Her kommer Ole Brumm
Her kommer Ole Brum
En liten bjørn i skogen
Tra-lalla-lalla-bom
Jeg heter Ole Brum
Dette er en liten bjørnevise
Og mon tro jeg snart får litt å spise
Her kommer Ole Brum
En liten bjørn i skogen
Tra-lalla-lalla-bom
Jeg heter Ole Brum
Her kommer Ole Brum
En liten bjørn i skogen
Tra-lalla-lalla-bom
Jeg heter Ole Brum
Dette er en liten bjørnevise
Og mon tro jeg snart får litt å spise
Her kommer Ole Brum
En liten bjørn i skogen
Tra-lalla-lalla-bom
Jeg heter Ole Brum
Torbjørn Egner
Ole Brumm og Nasse Nøff var på tur i skogen en flott sommerdag da Ole B plutselig sa: "hadde du det fint i julen da Nasse"? " Jada, men hvorfor spør du om det nå midt i juni"? Brumm svarte:" du skjønner det Nasse at når du har en hjerne som min må du ta tak i de tankene som kommer og være glad til".
Nasse Nøff: "Brumm, stå opp - frokosten din er klar!" Brumm: "Når det ikke finnes honning, er det vel ingen vits å stå opp?" Nasse: "Jeg tok med den store krukken, den som du glemte hos meg." Brumm: "Ååå, opp å stå..! En liten bjørn som meg trenger all den styrken den kan få. Men den må ha vært tungt for lille deg å bære, helt alene." Nasse: "Brumm, jeg har små bein, men et stort hjerte"
Ole Brum tittet ut av vinduet og smilte. Han hadde ingen spesiell grunn til å smile. Det var bare det at munnen føltes mye bedre når den snudde oppover enn når den vendte nedover.
KRISTOFFER ROBIN! KRISTOFFER ROBIN! ELEFANT! sa Nasse Nøff, -STOR ELEFANT! - Hvor er den? spurte Kristoffer Robin. - Der borte, sa Nasse Nøff og viftet med labben. -Hvordan så den ut? spurte Kristoffer Robin. - Den hadde det største hode ...du kan tenke deg Kristoffer Robin, noe kolossalt stort noe som lignet..som lignet... ingenting, noe skrekkelig stort noe, ja som et kolossalt stort ingenting! -Jasså, sa Kristoffer Robin, -jeg skal straks gå bort dit å se!
"Å," sa Brumm og reiste seg opp så fort han kunne. "Falt jeg oppå deg Nøff?"
"Du falt oppå meg," sa Nøff og undersøkte om han var like hel.
"Det var ikke med vilje," sa Brumm bedrøvet.
"Det var ikke med vilje jeg var under heller," sa Nøff trist, "men jeg har det bra nå Brumm, og jeg er veldig glad for at det var du som falt oppå meg og ingen andre!"
"Nøff!" sa Sprett, idet han tok opp en blyant og slikket på spissen av den: "Du er en ordentlig pyse." Nøff snufset litt.
"Det er vanskelig å være modig når man bare er et Meget Lite Dyr," sa han.
"Jaja, og nå må vi også komme oss hjem," sa Kengu. "Adjø, Brumm." Og med tre lange hopp var hun vekk.
Brumm fulgte henne med øynene.
"Jeg skulle ønske jeg kunne hoppe slik," tenkte han.
Men sånn er det, noen kan - og noen kan ikke.
Nasse Nøff satt alene nede ved elven. Tittet på sitt eget speilbilde. Følte seg litt ensom...Så kjente han en pote på skulderen, snudde seg og så at det var beste vennen Ole Brum. Nasse smilte med et tårevått øye og sa: "Hvordan viste du at jeg trengte en venn"? Ole Brum svarte: "Når man har venner som ligger nærmest hjerte, hører man at det andre hjerte roper"
"God dag Tussi, hvordan har du det?" spurte Brumm.
Tussi ristet på hodet sitt fra side til side.
"Jeg har det ikke i det hele tatt. Jeg har ikke hatt det på lenge."
"Heldigvis er vi godt kjent i Skogen, ellers kunne vi gått oss bort," sa Sprett en halv time senere. Og så lo han akkurat så ubekymret som man ler når man er så godt kjent et sted at man ikke kan gå seg vill. Nøff gikk forsiktig nærmere Brumm.
"Brumm!" hvisket han.
"Ja, Nøff?"
"Ingenting," sa Nøff og tok labben hans. "Jeg ville bare være sikker på at du var her."
Først av alt sa han til seg selv: "Det summer her, og denne summingenn må bety noe. Du får ikke en sånn summelyd - sum sum sum - uten at det betyr noe. Hvis det summer, så må det være noen som summer, og den eneste grunn til at noen summer, må være at de er bier."
Så tenkte han en lang stund til og sa: "Og den eneste grunn til at man er bie, det er at man skal lage honning."
Også reiste han seg opp og sa: "Og den eneste grunn til å lage honning, det er for at jeg skal spise den." Så begynte han å klatre oppover i treet.
"Tussi," sa han, "Kristoffer Robin vil holde en fest!"
"Meget interessant," sa Tussi.
"Jeg antar man kommer til å sende meg de restene som har blitt tråkket på. Snilt og omtenksomt. Bare en fornøyelse."
"For når man er en Bjørn med Bare Liten Forstand, og man tenker på Ting, så er det ofte at Tingen kjennes mye lurere ut når den er inni deg enn når den kommer ut og andre kan se på den."
Når du går på jakt med ballong, så er det forferdelig viktig at biene ikke vet du kommer.
Et meget lyst hode kunne fange en Heffalomp hvis det bare fant den rette måten å gjøre det på.
Noen ganger er alt man tenker noe som ikke kan hjelpe i det hele tatt.
Når du får en følelse av sugende tomhet, ikke vær bekymret, det betyr bare at du er sulten.
Brumm så på de to forlabbene sine. Han visste at den ene var den høyre, og han visste at hvis han bare kunne finne ut hvilken som var den høyre, så var den andre den venstre. Men han kunne aldri huske hvordan han skulle begynne.
"Hvor skal vi gå idag?" spurte Kristoffer Robin.
Ole Brumm: "Ingen steder."
Og så gikk de dit.
Midtveis mellom huset til Ole Brumm og huset til Nasse Nøff lå et lite tenkested hvor de to vcennene møtte hverandre og hvor de kunne sitte og tenke en stund, og tenke på hva de skulle gjøre når de hadde tenkt.
"Å, bamsen min!" sa Kristoffer Robin. "Jeg er så glad i deg!"
"Det er jeg også," sa Ole Brumm.
"Tenk om et tre veltet og vi var rett under det?" sa Nasse Nøff.
"Tenk om det ikke veltet," sa Brumm, da han tenkt seg om en stund.
"Brumm, lov meg at du ikke vil glemme meg. Ikke noen gang, ikke engang når jeg blir hundre år gammel."
Brumm tenker seg om litt. "Hvor gammel blir jeg da?"
"Nittini."
Brumm nikket: "Det lover jeg," sa han.
Ugress er blomster de også, når du blir kjent med dem.
Ole Brumm og Nasse Nøff var ute og gikk seg en tur i skogen, da solen kom opp på himmelen. "Se Brumm, så utrolig vakkert" sa Nasse. Da tittet Brumm ned på Nasse og sa: "Nasse, vet du hva jeg vet?" - Nei, hva da Brumm?" svarte Nasse nysgjerrig. Brumm: "Du er like vakker som solen du.. fordi du har alltid den samme varmen med deg i ditt hjerte.. Glem aldri det, min aller beste og snilleste lille venn!!
Solen skinte så deilig og steinen han satt på, var så god og varm at Ole Brumm nesten hadde bestemt seg for å være Brumm-midt-ute-i-bekken resten av formiddagen. Men så kom han til å tenke på Sprett. "Sprett," sa Brumm til seg selv. "Jeg liker å snakke med Sprett. Han snakker om fornuftige ting. Han bruker ikke lange, vansklelige ord slik som Ugla gjør. Sprett bruker korte, enkle setninger som: "Hva meg litt formiddagsmat?"
"Det er i orden det," sa Tussi, "bare syng dudeli dei du, og ha det morsomt."
"Det er det jeg har," sa Ole Brumm. "Ja, det er noen som har det," sa Tussi.
"Hvis noen har lyst til å klappe," sa Tussi da han var ferdig, "så er det nå det skal gjøres."
Alle klappet. "Mange takk," sa Tussi. "Det var uventet og oppmuntrende, selv om det kunne vært litt mere smell i klappene."
"Jeg synes ikke du er mye til hjelp," sa han. "Nei," sa Brumm ydmykt, "men jeg forsøker å være det." Sprett takket ham for forsøket.
Sprett satte seg på bakken ved siden av Ole Brumm. Men da han satt der, følte han seg plutselig ikke så betydningsfull som han gjerne ville, derfor reiste han seg opp igjen.
Men Ugla pratet i vei, og han brukte lengere og lengere ord, helt til han til slutt var tilbake der hvor han begynte.
I ukevis har han sittet og stirret med nesen mot vinduet, helt forvirret, og misunt alle dem som kan gå omkring og gjøre en masse mosjoneringsting. "Men ingen av dem," har han hvisket så stille, "har noen gang vært så tykk som meg! Og ingen har skjønt hvor fælt det er å ville bli tynn når man liker så godt postei!"
Ugla bodde i Kastanjeslottet, et gammelt herskapshus av edel årgang. Det var finere enn noe annet hus Brumm visste om, for det hadde både dørhammer og klokkesnor.
"Brumm," sa Sprett vennlig, "du har ikke mye forstand."
"Nei, jeg vet det," sa Ole Brumm beskjedent.
Det var en gang for lenge siden, sånn omtrent forrige fredag, at Ole Brumm bodde i en skog helt alene under navnet Sanders. "Hva betyr "under navnet"?" spurte Kristoffer Robin.
"Det betyr at han hadde navnet i gullbokstaver over døren og bodde under det."
"Jeg hadde bygget meg et lite hus borte ved den vesle skogen min. Det var et ganske alminnelig hus av stokker satt opp i en spiss."
"Det høres spennende ut," sa Kristoffer Robin.
"Det virkelige spennende er dette," sa Tussi. "Da jeg gikk hjemmefra idag morges, så var huset der. Da jeg kom tilbake, så var det der ikke. Kort og godt: Slett ikke. Det var jo bare huset til Tussi, men det er jo likevel litt underlig."
"Hva er to ganger elleve?" sier jeg til Brumm.
"Ganger hva?" sukker Brumm til meg.
"Tror du toogtyve er fullstendig bom?"
"Det er akkurat tallet, tror jeg," sier Brumm.
"Den oppgaven der var slett ikke grei, men nå vet vi det," sier kjære gamle Brumm, ja, det sier Brumm til meg.
"Når du våkner om morgenen, Brumm," sa Nøff etter en lang stund, "hva er det første du da sier til deg selv?"
"Jo," sa Brumm, "jeg sier: Mon tro hva jeg får å spise til frokost? -Hva er det første du sier, Nøff?"
"Jeg sier: Jeg lurer på hvilke spennende ting som kommer til å hende idag," svarte Nøff. Brumm nikket tankefullt.
"Det er omtrent det samme," sa han.
"God dag, Nasse Nøff, jeg trodde du var ute," sa Ole Brumm.
"Nei," sa Nasse Nøff, "det var du som var ute, Brumm.
"Ja, sånn var det," sa Brumm. "Jeg visste det var en av oss."
"Sprett er lur," sa Brumm tankefullt.
"Ja," sa Nøff. "Sprett er lur."
"Og han har et godt hode," sa Brumm.
"Ja," sa Nøff, "Sprett har et godt hode."
Så ble det stille en lang stund.
"Det er kanskje derfor," sa Brumm, "at han aldri forstår noe som helst."
Del denne siden