grublet over sin hemmelige kunst. Han hadde alltid trodd at Aladdin var dø i den underjordiske hagen, men en dag viste hans trolldomskunster ham at Aladdin levde i rikdom og lykke og var gift med prinsessen. Han sprang opp og ropte rasende:”Den elendige, usle, fattige sønnen av en enda uslere og fattigere skredder! Han må ha oppdaget hemmeligheten med lampen som jeg har lett etter hele mitt liv! Jeg vil heller dø, enn la ham nyte sin lykke i fred.”
Han brøt straks opp og bega seg ut på den lange reisen fra det fjerne Afrika til den byen i Kina der Aladdin bodde. Der tok han inn på et herberge. Alt neste dag var han ute i byen og spurte etter nytt. Og alle mennesker snakket om Aladdin. Om hans rikdom og om hans gavmildhet. Folk viste ham Aladdins slott, verdens største under og trollmannen var ikke i tvil om at det var reist av lampens ånd. Han gikk tilbake til herberget og ved hjelp av sine hemmelige kunster, kunne han se at lampen var gjemt på slottet. Og han sa til seg selv:”Jeg skal og må ha fatt i den lampen! Ingen i verden skal hindre meg i det! Og har jeg først lampen, skal Aladdin snart være fattigere og elendigere enn da han sprang gatelangs som skreddersønn og ikke bestilte de skapte grann!”
Samme dag var Aladdin ridd på jakt og skulle være borte i åtte dager. Det fikk trollmannen høre, og han la sin plan. Han gikk til en lampehandler og kjøpte tolv nye kobberlamper. Dem la han i en kurv, tok kurven under armen og gikk gjennom byen til han kom til Aladdins slott. Da han var utenfor, ga han seg til å rope:”Hvem vil bytte gamle kobberlamper med nye?” Gategutter og folk som drev omkring på plassen samlet seg om han og gjorde narr av ham, men trollmannen brydde seg ikke om det. Han ropte enda høyere; ”Hvem vil bytte gamle lamper med nye?”
Prinsessen, Bredul Bredur, satt i salen med de fireogtjue vinduene og en av slavinnene stod ved ett av dem. Hun tok plutselig til å le og prinsessen spurte hva hun lo av. Slavinnen svarte:”Herskerinne, jeg ler av en gal mann som går der nede på plassen og roper at han vil bytte nye kobberlamper mot gamle. Hør der roper han igjen. Og gateguttene hoier og gjør narr av ham.”

Alle slavinnene stimlet sammen ved vinduet og så ned og lo. En av dem sa:”Dyrebare prinsesse, la oss få prøve om han virkelig mener hva han sier. Det står en gammel kobberlampe opp i nisjen under taket. Det er aldri noen som bruker den. Kan jeg ikke få lov til å ta den og gå ned og se om den gale mannen virkelig vil gi meg ny for den?”
Prinsessen ga henne lov og slavinnen kløv opp og tok ned Aladdins vidunderlige lampe. Hun løp fort ned på gata med den, viste den til trollmannen og spurte om hun kunne få en ny for den. Trollmannens øyne tok til å skinne da han så lampen. Men han lot som ingenting. Han lot slavinnen i ro og mak få velge seg den nye kobberlampen hun likte best. Folk som sto omkring lo da han puttet den gamle lampen under kappen og skyndte seg bort. Han gikk ikke tilbake til herberget, men snek seg gjennom bakgater og smaug til en liten skog utenfor byen. Da det var blitt mørkt, tok han lampen frem og gned den hardt. Marka revnet foran ham og ånden kom opp av jorden og ropte med høy og sint stemme:”Hva vil du meg? Befal, og jeg lyder! Ønsk, og det du vil ha skal bli gitt deg. Du er min herre og jeg er din slave.”
Trollmannen sa; ”flytt straks Aladdins slott slik det står til Afrika der jeg bor.”
Ånden svarte ikke, men det steg som en storm i natten. Og i samme var slottet og alle som var i det og trollmannen med flyttet mange hundre mil til Afrika.
Da sultanen stod opp neste morgen, gikk han som vanlig ut på balkongen for å glede seg over Aladdins praktfulle slott. Og se! Det var borte! Sultanen stirret. Han forsto ingenting. Drømte han? Eller var det noe i veien med synet? Han gned øynene, nei – nei, det var ingenting å se! Slottet er der ikke! Og det kan ikke ha rast sammen, for da måtte det jo ha vært ruiner! Han ga seg til å rope høyt, og der ble sendt bud etter storvesiren. Han kom så fort han kunne og gikk ut på balkongen der sultanen ennå sto. Sultanen sa: ”Hvor er Aladdins slott?” Vesiren stirret. Han gned seg i øynene og skjønte ingenting. Men han hatet Aladdin fordi han var kommet i veien for hans egen sønn og derfor ropte han:”Du jordens herre! Jeg har alltid trodd at det var trolldom og djevelskap Aladdin for med. Og nå kan du se at jeg hadde rett!” Sultanen måtte tro det samme. Han ble rasende og skrek;” Hvor er Aladdin? Hogg straks hodet av ham!” Storvesiren sa at Aladdin var på jakt og sultanen ga ordre til at tredve ryttere skulle ri ut og gripe ham og føre ham til sultanen.
Rytterne red Aladdin i møte. Da de fant ham, omringet de ham og føreren sa; ”Prins Aladdin, tro ikke at jeg gjør dette frivillig. Sultanen selv har gitt ordre til at du skal gripes og føres frem til ham som en fange.Jeg ber deg huske at jeg bare gjør min tunge plikt.” Aladdin så forundret på rytteren. Han mente det hele måtte være en misforståelse og gjorde ingen motstand. ”Ja, her er jeg!” sa han. ”Gjør som det er befalt Dem.Jeg vet at jeg ikke har gjort noe galt.”
Rytterne bant ham og la ham i lenker. Slik ble han ført gjennom byen til slottet. Men ryktet fløy over hele byen at Aladdin var fange. Og folk tok til å strømme sammen, for han var elsket og tilbedt av fattig og rik. De stimlet sammen om rytterne og krevde at Aladdin skulle slippes fri og det var bare så vidt rytterne nådde slottet med fangen. Der måtte vaktene hjelpe til med å holde tilbake den ville og opphissede folkemengden som hadde væpnet seg med all slags våpen og ville trenge inn i slottet. Aladdin ble ført for sultanen som nektet å høre på ham og straks ga ordre til at han skulle halshogges. Bøddelen grep Aladdin, løste lenkene, tok et dyreskinn som var flekket av mange forbryteres blod, brettet det utover gulvet og tvang Aladdin til å knele på det. Så løftet bøddelen sverdet, svingte det over hodet og sto klar til å hogge straks sultanen ga tegnet.
Men folkemassen var blitt enda villere og enda mer rasende da rykte om at Aladdin skulle halshogges spredte seg. Den overmannet vaktene, trampet dem ned, stormet porten med høye rop på Aladdin. Fylte slottsgården og ville trenge opp trappene. Anføreren for soldatene sendte bud inn til storvesiren om at den ikke lenger greidde å holde den opphissede folkemengden tilbake. Da storvesiren hørte det, og skrik og larmen utenfra trengte inn i slottet, ble han redd for sitt eget skinn, snudde seg til sultanen og sa:”Herre, tenk enda en gang over om det du vil gjøre er klokt. Hele slottsgården er fylt av folk som forlanger at Aladdin skal gis fri. Hender det noe, er jeg redd de stormer slottet og da er det ute med oss alle!”
Nå hørte sultanen også det ville bruset av den rasende folkemengden. Han ble redd og sa til bøddelen at han skulle stikke sverdet i sliren og gi Aladdin fri. Og han ga ordre til at det skulle ropes ut til folket at Aladdin var benådet og at alle kunne gå rolig hjem til sitt.
Etter som nyheten bredte seg, trakk mengden seg tilbake under hurrarop for Aladdin. Men en stor væpnet flokk, mest ungdom og dagdrivere, holdt seg omkring slottet hele dagen. Aladdin var fri! Han reiste seg fra dyreskinnet, snudde seg mot sultanen og sa:“Når du nå har benådet meg, Herre, så vil jeg gjerne vite hva det er jeg er anklaget for.”
Sultanen reiste seg og sa: ”Følg meg!”
Han førte Aladdin gjennom værelsene og ut på balkongen, pekte ned på den tomme plassen og sa: ”Kan du si meg hvor ditt slott og min datter er blitt av?”
Aladdin stirret. Slottet var borte! Og med det hans elskede prinsesse og hans mor! Han kunne ikke si ett ord. Og da sultanen rasende gjentok spørsmålet, svarte han med lav stemme:”Herre, jeg ser at slottet er borte, men jeg kan ikke si hvor det er. Dette er ikke min skyld.”
”Og min datter,” klaget sultanen og rev sine klær i filler, ”kan du ikke si hvor min datter er heller?”
”Du må finne henne igjen for meg, ellers så hogger jeg hodet av deg likevel!” Aladdin svarte:”Herre, det er rimelig at du er sint, men jeg ber deg vise meg den nåde gi meg frist i førti dager. Har jeg ikke til den tid brakt deg din datter tilbake, kan du gjøre med meg hva du vil.”

Sultanen ga ham de førti dagenes frist. Aladdin skyndte seg ut av slottet. Han slo kappen over hodet for at ingen skulle kjenne ham og han våget ikke å snakke med noen. Det var heller ingen som ønsket å snakke med ham. Etter at det var blitt kjent i byen at slottet og prinsessen var forsvunnet. Noen mente han var en trollmann og hadde fortjent å dø, andre trodde han var gal. Og det var ingen som var villig til å forsvare ham lenger. Han skyndte seg gjennom byen og ut på landet. Der streifet han omkring på markene og gjennom skogene langt borte fra landeveiene.
En kveld kom han til en stor elv. Fortvilet kastet han seg ned ved bredden og ropte:”Hvor på jorden, i hvilken verdensdel og i hvilket land skal jeg lete etter prinsessen og slottet?” ”Det kan ikke nytte hvor jeg søker.” ”Det er bedre at jeg gjør ende på min ulykke straks og dreper meg selv før fortvilelsen har knust mitt hjerte.”
Han ville kaste seg i elva og drukne seg. Men som den fromme muselmann han var, ville han be en siste bønn først. Han gjorde seg ferdig til bønnen og bøyde seg over elva for å vaske hendene og ansiktet, men gle og holdt på å falle i vannet, grep for seg og tok tak i en grein som hang utover. I det samme gnurte han ringen han hadde fått i hulen hardt mot greina og ånden kom opp av jorden og ropte:”Hva vil du meg?” ”Jeg er ringens slave.” ”Befal, og jeg lyder!”
Aladdin sprang opp. Ringen hadde han glemt! Men nå var det håp igjen og han ropte:”Ånden, du har reddet mitt liv en gang før, bring nå slottet og prinsessen og all min rikdom tilbake til meg.” Men ånden svarte, ”det du ber om, har jeg ikke makt til å skaffe deg.” ”Jeg er ringens slave, ikke lampens.”
Aladdin sa; ”så befaler jeg deg, i ringens navn, straks å bringe meg dit hvor slottet er og stille meg like under prinsessens vindu.”
I samme øyeblikk følte han hvordan han ble ført gjennom luften, og før han fikk tenkt seg om, sto han på en åpen grønn slette i nærheten av en stor by. Foran ham lå slottet. Og han stirret opp mot prinsessens vinduer. Det var mørk natt der ennå, men likevel kjente Aladdin igjen slottet. Alle lys var slukket der oppe. Det var ikke en lyd å høre og han kunne ingenting gjøre før det ble lyst. Han satte seg til å hvile under et tre mens han grublet over hvordan alt kunne henge sammen. Han var ikke i tvil om at ulykken kom av at han hadde vært så uforsiktig å sette den vidunderlige lampen slik at noen kunne få fatt i den. Men han kunne ikke forstå hvem det var som kjente dens makt. På den afrikanske trollmannen tenkte han ikke. Mens han satt slik og grublet og lengtet etter prinsessen, sovnet han og våknet ikke før solen sto opp og det første morgenlyset skinte over slottet og alle fuglene i hagen tok til å synge.
Prinsessen var stått tidlig opp om morgenen og satte seg som hun pleide, full av sorg og fortvilelse bort til vinduet og stirret langt ut i det fjerne som hun mente hun var kommet fra. En av slavinnene satt ved siden av henne og tittet av og til ut av vinduet. Da fikk hun øye på en ung mann som sto og stirret opp mot slottet. Hun sprang opp, slo hendene sammen og ropte:”Min herskerinne, se om du ikke kjenner igjen den unge mannen som står der ute og strirrer opp til oss?”
Prinsessen så ned gjennom gitteret, kjente straks Aladdin igjen og falt bevisstløs om. Men straks hun var kommet til seg selv, åpnet hun vinduet og vinket ned. Aladdin kjente prinsessen igjen, rakte begge armene opp mot henne og ropte navnet hennes. Prinsessen bøyde seg fram og ropte:”Skynd deg, jeg skal åpne en hemmelig dør, så du kan komme opp!”
Da hun hadde sagt det, lukket hun vinduet igjen. Den hemmelige døra var like under prinsessens vindu. Slavinnen sprang ned og åpnet den og Aladdin styrtet opp trappa, kastet seg ned på gulvet foran prinsessen og gjemte hodet i fanget hennes. De gråt av glede og omfavnet hverandre. Og Aladdin sa:”Prinsesse, før du sier noe annet, bønnfaller jeg deg ved den høyestes navn, si meg hvor det er blitt av den gamle lampen som jeg gjemte i nisjen i salen med de fireogtjue vinduene.
Prinsessen svarte:”Jeg tenkte nok at ulykken kom av at jeg ikke passet på lampen.”
Så fortalte hun hvordan lampen var blitt byttet bort og slottet flyttet til Afrika og om den gamle trollmannen som nå hadde lampen og var slottets herre. Aladdin sprang opp og ropte:”Så må det være den samme afrikanske trollmannen som prøvde å drepe meg en gang før!” ”Vet du hvor han gjemmer lampen?”
Prinsessen svarte:”Han bærer den alltid på seg gjemt under klærne, jeg vet det for han har tatt den frem og vist meg den og gjort narr av meg fordi jeg var så dum den gangen og lot den bytte bort mot en ny.”
Hun fortalte at trollmannen ville tvinge henne til å gifte seg med ham. Og han hadde sagt at sultanen hadde latt Aladdin halshogge. Men hun var fast bestemt på å dø heller enn å gifte seg med den gamle og onde trollmannen.
Aladdin hadde nå en plan ferdig. Han tok farvel med prinsessen og slavinnen lukket ham ut gjennom den hemmelige døra. Han gikk inn til byen der ingen kjente ham, men tok ham for en fremmed velhavende kjøpmann. Hos en apoteker kjøpte han et pulver med en gift som virket sterkt og fort. Med det gjemt på brystet, skyndte han seg tilbake til slottet. Han ga et avtalt tegn, den hemmelige døra ble åpnet og han skyndte seg opp til prinsessens værelse. Han ga henne pulveret og sa:”Hør her hva du skal gjøre. Ta på deg de vakreste klær og når trollmannen kommer, så skal du være vennligere enn før og late som du ikke er bedrøvet lenger, men tenker på å gifte deg med ham. Sett frem et drikkebord, kast pulveret i vinen uten at han ser det og be ham drikke med deg og tømme sitt beger til bunns.”
Prinsessen lovet å gjøre som han hadde sagt. Mens Aladdin gjemte seg i et lite værelse ved siden av, lot hun slavinnen hente den vakreste drakten hun eide. Med et belte av gull prydet med edelstener og et halsbånd av perler så store og skjønne at ingen dronning eller sultaninne i hele verden eide maken. Da trollmannen kom inn, reiste prinsessen seg, gikk vennlig i mot ham og ba ham ta plass. Trollmannen ble forundret og forvirret over prinsessens skjønnhet, drakt og vennlighet. Før hadde hun hver eneste dag revet seg i håret og kastet seg på gulvet og dunket hodet mot veggen. De klærne hun hadde tatt på seg hadde hun flerret med en gang og ikke ett høflig ord hadde hun sagt, bare jamret og klaget. Og nå var hun blid og vennlig og rikt og vakkert kledd. Han spurte forundret hvorfor hun var så annerledes i dag enn hun pleide. Prinsessen slo øynene ned og sa:”Jeg har tenkt nøye over det du fortalte meg og jeg er sikker på at Aladdin er dø. Om jeg gråter aldri så mye, blir han ikke levende igjen. Og jeg kan ikke bruke alle mine dager bare til å sørge. Men må jeg leve, hvorfor ikke da gjøre det beste ut av livet og være glad og spise og drikke? Dessuten er du en snill mann og jeg har tenkt mye på det vennlige tilbudet ditt.”
Den afrikanske trollmannen ble fra seg av glede. Han flyttet seg nærmere prinsessen. Aftensmaten ble brakt inn og trollmannen spiste med god appetitt.
Da de hadde spist, satte slavinnen inn et lite bord med vin og to beger av krystall. De drakk med hverandre. Og prinsessen roste vinen, men da hun satte begeret fra seg, lot hun som hun kom bort i det og det falt i gulvet og gikk i stykker. Trollmannen sprang av sted etter et nytt og mens han snudde ryggen til henne, kastet hun pulveret i begeret hans. Prinsessen fikk et nytt beger vin og sa til Trollmannen:”Drikk på min sunnhet og drikk som skikken er i mitt land når to elskede drikker sammen. Tøm begeret til bunns!”
Trollmannen så henrykt på prinsessen, grep begeret og tømte det. Begeret falt ut av hånden hans, det rykket i kroppen og han gled ned fra benken han satt på og var død.
Prinsessen åpnet straks døra til værelset der Aladdin sto gjemt. Han sprang inn og de omfavnet hverandre. Han ba henne og slavinnen om å gå til sengs. I morgen skal dere våkne i Kina igjen, sa han.
Da Aladdin var blitt alene, åpnet han den dødes klær, fant lampen og gned den. Straks var ånden der og ropte:
”Hva vil du? Befal, og jeg lyder! Ønsk, og det du vil ha skal gis deg! Du er min herre og jeg er din slave.”
Aladdin sa; ”Du lampens gode ånd, bring slottet mitt og alle som er i det tilbake til Kina og sett det der det sto før.”
Ånden forsvant. På et øyeblikk var slottet flyttet tilbake til Kina. Og Aladdin hadde bare kjent en svak risting da slottet ble løftet og da det ble satt ned igjen.
Sultanen hadde vandret natt og dag hvileløst omkring slottet og bare sørget over tapet av datteren. Hver morgen gikk han ut på balkongen og stirret på den øde og tomme plassen der Aladdins slott hadde stått. Så gikk han inn igjen og begynte den rastløse vandringen fra rom til rom. Ingen våget å forstyrre ham og ingen torde snakke til ham.
Også denne morgenen gikk han ut på balkongen da det første dagslyset nådde slottets vinduer. Han var så trett og bedrøvet at han lente seg mot rekkverket uten å se noe. Morgenskodda lettet i det samme og det glimtet og lyste i kupler og minareter. Med ett våknet sultanen. Han rettet seg opp og stirret. Se, der sto jo Aladdins slott som før! Drømte han, eller hadde alt det onde før bare vært en drøm? Men solen steg høyere og morgenen ble lysere. Han kunne ikke ta feil! Det var Aladdins slott, så praktfullt og mektig som noensinne! Forvirret av glede og undring sprang han inn, forlangte hesten sin, svang seg opp på den og red den korte veien over til Aladdins slott. Aladdin sto i salen med de fireogtjue vinduene og så sultanen komme. Han sprang ned for å ta i mot ham og de omfavnet hverandre. Aladdin førte sultanen inn i slottet. Der kom prinsessen i mot dem og sultanen gråt av glede da han omfavnet henne. Nå kom også Aladdins mor. Den gamle kona var nokså ør, for i går var hun i Afrika og nå var hun i Kina igjen! Og hun skjønte ingenting!
Aladdin fortalte sultanen alt som hadde hendt. Om lampens og om ringens ånder og han viste ham den døde trollmannen for at han skulle tro den underlige historien. Aladdin lot trollmannens lik kaste i rakkerhulen for at rovdyr og ville fugler kunne ete det. Men sultanen holdt en fest som varte i mange dager. Alle i byen spiste på hans bekostning. Byen skinte av fakler og lys og store musikkorps spilte i gatene og i hagene.
Mange år senere, da den allmektige kalte sultanen til seg, fulgte Aladdin ham på tronen og han og prinsesse Bredul Bredur, hersket i mange år elsket og beundret av sitt folk. De levde i lykke og glede til han som oppløser alle ømmes bånd kom til dem.
Da måtte de skilles fra denne verden.

Ære være den levende som aldri dør og hvis hånd holder nøklene til det som sees og det som ikke sees.

Den blinde oldingen

Det var en gang en rik kjøpmann som skulle reise utenlands for å gjøre forretninger. Men før han drog, forhørte han seg om hva slags varer det var lures å selge. Jo, det var nok sandeltre, sa folk som hadde vett på slikt. Og kjøpmannen drog av gårde med en mengde sandeltre.
Da han kom dit han hadde tenkt seg, møtte han en kone.
" Du kan vel ikke si meg hvor jeg kan finne ly for natten?" spurte han kona.
" Jo, det kan jeg nok," svarte hun. "Men jeg ser du er en fremmed, og da skal du være forsiktig, for nesten alle folk i denne byen er noen ordentlige kjeltringer."
Morgenen etter møtte han en mann på gaten.
" Hvem er du, og hvor kommer du fra?" spurte mannen.
" Jeg er kjøpmann og bor i Samarkand," svarte kjøpmannen.
" Jasså, og hva slags varer selger nå du?"
" Sandeltre," svarte kjøpmannen.
" Da har nok folk narret deg ordentlig," lo mannen, "for her i byen bruker vi sandeltre fil å fyre opp med."
Dette syntes nå kjøpmannen var trist å høre, og så gikk han på et vertshus for å få seg noe god mat til trøst. Men der så han vertshusholderen fyre opp med sandeltre, akkurat som mannen hadde sagt. Kjøpmannen tenkte at det var like godt å bli kvitt disse trestykkene med én gang, og så spurte han verten om han ville kjøpe dem. Jo, han ville da det.
" Men hva vil du gi?" spurte kjøpmannen.
" Tja, du vet at sandeltre er nå ikke verd noe større," svarte verten. "Men jeg kan jo gjerne gi deg en sekk full av det du helst ønsker deg."

Trist til sinns gikk kjøpmannen ut på gaten igjen. Der traff han en mann som bare hadde ett øye. Den enøyde stanset kjøpmannen og ropte rasende: " Du har stjålet det ene øyet mitt, du, og jeg slipper deg ikke før du har betalt for det!"
Nei, kjøpmannen ville da ikke være med på det. Han hadde aldri i sitt liv stjålet noe øye, det han kunne huske. Men mannen drev på med sitt, og en fryktelig trette ble det. Folk kom løpende fra alle kanter for åse hva det kunne være for noe rart, og de fleste syntes nå det var riktig slemt at denne fremmede kjøpmannen hadde stjålet øyet til den gamle fyren. Men så var det en som mente at gamlingen kunne gi kjøpmannen frist til dagen etter. Jo, det gikk han da endelig med på, men et skikkelig pant ville han ha. Og så hadde ikke kjøpmannen annet å gjøre enn å gi fyren en fin, gammel ring han hadde på seg.

Nå merket kjøpmannen at den ene skoen hans var gått i stykker, og så gikk han til en skomaker.

"Gjør i stand skoen min," sa han, "så skal jeg gi deg noe du blir glad for."

Senere på dagen traff han noen som moret seg med å leke panteleker. De spurte om han ville være med, og det ville han da gjerne. Men så tapte han hele tiden, og det endte med at han ble dømt til enten å betale en masse penger eller å drikke opp alt vannet i havet.
Den stakkars kjøpmannen ble rent ute av seg, for å drikke opp hele havet er sannelig ikke så lett, selv om en er aldri så tørst. Han bad om å få frist til dagen etter, og det fikk han da.

Riktig trist og vondt var det for kjøpmannen vår, men så traff han en gammel kone som så så søt og blid ut at han gav seg i prat med henne.
" Du er gjerne en fremmedkar du?" spurte kona.

Jo, han var da det.
" Ja, da er det nok best du passer deg," sa konen. "For folk her i byen er noen riktig røvere, nesten alle sammen. Jeg kan forresten se på deg at du er blitt lurt alt."
Kjøpmannen likte den gamle snille kona, og så fortalte han henne alt han hadde opplevd denne sørgelige dagen.
" Nei, har du hørt så ille," humret konen. "Du har nok riktig fått lang nese, du. Men jeg tenker du ikke er snauere karen enn at du greier å lure dem litt igjen, jeg. Nå skal du gå bort i byporten. Der sitter en gammel blind mann. Han kjenner alle skurkene og lurendreierne i hele byen, for hver kveld kommer de til han og forteller alt det stygge de har gjort den dagen. Men ta helst på deg noen andre klær, så de ikke kjenner deg igjen, og for å være helt sikker er det best du stiller deg bak en av søylene, slik at de ikke ser deg."
Kjøpmannen takket pent for rådet, og om kvelden gikk han bort i byporten og stilte seg bak en søyle. Det stod en hel flokk rundt den gamle, blinde mannen alt, og der så han jammen de fire kjeltringene som hadde lurt ham!
" Jeg har kjøpt en mengde sandeltre i dag for nesten ingen ting," sa den første, og så klukket han riktig av latter.  "Hihihihi, jeg skulle bare gi ham en sekk full av det han helst ønsket seg."
" Mmmmja," sa den blinde oldingen og rokket frem og tilbake, 
" da har du nok gjort en dårlig handel."
" Det har jeg vel ikke," sa mannen. "Du skjønner at selv om han ønsker seg en sekk med gull, så har jeg tjent på handelen likevel."
" Mmmmja," sa oldingen, "men om han nå ønsker en sekk full av lopper, den ene halvparten hunner og den andre halvparten hanner?"
En sekk full av lopper, den ene halvparten hunner og den andre halvparten hanner … Nei, det hadde mannen ikke tenkt på, og nå skjønte han at han hadde vært ordentlig dum.
SÅ kom den enøyde frem, og lo så han hikstet, for han mente jo at han hadde vært så forskrekkelig lur.
" Ha-ha-han trodde virkelig at han hadde … hihihi … at han hadde stjålet … hihihi…. det ene øyet mitt … hihihi. Og så … så lovte han meg alt jeg forlangte."
" Mmmmja," sa den blinde oldingen, "da er du nok blitt ordentlig lurt."
" Hv …a ! Er jeg blitt ordentlig lurt?"
" Mmmmja, du er nok det. For tenk nå om kjøpmannen bil at dere skal rive ut et øye begge to, og veie dem, slik at han kan se at de virkelig er av helt samme sorten? Da blir du like blind som jeg er nå, men han har da det ene øyet sitt igjen iallefall."

Så kom skomakeren frem. " Meg lurte han nå ikke da," sa han stolt. "Han lovet meg noe jeg kom til å bli glad for, og nå krever jeg hele formuen hans!"
" Mmmmja," sa den blinde oldingen, "da er du nok blitt lurt ordentlig, du også. Tenk nå om han kommer til deg og sier: - I dag har sultanen seiret over fiendene sine og jaget dem på flukt. Er du ikke glad for det? Svarer du jo, så tar han skoen sin og går, men svarer du nei, mister du hele det tykke hodet ditt."

Og nå kom han frem, han som kjøpmannen hadde lekt panteleker med. Han var kjent som den verste luringen i hele byen, så alle var sikre på at nå skulle iallefall kjøpmannen få punge ut. " Jeg dømte ham til å drikke opp hele havet," sa mannen, "og greier han ikke det, så må han betale meg nesten alle de pengene han eier."
" Mmmmja," sa den blinde oldingen og smilte i skjegget, "da er du nok blitt ordentlig lurt, du også."
" Er … er jeg blitt lurt?" ropte mannen rasende.
" Mmmmja, du er nok det," klukket oldingen. "For tenk nå om han ber deg stoppe igjen alle de elvene som renner ut i havet først?"
" Stoppe igjen alle elvene som renner ut i havet?"
" Mmmmja. For han har jo bare lovt å drikke opp vannet som er i havet, ikke alle de elvene som renner ned i det."

Morgenen etter traff kjøpmannen først ham som han hadde lekt i panteleker med.
" Nå får du jamen begynne å drikke!" ropte mannen.
" Ja, jeg får vel det," svarte kjøpmannen. "en først får du nå stenge igjen alle elvene som renner ned i havet."
Så skjønte mannen at han var blitt lurt, og han slapp ikke bort før han hadde betalt hundre gullstykker.
Nå gikk kjøpmannen til skomakeren og ropte inn til ham:
"Har hørt at sultanen har slått fiendene sine og jaget dem på flukt? Det er du vel ordentlig glad for?"
Jo, skomakeren måtte jo si at han var svært glad for det, og så tok kjøpmannen skoen sin og gikk sin vei.
Den neste han møtte, var den enøyde. "Hu ff, ja det var det øyet jeg hadde stjålet fra deg,"sa han og gjorde seg riktig trist i stemmen.E du nå helt sikker på at det er jeg som har tatt det?"
Jo, mannen var skråsikker på det. 
"Da vet jeg ikke bedre enn at vi får ta og rive ut et øye hver og veie dem,"sa kjøpmannen.

Den enøyde kjeltringen skjønte at nå var han nok blitt lurt, og så ville han løpe sin vei. Men kjøpmannen holdt ham tilbake, og gav seg ikke før mannen hadde betalt hundre gullstykker.

Så gikk kjøpmannen til vertshusholderen som hadde kjøpt sandeltreet av ham. "Ja, det var nå liksom betalingen for det sandeltreet jeg skulle ha da," sa han.
"Jeg pleier ikke å knusle," svarte mannen, "så jeg betaler deg gjerne en sekk full av gull, jeg."

"Ja, det får en jo si er god betaling," sa kjøpmannen. "Men jeg vil heller ha en sekk med lopper, den ene halvparten hunner og den andre halvparten hanner."
"Nei, vær nå litt rimelig, da menneske," bad vertshusholderen.
"Hva i all verden skal du med alle de loppene? En sekk med gull må da være mye likere å ha."

"Nei, lopper vil jeg ha," sa kjøpmannen. "Og gir du meg ikke det, så melder jeg deg til dommeren."
Ja, så måtte vertshusholderen betale ham mange hundre gullstykker for at han ikke skulle sende ham på straff. Men kjøpmannen vendte lykkelig og glad tilbake til Samarkand.

Den vesle krøplingen

I Kaschgarl levde det en gang en skredder som hadde slik en nydelig kone. En dag han satt i kjøpmannsboden sin ute på torget, kom det en liten krøpling bort til ham og gav seg til å synge og slå på tromme. Skredderen syntes godt om småen og tok ham med seg hjem for å glede kona si.
Hun hadde nettopp laget ferdig kveldsmaten, og nå satte hun frem et fat med fisk for mannen og den vesle fyren. Men så, mens de satt og spiste, var krøplingen så uheldig at han svelget et fiskeben og falt om på gulvet som død.
Skredderen og kona hans ble ute av seg av redsel, for nå ville sikkert folk komme til å tro at de hadde drept ham. Men skredderen fant på råd. Han og kona tok krøplingen mellom seg og bar ham bort til en jødisk doktor. De banket på døren, og en pike kom og lukket opp.
" Å, vi har med oss en syk mann," sa skredderen. "Herren din må gi ham noe medisin."

Men mens piken var inne for å hente doktoren, la skredderen og kona hans krøplingen øverst på trappen og løp hjem det beste de hadde lært. Doktoren skyndte seg ned for å ta seg av den syke, men da han kom ut på trappen, var det blitt så mørkt at han ikke så krøplingen som lå der. Og så sparket han til ham, så han rullet nedover alle de harde trinnene.
" Fort! Fort! Kom med lys!" ropte han til piken. Da hun kom med lyset og han fikk se den døde mannen, trodde han at det var han som hadde drept ham, og han ble så redd at det var bare så vidt han ikke besvimte.
Da han fikk summet seg litt, tok han krøplingen under armene og slepte ham opp på kammerset, og så ropte han på kona si.
" Kone, kone!" jamret han. "Jeg kom til å drepe denne mannen her, og nå kommer vi sikkert for dommeren begge to!"

Men kona var nok sluere enn mannen sin.
" Pytt, er det ikke verre," sa hun. "Ta du ham under armene, så tar jeg ham i bena. Så bærer vi ham opp på taket og slipper ham ned gjennom pipa til muselmanen  som bor ved siden av oss."

Jo, dette syntes doktoren var et godt råd. De bar ham opp på taket, bandt et tau under armene på ham og firte ham forsiktig ned gjennom pipa. Men den døde krøplingen ble stående rett opp og ned, akkurat som han skulle være lys levende.
Utpå kvelden kom muselmanen hjem fra gjestebud. Da han så at det stod en mann rett opp og ned i peisen, trodde han det var en tyv, og så slo han til ham så han deiset over ende på gulvet.
Men da muselmanen så at mannen var død, ble han redd.
" Å nei og nei! Hva er det jeg har gjort? Har jeg ikke slått mannen aldeles i hjel! Nå gjelder det nok livet mitt, om ikke Allah forbarmer seg over meg!"

Da han var kommet seg litt av skrekken, bar han krøplingen ut på gaten og stilte ham opp etter en vegg. Om litt kom det en kristen kjøpmann forbi. Han hadde nettopp falt og slått seg nokså stygt, og nå satte han seg innmed veggen for å børste seg litt. Mens han drev med det, kom han borti krøplingen, og straks falt den døde mannen over ham. Men kjøpmannen trodde han ble overfalt, og slo krøplingen midt i ansiktet.
I det samme kom vekteren forbi. Han så på klærne til kjøpmannen at han var kristen, og så ropte han: " Hei, du der! Hvorfor slår du den vesle fyren?"
" Han overfaller meg jo," sa kjøpmannen. "Jeg må vel ha lov til å forsvare meg."
" Ja, det har du jamen gjort ettertrykkelig," sa vekteren og bøyde seg over den døde krøplingen. "Du har jo drept han på flekken! Ja, dette blir nok en dyr historie for deg."
Vekteren tok kjøpmannen med seg til politimesteren, og politimesteren meldte saken til selveste sultanen.
" Det fins ikke noe som heter nåde for en kristen som har drept en muselmann," sa sultanen. "Bare heng ham opp!"

Kjøpmannen ble ført fra sultanen til fengsel og fra fengsel til galgen. Men akkurat som bøddelen skulle til å legge strikken om halsen på ham, kom muselmannen løpende, han som hadde funnet krøplingen i peisen sin.
" Stopp! Stopp!" ropte han. "Det er nok jeg som er morderen. Skynd dere å legge strikken rundt halsen på meg!"
Politimesteren syntes jo dette var litt underlig. Men han hadde ikke annet å gjøre enn å slippe muselmanen fri og ta jøden i stedet.
Denne gangen hadde bøddelen alt tatt til å stramme snoren. Men så kom plutselig skredderen løpende.
" Stans! Stopp!" skrek han. "Det er jeg som skal henges! Krøplingen der spiste kvelds hos meg. Han satte et fiskeben i halsen, og så døde han. Men jeg slepte ham bort til doktoren for at det skulle se ut som han hadde drept han."

Ja, så var det skredderens tur til å få strikken rundt halsen. Og denne gangen hadde bøddelen strammet snoren så mye at det nesten ikke var luft igjen i skredderen. Men så kom det bud fra sultanen at både skredderen, doktoren, muselmanen og den kristne kjøpmannen straks skulle føres til ham.
Politimesteren ble også med, og da de kom inn i salen, kastet han seg for føttene til sultanen, og fortalte hele historien. Imens ble krøplingen bådet inn og lagt på gulvet.

Men nå var en barber kommet til, en mann på nitti år. Han gjaldt for å være en dugelig sårlege. Nå stod han og så på krøplingen og klødde seg i det gamle hodet sitt. " Mja," sa han, "hvis han der er død, så er vi ikke levende noen av oss!"

Han tok noe medisin frem fra tasken sin og gav seg til å gni krøplingen. Og plutselig begynte småen å røre på seg! Etter en stund åpnet han øynene, og litt senere strakte han ut bena og armene, og før noen visste ordet av det, stod han lys levende midt på gulvet! Han som var drept av ikke mindre enn fire fullvoksne karer.
Sultanen ville gjerne at skredderen, doktoren, muselmanen og den kristne kjøpmannen skulle ha et minne om denne underlige opplevelsen, og så gav han dem en nydelig drakt hver, som de måtte ta på seg med én gang.
Men gamlingen som hadde vekket krøplingen til livet igjen, ble utnevnt til sultansk hoffbarber.

Fiskeren og ånden

Det var en gang en fisker som var så fattig at det vare var så vidt han greide å underholde kona og de tre barna sine. Hver morgen drog han ut på fiske, men han hadde gitt det løfte at han aldri skulle kaste garnet sitt mer enn fire ganger om dagen.
Da han trakk garnet en morgen, kjente han at det var fryktelig tungt, og han gledet seg svært til å se den fine fangsten. Men så lå det bare et eselskjelett i garnet, og det hadde til og med revet i stykker en hel del av maskene. Ja, fiskeren bøtte nå garnet sitt så godt han kunne, og så kastet han det ut for annen gang. Men nå fikk han bare sand og tang. Slik gikk det den tredje gangen også.

Imens var det blitt lys dag. Nå var fiskeren en from muselman. Derfor holdt han andakt og bad: " Allah, du vet jeg har lovet å kaste ut garnet mitt bare fire ganger om dagen. Nå har jeg kastet det ut tre ganger, og ingen ting har jeg fått. Hjelp meg slik at det fjerde kastet blir stort og fint!"
For fjerde gang kastet fiskeren farnet sitt, og denne gangen ble det så tungt at det bare var så vidt han var kar om å få trukket det inn. Jo, nå hadde nok Allah hørt bønnen hans og gitt ham riktig stor og fin fangst. Men da han fikk trukket inn garnet, så lå det vare en messingkrukke i det!
Fiskeren ble jo svært skuffet, som rimelig kan være. Men han tenkte at han fikk nå ta opp krukken og prøve å få solgt den til en gullsmed. Han vendte og dreide på den og ristet den både vel og lenge for å se etter hva det kunne være nede i den. For den var lukket med en solid kork og forseglet med et stort blysegl, akkurat som det skulle være noe verdifullt i den. Fiskeren tok kniven sin og skar bort seglet, men enda han satte krukken opp ned, kom det ingenting ut. Nei, så var det vel ikke noe i den da. Men da han vendte den igjen, kom det med ett en tykk røyk ut av den. Røyken bredde seg som tåke over stranden og havet, og plutselig formet den seg til et digert spøkelse! Fiskeren ble så redd at han greide ikke å røre seg av flekken.
" Salomo! Salomo!" ropte spøkelset. "Allahs store profet, ha nåde med meg! Aldri skal jeg gjøre mot din vilje mer!"
" Hva er det du sier, store ånd?" ropte fiskeren forbauset. "Salomo er jo død for atten hundre år siden! Hvorfor er du nå forresten kommet ned i den krukken?"
"Uuh!" sa ånden. "Jeg er en av de åndene som satte seg opp mot Allahs vilje og han ville ta imot den store profeten hans, Salomo. Til straff for det puttet han meg ned i denne krukken og kastet meg i havet. Det første hundreåret jeg lå der nede, lovet jeg at den som fant meg, skulle bli den rikeste mann på jorden. Det andre hundreåret lovet jeg å gi ham alle skatter i verden, det tredje hundreåret at han skulle få oppfylt tre ønsker hver dag, hva han så bad om. Men ingen fant meg. Da ble jeg sint og svor at den som fant me, skulle dø! Nå har du funnet meg, og nå må du dø. Men du skal få velge seg hvordan jeg skal drepe deg."

Det var jo grusomt for fiskeren å høre dette, og som rimelig kan være, tok han seg til å jamre seg sårt.
" Å, stakkers, stakkars meg! Aldri har jeg hørt maken til utakknemlighet. Her redder jeg deg ut av krukken, og til takk vil du drepe meg. Ha barmhjertighet med meg, og Allah vil lønne deg rikt!"
" Nei, dø må du. Skynd deg nå å si hvordan jeg skal drepe deg!
"Jaja," sa fiskeren, "når det ikke er noen vei utenom så. Men "svar meg nå først på en ting." Ja, ånden lovet å gjøre det.
" Jeg vil gjerne vite om du virkelig har vært inne i den krukken."
" Javisst har jeg det," svarte ånden.
" Mja, jeg lurer nå litt på det," sa fiskeren. "Krukken er jo så liten at det er bare så vidt en av føttene dine kan komme ned i den. Og så sier du at hele kroppen din har vært nedi. Nei …"

Men ånden svor på at nede i krukken hadde han vært.
" Mja, jeg tror det nå ikke før jeg har sett det selv," sa fiskeren.
Da forvandlet ånden seg til røyk igjen og forsvant inn i krukken. Straks puttet fiskeren proppen i og satte på seglet.
" Hahaha!" lo han. "Nå er det din tur til å fortelle hvordan du vil dø! Forresten så vil jeg ikke drepe deg. Jeg vil heller kaste deg ut i havet igjen."
Men nå var ånden blitt så spak og ynkelig at han riktig lå og pep nede i krukken. " Nei, men fisker da," sa han, "du må da ikke finne på noe sånt. Du skjønner da vel at det bare var en spøk det jeg sa i stad."
" Det tullet der kan du spare deg," sa fiskeren. "Har du ligget på havets bunn i atten hundre år, så har du sikkert ikke vondt av å ligge der en stund til. I stad var det jeg som tigget deg om livet, men du var like hard, du, så nå kan du ha det så godt."
" Å fisker, kjære vennen min!" ropte ånden. "Vet du ikke at en bør gjengjelde vondt med godt? Slipp meg ut, så skal jeg gi deg et middel så du kan bli en styrtrik mann."

Ja, dette ble for mye for fiskeren. Han tenkte på de sultne ungene sine, og så sa han: " Jeg får vel høre på deg da. Sverg at du holder løftet ditt, så skal jeg slippe deg ut."
Ånden svor, og fiskeren tok proppen ut av krukken. Straks steg røyken til værs og ble til en ånd igjen. Det første ånden gjorde, var å gi krukken et veldig spark, slik at den fór langt ut over havet. " Men hva er det du gjør for noe, ånd?" ropte fiskeren forferdet. "Du har vel ikke tenkt å bryte eden din?"
" Nei," svarte ånden, "det var bare moro å skremme deg litt. Ta nå garnet ditt og følg meg."

Det gikk over fjell, og det gikk over dal. Endelig kom de til et vann. Der stanset ånden og sa: " Nå kan du kaste ut garnet ditt, så får du fisk." Jo, fiskeren tvilte ikke på det, for fisk var det så mye av at vannet rent kokte. Men det rare var at det var så mange forskjellige farger på fisken. Noen var røde, noen hvite, noen blå og noen gule.
Fiskeren drog inn fire fisker i garnet, og alle hadde forskjellige farge, Slik fisk hadde han aldri sett før, og han kunne ikke bli trett av å stirre på dem, så vakre var de.
" Gå til sultanen med fangsten din," sa ånden, "så vil han gi deg flere penger for dem enn du noen gang har sett. Hver dag kan du fiske her. Men vokt deg så du ikke kaster garnet mer enn én gang om dagen."
Da han hadde sagt det, trampet han i jorden. Det ble en stor revne, og så var ånden borte.

Sultanen ble full av undring da han så de fine fiskene.
"Få straks tak på kokken som jeg fikk av den greske keiseren," sa han. "Jeg er viss på han kan koke dem slik at de kommer til å smake fint."
Men fiskeren fikk fire hundre gullstykker. Så mange penger hadde han aldri sett. Han brukte pengene slik det sømmer seg for en klok mann. og verken han eller familien hans manglet noen ting så lenge de levde.

Kalif for en dag

Den gang da Harun al Rasjid regjerte, bodde det en svær rik kjøpmann i Bagdad. Den eneste sønnen hans, Abu Hassan, var 30 år, og han hadde alltid levd et pent og skikkelig liv. Men så døde kjøpmannen, og Abu Hassan arvet hele formuen hans. Da tenkte han at nå skulle han sannelig nyte livet, slik som andre unge rikfolk gjorde. Den ene halvdelen av formuen kjøpte han eiendommer for, den andre ville han bruke til å more seg for.
Han fikk en mengde venner, for alle likte jo å være sammen med den flotte rikingen. Men så en dag var alle pengene borte, og med pengene forsvant også vennene.
Det var ikke så farlig med Abu Hassan, for han hadde jo halvdelen av pengene sine igjen ennå. Men han tenkte det kunne være moro å prøve vennene sine, derfor lot han som han ikke hadde mat til munnen, og så gikk han til dem og bad om hjelp. Men ikke én av dem ville høre på ham, ja - noen gjorde som de ikke kjente han engang.
Da svor Abu Hassan at han aldri skulle vise gjestfrihet mer mot noen i Bagdad. Hver kveld ville han ha en gjeng hos seg til kvelds, men det måtte være en fremmed, og han skulle bare få lov til å komme den ene kvelden.
Hver dag satt han nå nede på bryggen i Bagdad. Og når det kom en fremmed forbi, bad han ham med seg hjem og lot ham bli i huset natten over. Men om morgenen sa han til gjesten: " Bli ikke forbauset, men nå må nok vennskapet vårt være slutt. Allah være med deg!"

Slik drev han på en lang tid. Men så en dag kom selveste kalifen, Harun al Rasjid, forbi. Abu Hassan kjente han ikke igjen, for kalifen var kledd ut som kjøpmann.
" Herre," sa han, "jeg ønsker deg velkommen til Bagdad og ber deg gjøre meg den ære å spise kvelds hos meg."
Kalifen syntes ikke han kunne si nei til den vennlige innbydelsen, og så ble han med Abu Hassan hjem. Deilig mat fikk han, og verten var så morsom at han smilte og lo nesten hele kvelden.
" Jeg vet nesten ikke hvordan jeg skal få lønnet deg for denne hyggelige kvelden," sa kalifen. "Er det ikke noe jeg kan gjøre for deg?"
" Nei, det er det nok ikke," svarte Abu Hassan. "Jeg har det så bra på alle måter som jeg kan ha det. Det eneste som ergrer meg, er presten vi har i denne delen av byen. Både han og de andre ved moskéen er noen store hyklere. De gjør ikke annet enn å sladre og skape splid mellom folk. Hadde jeg bare vært Harun al Rasjid en eneste dag, så skulle jeg nok ha ordnet opp."
Kalifen moret seg svært over dette, og så fant han på at nå sklle han lage en morsom historie av forslaget til Abu Hassan.
Uten at Abu Hassan merket det, helte han sovepulver ned i glasset hans, og Abu Hassan stakkar, sovnet inn med én gang, og nå sa han til ham at han skulle ta Abu Hassan på skuldrene og bære ham hjem til palasset.
Slaven bar Abu Hassan opp på soverommet til kalifen. Der kledde han av ham og la ham i den fine sengen. Da det var gjort, samlet kalifen alle tjenerne sine om seg og sa: " Nå vil jeg at dere skal vise denne mannen samme ærbødighet som dere viser meg, herskeren over alle troende. Og når han våkner, skal dere behandle ham akkurat som han skulle være kalif."
Så gikk Harun al Rasjid og la seg. Men tidlig morgenen etter stod han opp og gikk inn i værelset ved siden av soveværelset sitt. Gjennom et hull i veggen kunne han se Abu Hassan ligge i sengen og sove.
Utpå morgenen våknet Hassan. Han så seg nokså forbauset omkring, og det er jo ikke å undres over. For dette var nå det fineste værelset han noen gang hadde sett. Her var gylne vaser og silkeforheng og kostbare tepper. Og her var svarte tjenere som knelte rundt sengen hans. og skjønne danserinner som danset og sang for ham.
En tjener kom bort til sengen og sa: " Herskeren over alle troende! Det er tiden til å stå opp og forrette andakten. Morgenrøden lyser alt inn gjennom vinduene."
Abu Hassan satte seg opp i sengen og myste opp mot tjeneren. Han lurte på om han var et virkelig menneske eller en slags drømmeskikkelse.
Men så sa tjeneren: " Herskeren over alle troende! Jeg tillater meg i ydmykhet å minne om at det er tiden til å bestige tronen og holde råd. Øverstebefalende over arméen, stattholderen og hele hoffet venter på at dørene til rådssalen skal bli åpnet."
" Oppriktig talt," sa Abu Hassan og klødde seg i håret, "er det meg du snakker til, eller er det tvert imot til en ganske annen?"
" Opphøyde majesteter," svarte tjeneren, "slik taler du bare for å sette meg på prøve. Er du ikke herskeren over alle troende og stedfortrederen for profeten?"
" Jo, du sier noe," sa Abu Hassan og lo høyt. "Nei, mellom oss sagt så er jeg bare en alminnelig kjøpmann. Si meg nå hvor jeg er henne, så skal du få et stort, fint gullstykke."
Men tjeneren holdt på sitt. " Du er herskeren over alle troende og stedfortreder for profeten."
" Jaja, jeg skjønner at det ikke nytter med deg," sa Abu Hassan og vinket på en slavinne. "Kom hit, min skjønne, og bit meg i fingeren, så jeg kan få vite om jeg sover eller er våken."
Og slavinnen bet til så Abu Hassan satte i et høyt vræl.
" Jo, det er ingen tvil om at jeg er våken," sa han og gned fingeren sin. "Men dette er da oppriktig talt nokså rart, syns dere ikke?"

Han reiste seg opp i sengen for å stå opp. Straks ropte alle sammenn: " Herskeren over alle troende! Allah gi deg en lykkelig dag!"
" Tøv og tull dette med herskeren over alle troende," mumlet Abu Hassan ergelig, men tjenerne styrtet til og hjalp ham å få på seg de fine klærne som var lagt frem til ham. Og det nyttet ikke hva han sa, nå måtte han inn i rådssalen og sette seg på tronen.
Storvesiren kastet seg for føttene hans og sa: " Herskeren over alle troende! Alle embetsmennene dine står utenfor og venter på å få lov til å komme inn og hylle deg."
" Jaja," sa Abu Hassan, "er det ikke annet de vil, så la dem det."

Nå kom alle hoffmennene inn, og det var ikke måte på så fine de var. Først hilste de ærbødig på Abu Hassan, så trakk de seg tilbake til plassene sine, for nå skulle forhandlingene begynne. Storvesiren holdt en lang tale, og sa at nå måtte staten gi penger til ditt, og nå måtte staten gi penger til datt. Abu Hassan tenkte som så at skal det være, så skal det være, og så opptrådte han akkurat slik han tenkte kalifen ville gjøre. Var det penger til en god sak det gjaldt, så sa han at jo, det skulle staten betale, men var det en sak han syntes var dårlig, sa han nei.
Men så fikk han øye på politimesteren. " Kom hit, politimester," sa han. "Nå skal du gå til den moskéen som står i en gate mellom to kjøpmannsbuer. Der finner du en prest og fire oldinger med søvgrått skjegg. De fire oldingene skal ha fire hundre slag under fotsålene, presten skal ha fem hundre. Når du vel er ferdig med det, skal du sette dem opp på hver sin kamel, slik at de vender ansiktet mot halen på dyret, og så skal du la dem ri gjennom hele byen. Men foran dem skal det gå en utroper som skriker så høyt han bare kan: Slik skal det gå med alle som farer med sladder og som setter naboene opp mot hverandre."
Politimesteren la hånden på hodet. Det var tegn på at han ville gjøre akkurat som Abu Hassan hadde sagt. Etter en stund kom han tilbake og sa at nå hadde presten og de fire oldingene fått sin straff.
" Utmerket," sa Abu Hassan, og så vendte han seg til storvesiren: "Få hit skattemesteren og la ham ta med seg en pose med tusen gullstykker. Den skal du gi til Abu Hassans mor, hun bor i samme del av byen som presten og de fire oldingene."
Men etter alt det rare som nå hadde hendt, var Abu Hassan blitt så forvirret at han virkelig trodde at han var kalif! Da han var ferdig i rådet, ble han ført gjennom en rekke praktfulle saler og inn i spisesalen. Han satte seg til bords, og syv skjønne slavinner stod omkring ham og viftet med store vifter. Det var ikke så nødvendig med denne viftingen, syntes Abu Hassan, og han bad like godt slavinnene sette seg ved bordet. De gjorde da det, men så snart han var ferdig med å spise, sprang de opp og hentet et gullfat som han skulle vaske hendene sine i.
Nå ble Abu Hassan ført inn i en sal som var så fin at den skinte av perler og diamanter. På bordet stod syv sølvflasker, gylt med kostelig vin, og syb praktfulle krystallglass. Syv vakre piker vartet ham opp og skjenket alle glassene fulle med vin.

Men med ett kjente Abu Hassan at han begynte å bli så merkelig søvnig. Hodet hans falt ned på brystet, og øynene gled igjen. For nå hadde en av slavinnene helt sovepulver i glasset.
Så snart han var sovnet, kom det noen slaver og hentet ham. De tok på ham hans egne klær og bar ham bort i huset der han bodde. Da Abu Hassan våknet dagen etter, lå han i sin egen seng igjen. Men han trodde nok han var kalif enda, og så ropte han høyt at nå fikk tjenerne komme å kle på ham med én gang.
Moren hørte at han ropte, og gikk inn til ham for å se om det var noe galt på ferde. " Hva i all verden går det av deg?" spurte hun forskrekket. "Du er nå vel aldri blitt syk, sønnen min?"
" Sønnen din?" sa Abu Hassan. "Hva er det du tuller om? Jeg er herskeren over alle troende. Akkurat det er jeg. Sønnen din, hahaha …."
Nei og nei," jamret hun, "hva er nå dette for galskap? Du er sønnen min, Abu Hassan, og jeg er moren din."
Abu Hassan støttet hodet i hendene og tenkte seg godt om.
" Jamen tror jeg ikke du har rett," sa han. Men så sprang han opp og ropte: "Din gamle heks! Du prøver å lure meg! Du er ikke moren min, og jeg er ikke sønnen din. Jeg er herskeren over alle troende! Ja, det er jeg det."
Moren gråt og bar seg, hun, vet du, for hun syntes jo det var for galt at sønnen hennes skulle tulle sånn.
Nei og nei, hva er det som er hendt nå? I går var politimesteren her og prylte opp både presten og de fire langskjeggede oldingene, litt senere kom storvesiren med tusen gullstykker til meg, og nå sier sønnen min at han er herskeren over alle troende!
" Vil du tie med det dumme pratet ditt!" skrek Abu Hassan og begynte å rase som en gal mann.
Imens var kalifen kommet for å se hvordan det stod til med ham. Da han hørte at spøken hans hadde tatt slik en sørgelig slutt, gikk han inn og fortalte hele historien til Abu Hassan og moren hans. Abu Hassan kunne ikke annet enn å le når han tenkte på presten og oldingene og alt han hadde satt i sving mens han var herskeren over alle troende.

Men kalifen likte Abu Hassan fordi han var slik en grei og morsom kar. Han besøkte ham rett som det var, og han gjorde ham både rik og lykkelig.