Noen molboer kom en dag inn på en kro, hvor de pleide å drikke øl. Da de tellet etter hvor mange penger de hadde, oppdaget de at de ikke hadde nok til å slukke tørsten.
De drøftet da hva de skulle gjøre. En av dem fant på at de først skulle drikke noen mugger med vann, og så øl for de pengene de hadde.
Dette syntes alle var et godt råd, men da de hadde drukket vannet, hadde de ikke lenger lyst på øl. Bare en av dem var fremdeles tørst og ga seg i kast med ølet.
Da verten, som var en stor skøyer, så det, puttet han en spekesild ned i ølkruset. Da molboen holdt kruset for munnen og pøste ølet i seg, fikk han spekesilden på tungen. Men han ga den bare et bitt med tennene, lot den gli rett ned og skyllet etter med mer øl. Da de andre så det, spurte de ham hva han hadde fått i halsen. "Å, det var bare en humleknopp," svarte han.
En gang noen molboer satt sammen og ville telle hvor mange de var, viste de tydelig at de var gode regnemestere.
Da de gikk hjemmefra var de syv, det visste de. Men ingen av dem kom lenger enn til seks da de tellet, fordi alle glemte å ta med seg selv. Dette satt de lenge og lurte på. De kunne ikke få det til å bli mer enn seks, men de savnet heller ikke noen. Heldigvis kom det en mann forbi, og de ba ham si hvor mange de var.
Han tellet til syv, men klarte allikevel ikke å overbevise dem. Da tok han dem med bort til en stor og fersk kukake som lå på veien og ba dem legge seg ned og stikke nesene sine i den. Etterpå kunne de telle hullene.
Det gjorde de; og nu kunne hver av dem telle syv huller.
En annen gang var molboene i like stor forlegenhet som da de skulle telle hvor mange de var. Noen av dem hadde satt seg ned på bakken i en stor ring, men da de ville reise seg igjen, kunne de ikke finne rede på sine ben.
Så de ble sittende; de trodde nemlig at de ikke kunne reise seg opp. De spurte en mann som kom forbi om hva de skulle gjøre for å finne sine egne ben.
Først viste han dem hvilke ben som tilhørte hvem, så foreslo han at hver av dem skulle trekke til seg sine ben og reise seg. Da det ikke hjalp, fant han på råd; han tok en kjepp og slo først den ene over bena, deretter den andre, så den tredje og så videre. Det hjalp. Han som ble slått trakk fort bena sine til seg.
Da kongen en gang skulle komme til Mols, samlet fogden folket på tingstedet og stilte dem opp til mønstring. For at alt skulle gå skikkelig for seg, formante han dem og sa at når de skulle hilse på kongen, skulle de bare se på ham og gjøre nøyaktig som han gjorde.
Da fogden med verdige skritt nærmet seg kongen og ville bukke dypt for ham, hendte det uhell at bukseselen hans røk. Da de andre så at fogdens bukser dalte, skyndte de seg også å stryke seil, og alle som én salutterte kongen i blanke messingen.
En sommer da kornet sto særlig frodig, slo storken seg ofte ned på åkeren til enav molboene, hvor den spankulerte frem og tilbake for å fange frosk. Dette var ikke molboene særlig begeistret for, for de mente at den tråkket ned kornet. De rådslo seg imellom om hvordan de skulle få jaget den bort. Til slutt besluttet de at gjetergutten skulle gå inn i kornåkeren og jage storken vekk. Men da gjetergutten var iferd med å gå inn etter storken, la de merke til at han hadde meget store og brede føtter, og de skjønte at han ville trampe ned enda mer korn enn storken.
Så de visste ikke riktig hva de skulle gjøre. Da kom en av molboene med det gode råd at de kunne bære gjetergutten gjennom kornet, slik at han ikke tråkket det ned. Alle syntes dette var et godt forslag. De gikk og hentet en grind, satte gjetergutten på den og lot åtte mann bære ham gjennom kornåkeren. Dermed var problemet løst, for gjetergutten trampet ikke ned noe korn med sine store støvler.
En molbo red inn til byen, hvor han kjøpte noen spekesild, som han ville ha med hjem. Da han ikke hadde noe å bære spekesildene i, tredde han dem inn på en snor og hengte dem på sadelknappen.
Underveis kom han forbi en kro og fikk lyst på et glass øl. Han steg av hesten og gikk inn. Da han hadde fått en del å drikke, fikk han lyst på en spekesild til ølet. Han gikk ut for å hente den, men da han løsnet på knippet, falt en sild ned på bakken. Molboen bøyde seg ned for å ta den opp, men fikk i stedet tak i en stor padde. Han var nu sterkt påvirket av alt ølet, og da han merket at padden beveget seg og ville hoppe fra ham, trodde han at spekesilden var blitt levende. Han grep til med begge hender, snappet padden og spiste den i en jafs. Da den kriblet i munnen hans, sa han: "Ja, enten du kribler eller krabler - ned skal du!"
En gang da molboene kjørte med tørrfisk til byen for å selge den, viste det seg at de ikke var særlig modige og svært redde for spøkelser. I nærheten av en skog spente de fra hestene og satte seg ned for å hvile ved foten av en bakke.
Da det led mot kveld fikk noen skøyerfanter øye på vognene oppe fra skogen. De fikk lyst på fisken, men siden de ikke var så mannsterke som molboene, måtte de finne på noe som kunne skremme molboene vekk fra vognene.
De ble enige om å ta et hjul, surre halm rundt det, sette fyr på halmen og la hjulet rulle nedover bakken til molboene. De var ikke i tvil om at de tapre menn da ville bli så redde at de løp sin vei.
Det begynte å bli mørkt, og molboene så at noen begynte å slå ild på toppen av bakken. De spurte hverandre hva i all verden det kunne være. En av de gamle molboene sa: "Det er Fanden selv!"
Da ble alle redde, og de ble enige om å synge en salme. Så stemte de i med: "Vår Gud han er så fast en borg, han er vårt skjold og verge." Men i det samme var skøyerne ferdige med sine forberedelser og dyttet hjulet nedover bakken.
Da molboene så ildhjulet komme rullende mot dem, ropte den gamle molbo: "Ja, Han kan verge så godt han vil, men jeg løper til skogs!" Så løp han, og alle de andre fulgte etter. Og så kunne tyvene i ro og mak forsyne seg av tørrfisken.
En annen gang, da noen av molboene var i Århus, kom de inn i kjøkkenet til en kjøpmann. Her hadde kokkepiken nettopp løftet en stor jerngryte bort fra varmen; den var full av erter og putret fremdeles da den sto på gulvet.
Dette syntes molboene var høyst besynderlig, og de ønsket seg også en slik gryte, som kunne koke uten varme. Derfor spurte de kjøpmannen hvor meget han skulle ha for den, og betalte ham det han forlangte.
Derpå dro de glade hjem med sin vidundergryte, lykkelige over at de ikke lenger behøvde å tenne bål for å få kokt mat. De kunne ikke vente med å prøve gryten helt til de kom hjem, derfor bestemte de at de ville koke ertesuppe med én gang, ombord i båten.
En av dem tok gryten for å fylle den med sjøvann, som de kunne koke ertene i. Men uheldigvis glapp taket, og gryten snak til bunns. Nå var gode råd dyre, og molboene visste ikke riktig hva de skulle gjøre for å få igjen gryten. Men til slutt ble de enige om at en av dem skulle hoppe i sjøen og hente den, mens de andre ble sittende i båten og vente.
Så jumpet en av dem overbord. Han ble lenge borte, og de andre begynte å lure på hva i all verden grunnen kunne være. De fleste mente at gryten måtte være for tung for ham, og de besluttet derfor at en annen skulle gå ned og hjelpe ham med å få den opp.
Så hoppet nestemann uti, men han kom heller ikke igjen. De andre ventet lenge, og kunne ikke begripe hvor det ble av dem. Til slutt sa en av dem til de andre: Nu vil vi ikke vente lenger; de er sikkert gått nedenom og hjem for å komme før oss andre."
Så rodde de hjem så fort de kunne og kom ganske riktig i land før sine venner.
En gang hadde en skøyer innbildt molboene at fienden var kommet til landet, og at han var underveis for å erobre Mols. Molboene ble enige om å sette seg i forsvarsberedskap; og derfor skulle noen av dem dra over til Århus og kjøpe en børse.
De dro avsted, og i byen kom de til en mann som hadde en gammel og rusten muskedunder, som hadde ligget under loftsbjelken i mangfoldig år. De spurte mannen hva han skulle ha for den, og betalte dobbelt så meget som den var verdt.
Så skulle de prøve om den kunne skyte. De ble enige om at én skulle holde børsen og fyre av, mens alle de andre skulle stå bak ham i en lang rekke og holde fast i hverandre.
Derpå gikk de ned til stranden og stilte seg opp. Den første siktet over mot Mols og fyrte løs. Men da skuddet gikk av, ga den rustne gamle børsen ham som sto forrest et så kraftig støt at han falt bakover og rev de andre med seg, slik at de falt overende alle sammen.
Da de omsider kom seg på beina igjen, fikk de seg en enda større skrekk i livet, for i det samme steg månen opp over Mols; og den var rød som ild. Dermed trodde molboene at hjemmene deres sto i fyr og flamme, og at de selv hadde skutt dem i brann.
De kastet skyteren i vannet, skyndte seg ombord i båten og rodde over til Mols av alle krefter.
Men da de nærmet seg halvøen var månen kommet høyere på himmelen, og da skjønte de at de hadde tatt feil. Nu ønsket de at de hadde beholdt børsen, men den lå på havets bunn.
Da molboene var kommet hjem etter denne ekspedisjonen og ikke lenger hadde noen børse å forsvare seg med, bestemte de seg for å redde hva de kunne for at det ikke skulle falle i fiendens hender. De var fremdeles redde for at han skulle overfalle deres halvø.
Det de var mest glad i og først ville redde, var kirkeklokken. Da de omsider fikk den ned fra tårnet, drøftet de hvordan de best skulle gjemme klokken, så ikke fienden skulle finne den. Til slutt ble de enige om å senke den i havet. De slepte den derfor med seg og fikk den ombord i en båt, så rodde de langt til havs og lot klokken gå over bord. Men først da de hadde kastet klokken i sjøen, begynte de å tenke seg om, og sa til hverandre: "Ja, nu er den nok skjult for fienden, men hvordan skal vi finne den når det blir fred igjen?"
En av dem, som innbildte seg at han var klokere enn de andre, spratt opp og sa: "Det er da en smal sak. Vi kan jo bare sette et merke ved den."
Så trakk han en kniv opp av lommen og skar et stort hakk i båtripen, der hvor de hadde lempet klokkenoverbord, og sa: "Se så, det var her vi senket den i havet."
Fornøyde seilte de så hjem igjen, og var aldeles sikre på at de skulle finne klokken etter det hakket de hadde skåret i båten.
En annen molbo, som ikke var så redd av seg, fant en dag en hvetekake på veien. Han hadde aldri sett en sånn før, og var lenge i tvil om han våget å røre ved den. Men da han så at hvetekaken lå helt stille, dristet han seg til å ta den opp. Han var faktisk så modig at han turde å bite i den.
Da han kjente at den smakte godt, sa han til en venn: "Hadde jeg nu bare hatt litt brød ved siden av, skulle jeg jamen spist den opp."
En gang da en molbo hadde slaktet en ku, holdt hans kone på med å lage blodpølser. Tilfeldigvis falt en stor pølse ned bak en gammel dragkiste, uten at noen savnet den. Da den hadde ligget en stund på sitt fuktige gjemmested, ble den muggen og lodden over det hele.
En dag ba konen mannen hjelpe henne med å flytte på kisten. Da han trakk den vekk fra veggen, fikk han øye på den mugne pølsen, som han trodde var et besynderlig dyr. Han ble så redd at han slapp kisten, og løp rundt til sine naboer og fortalte at et skrekkelig dyr var kommet inn i hans hus; nu måtte de hjelpe ham med å drepe det.
De tapre menn grep sine våpen, én tok en øks, en annen en høygaffel, en tredje et gjødselgrep, og fulgte med mannen. Men da de fikk øye på det fæle dyret, turde ingen av dem å nærme seg det. De ble stående utenfor med sine redskaper. Mens de sto der og kaldsvettet av skrekk, kom en hund settende. Den løp inn mellom bena på dem, snappet pølsen og spiste den opp.
Og da gikk det opp for de skamfulle molboer at det var en muggen blodpølse de hadde ført krig mot.
Ett år var spekesilden blitt så dyr at molboene hadde vanskelig for å skaffe seg denne maten, som de ellers satte stor pris på, særlig om vinteren. Så rådslo de seg imellom hvordan de skulle bære seg ad, slik at de slapp å kjøpe den dyre silden hvert år.
En av dem, som gjerne ville regnes for å være den klokeste, hevdet at når silden kunne yngle i vann, måtte såekesilden også kunne klare det. Han foreslo at de skulle dra til Århus, kjøpe en tønne spekesild og tømme den ut i gåsedammen. Når fisken så hadde formert seg, kunne de hvert år fange all den sild de hadde bruk for.
Dette mente alle var klok tale. De dro straks til byen, kjøpe spekesild, og vel hjemme igjen tømte de silden i dammen, for at den i ro og mak kunne yngle til neste år. Men da molboene året etter satte garn i dammen for å fange sild, fikk de ikke fatt i en eneste, hvor meget de enn strevet. Langt om lenge fikk de en stor, fet ål i garnet. Da skjønte de straks at her var kjeltringen som hadde slukt deres spekesild. De ble enige om at ålen skulle lide den hardeste og grusomste død; derimot kunne de ikke bli enige om hvordan straffen skulle fullbyrdes. Noen holdt på at synderen skule brennes, andre ville piske ham, atter andre at han skulle skjæres i stykker.
Men så var det en gammel molbo som selv hadde vært nær ved å drukne, og han hadde kjent hvor salt vannet smakte. Han hadde slett ikke likt å oppholde seg i det salte vann, og mente at ålen heller ikke ville like det. Derfor rådet han de andre til å ro ut på havet med ålen og drukne den. Alle syntes at dette var et godt råd, og derfor tok de ålen med i en båt og rodde så langt til havs at den ikke skulle klare å svømme til land igjen.
Da de mente de var kommet langt nok ut, slapp de ålen i vannet. Men ålen, som hadde vært så lenge på det tørre, ble henrykt da den atter var i sitt rette element, og slo begeistret med halen.
Da den gamle molbo så det, sa han: "Der ser dere hvor hard dødskampen er!"
Det var en gang en mann som skulle ut og kjerve. Da han kom bort i enga, fikk han øye på ei stor rogn. Det skulle bli bra til kjerv, tenkte han, og så klauv han opp i rognetreet og satte seg på ei tjukk grein og hogg innafor på greina.
Så kom to smågutter forbi.
"Pass deg, du mann, ellers detter du ned og slår deg forderva," sa den eine gutten.
"Å, hold kjeft! Vil du din unge lære gammalt folk!" sa mannen. Gutten lo og gikk sin vei.
Best som det var, sa greina "knakk" og gikk av, og der låg mannen på bakken. Så satte han seg opp og reiv seg bak øret.
"Det var mye til gutt, det, til å være førevis," sa han.
Og da guttene kom tilbake att, ropte han: "Hør, du gutt som var sannspådd! Kan du si meg når jeg skal dø?"
"Å ja, når Borken din sukker tre ganger på en time, så dør du," sa gutten.
Om kvelden skulle mannen kjøre heim et lass kjerv, og så spente han Borken for. Lauvet var tungt å dra, og da Borken kom til en bratt bakke, pusta den tungt.
"Hå hå, nå sukka den," sa mannen.
Og da de kom midt i bakken, pusta Borken tungt igjen.
"Ja, det var andre gangen, det," sa mannen.
Og da de så kom bakken opp, drog hesten tungt etter været.
"Ja, nå er det slutt på meg," sa mannen. "Men kan ikke jeg nytte deg lenger, så skal heller ingen annen ha gagn av deg," sa han til Borken.
Så spente han Borken fra lasset og jaga 'n inn i skauen, og så la han seg nesegrus på bakken.
Kjerringa gikk heime, hun, og venta på mannen. Til sist gikk hun ut for å se etter han, og da hun kom ned i bakken, låg han der. Kjerringa til å jamre og bære seg ille, og så tok hun i mannen for å dra han i hus.
"La meg bli, kjerring, jeg er dau, jeg," sa mannen.
"Ja, mye har jeg hørt og sett i mi tid, men aldri hørte jeg dau mann snakke," sa kjerringa.
Jo, mannen mente på at han var dau, for det hadde den kloke gutten sagt. Kjerringa skulle bare se til at han fikk en ordentlig begravelse, sa han.
Kjerringa gikk bort i skauen, hun, og skar seg en god hasselkjepp, og med den smurte hun mannen til han fikk det klart for seg at han var i live.
Så spurte kjerringa hvor Borken var blitt av. Ja, den hadde han jaga inn i skauen.
"Ta med deg ei grime og se til at du finner den igjen: Og det sier jeg deg, at det er ikke lønt å komme heim før du har Borken med deg," sa hun.
Så tok mannen ei grime i den eine neven og et matknytte i den andre, og han gikk vidt og bredt og spurte etter Borken sin, men ingen hadde sett den.
En dag kom han til byen, og som han spurte alle han møtte etter Borken, så var det en som trudde at det var kjøpmann Bork han spurte etter, og viste han dit.
Da mannen kom inn i bua, spurte han hvor Borken var.
"Han sitter der," sa handelsbetjenten og viste bort til kjøpmannen, som satt og skreiv ved en pult inne i kontoret.
Så gikk mannen inn og greip Bork i luggen.
"Fole, fole deg da, gutten min, så forandra du er blitt sia jeg skiltes fra deg," sa mannen og ville ha på grima.
Men kjøpmannen vart arg og kasta han ut av døra.
Og så gikk mannen og leita etter Borken i aust og vest, og har han ikke funnet den, så går han ennå.
Molboene har lang vei til skogs, og de må være oppe i god til når de skal hente ved. Tidlig en morgen kjørte en del av dem ut i skogen og skulle hente et tre de hadde kjøpt. Men på veien kom han som hadde kjørt først til å miste øksa si, og da de andre så det, trodde de han kastet den fra seg med vilje, og så slengte de øksene fra seg de også.
Da de nå stod ute i skogen, hadde de ingenting å hogge med, og de visste ikke sin arme råd, for de hadde ikke lyst til å reise tomreipes hjem heller. Da fant endelig en av dem på den utveien at de skulle trekke treet overende; men de hadde ikke noe tau med seg, og så måtte en av dem klatre opp i treet og legge halsen sin i kløfta mellom to greiner – og så skulle de andre dra’n i bena til treet knekket over.
Jo da, de drog og de drog, og til slutt ramlet de bakover alle sammen, og han de trakk i, fulgte med, men han hadde ikke noe hode på seg. Dette kunne de ikke begripe, de gikk rundt omkring og lette og lette, men nei, de fant ikke noe hode, for det satt igjen oppe i treet. Ja, så var det jo ikke mer å gjøre ved den tingen, de fikk se å komme seg hjem igjen.
Og så la de den hodeløse mannen opp i vogna og kjørte hjem til kona med’n og spurte om hun var sikker på at han hadde hatt hodet med seg da han drog ut om morgenen. «Det kan jeg ikke mins nettopp nå!» sa kona; men så stod hun og tenkte seg litt om: «Jo visst hadde han hodet med seg!» sa hun. «Han åt jo kål med det i morres før han drog avgårde.»
Noen molboer fant en gang et lommeur på veien. De tok det opp og så på det med største forundring; ingen av dem visste hva det var for en underlig tingest.
Men så var det en av dem som la merke til at det tikket. Da han hørte det, sa han at Fanden måtte være inne i uret, og kastet det forskrekket fra seg. Ingen av de andre turde heller røre det, men den eldste og modigste av dem fant en stor stein og kastet den på uret, som selvfølgelig ble knust og sluttet å tikke.
Da han hadde utført denne heltegjerningen, bøyde molboen seg ned for å høre om det fremdeles tikket. Det kom ikke en lyd. Da sa han stolt til de andre: Der kan dere se; jeg fikk ham til å tie stille."
Nu ble alle glade fordi de hadde overvunnet Fanden selv. De gikk sin vei og lot uret ligge.
Den gangen da molboene fryktet at fienden skulle komme og erobre Mols, og de, som før fortalt, hadde sørget for å redde unna kirkeklokken, løp de mann av huse for å gjemme seg selv og husdyrene mellom klittene.
En søndag så de folk gå til kirken. Etter at de først hadde vært oppe på høydene og forvisset seg om at de ikke kunne se noe til fienden, tok de mot til seg og fulgte etter de andre til kirken. Derfor kom de litt sent, nettopp mens presten sto og talte om en mann som hadde levet i utukt.
Den gamle klokkeren var falt i søvn under prekenen. Da han etter talen skulle begynne å synge, snublet han i forvirringen over disse ord: "Gå hen og gjør likeså!"
Da molboene hørte dette, styrtet de ut av kirken og ropte: "Fienden er i landet! Vi hørte i kirken at folk allerede er gått over til tyrkernes tro og flerkoneri! Det er best vi slipper kuene løs og redder livet."
Tre av dem hoppet i en båt for å redde seg over til fastlandet. Et stykke utpå ville den som satt bakerst i båten bytte åre med en av de andre. Da han reiste seg opp, gjeld han, gikk overbrod og trakk den andre med seg. Tredjemann fikk med nød og neppe halt de ombord igjen, men nu var de to så våte at de måtte gjøre vendereis. Vel iland trakk de de dyvåte klærne av seg og hengte dem opp på noen fiskegarn, som var utspent til tørk på stranden. Selv la de seg i solen og dekket sine nakne kropper med tang.
De andre molboene, som også var flyktet, fikk øye på dem og trodde det var fienden som hadde gjemt seg bak garnene. Da de oppdaget at det bare var to av dem, gikk noen av de modigste frem for å slå dem ihjel. Da ropte de to som satt der splitter nakne: "Fred! Fred!"
Da de hørte det, ble de glade og løp for å fortelle sine venner at nu var det fred i landet, for de hadde sett to havguder som ropte "Fred, fred" til dem.
Så hentet de sine husdyr og dro hjem igjen, og hele veien sang de: "Fri oss fra paven og tyrkernes velde."
Men siden fikk de vite at det var klokkerens søvn og forsnakkelse som var grunnen til hele ståheien.
En gang da molboene var i Århus, så de et skip komme seilende med en liten båt på slep. De trettet lenge om hva det kunne være; noen mente at det var en selhund, andre at det måtte være en hval. Men da skipet kom nærmere, så de jo at det var en båt, og da fant de ut at den lille båten måtte være skipets unge.
Molboene hadde lenge ønsket seg et stort skip, men hadde ikke hatt råd til å kjøpe et. Nu ble de enige om å kjøpe den lille båten, i håp om at den snart ville vokse til og bli like stor som sin mor.
De forhandlet med skipperen. Han forlangte 12 mark for båten, og det syntes de var for dyrt. De bød ham så seks riksdaler, som de mente var mindre.
Så fikk de båten, og ville straks prøve om den var sterk nok til å frakte dem alle hjem til deres halvø. De gikk ombord, men utpå havet var det stiv kuling, og båten vippet og slingret nokså voldsomt. Nei, se hvor sprelsk den lille stakkar er, han slår bakut, sa de da. Det ender vel med at han kaster oss alle overbord. Vi kan ikke styre ham; hva i all verden skal vi gjøre?
Den klokeste av dem sa: "La oss finne et sterkt tau og lage en tømme; den kaster vi over nesen på ham, så skjønner han nok at han må lystre og ta oss med."
Men båten ble bare enda mer ustyrlig, og da trodde de at de holdt tauet for stramt.
Den kloke sa da: "Hør her, karer, han er jo bare en folunge. Han er ikke vant til å ha grime på seg. En av oss må gå ut og lede ham."
En av molboene hoppet straks uti for å trekke folungen. Da han ble borte, trodde de at ungen hadde slitt seg løs fra ham. Da ble de redde for at skipsungen skulle løpe hjem til moren sin igjen med dem alle sammen, derfor hoppet to mann til ut for å trekke den. Men de ble også borte, og de andre trodde da at de var gått nedenom og hjem.
Endelig nådde de land. De fortøyet skipsungen ve stranden, hvor det vokste masse grønn tang. Og de flyttet stadig båten i håp om at den skulle spise av tangen og bli like stor og tykk som sin mor. Da den hadde ligget der en måneds tid, og de ikke kunne se at den var blitt større, kalte de hele folket sammen for å rådslå om hva de skulle gjøre. Omsider ble de enige om å sette båten midt i sin frodigste eng, for der måtte vel ungen kunne trives.
Som tenkt, så gjort; de flyttet båten rundt på engen i en hel måned, men det var helt forgjeves; den hverken spiste eller vokste. Da trodde de at skipperen hadde lurt dem. De bebreidet seg selv at de hadde kjøpt båten, for de burde jo ha skjønt at ungen var en svekling, siden moren hadde måtte slepe den etter seg. Deres egne føll kunne jo gå selv.
De fant ut at enten måtte de bytte den bort eller betale skipperen for å la den være hos moren sin et år til.
Dette siste forslaget syntes de var det beste. Derfor satte de båten på vannet for å ro den tilbake til skipperen. Da den begynte å vippe på bølgene igjen, sa en av dem: "Se, det er liv i ham fremdeles. Han er sikkert glad fordi han skal tilbake til moren sin."
Da de kom til skipperen, betalte de ham seks riksdaler til for at ungen skulle være et år hos sin mor, til den hadde lært å spise selv.
Da molboene kom hjem fra ferden med skipsungen, fortalte de sine landsmenn om den handelen de hadde gjort med skipperen. Men da kom de på at de ikke hadde sett noe til de tre karene som skulle trekke ungen.
De klødde seg i hodet og spekulerte lenge på hvor de kunne ha tatt veien. Kanskje de hadde gått seg vill på havet og var gått i land et annet sted?
De ble enige om å sende folk avgårde for å lete etter de tre pluss en ku, som også var blitt borte for dem. Alle steder de kom, spurte de om noen hadde hørt om tre menn og en ku, som var forsvunnet.
Til slutt kom de til Århus. Der fant de ut at de skulle spørre en "hører". En hører er det samme som en lærer i den høyere skole. De fikk vite at det var en hører ved Latinskolen, som lå like ved kirken.
Dit gikk de, og da de traff mannen, spurte de om han hadde hørt noe til deres tre venner og kua. Høreren beklaget at han ikke hadde hørt noe som helst. Da sa molboene: "Og De skal være hører! Når De ikke engang kan høre det som folk leter etter; da er De ikke noen ordentlig hører, men bare en lytter.
Det er en kjent sak at molboene må kjøre langt for å hente ved og brensel. En gang de skulle kjøre til skogs med en del vogner for å hente et tre de hadde kjøpt, mistet oldermannen, som kjører foran, tilfeldig sin øks. Da de andre så det, trodde de at han hadde lagt den fra seg med vilje, og la straks sine økser ved siden av hans.
Da de kom til skogen, hadde ingen av dem noen øks. De kunne altså ikke hugge ned treet, og de skammet seg over å måtte dra tilbake med uforrettet sak.
Derfor fant de på at de ville trekke treet overende. De trodde nok at det skulle lykkes hvis den sterkeste klatret opp i treet og grep fatt i det, mens de øvrige holdt hverandre i bena, en etter en, og halte og dro til treet falt.
Den sterkeste klatret opp i treet og tok tak i en gren med en stor sprekk i. Men da de andre hengte seg på ham og begynte å hale, ble det for tungt for ham. Han måtte slippe taket med hendene, og hodet hans satte seg fast i sprekken i grenen.
Det bekymret imidlertid ikke de andre. De fortsatte å hale, helt til de slet hodet av kroppen hans. Da gikk de i bakken alle sammen.
De skjønte da at alt arbeidet hadde vært forgjeves. De bestemte seg for å dra hjem, men kunne ikke begripe hvor kameratens hode var blitt av. De lette på bakken, men fant det ikke, for det satt jo fast oppe i treet. Da begynte de å tro at han kanskje ikke hadde hatt det med seg om morgenen. Til slutt måtte de ta ham med seg hjem som han var, og de spurte hans kone om han hadde hatt hodet på seg da han dro ut om morgenen.
Hun, som var like klok som de andre, svarte at det hadde hun ikke lagt merke til. Men da hun hadde tenkt seg litt om, sa hun at jo, det hadde han helt sikkert, for hun hadde sett han spise kål med det før han dro.
Den gang det gikk rykter om at fienden var kommet til landet, gikk to molboer i kveldingen hjem fra marken.
En humle var tilfeldigvis kommet inn i den tomme ølkannen som en av dem bar på ryggen. Den kunne ikke finne veien ut igjen og larmet rundt inne i spannet, like ved molboens øre. Da ropte han til sin venn: "Nu er det fare på ferde. Fienden er i hælene på oss. La oss løpe! Jeg hører allerede trommene!"
De løp alt de orket, og da det begynte å bli mørkt kom de til en rugåker. De trodde de var kommet til havet, tok av seg buksene og begynte å vasse gjennom åkeren. Da de var kommet vel gjennom rugen, kom de til en linåker. Frøhusene slo mot bena på dem og humlen fortsatte å brumme inne i kannen, og nu ble de så redde at de ikke turde se seg tilbake. De trodde frøhusenevar hagl som fienden skjøt på dem. Omsider kom de over et par hester, som sto tjoret til en pele. I største hast hoppet de opp på hver sin hest for å flykte fra fienden, men da pelen ble revet løs med et rykk, spratt den rett i nakken på den ene og ga ham et kraftig slag. Han skrek ut: "Å, jeg er allerede nakkeskutt!"
Kameraten peiset på hesten og red avgårde så fort han kunne, mens han hele tiden ropte: "Slå ikke ihjel, men ta til fange!"
Et herskap på Mols hadde en apekatt, som de for moro skyld hadde fått sydd pene klær til, så den i farten så ut som en liten gutt.
En mann i nabolaget sendte en dag en bonde bort til herregården med et viktig brev, med beskjed om at han måtte ha svar med tilbake.
Da bonden kom til gården, var herskapet nettopp gått ut i haven, men apekatten sto ved et åpent vindu. Da bonden fikk øye på denne velkledde person, gikk han bort til ham og spurte om herren var hjemme; han hadde et brev til ham, som han skulle ha svar på.
Apekatten nikket og rakte hånden ut etter brevet, som bonden ga ham. Apen tok det, så på seglet, snudde på det, kikket på innholdet og rev til sist brevet i småbiter, som han kastet ut av vinduet. Bonden, som sto og så dette, spurte da om han skulle ha noe svar med tilbake. Apekatten så surt på ham, smilte stygt og ristet på hodet. Så gikk bonden sin vei.
Da han kom hjem, spurte hans herre om han hadde et brev med tilbake.
"Nei," sa han, "det var ingen andre hjemme enn junior, og jeg ga brevet til ham. Han åpnet det og leste, men det var lett å se at han ble rasende over brevet og ikke ville svare på det."
Da en flokk molboer en gang gikk forbi en dam, fikk de øye på et tre som sto så nær vannet at grenene bøyde seg langt utover dammen.
De ble svært forbauset, men fant meget fornuftig ut at treet måtte være tørst, siden det strakte grenene ut etter vann. De syntes synd på treet, og fant ut at de ville hjelpe det med å dra grenene helt ned til vannet, så det kunne få noe å drikke. Men treet var så høyt at de ikke nådde opp til grenene. Da fant de på at en av dem skulle klatre opp i treet, og når han var vel oppe, skulle en annen holde ham i bena, nestemann skulle holde i hans ben igjen, og så videre. Hvis alle holdt hverandre i bena, kunne de trekke grenene helt ned til vannet, akkurat som med et tau.
Som tenkt, så gjort. Men da alle omsider hadde fått tak i hverandre, begynte det å gjøre vondt i hendene til den øverste, som holdt i grenen. Han ropte ned til de andre: "Vent litt, mens jeg spytter i nevene."
Så slapp han taket med begge hender, og dermed falt de i dammen alle sammen.
Å prute nøye og betale riktig er molboenes valgspråk. En herremann sendte en gang en av sine bønder til Århus for å kjøpe et stemplet papir til én riksdaler. Den gang var det en kjøpmann ved navn Tønnes Mikkelsen som solgte stemplet papir. Da bonden kom, spurte han om han kunne få et riksdalerpapir. Kjøpmannen svarte ja og tok frem et ark. Bonden la så to mark på disken og lukket sin pung.
"Jeg må nok ha flere penger," sa kjøpmannen. "Jeg må vel kunne få det for tre mark," sa bonden og fant frem en mark til. "Du kan få et annet papir for tre mark," sa kjøpmannen og hentet et ark til en halv riksdaler. "Er det et riksdalerpapir," spurte bonden.
"Nei, det er et papir for de pengene du gir meg," svarte kjøpmannen. "Det skal være et riksdalerpapir," sa bonden. "Det kan du godt få, men det koster én riksdaler, svarte kjøpmannen. "Her har du åtte skilling til. Får jeg det ikke for denne prisen, går jeg til en annen. Jeg vet at det er nok av papir i byen, og jeg pleier å prute nøye og betale riktig."
"Ja, bare gå du, for jeg kan ikke selge riksdalerpapir til den prisen. Men du kommer nok tilbake."
Så gikk bonden. Men da han hadde løpt byen rundt fra den ene kjøpmannen til den andre, fikk han omsider vite at ingen annen enn Tønnes Mikkelsen solgte stemplet papir.
"Det er en forbannet by," sa bonden. "I Ebeltoft kan jeg kjøpe åtte marks lin for syv mark og ti marks lin for åtte. Men her kan jeg ikke få riksdalerpapir hos andre enn denne ene mannen, og han vil ikke slå av en skilling på et ark tynt papir, som det er malt litt på i det ene hjørnet. Hvis det var malt på hele arket, kunne jeg enda finne meg i det. Men jeg må jo ha papiret, så jeg får vel gå tilbake til ham." Så han ruslet tilbake.
"Hør her, mosjø Tønnes, jeg må ha papiret, men De lar meg vel få det for fem mark og fire skilling. Det kan såmenn være mer enn nok; og litt må De da kunne slå av på prisen."
"Du får det ikke for én skilling under en riksdaler," sa kjøpmannen strengt.
"Hvordan i all verden kan De være så hard? De må være sint på min husbond, og det kan jeg godt forstå, for det er ingen som liker ham. Men gi meg ihverfall litt tobakk og et par piper på kjøpet."
"Du får ikke det aller minste på kjøpet," svarte kjøpmannen.
"Da må jeg være gal, hvis jeg noen gang kjøpte noe mer av deg," sa bonden.
Molboenes gamle prest var død, og i stedet fo ham, skulle de få en ny, som var kommet til Århus og skulle vies til sitt embete på en bestemt dag.
Mange av hans sognebarn fant ut at de ville reise til Århus for å se og høre den nye presten. Men da de nå satt i kirken og så på alle seremoniene, ble de høylig forundret da de andre prestene førte presten op til koret foran alteret, hvor mange sortkledde menn stilte seg rundt ham og presset ham til jorden. De kunne ike se at den nye presten klarte å reise seg igjen.
Molboene rådslo seg imellom: "Hvis vi bare kjente ham bedre, burde vi vel redde ham. Vi er jo mannsterke nok til det."
Andre sa: "Denne gangen får vi nok ingen prest; de kveler ham sikkert, for de er jo så mange rundt ham. Det ville være synd, for han så da så from ut."
Men en gammel molbo, som ville være den klokeste, utbrøt: "Dere er noen store tosker. Skjønner dere ike at de lærer ham hvordan han skal knuge oss. Ham der får vi tidsnok som prest."
Noen molboer kom en gang til Århus på en høytidsdag og fikk høre musikken tone ut fra domkirken. Da grep de sine piker i hånden, løp inn i kirken og begynte å danse.
Klokkeren skyndte seg ned til dem og sa at noe slikt måtte de sannelig ikke fine på. De svarte ham bare: "Hvorfor får vi ikke lov til å danse, musikken er jo så lystig?"
Da de kikket opp mot orgelet, fikk de øye på en mann som blåste på en fagott. De trodde han sto og spiste på en lang pølse. Så oppdaget de kantoren, som slo takten med et sammenrullet notehefte, mens han sang av sine lungers kraft. Da trodde de at han slo rundt seg med en hvit kjepp og at han ropte: "Ta ham! Ta ham!"
Selvsagt forsto de det slik at det var de som skulle tas, fordi de hadde danset i kirken. De fant det derfor best å forsvinne, men før de løp ut av kirken, ropte de: "Før du skal ta meg, skal Pokker ta meg!"
Noen bønder som bodde i nærheten av Mols, kom sent en aften forbi en kirke. Der fik de øye på en hvit hest som gikk og gresset på kirkevollen. Noen skøyere blant dem fant da ut at nå kunne de lage litt moro med molboene.
De fikk tak i hesten, bant halen til klokkestrengen og la litt høy like i nærheten, så nær at hesten kunne spise det uten å bevege seg, mens de selv fjernet seg. Så plasserte de flere dotter med høy lenger borte, slik at hesten ville ringe med klokken når den strakte seg etter det.
Sent på kvelden hørte da molboene til sin store forskrekkelse at kirkeklokken ringte i ett sett. Noen få av dem var så modige at de løp bort til kirken for å se hva som var på ferde. Da de så hesten på kirkegården og hørte klokken, var de ikke i tvil om at det var helhesten. Ja, det var så sikre i sin sak at de granngivelig mente de kunne se at den bare hadde tre ben og at den kom hinkende etter dem helt inn i landsbyen.
De løp hjem og fortalte hva de hadde opplevet, og mens klokken fortsatte å ringe hele natten, satt molboene og korset seg.
Men da det ble lyst neste morgen så de at det var en av deres egne hester som skøyrne hadde bundet til klokkesnoren, og at den fremdeles sto på sine fire ben.
En molbo hadde en gang tatt seg en tår over tørsten, og sovnet i stolen. En skøyer som så han sitte der og henge med hodet, fikk lyst til å vekke ham. Han fant noe krutt, helte det i et kremmerhus, bandt det under haken på den fulle mannen, og satte fyr på det med et stearinlys. Kruttet freste opp i fjeset på mannen og det tok fyr i håret hans; da våknet han og rev seg i hår og ansikt med begge hender. Skøyeren skyndte seg bort til melkehyllen, tok et melkespann og tømte melken i øynene på molboen.
Den fulle molboen ble rasende og spurte hvorfor han gjorde det. Den andre svarte da: "Det sto både ild og røk ut av halsen din. Hvis jeg ikke hadde stått klar med melken, ville du ha brent opp."
Den nå i dobbelt forstand fuktige molbo godtok dette svaret og takket attpåtil for hjelpen.
Når molboene var i Århus og satt foran peisen i vertshusene med sine piper og sine ølkrus, skulle det mye til før de flyttet på seg.
En gang de satt slik, kom fergemannen, som hadde satt dem over fra Mols, inn og ropte: "Kom igjen, karer, hvis dere vil hjem. Vinden er god og vi kan bruke seilene."
Men de ble ganske rolig sittende og brydde seg ikke om ham. Fergemannen ga seg ikke: "Hvis dere vil hjem, så må det bli nå. Det lir mot kveld og det blåser opp, men vindstyrken er fremdeles brukbar; og med Guds hjelp skal vi snart være hjemme."
Fremdeles var det ingen som rikket på seg, men en av dem sa: "Hva skal vi med Guds hjelp? Kan vi ikke bruke årene og ro hjem, på samme måte som vi rodde hit?"
Fergemannen kom igjen for tredje gang og sa: "Nå blåser det opp til storm. Vi kan komme til å bli liggende her i flere dager."
Da svarte alle sammen: "Hvis Gud ikke vil hjelpe oss, kan vi klare oss selv!"
Så tok de sekkene sine på ryggen og bena fatt, og spaserte landeveien - utenom og hjem.
En molbokone hadde en søndag vært i Århus. Da hun kom hjem, fortalte hun naboene at hun hadde vært i kirken og hørt en preken som var så skjønn at hun aldri ville glemme den.
De andre ba henne da fortelle dem hva presten hadde sagt. Men da svarte hun at hun ikke kunne huske noe som helst, for det som det ikke lå noen makt på, det ga hun heller ikke akt på.
En molbo hadde en gang vært i Århus og kjøpt en rakett, som han gjemte i lange tider.
En gang molboene satt sammen i et temmelig muntert lag, fant mannen på at han ville finne frem raketten, så de kunne få enda mer moro.
Alle gikk da ut på en grønn eng, som var omgitt av vann på alle kanter; for de ville ikke lage ulykker i sin egen landsby.
Så skulle de sette fyr på raketten. Den modigste av dem bandt noe tørr halm i enden av en kjepp, tente på og stakk den bort til raketten. Men intet skjedde. Den tapre våget seg da nærmere og blåste til ilden. Da tok raketten fyr; først spratt den inn mellom mannens ben, men da den ikke slapp ut av mannens side frakk, freste den snart mot det ene benet, snart mot det andre. Den arme molbo ble stiv av skrekk og vendte ansiktet mot himmelen for å hindre at raketten skulle fly i øynene på ham. Han hoppet og skrek hver gang raketten kom borti bena hans.
En av tilskuerne ville ha mer moro med ham. Da raketten var utbrent, tok han noen småsten og kastet dem i ryggen på molboen. Stakkaren trodde det var raketten som hadde beveget seg høyere opp, og la på sprang. Den andre fortsatte å kaste sten, og dermed jumpet molboen ut i vannet, helt til det rakk ham til halsen. I det samme traff en liten sten ham i nakken. Da skrek han ut: "Jeg er nakkeskutt!", og falt om i vannet av bare forskrekkelse.
Molboene kunne ikke få seg til å tro at det fantes mennesker som var sorte over hele kroppen. Når deres kamerater, som hadde vært ut på lange reiser, fortalte at de hadde sett sorte mennesker, mente de at det enten måtte være løgn, eller at det var Fanden selv de hadde sett. Molboene tror nemlig at alle mennesker er hvite, mens derimot Fanden er sort; med glødende øyne og skinnende tenner.
Så hendte det en gang at en mann fra Vest-India kom til Mols for å besøke sin venn, presten. Han hadde en sort tjener med seg.
En søndag da folk var på vei til kirken, som lå like ved prestegården, fant den skøyeraktige neger på at han ville kjøre nedover kirkebakken i en trillebår, i bare skjorten og uten noe på hodet.
Da han kom farende inn blant kirkefolket, trodde de at det var Fanden selv. Noen løp inn i kirken og smelte døren igjen; andre løp hjem eller inn i prestegården.
Under alt dette oppstyret kom presten og vest-inderen ut og spurte hva som var på ferde. Alle svor på at Fanden selv hadde latt seg se ved høylys dag. Dette hadde presten og hans venn vanskelig for å tro, men så var det en som ropte: "Bare se! Der står han og glaner ut av døren!" Da fikk de øye på negeren, og dermed var den djevelen manet bort.
Noen dager senere besøkte vest-inderen en annen prest, og også da hadde han sin tjener med. Nå traff det seg slik at bøndene, som ikke hadde hørt om negeren og hans påfunn, nettopp var i ferd med å kjøre korn til prestegården.
Negeren fikk lyst til å erte dem litt også. Da bøndene var samlet inne på kjøkkenet og sto i en krets rundt kokkepiken, som skjenket rundt, smatt negeren inn mellom dem.
Da molboene oppdaget ham, begynte de å spytte på ham; de korset seg og trodde det var Fanden selv.
Negeren ble ergerlig over alt spyttet, og ga en av dem en knallende ørefik. Da føy alle på dør.
Mannen fra Vest-India, som hadde hørt levenet, kom til og grep fatt i sin tjener. Han ropte til molboene, at bare vent, så skulle han skaffe dem hevn over Fanden. Men da ba de ham alle sammen om at han ikke måtte slå Djevelen for deres skyld, for da ville han sikkert hevne seg igjen på dem eller dyrene deres.
Men han som hadde fått ørefiken, turde ikke se dagens lys på tre dager.