Innhold

Reven og geitebukken

Gutten som falt i vannet

Mølleren, sønnen hans og eselet

Gås med gullegg

Den gamle mannen og eselet

Vandrerne og lønnetreet

Ørnen og kaien

Reven og løven

Ulven og geitekillingen

"Ulven kommer! Ulven kommer!"

Gutten og neslen

Eiketreet og sivet

Guttene og froskene

Ulven og geitekillingen

Løven og oksen

Muldvarpen og moren hans

Reven og druene

Ulven og geita

Kråken og krukken

Den unge mannen og svalen

Den kloke haren

Bonden og slangen

Den syke løven

Ulven og eselet

Den gamle konen og tjenestepikene

Eselet, hanen og løven

Myggen og oksen

Ulven og tranen

Hanen og diamantringen

Reven og masken

Ulven som skulle fiske

Gjerrigknarken

Hunden i krybben

Eselet og gresshoppene

Løven, hanen og elefanten

Vandrerne og gullet

Reven og gamle hønemor

Doktor Ulv

Varmt og kaldt

Den forfengelige kaien

Haren og froskene

Oliventreet og fikentreet

Landsbyjenta og melkespannet

Regn og solskinn

Krabben som skulle lære å gå

Løven, reven og eselet

Trærne og øksen

Ulv i fåreklær

Reven og sikaden

Ørnen og ravnen

Bymusa og fjellmusa

Esel i løveskinn

Løven og villsvinet

Ulven og lammet

Bien og vepsen

De to eslene

Oksen og løven

Mannen og løven

Hesten og stallkaren

Hesten og kronhjorten

Musa og oksen

Den vakreste ungen

Leirkrukken og messingkrukken

Bonden og sønnene hans

Reven og den syke løven

Mauren og duen

Skilpadden og ørnen

Kroppen og lemmene

Det dovne eselet

Astronomen

Rev og kråke

Gutten og løven

Ulven og hans skygge

Reven som mistet halen

Gjeteren og villgeitene

Haren og jakthunden

Gårdshunden og ulven

Da musene holdt møte

De løse hundene

Leoparden og reven

Tyven og hans mor

Bonden og pinnebunten

Månekåpen

Geitekillingen og ulven

Frosken og oksen

Løvinnen

Reven og hanekyllingen

Villsvinet og reven

Den gamle jakthunden

Vinden og solen

Moren, barnet og ulven

Bonden og ørnen

Fiskeren og fisken

Løvens ånde

Nattergalen

Gutten og ulven

Gutten og nøttene

Mauren og gresshoppen

Fjellet som skulle føde

Løvens del

Det ulydige eselet

Lesekunsten

Musa og sneglen

Reven og tømmerhoggeren

Katten i treet

Flaggermusa

Rypa

Den falske frosken

Den sultne reven

Det store musemøtet

Storken og reven

Haren og skilpadden

To venner og en bjørn

Ravnen og reven

Esel i løveskinn

Ulven og tranen

Kråka som var tørst

Den gamle mannen og døden

Da ulven spilte på fløyte

To venner og en bjørn

Ulven og lammet

Løven og musa

En fabel om griskhet

En fabel for lærende mennesker

Katten og reven

Hunden og krokodillen

Reven og geitebukken

Reven falt engang i en dyp brønn og kunne ikke komme seg opp igjen. Vannet var ikke så svært dypt, men veggene i brønnen var så glatte at hver gang reven hadde klart å klatre opp et stykke, gled han og falt ned igjen i vannet så det sprutet.
Etter en stund kom det en geitebukk forbi, og han kikket nysgjerrig ned i brønnen. "Hva er det du driver med der da, Mikkel?" spurte han.
"Er du helt alene?" spurte reven hemmelighetsfullt. "Jeg vil ikke at flere skal få vite om det. For vannet i denne brønnen er så godt at jeg kan ikke drikke meg utørst på det. Kom, så skal du få smake. Jeg vedder på at du aldri har smakt noe så godt!"
Bukken lot seg ikke be to ganger; han hoppet nedi med én gang og ga seg til å drikke av hjertens lyst. Men snart hadde han fått nok, og begynte å lure på hvordan han kunne komme opp igjen.
"Ingen sak, min venn," sa reven. "Du skal bare stå på bakbeina og støtte deg mot veggen, så klatrer jeg opp på ryggen din, og hvis jeg får stå på hornene dine, kan jeg akkurat nå opp til kanten. Siden trekker jeg deg opp."
Bukken gjorde som han sa, og reven klatret opp fra brønnen så fort han kunne. Siden satte han av sted, mens han ropte til geitebukken: "Om du hadde hatt så mye vett i skallen som du har hår i skjegget ditt, så ville du tenkt på hvordan du skulle komme opp av en brønn før du hoppet nedi."

Bedre føre enn etter snar.

Gutten som falt i vannet

Det var en gutt som var ute og padlet i elven, da han støtte mot en stein og falt i vannet, i ei dyp bakevje. Han kunne ikke svømme, så han kavet for livet og ropte om hjelp så høyt han kunne.
Han hadde nesten oppgitt håpet da det kom en gammel mann ruslende langs elvebredden. "At du kan være så dum," sa mannen til ham. "Du vet at du ikke har lov til å padle i denne elven. Mange ganger har du hørt at det er en farlig strøm her. Moren din kommer til å gi deg ris."
"Å, vær så snill!" ba gutten, som bare såvidt klarte å holde hodet over vannet. "Jeg skal høre på så mange skjenneprekener du vil, om du bare redder meg i land først!"

Det er én tid til å snake og én til å handle.

Mølleren, sønnen hans og eselet

Mølleren og sønnen hans gikk på veien og drev et esel foran seg. De skulle til byen for å selge det. Da de hadde gått en stund, møtte de en flokk piker som kom fra byen, og fniste og lo og pratet der de gikk.
"Se på de der!" ropte en av byjentene og flirte. "Har dere sett så dumme folk noengang? Der går de og trasker på landeveien, enda de godt kunne ri, og rent standmessig til og med. De har jo et esel!" Og så lo de alle sammen.
Mølleren hørte hva de sa, og ba rolig sønnen om å sette seg på eselryggen. Så fortsatte de, den gamle mølleren til fots, og gutten på eselet.
Neste gang passerte de en gruppe eldre menn som satt ved veikanten og diskuterte. "Der ser dere akkurat hva jeg mener!" sa en av dem. "De unge eier ikke respekt for de eldre i våre dager! I min ungdom våget aldri en doven sønn å ri når faren hans måtte gå. Kom deg ned, din slubbert, og la din gamle far få hvile føttene en stund!"
Gutten hoppet lydig ned fra eselryggen, og mølleren tok hans plass. De hadde ikke komet langt før de møtte noen kvinner og barn. "Fy, for en egoistisk, gammel mann!" ropte de i kor. "Tenker bare på seg selv! Ser du ikke at den stakkars lille gutten nesten ikke kan holde følge, så trett er han."
Mølleren stanset eselet og løftet opp sønnen, så red de begge to videre. Snart møtte de en vandrende kremmer. "Si meg, er det ditt esel, det det?" spurte kremmeren. "Ja," svarte mølleren. "Da må jeg undre meg over at du behandler det så dårlig," sa kremmeren. "To sterke karer som dere, og så er dere for dovne til å gå. Dere kunne lettere bære eselet enn det kan bære dere!"
"Som du vil," svarte mølleren. "Vi kan jo forsøke."
Begge to steg ned av eselet. Først bandt de forbena sammen, så bakbena, og så stakk de en stang inn mellom repene og løftet stangen opp på skulderen. På den måten bar de eselet mellom seg, med hodet ned.
Snart kom de til en bro, som var full av folk fra byen. De begynte å peke og le av mølleren og sønnen, der de gikk og bar eselet imellom seg. Og flere folk kom løpende da de hørte bråket på broen, så resten av veien inn til byen gikk mølleren og sønnen spissrotgang mellom rekker av leende, huiende og ropende mennesker.
Det ble for mye for det arme eselet. Det gjorte et voldsomt kast med kroppen, vrikket og vred av seg repene og kom seg løs fra stangen - og så - med et digert sprang forsvant det ut i elven. Mølleren og gutten hadde ikke annet å gjøre enn å vende om og dra hjemover igjen. Nå hadde de jo ikke lenger noe esel å selge.
"Men neste gang," mumlet mølleren mellom tennene, "skal jeg ikke høre på gode råd fra noen!"

Riktig nok heter det at "en dåre lar et råd gå inn ad det ene øret og ut ad det andre", men du er også en dåre om du hører på altfor mange råd.

Gås med gullegg

Det var engang en mann og en kone som hadde en merkelig gås; den la et ordentlig gullegg hver dag!
Om kvelden satte de den trygt bak en grind i hjørnet av kjøkkenet. Der fikk den en bolle med de fineste korn, en skål med friskt vann ved siden av redet, og tørt og rent høy. Og hver morgen fant de et nytt gyllent egg i redet.
Men så en dag sa konen til husbonden sin: "Kjære deg, det er vel og bra med disse gulleggene, og de gjør oss sikkert rike en vakker dag, men det tar så lang tid. Kanskje vi blir gamle og avfeldige innen den tid. Nå har jeg funnet på noe lurt. Det er klart at det må være et helt lager av store gullegg inni magen på gåsa vår. Hvorfor i all verden skal vi vente hele livet på at hun får somlet seg til å legge dem, ett for ett? Gå og hent slakterkniven din, så kan vi få gullet mens vi ennå kan glede oss over det!"
Men mannen tvilte nok på om dette var så lurt. "Det er da en stygg måte å gå frem på mot en god fugl," sa han. Men på den annen side var han en lydig husbond og litt av en tøffelhelt, så det endte med at han ga seg.
Gåsa ble slaktet og åpnet - men inni var den som andre gjess, uten noe spor av flere gullegg. "Vi blir visst aldri rike, vi," sa bonden bedrøvet, "hverken fort eller langsomt."

Man vet hva man har, men ikke hva man får.

Den gamle mannen og eselet

En gammel mann tok med seg eselet sitt ut på en eng for å la det gå der og gresse; selv satte han seg i skyggen for å passe på.
Da fikk han øye på en flokk røvere som kom ridende nedover åssiden, rett imot dem. "Løp, esel! Løp din vei!" ropte han. "Røverne kommer og vil ta deg!"
Eselet så bare rolig opp. "Tror du at de vil jeg skal bære dobbelt så tung bør som jeg er vant til?"
"Nei, det tror jeg ikke, men...."
"Nå, da er jeg ikke så redd for at de skal ta meg. Jeg kommer nok til å leve akkurat det samme livet hos dem som jeg har hatt hos deg. Det gjør ikke store forskjellen hvem jeg bærer byrder for." Og eselet gresset rolig videre.

Vandrerne og lønnetreet

To menn var på vandring sammen en varm sommerdag. Solen sto høyt på himmelen, og det ble snart for varmt å gå lenger. Så da de fikk øye på et stort lønnetre i nærheten, gikk de bort til det for å hvile seg i skyggen.
Mens de lå der på bakken og så opp gjennom grenene, sa den ene til den andre: "For et unyttig tre! Ikke har det frukt eller nøtter som vi kan spise, og heller ikke veden er til noen nytte for oss."
"Ikke vær så utakknemlig!" kom svaret raslende fra treet. "Jeg er da visst svært så nyttig for deg akkurat nå; jeg gir deg min svale skygge og enda kaller du meg en unyttig skapning!"

Alt er nyttig, til sitt bruk.

Ørnen og kaien

En kaie satt i treet en dag og så på sauene som gresset i skråningen. Som hun satt der, slo en ørn ned fra bergtoppen og tok med seg et lam i sine sterke klør.
""Det var noe å tenke på," sa kaien til seg selv, "det vil jeg også gjøre!" Hun fløy ned fra grenen og landet på ryggen til den største bukken i saueflokken.
Der flakset hun med vingene og prøvde å løfte seg selv.....og bukken!.....opp i luften. Til ingen nytte. Hun forsøkte igjen, men forgjeves. Men nå satt klørne hennes så fast i saueullen at hun kom ikke løs igjen. Alt hun kavet og flakset, hjalp det ikke. Men hun laget slikt bråk at gjeteren merket det og kom bort for å se hva det var.
"Du kan bli en morsom kjæledegge for barna mine, du," sa han, mens han løsnet henne fra bukkeryggen. "Men først må jeg nok klippe vingene dine, så du ikke kan fly fra oss."
Så klippet han vingene med sauesaksen.
Da han kom hjem til barna med en kaie til dem, ble de elleville. "Hva slags fugl er det, far?" spurte de i kor, mens de flokket seg nysgjerrig rundt og strøk fuglen over fjærene.
"Hun tror visst hun er en ørn," sa gjeteren og lo, "men dere må ikke tro henne. For det er bare en liten kaie!"

Alle fugler kan ikke være falker.

Reven og løven

Første gang reven møtte en løve, holdt han på å dø av skrekk og la seg flatt ned på jorden. Neste gang skalv han også av skrekk, men han klarte å løfte blikket så mye at han fikk et glimt av løvens fjes.
Tredje gang var han blitt så modig at han gikk rett bort til løven og begynte å snakke til ham som om de var gamle venner.

"Det eneste vi har å frykte er selve frykten."

Ulven og geitekillingen

Det var en geit som skulle opp i fjellsiden for å beite mens geitekillingen skulle være hjemme. Hun lukket døren omhyggelig etter seg, og sa: "Nå skal du bolte døren og ikke slippe noen inn, for det er en ufyselig ulv som streifer omkring her. Når jeg kommer tilbake, skal jeg banke tre ganger på døren, på denne måten, så vet du hvem det er."
Ulven lå på lur bak gjerdet og hørte alt hunsa. Han ventet en god stund, så listet hanseg bort til døren.
Dunk! Dunk! Dunk!
"Slipp meg inn, barnet mitt. Du hører hvem det er. Jeg er alt tilbake fra beitet," mekret ulven og prøvde å etterligne geitemålet. "Fort deg nå, før ulven kommer og tar meg!"
"Det var svært så fort hun kommer hjem i dag, da," tenkte geitekillingen. "Best jeg ser etter først." Hun reiste seg på bakbena for å ta en titt ut gjennom vinduet.
Ganske riktig; der sto ulven foran døren. "Bort med deg!" sa geitekillingen og gjorde seg grov og sint i målet. "Du kan nok høres ut som en slags geit, men du ser tydelig ut som en ulv, synes jeg. Gå din vei, og prøv dine kunstner andre steder enn her!"

"Ulven kommer! Ulven kommer!"

Det var engang en gjetergutt som voktet sauene for folk i landsbyen. Hver morgen samlet han sammen sauene og drev dem ut på beite; hver kveld samlet han dem igjen, og drev dem tilbake til landsbyen.
Noen dager kune det være fint oppe i fjellskråningen, og tiden gikk fort. Andre dager kjedet han seg, og tiden falt lang, fordi han ikke hadde annet å gjøre enn å se på sauene som gikk der og gresset fra morgen til kveld.
En dag fant han på noe å more seg med: "Ulven kommer! Ulven kommer!" ropte han av full hals. "Det er en ulv som vil ta sauene!"
Folk i landsbyen slapp alt de hadde i hendene og kom løpende alt de orket for å jage bort ulven. Men så var det jo ingen ulv; de fant bare gjetergutten som lo så tårene trillet da han fikk se de sinte, røde fjesene.
Gjetergutten prøvde det samme påfunnet både én gang og flere ganger, og hver gang kom folkene opp fra landsbyen for å hjelpe ham mot ulven. Men så, sent en vinterkveld, nettopp som gutten skulle til å samle sauene for hjemturen, kom ulven virkelig. Han merket det først på sauene, som med ett ble så urolige og ga seg til å breke. Like etter kunne han skimte en lang, grå skygge som nærmet seg flokken gjennom halvmørket.
Nå var gutten ordentlig redd, for ulven så stor og farlig ut, og han hadde bare gjeterstaven sin å slåss med. Han begynte å rope så høyt han kunne: "Ulven kommer! Ulven kommer! Det er en ulv som vil ta sauene!" Men denne gangen kom det ingen folk løpende fra landsbyen for å hjelpe ham. En og annen så opp da de hørte ropene, men de fleste ristet bare på hodet og sa til hverandre: "Nei, den går ikke lenger! Han har narret oss med det der en gang for mye!"
Før gutten klarte å hente hjelp, hadde ulven tatt hele saueflokken.

Ingen vil tro en løgnhals - selv når han taler sant

Gutten og neslen

En gutt som lekte ute på engen, brente seg på en nesle. Han løp gråtende hjem til moren sin. "Jeg kom bare såvidt borti den," sa han, "og så brente jeg meg likevel så fryktelig på den vemmelige planten. Se der, jeg er helt illrød på hele armen."
"Du brente deg fordi du bare såvidt rørte ved den," sa moren. "Neste gang du kommer borti en nesle, skal du gripe om den så fast du kan. Da vil den ikke brenne deg i det hele tatt.

Eiketreet og sivet

Det var en fryktelig storm i skogen. Mange trær ble brukket eller blåst over ende, og grenene lå på bakken overalt. Et eiketre som hadde stått på elvebredden, ble tatt av vinden og revet opp med roten. Siden falt det ned i vannet og ble ført nedover av strømmen.
Til sin forundring så treet at elvebredden fremdeles var dekket av siv. "Hvordan har dere klart dere?" spurte eiketreet. "Dere ser så tynne og svakelig ut, mens jeg, et kraftig tre, er blitt revet opp med roten?"
"Det er vel ikke så rart," hvisket sivene. "Du ble knekket fordi du sto imot av all din kraft i stormen. Men vi ble reddet fordi vi ga etter og bøyde oss litt hver gang vinden ville knekke oss."

Guttene og froskene

En flokk gutter lekte ved en liten dam, da de fikk øye på noen frosker som svømte omkring innimellom sivene. Straks begynte de å kaste småsten på dem. "La oss se hvor mange vi kan treffe," sa den ene. "Der traff jeg én!"
"Den første som klarer å råke ti stykker, skal få premie!" sa en annen og grep en stor sten.
Froskene svømte rundt i vill panikk, men en som var modigere enn de andre, løftet hodet opp av vannet og sa på sitt kvakkemål: "Stans litt og tenk deg om før du kaster flere stener på oss. Det er kanskje bare en lek for dere, men for oss er det dødsens alvor!"

Makt gir mot.

Ulven og geitekillingen

En geitekilling sto på mønet av et halmtekt hus og tygget på småbiter av den gamle takhalmen. Da kom ulven luskende forbi, på jakt etter en godbit. "Nei, er det deg da, ulv!" sa killingen og var svært til kar. "Jeg synes du ser litt stusslig ut i dag. Er du på jakt etter en snegle kanskje, eller en fet kålorm som du kan tygge med de fæle tennene dine? Hva er det du sier? Har tennene dine falt ut, sier du? Ja vel! Men kanskje du klarer å jage bort en gammel fjøskatt fra melkeskålen?"
Ulven så opp på geitekillingen. Så sa han: "Fortsett bare og tygg drøv på de gamle halmstråene, du, småen, og takk din skjebne for at det dumme hodet ditt er enda tommere enn magen min. Du er svært så modig der du står trygy oppe på hustaket, men om du kom ned hit, så skulle du snart få lære at man skal behandle sin overmann med mer respekt. Og det sier jeg deg: Hold deg godt unna meg når du er kommet ned på jorden!"

Den som gjør narr av andre, er selv største narren.

Løven og oksen

En sulten løve satt og så på en fet okse, som gresset ute på engen. "Om bare oksene ikke hadde hatt horn!" tenkte han grådig. "Da skulle jeg snart ha gjort ende på ham. Men nå ville han bare slenge meg opp mot skyene."
Så fikk han en idé. Han nærmet seg forsiktig og sa til oksen med smørblid stemme: "Jeg satt nettopp der borte og beundret deg, herr Okse! Sånt et vakkert hode som du har! For noen store, sterke skuldre - og klovene! Det eneste jeg ville si, om du ikke tar det ille opp, det er at jeg skjønner ikke hva du skal med slike horn? De må da gi deg hodepine meng en gang, og de skjemmer det vakre utseendet ditt."
"Synes du det?" svarte oksen og grunnet. "Det har jeg aldri tenkt på. Men siden du sier det, så er de ofte litt i veien. Jaså, de skjemmer utseendet, sa du. Jaså. Hm."
Løven gikk sin vei, men gjemte seg bak et tre i skogkanten. Oksen ventet til han var ute av syne, så begynte han å stange voldsomt mot fjellveggen. Først splintret han det ene hornet, så det andre, og til sist var han blitt glatt og bar på hodet.
"Aha," brølte løven og kom springende tilbake. "Nå er du min. Takk for at du fikk bort hornene, for det var de som holdt meg borte fra deg før!"

Det er verste fienden som venn vil være.

Muldvarpen og moren hans

Det var en ung muldvarp som skrøt og sa til moren sin at han kunne se. Nå visste hun jo godt at alle muldvarper er blinde. De lever mest i ganger under jorden og behøver ikke å se. Men for sikkerhets skyld ville hun finne ut om sønnen hennes løy, og for å prøve ham, la hun en listig felle. Hun la et stykke velluktende såpe foran ham. "Nå, hva ser du der da, gutten min?" spurte hun.
Den unge muldvarpen snuste ivrig på såpestykket en stund, så sa han: "En sten, mor."
Da lo hun godt, og sa: "Du er nok ikke bare blind som vi andre, men du mangler jo luktesans også! Og det hadde jeg aldri funnet ut om du ikke hadde løyet og skrytt av at du kunne se!"

Løgneren får ingen lønn.

Reven og druene

Reven var sulten, og gikk inn i vingården for å finne noe mat. Vindruene var store og modne, og hang i de deiligste røde klaser på vinstokkene. Men de var blitt støttet opp med pinner, og hang så høyt at reven kunne ikke nå selv de laveste grenene; uansett det han hoppet opp eller strakte seg.
Til siste ble han trett av det hele og gikk sin vei, mens han mumlet irritert mellom tennene: "Pøh, hvem bryr seg om sånne druer, forresten? Alle kan da se at de er så sure som gørnne sitroner!"

"Høyt henger de, og sure er de", sa reven

Ulven og geita

En geit gikk og gresset høyt oppe på en fjellknaus, da en sulten ulv kom gående nedenfor. Ulven prøvde igjen og igjen å få fotfeste, men fjellveggen var altfor bratt til at han kunne hoppe eller klatre opp.
"Jeg synes du skulle komme ned hit, jeg," sa ulven. "Jeg blir nesten redd av å se deg så høyt oppe. Hvis du ikke er forsiktig, kan du skli og falle ned. Dessuten kan ikke gresset være noe godt der oppe. Her nede er det mye saftigere og frodigere. Du får mye bedre middagsmat her!"
"Du må unnskylde så mye at jeg ikke kan følge rådet ditt," mekret geita. "Du vil nok få bedre middagsmat og jeg kommer ned, men jeg er ikke så sikker for min egen del."
Dermed klatret han enda høyere opp i fjellsiden, og ulven måtte gå sin vei med uforrettet sak.

Den sten en ikke kan løfte, får en la ligge.

Kråken og krukken

En tørst kråke var på leting etter vann en varm sommerdag. Det hadde ikke regnet på mange uker, og alle vannpyttene og dammene hun pleide å drikke av, var tørket inn.
Da fikk hun øye på en krukke som sto på baksiden av huset, og hun stakk hodet nedi. Hun kunne ukte vannet, hun kunne se det, men hun kunne ikke nå det. Krukken var høy, og selv om hun strakte seg ned i den så langt hun kunne, nådde hun ikke ned til vannet.
Hun sto en stund og tenkte seg om. "Kanskje jeg skulle brekke av toppen på krukken med nebbet mitt," sa hun til seg selv. Hun forsøkte, men forgjeves. Så tenkte hun: "Kanskje jeg kan klare å velte krukken, så vannet renner ut."
Hun forsøkte det også, men like forgjeves. "Åååå," skrek hun, "nå har jeg det!"
Stien på baksiden av huset var full av småsten. Hun hoppet bort og tok en av stenene i nebbet, siden hoppet hun opp og slapp den ned i vannkrukken. Og slik fortsatte hun, frem og tilbake, slapp sten etter sten ned i krukken. Etter hvert fylte stenene bunnen, og vannet steg. Til slutt, etter minst hundre turer frem og tilbake, ble tålmodigheten belønnet, og hun kunne fylle nebbet med kjølig, friskt vann og drikke seg utørst.

Tålmodigheten får sin lønn.       

Den unge mannen og svalen

Det var engang en ung mann som hadde arvet en stor formue etter faren sin. Men istedenfor å ta vare på den ødslet han hele formuen bort så fort han kunne, og snart var han på bar bakke.
Det eneste han hadde igjen, var de tykke vinterklærne sine. Han hadde både frakk og hansker av pelsskinn og pelsfôrede støvler. Det var en svært kald vinter, og han var glad til at han i det minste kunne holde seg varm.
Da våren kom, satt han en dag på sitt fattigslige kvistværelse og så en svale som boltret seg med dristige stup under takskjegget. "Svalen er et sikkert sommertegn," sa han til seg selv. "Endelig kan jeg selge disse tunge klærne og skaffe meg litt penger."
Han løp ut i byen og solgte vintertøyet; både frakken, hanskene og støvlene. Pelsvarer sto høyt i kurs, så han fikk mange penger for dem. Men han hadde ikke forandret sin levemåte det minste. Så snart han hadde penger i lommen, måtte han av sted for å bruke dem opp. Da kvelden kom, var han pengelens igjen.
Neste dag våknet han tidlig, og frøs bitterlig. Været hadde slått om i løpet av natten. Det var blitt kuldegrader, og det falt snø.
Nå hadde han ikke lenger noen varme klær til å beskytte seg; bare en tynn skjorte og et par utslitte bukser. Han åpnet vinduet for å se ut. Der, i vinduskarmen, lå svalen han hadde sett dagen før, og var halvdød av kulde.
"Stakkars lille vesen!" sa han, og tok den forsiktig i hånden. "Jeg skulle ønske jeg ikke hadde sett deg i går. Vi trodde nok begge to at sommeren var kommet, men se på oss nå!"

En svale gjør ingen sommer.

Den kloke haren

Det hadde vært uår i skogen, og det begynte å bli snaut med mat. Dyrene holdt møte for å rådslå om hvordan de skulle dele det lille som var.
Haren ba om ordet og sa kjekt: "Jeg synes at alle dyrene skulle dele likt, jeg!"
"Det var en ganske god tale," svarte løven, "men den ville vært bedre om den hadde hatt skarpere klør og tenner!"

De store gjør som de vil, de små får gjøre som de kan.

Bonden og slangen

En vinterkveld fant bonden en slange som lå halvdød ved veikanten, helt stiv av kulde. Han syntes synd på den, og tok den opp, la den i lommen og tok den med hjem for å få varmet den til live igjen.
Etter en stund begynte varmen fra peisbålet å virke, og slangen begynte å røre på seg. Først vrikket den seg litt, så vred den seg helt rundt. Deretter løftet den hodet og så seg om, mens tungen spilte ut og inn.
Hele familien satt og så på den. Så plutselig, uten et varsel, hugget den etter en av ungene og bet henne i benet.
"Hvorfor gjengjelder du min hjelp med slik ondskap?" spurte mannen forferdet.
"Du burde visst bedre enn å stole på meg!" sa slangen. "Vi er gamle fiender. Hvorfor skulle jeg glemme det, fordi om du var litt bløthjertet i dag?"
"Jeg vet iallfall bedre nå," sa bonden og slo slangen i hjel med en stokk.

Siden snakker vi om "et utakknemlig beist".

Den syke løven

Løven var blitt gammel og syk, og lå dagen lang i hulen sin. Ingen av dyrene kunne hjelpe ham, og han ble svakere og svakere for hver dag.
"Har du lagt merke til, herre konge," sa ulven en dag, "at reven er den eneste som ikke har vært på sykebesøk hos deg? Det viser at han bryr seg ikke en døyt om hvordan det går med deg nå, men når du er frisk og sterk; da er de ikke måte på som han svinser og svanser rundt deg, og ter seg som den aller underdanigste av alle dine tjenere!"
Nå falt det seg slik at reven kom forbi løvens hule akkurat da, og han hørte alt som ulven sa. Derfor stakk han snuten sin såvidt det var innenfor åpningen og svarte: "Det høres ikke ut som ulven har forstand på slikt, herre! Det er ingen som bryr seg så mye om deg som jeg gjør. Mens ulven bare prater bort tiden, har jeg vært på farten både vidt og bredt for å få spurt etter godt legeråd for deg. Jeg er rent utkjørt, jeg!"
"Har du fått vite noe godt råd da ?" spurte løven. "Om jeg har! Til sist fant jeg en gammel doktor som virkelig kan sine ting. Han sa at du måtte ha skinnet av en nyslaktet ulv over skulderen. Det er det eneste som hjelper mot gikt og andre plager!"
Og før ulven fikk sukk for seg, hadde løven sprunget opp og gjort ende på ham for å få tak i det gode skinnet.
Men Mikkel Rev lo i skjegget: "Nå tenker jeg det varer litt før du gjør meg et pek igjen, herr Ulv!"

Den som graver en grav for andre, faller selv i den.

Ulven og eselet

Ulven møtte et esel som gikk og beitet langs landeveien utenfor landsbyen. "Nå kommer jeg og eter deg," sa ulven.
"Det gjør du nok," svarte eselet rolig, mens han tenkte så det knaket for å finne en utvei. Så sa han: "Kjære, ikke et meg opp her på landeveien. Det ville være så flaut for meg. La oss heller gå inn i skogen. Du behøver ikke være redd for at jeg skal rømme. Du kan jo ta dette tauet rundt halsen og feste det til bisselet mitt. Så kan vi gå til et fredelig sted jeg vet om."
Ulven syntes det var en god idé, så han festet tauet rundt nakken og bandt det fast til bisselet på eselet. "Nå kan vi gå hvor du vil," sa eselet. "Vis vei til det fredelige stedet, du," sa ulven.
Så satte eselet av sted, men istedenfor å gå mot skogen, tok det veien innover til landsbyen. Da de nådde de første husene, begynte ulven å bli mistenksom. "Dette er jo ikke veien til skogen," sa han, og dro i sin ende av tauet, "den går jo til landsbyen."
"Ikke vær redd," sa eselet, "vi tar bare en snarvei."
Han gikk over i trav, og så i galopp. Tauet strammet seg rundt halsen på ulven, så han ikke fikk sagt et ord, men måtte bare følge med.
Snart stanset de på tunet hjemme hos eselet. Bonden, konen og de tre sønnene kom styrtende ut for å hjelpe, og de var så sinte at de ville drepe ulven på flekken. Men heldigvis for ulven kastet en av sønnene kniven sin etter ham. Kniven traff ikke, men den traff tauet isteden.
på et blunk forsvant ulven som en støvsky mot skogen og ble borte.

Hold hodet kaldt i farens stund.

Den gamle konen og tjenestepikene

En gammel kone hadde to piker til å hjelpe seg i huset. De måtte arbeide hardt og attpåtil stå grytidlig opp. Med det samme hanen gol, måtte de til med vask og koking og mer til.
Hanen satt i med å gale så snart det lysnet av dag, og for hver dag som gikk, ble de to pikene mer og mer morgengretne.
"Vi kommer snart til å se ut som to rynkete kjerringer, om vi skal fortsette å stå så tidlig opp," sa den ene.
"Ja, jeg har alt fått svære poser under øynene," sa den andre. "Det er hanens skyld. Om han ikke bråket sånn om morgenen, så ville han ikke vekke matmor så tidlig, og vi kunne få sove ut som andre mennesker."
"Men jeg vet råd," sa den første. "Enn om vi kvittet oss med hanen?"
Så la de opp råd sammen om hvordan de skulle redde skjønnhetssøvnen sin. Da den gamle konen var sovnet om kvelden, krøp de inn i hønsehuset, kverket hanen og begravde ham under en kvisthaug bakom uthuset.
Og neste morgen kunne de sove trygt og lenge, helt til solen sto høyt på himmelen. Men det ble også deres siste fredelige natt. Så snart den gamle konen oppdaget at hanen ikke vekket henne til rett tid, ble hun så redd for å forsove seg seg at hun sto opp enda tidligere enn før.
Ja, da det var gått en ukes tid, begynte hun å vekke pikene midt på natten. Så nå fikk de enda mindre søvn - og enda mer arbeide - enn de noengang hadde hatt.

Slik er det å lage ris til egen bak.

Eselet, hanen og løven

Et esel og en hane levde sammen på en bondegård. En dag kom det en sulten løve forbi. Han så det glinsende, velfødde eselet stå der innenfor gjerdet, og fant ut at det kunne være et passende måltid for ham.
Nå har vi jo hørt at om det er noe løver virkelig er redde for, så er det en hane som galer i vilden sky. Og akkurat da løven skulle kaste seg over eselet, satte hanen i å gale og gurgle av full hals. Løven gjorde helomvending det forteste han kunne, og rømte derfra med et brøl av redsel.
Da eselet oppdaget at selveste dyrenes konge lot seg skremme av en liten hane, følte han seg plutselig atskillig modigere, han også, og satte etter løven, mens han skrek og skrøt: "Tenk en løve som er redd for sånt et fjærkre!"
Men de var ikke kommet langt før løven hadde fått motet tilbake. Han snudde seg og slo forfølgeren til jorden med ett eneste slag av sin mektige labb. På den måten ble eselet til løvemat allikevel.

Når vettet er minst, er motet størst.

Myggen og oksen

En okse gikk og beitet på en fuktig eng i kveldingen. En mygg hadde en god stund holdt på å surre rundt og rundt hodet hans. Endelig satte den seg på det ene hornet til oksen.
"Jeg er lei for at jeg plager deg," sa myggen. "Hvis jeg er for tung for deg, så bare si ifra. Da skal jeg forsvinne med det samme."
Oksen løftet hodet, og tygget tankefullt videre. "Det gjør ingenting," sa han. "Det gjør ingenting fra eller til om du blir sittende der eller ei. Sant å si så merket jeg ikke at du var der før du snakket til meg!"

Ulven og tranen

En ulv hadde engang fått et ben i halsen. Han hostet og han harket, han ulte og han bar seg, og ba hvert dyr han møtte om å hjelpe seg.
Han lovde gull og grønne skoger; ja, det var ikke måte på belønning han vill gi til den som kunne få ut benet.
En trane hørte om det, og tilbød seg å hjelpe. "Gap opp alt du kan," sa hun til ulven, og stakk det lange hodet sitt og det enda lengre nebbet sitt nedi ulvehalsen og nappet opp benet. "Her ser du den lille splinten som gjorde så stor skade," sa hun vennlig da hun hadde fått hode og nebb vel ut av ulvekjeften. "Nå får du gi meg slik belønning som du lovet."
"Hø, belønning du liksom," flirte ulven og gliste med hele tanngarden; han hadde rent glemt at han var sår i halsen. "Du får være glad til at jeg ikke glefset i meg hele hodet ditt i en jafs! Annen belønning får du ikke av meg!"

Utakk er verdens lønn.

Hanen og diamantringen

En bondekone hadde mistet diamantringen sin på gårdsplassen. Hun lette og hun lette overalt, men da mørket falt på, skjønte hun at den var tapt.
Noen dager senere, da hanen sto ute på gårdsplassen og hakket i jorden, fikk han øye på noe som blinket i solen. Han tenkte at det måtte være et aldeles strålende korn. Men der ble han skuffet; det var så hardt at det sved i nebbet, og ikke smakte det noe godt heller.
"Vel, vel," sa han til seg selv, og sparket dyktig med jord over, "det kan for alt jeg vet godt være en fin sten for fint folk, men den er ikke noe tess for meg. Nei, takke meg til et godt byggkorn da!"

Reven og masken

Reven hadde engang lurt seg inn i huset til en skuespiller som ikke var hjemme. Mikkel så nysgjerrig på alle ting. Han snuste på kostymene som hang på rekke og rad i skapet. Han stakk snuten ned i alle krukkene med kremer og sminke på toalettbordet, og han rotet i kleskistene, som var fulle av spennesko og fjærprydede hatter. På bunnen fant han en skulespillermaske, med nese og munn og øyenbryn; ja, til og med med kunstige øyenvipper. Kinnene var fint malt, som virkelig ansiktshud.
En stund trodde Mikkel at det var et virkelig ansikt, men så skjønte han at ahn var blitt lurt, og lo av seg selv: "Et nydelig ansikt, må jeg si! Bare synd at du er så tom i hodet!"

Skinnet bedrar.

Ulven som skulle fiske

Ulven satt og klaget til de andre dyrene over reven og hans streker, nettopp som Mikkel kom forbi. Han ble stående og lytte til det ulven sa: "Han stjeler bestandig. Hvis jeg var dere, ville jeg aldri stole på Mikkel Rev så mye som så!"
Reven gikk videre, og lot seg ikke merke med noe, men han svor hevn i sitt stille sinn. Noen dager senere kom ulven forbi revehiet og stanset ved inngangen for å lytte.
Reven hadde sett ham komme, og han snakket høyt med seg selv der inne: "Å, det var den beste mat jeg har fått noen gang!"
Ulven ble nysgjerrig og stakk fjeset inn: "Hva var det du sa? Var det meg du snakket til Mikkel?"
"Å, er det deg da?" sa reven og lot som han var overrasket. "Jeg satt bare her og sa til meg selv at det var den beste fisken jeg har smakt."
"Fisk?" sa ulven. "Hvordan fikk du tak i den?"
"Kom med meg," sa reven, "så skal jeg vise deg."
De to dyrene gikk ned til en sjø. "Det du må gjøre," forklarte reven, "er å sitte her tålmodig og vente, med halen nedi vannet. Før eller senere vil fiskene komme svømmende for å se hva det er, og når de napper for å ta seg en bit, vil de bli sittende fast i hårene. Når halen er blitt tung av all fisken, kan du trekke den opp, og da har du god middagsmat for mange dager. Slik var det iallfall jeg gjorde."
Ulven syntes dette måtte være en bedre fangstmåte enn å løpe etter harer og kaniner, så han satte seg til rette slik reven hadde sagt, og stakk halen sin forsiktig ned i det iskalde vannet. "Huff, så kaldt det er," sa ulven, "men det er vel verdt det."
"Jeg må nok gå, jeg," sa reven. "God fiskelykke! Husk nå at du må vente helt til halen kjennes blytung ut, da først skal du trekke den opp."
Ulven satt tålmodig og ventet i flere timer. Endelig, da det var blitt mørkt, ville han se hvor mye fisk han hadde fått. "Halen min er blitt svært tung, Jeg må ha fått en masse fisk," sa han til seg selv. "Nå skal vi se."
Han ville reise seg for å trekke halen opp av vannet, men kom ikke av flekken. For mens han hadde sittet der, hadde vannet frosset til, og nå satt han fast i isen.
"Å! Jeg skal hevne meg på den falske reven når jeg får tak i ham!" snerret ulven, og begynte å skjelve over hele kroppen.
Da hørte han lyden av stemmer som nærmet seg og så lyset fra faklene som mennene bar. Og han hørte reven rope: "Kom denne veien, dere! Ulven sitter like her nede og denne gang har jeg fått ham i saksen!"
Reven hadde vekket folkene i landsbyen, og de kom med stokker og stener for å slå ulven. "Aldri i verden om jeg vil vente på dem!" ropte ulven, og kastet seg fremover med et voldsomt rykk. Det hørtes som et smell. "Au!" skrek ulven. "Halen min!" Han så seg tilbake - der satt halvparten igjen i isen. Klynkende av smerte og av sinne løp ulven for livet, hjem til hiet sitt.
"Du tok stikket denne gang, Mikkel," freste han, "men bare vent til neste gang!"

Det er rev som rev skal fange. 

Gjerrigknarken

Det var engang en rik mann som solgte alt han eide. På den måten fikk han mange penger, for han hadde hatt mange vakre og verdifulle ting. Men istenfor å bruke pengene til noe nyttig eller hyggelig, kjøpte han en stor klump med gull og gravde den dypt ned i jorden.
Hver dag gikk han i all hemmelighet til gjemmestedet og gravde litt i jorden, så mye at han kunne være sikker på at gullklumpen fremdeles lå der. Så dekket han den til igjen omhyggelig.
Men en dag var det en mann som fikk se ham gjennom hekken, mens han arbeidet på den andre siden. "Det var da rart at en rik mann skal streve sånn med spaden," sa han til seg selv. "Han graver iallfall ikke etter poteter, så mye er sikkert!"
Dagen etter var han der igjen, og sto og kikket gjennom hekken. Den rike mannen gravde og gravde igjen som før. "Det må være gjemt en skatt der," tenkte arbeidsmannen. "En skjult skatt, som bare ligger der og venter på meg!"
Så snart det var blitt mørkt, tok han spaden sin og gravde opp gullklumpen.
Neste dag, da den rike mannen kom for å se til gullet sitt, var det borte. Til sin forferdelse fant han hullet tomt, og han var ingen rik mann lenger. Som han satt der og sørget over det, kom en nabo forbi og spurte hva det var.
Da han hadde hørt det hele, sa han: "Det ville jeg ikke sørge over et sekund, var jeg deg. Her, ta denne stenen, grav den ned på samme sted og lat som den er av gull. Du ville jo ikke bruke gullet ditt allikevel, og da kan vel en sten gjøre samme tjenesten!"

Det er fler som spør etter rikdom enn etter visdom.

Hunden i krybben

En hund ble engang stengt inne for natten på stallen, sammen med hestene. Han så seg litt rundt for å finne et godt sted å ligge, og valgte en av krybbene, hvor det var rikelig med høy.
Da hestene ville spise litt høy til aftens, sprang hunden opp og var rasende, snerret og glefset med tennene, så ingen torde komme den nær.
"For et egoistisk dyr du er!" sa en av hestene. "Du kan ikke gjøre deg noe godt av høyet selv, og likevel vil du ikke la oss ete av det!"

Stort sinne og lite vett går alltid en gal vei.

Eselet og gresshoppene

Eselet gikk og gresset på en frodig eng og lyttet til gresshoppene som sang så vakkert i solnedgangen. Eselet var så lei av at folk gjorde narr av ham for hans egne stygge skrytelyder, og han ville finne ut hvordan det var mulig for gresshoppene å kunne synge så vakkert.
Han spurte dem om hva det kom av: "Er det noe dere spiser?"
"Nei, det er ikke noe særlig," sang gresshoppene. "Vi lever bare av den friske duggen i gresset. Kanskje det er det som gjør det."
"Bare dugg?" spurte eselet.
"Ja, hva trenger vi mer!" sang gresshoppene.
Da sluttet eselet å ete gress og de tykke, saftige tistlene han var så glad i, og han holdt fra nå av en streng diett; han suget bare dugg.
Men esler er jo ikke gresshopper, og det stakkars eselet ble ikke noen bedre sanger enn før. Han ble bare svakere og svakere dag for dag, og etter hvert skrumpet han inn og ble en skygge av seg selv.

Løven, hanen og elefanten

"Jeg passer ikke til å være dyrenes konge," brummet løven en dag til elefanten. "Her ser du et stort, sterkt dyr med tenner som kan sønderrive hvem som helst, og likevel er jeg livende redd for en alminnelig, liten gårdshane. Bare jeg hører et hanegal i det fjerne, er det som både mot og kraft forlater meg."
Løven så opp, med et blikk fylt av selvmedlidenhet. Mens han snakket, hadde elefanten stått hele tiden og beveget ørene frem og tilbake. Han ristet på dem og svingte det store hodet fra side til side som om han ville riste noe av seg. "Hvorfor gjør du sånn med ørene?" spurte løven og glemte rent sine egne sorger for et øyeblikk.
"Kan du ikke se den?" spurte elefanten. "Det er en liten mygg som surrer og surrer rundt hodet mitt. Hvis den klarer å komme seg inn i øret, er det ute med meg!"
Da måtte løven le. "Du store min!" utbrøt han, så det klukket i stemmen, "jeg mente ikke å være uforskammet, men her satt jeg og klaget over at jeg er redd for en hane. Den er da iallfall større enn en mygg! Vi har visst alle noen vi er redde for - men din er den minste!"

Vandrerne og gullet

To vandringsmenn gikk sammen på veien, da de så en pung full av gullmynter ligge i veikanten. "Se, hva jeg fant!" sa den ene og fortet seg å ta pungen opp og feste den i beltet. "Ikke si jeg, si vi!" innvendte den andre. "Vi fikk jo øye på den samtidig!"
"Nei, jeg så den først," sa den første. Slik kranglet de en stund.
Da kom han som hadde mistet pungen tilbake. "Du er en tyv!" ropte han mot den første vandreren, da han så at pungen hang i beltet hans. "Du har stjålet pungen min!" ropte han høyt.
"Hva gjør vi nå?" spurte den første vendreren. "Det ser ut som vi kan få vanskeligheter!"
"Si ikke vi, hold meg utenfor," sa den andre. "Du ville ikke dele gullet med meg, og da vil ikke jeg dele vanskelighetene med deg!"

Takk for sist!

Reven og gamle hønemor

Reven krøp inn i uthuset for å se om det var noe han kunne ete. Men det eneste han kunne få øye på, var en gammel høne som hadde vaglet seg høyt over hodet hans, langt utenfor rekkevidde. "God aften, gode høne!" sa han så høflig han kunne. "Jeg stakk innom for å se hvordan du har det. For jeg har hørt at du ikke har vært riktig frisk i det siste, og da ville jeg gjerne se til deg personlig. Jeg kan jo litt om medisiner også, jeg, som du kanskje vet. Vil du ikke komme ned, så jeg kan få att pulsen din? Du ser virkelig ikke helt frisk ut. Det ser jeg helt hit."
Gamle hønemor satte seg enda tryggere til rette på vaglen sin. "Du har nok fullstendig rett i det, du Mikkel," svarte hun. "Jeg er ikke riktig bra. Ja, sant å si er jeg så dårlig at jeg må ha absolutt ro. Så du forstår nok at jeg ike kan komme ned til deg. Om jeg gjorde det, så kunne det koste meg livet!"

Doktor Ulv

En ulv hadde engang jaget et esel og fanget det i et hjørne. Eselet kunne ikke løpe fort nok, for det hadde trådt på en skarp torn og skadet hoven. "Før du dreper meg, herr Ulv, vil jeg be deg om en tjeneste: Vil du være så snill å ta ut den tornen som jeg har fått i foten på det ene bakbenet? Ellers kan den stikke deg i halsen, når du skal ete meg."
"Takk for at du sa det," svarte ulven. "Snu deg rundt, så skal vi se hva jeg kan gjøre."
Eselet snudde seg lydig rundt og løftet bakbenet. Og ulven bøyde seg frem for å ta tornen ut med tennene. Men i samme øyeblikk sparket eselet kraftig. I neste sekund fór ulven gjennom luften til han landet på ryggen langt ute på marken.
"Nå kan jeg ha det så godt," sa ulven til seg selv, der han satt og så eselet galoppere hjem til stallen og tryggheten. "Jeg burde jo visst at jeg er en ulv og ikke noen doktor, og jeg burde holdt meg til det jeg har greie på. Nå kan jeg skyte en lang pinne etter middagsmaten min!"

Varmt og kaldt

En mann og en satyr hadde satt seg til bords for å spise sammen. Det var kjølig, og mannen blåste i fingrene for å varme dem før han tok frem kniven. "Hvorfor gjorde du det der?" spurte satyren. "Jeg var kald på hendene," svarte mannen, "og jeg blåser på dem for å gjøre dem varme."
Så kom maten på bordet. Det var to tallerkener med rykende varm stuing og grønnsaker. Mannen bøyde seg frem og blåste på sin tallerken. "Hvorfor gjør du det der en gang til?" spurte satyren. "Maten er jo varm."
"Maten er for varm!" svarte mannen. "Jeg blåser for å avkjøle den litt."
Satyren reiste seg.
"Jeg kn ikke være her lenger," sa han. "Jeg tør ikke være sammen med en mann som kan blåse både varm og kald luft ut av den samme munnen!"

Den forfengelige kaien

Det var engang en kaie som var så forfengelig og innbilsk som bare en kaie kan være. Hun fant ut at hun var altfor fin og klok til at hun kunne leve sammen med de andre kaiene lenger. Nå ville hun bli påfugl.
En dag fant hun noen påfuglfjær på marken. Hun stakk dem inn mellom sine egne sorte fjær, og spankulerte omkring blant påfuglene i parken.
Men selv med lånt pynt var det lett å se at hun ikke var noen ekte påfugl, iallfall for påfuglene.
"Kom deg vekk, du dumdristige småfugl!" ropte de til henne i sinne. "Hvordan våger du å gjøre narr av oss!" Dermed gikk de løs på henne, ribbet henne for alle lånte fjær - og noen av hennes egne også - med sine skarpe nebb.
Den arme kaien var dypt beskjemmet. Hun prøvde å skjule de nakne, fjærløse flekkene på kroppen så godt hun kunne. Deretter flakset hun tilbake til skorsteinspipen, hvor de andre kaiene satt.
Men der fikk hun heller ingen hyggelig velkomst. De ville ikke vite av henne lenger, og ropte: "Det var jo du som var altfor fin for oss, ikke sant?" Og de skrek og skrålte og flakset for å holde henne borte fra skorsteinspipen. "Vi vil ikke ha noen her som ser ut slik som du gjør! Du kan gå i hønsegården og holde deg blant kyllingene!"

Siden snakker vi om "å pynte seg med lånte fjær".

Haren og froskene

Haren ble så plaget  og jaget av alle og enhver at de var fortvilelsen nær. Hundene forfulgte dem, mennene skjøt på dem, ørn og falk slo ned på dem og bortførte dem.
Da bestemte harene at livet var ikke verdt å leve lenger for dem. Deres eneste utvei for å komme bort fra all elendigheten var å ta livet av seg.
De samlet seg i en flokk og gikk i sørgemarsj ned til en innsjø for å drukne seg. Da de kom ned til stranden, skremte de opp en liten froskefamilie som hadde sittet der og solt seg. Froskene hoppet i vannet, aldeles fra seg av redsel, de hoppet hodekulls oppå hverandre for å komme først i sikkerhet.
Da stoppet den fremste av harene opp og sa: "Vi er visst ikke så dårlig stilt allikevel, vi. Her har vi trodd at alle andre er større og sterkere og farligere enn oss - men se her, her har vi jo en hel flokk av skapninger som er livredde for oss. Kom la oss prøve å bli så modige og sterke som de tror vi er!"

Motet og vettet har hjulpet så mange

Oliventreet og fikentreet

Oliventreet og fikentreet sto og snakket sammen en kald vinterdag. "Jeg synes synd på deg!" sa oliventreet. "Hver høst mister du bladene dine, og må stå og skjelve hele vinteren med nakne grener. Jeg står her olivengrønn med min vakre bladdrakt hele året. Men jeg går ut fra det er meningen at ikke alle skal se like godt ut, her i verden!"
Fikentreet sa ingenting.
Senere på dagen ble været enda kaldere. Det kom store skyer på himmelen, og det var helt stille. Så begynte det å snø.
Hele natten snødde det, og hele neste dag. Mark og eng ble dekket av et tykt snølag, og folk måtte ut og spa vei fra husene sine. Snøen la seg tungt på oliventreet, la seg i tunge snøklumper på bladene og bøyde ned grenene, helt til de brakk og falt til jorden.
Fikentreet var heldigere. Hun hadde ingen blad som snøen kunne legge seg på, den falt bare gjennom hennes bare kvister. Da tøværet kom til sist, sto hun der fremdeles, klar til å kle seg i nytt, friskt vårløv, mens oliventreet var brukket ned av snøen i et forvridd virvar av grener, kvister og brune blad.

Landsbyjenta og melkespannet

En ung jente var på vei til markedsplassen, bar et spann fullt av melk på hodet. Mens hun gikk der gjennom landsbyen, ga hun seg til å drømme. "Når jeg selger denne melken," tnkte hun, "da får jeg penger nok til å kjøpe mange, mange egg. Når jeg kommer hjem igjen, legger jeg eggene inn i hønsehuset og lar en av hønene ruge på dem. Da får jeg minst et dusin kyllinger som jeg kan selge på torget, og det blir akkurat på den tiden da prisene pleier å være høye. Da kan jeg få penger nok til å kjøpe meg en ny kjole."
"Jeg lurer på hva for farve jeg burde velge," tenkte hun videre. "Grønn, tror jeg, det kler meg best. Med en bred og fin krage til! Jeg kommer til å bli så vakker at alle guttene vil slåss om å få danse med meg på markedet."
"Men jeg vil ikke vite av dem, ikke av noen av dem," sa hun halvhøyt til seg selv. "Jeg skal kaste med nakken og gå min vei, samme hvor mye de ber og trygler!"
Hun smilte ved tanken og gjorde et kast med hodet. Akk, hun hadde jo rent glemt at hun bar et fullt melkespann på hodet! Men nå ble hun iallfall minnet om det, for melkespannet veltet og falt, og den nysilte melken rant i en hvit strøm bortover veien. "Au, der forsvant den vakre, grønne kjolen min!" ropte hun "Og alle kyllingene! Og de nylagte eggene! Og melken!"
Men det var det ikke noe å gjøre med. Melken var borte, og nå hadde hun ingenting å selge på torvet, så hun snudde og ruslet bedrøvet hjemover.

Selg ikke skinnet før bjørnen er skutt.

Regn og solskinn

Det var en mann som hadde to voksne døtre. Den ene var gift med en gartner og den andre med en pottemaker. Engang skulle mannen besøke henne som var gift med gartneren. Han fant henne i grønnsakhagen, hvor hun sto og vannet salatplantene. "Hvordan har du det, kjære?" spurte han.
"Vi har det fint, vi," svarte datteren. "Det er bare én ting som plager oss for tiden. Dette tørre været har vart for lenge. Vi trenger noen dager regn for grønnskaenes skyld. Hvis det ikke kommer regn snart, går det galt for oss."
Senere på dagen besøkte mannen den andre datteren, hun som var gift med en pottemaker. Hun satt utenfor det lille huset deres, og passet på en lang rad med malte leirkrukker, som lå og tørket i solskinnet.
"Hvordan står det til, kjære?" spurte han. "Vi har det bare bra," svarte hun. "Jeg håper at dette fine været vil fortsette, helt til alle krukkene er tørket. Ellers vil det gå galt med oss."
Mannen sa ingenting, men gikk snart hjem igjen til sin kone.
"Når du ber bønnen din," sa han til henne, "må du passe på at du ikke ber om regn.......og du må heller ikke be om fint vær, for hva du enn ber om, så vil det gå utover en av døtrene våre."

Alle til slags kan ingen gjøre.

Krabben som skulle lære å gå

"Nå må du lære å gå rett frem," sa krabbemor til ungen sin. "Hold opp å dra deg sidelengs på den måten!"
"Men mor," sa den lille krabben, "da må du vise meg hvordan jeg skal gjøre. Hvis du går foran, og går rett frem, skal jeg følge etter."

Det er lett å lære andre, verre å lære selv.

Løven, reven og eselet

Løven og reven og eselet gikk engang på jakt sammen inne i skogen. De klarte å fange mye vilt, og så skulle de dele byttet seg imellom på en rettferdig måte.
"Jeg synes du skulle ta deg av fordelingen," sa løven til eselet. Og eselet tellet omhyggelig og delte byttet i tre helt like deler. Løven var misfornøyd, ja, han var så sint at han slo ihjel eselet på flekken.
"Nå er det din tur til å dele, Mikkel," sa han til reven. Og reven delte. Han samlet nesten hele byttet i en haug, og beholdt bare en liten kanin til seg selv.
"Hvem har lært deg å dele så rettferdig?" spurte løven med beundring i blikket, mens han la labben på sin del.
"Det lærte jeg nettopp av eselet," svarte Mikkel Rev, og stakk av gårde så fort han kunne med sin lille kanin.

Man lærer av erfaring

Trærne og øksen

Vedhuggeren gikk til skogen for å be trærne om virke til et økseskaft. "Jeg kan ikke se noe galt i det, gjør dere?" spurte en gammel alm. "Han vil bare ha trevirke for øksen sin. Han vil ikke skade oss med det."
De andre store trærne var av samme mening, og de ble enige om at vedhuggeren kunne ta et lite, forkløblet tre som ingen brydde seg om. Men ikke før hadde tømmerhuggeren fått laget seg et godt skaft, så begynte han å hugge ned så mange store trær som han kunne.
"Der gjorde vi nok en stor feil," sa eiketreet, som skjønte for sent at de var blitt narret. "Hvis vi ikke hadde latt ham få det lille treet, kunne vi blitt stående her i mange år ennå!"

Hvis du gir lillefingeren, kan du miste hele hånden.

Ulv i fåreklær

Ulven fant engang på at hvis han forkledde seg riktig, så kunne han fange nok mat uten å bli jaget og forfulgt bestandig, slik han var vant til. Som tenkt, så gjort; han pakkt seg inn i et stort saueskinn og lurte seg usett inn i en saueflokk som gresset i nærheten. Han holdt seg sammen med flokken hele dagen, lot som han beitet og tygget drøv slik som de andre, og da kvelden kom, ble han også lukket inn i sauekveet.
Han skulle akkurat til å forsyne seg med en fet sau til aftensmat, da han hørte fottrinn i kveet. Det var gjeteren, som også hadde tenkt seg fårekjøtt til aftens, og han slaktet den største av sauene med kniven sin.
Du kan tenke deg fjeset hans da han hadde fått skåret av den tykke ullen og fant en død ulv inni skinnet.
Ulvens forkledning hadde nok vært for god!

Reven og sikaden

En kveld satt en sikade og sang fra grenen på et høyt tre, da reven kom forbi. "Så vakkert du synger," sa reven og kikket opp mot treet. "Du må være en vakker skapning også, du, som har slik fin røst! Kom hit ned litt, så jeg kan beundre deg på nært hold!" Men han tenkte noe helt annet: "Aha, det er en sikade! Det kan bli en passelig og delikat liten dessert for meg, det!"
Sikaden hadde nok sett rever før, så istedenfor å hoppe ned til marken selv, løsnet hun et lite løvblad fra grenen og lot det falle ned. Reven fór løs på det med det samme det nådde jorden.
"Der røpet du deg, Mikkel Rev," sa sikaden fornøyd. "Jeg har aldri stolt på deg, siden jeg så en hel liten haug med sikadevinger som lå utenfor hulen din en gang. Og nå vet jeg hvor jeg har deg. Du kan gjerne få lov til å beundre sangstemmen min, om du vil.....men helst på avstand!"

Det er ofte falskt under fagert skinn.

Ørnen og ravnen

Ørnen satt og prøvde å knekke en nøtt med nebbet, da en ravn kom flyvende og slo seg ned på samme gren. Der satt den og så håpefullt på den gode nøtten.
"Du får aldri knekket nøtten på den måten," sa han. "Hvis jeg var deg, så ville jeg fly så høyt mot sky jeg kunne, og så slippe nøtten ned mot fjellet. Det er den eneste måten å få tak i kjernen på."
Ørnen gjorde som ravnen hadde sagt, og fløy så høyt at han bare ble til en prikk på den blå himmelen. Så lot han nøtten falle, og den falt og falt til den traff bakken. Da hoppet ravnen kjapt ned fra grenen og puttet nøtten i nebbet og forsvant. Da ørnen omsider kom tilbake fra sin himmelferd, lå det bare noen nøtteskall igjen.

Bymusa og fjellmusa

Det var engang at fjellmusa inviterte sin kusine bymusen på et besøk. Hunlevde for seg selv, helt alene og langt fra folk. Hennes stråtekte rede var tørt og varmt, og hun bodde trygt og fredelig der fra det ene år til det annet.
Da bymusen kom på besøk, hadde fjellmusa gjort store forberedelser. Hun ga henne de beste stråene å sove på, og serverte de beste retter hun hadde i matboden sin. Der var det både korn av fjellbygg, nøtter og villepler.
Men den elegante og bortskjemte bymus lot ikke til å være synderlig imponert av alt dette. Det virket som hun knapt nok kunne få seg til å sitte til bords, og hun bare såvidt smakte på den maten fjellmusa satte frem for henne. Utover kvelden ble hun mer og mer urolig, og til siste kunne hun ikke holde seg lenger, og sa:" Min kjære kusine! Hvordan kan du holde ut et slikt kjedelig, ensformig landsens liv? Hender det aldri noe her hos deg? Da skulle du se den bygården som jeg lever i! Der er det alltid noe som foregår. Gaten er bestandig full av folk.....og for en mat vi har! Der behøver du ikke å slite og streve og spinke og spare og samle på hver liten skorpe. Der har du maten liggende rett for snuten din; du behøver bare å åpne munnen. En mus lever ikke evindelig, som du vet! Bli med meg og se det virkelige liv!"
Fjellmusa var overveldet av hva bymusen fortalte, og hun trengte ikke lang overtalelse før hun fulgte med henne til byen.
Det var alt blitt mørkt da de kom frem til bymusens hus, og dører og vinduer var lukket, men de kom seg inn gjennom et hull i veggen. Bymusen viste veien inn til spisestuen. Fjellmusa så seg om, rent stum av beundring. Det var tykke tepper på gulvet, og tykke fløyelsgardiner for vinduene. Midt i værelset var det et stort bord med hvit duk, og der sto det all slags deilig mat. Det hadde vært et stort festmåltid om aftenen, og alt var blitt stående på bordet. Tallerkener med kalkun og biffstykker sto igjen, ved siden av konfektskåler, kremmugger og fat med de fineste franske oster. Skiver av ristet brød og halvtomme vinflasker var det også.
Fjellmusa sto stum og så på det alt sammen. "Kom nå, du lille gudsord fra landet," sa bymusen og gikk foran, og snart hadde de klatret opp på bordet. Fjellmusa visste ikke hvor hun skulle begynne, men bymusen var hjemmevant og viste vei, forklarte hva som var de beste lekkerbiskener, og rådet henne til hva hun burde smake på. "Å gid-a-meg!" utbrøt fjellmusa. "Dette er virkelig...." Hun fikk ikke sagt mer, før døren plutselig gikk opp, og en flokk leende, festglade mennesker strømmet inn for å avslutte sin fest. De to musene hoppet ned fra bordet og gjemte seg i det første og beste hjørnet de kunne finne. Fjellmusa var altfor skremt til å se seg omkring, og selv den verdensvante bymusen var rent skjelven av redsel. Endelig, etter en time som var som en evighet, forlot selskapet spisestuen igjen, og værelset ble stille som før, så musene våget å nærme seg bordet på nytt.
Men ikke før hadde de såvidt begynt å spise, så hendte det noe som var enda mer skremmende. En katt kom listende gjennom den halvåpne døren og satte av sted mot bordet. De to musene klarte bare såvidt å komme seg inn i et matskap før katten ville springe på dem.
Da endelig alt var blitt stille i huset, sa fjellmusa: "Jeg tror jeg har fått nok av dette bylivet for resten av min levetid. Farvel, kjære kusine! Maten her kan nok være fin og rikelig, men den passer ikke for meg. Jeg vil heller leve mitt ensformige liv i fred og enkelhet fremfor å spise så farlige middager."
Og hun løp ut fra huset så fort hun kunne og dro hjem.

Borte bra, men hjemme best.

Esel i løveskinn

Eselet fant engang et løveskinn. Han svøpte det omkring seg og løp rundt i landsbyen med det, så alle han møtte ble livredde. Menn og kvinner, barn og dyr, alle flyktet de over hals og hode ut av landsbyen.
"Hi-hå," jublet eselet. "Dette er langt bedre enn å bære på tunge vedbører. Se hvor redde de er for meg. Hi-hå!"
"Å, jasså, er det deg?" sa reven, som hadde gjemt seg bak en gårdsmur. "Men husk en ting.....du burde holde kjeft hvis du vil bli tatt for å være en løve!"

Selv et esel kan opptre som løve - bare det ikke skryter.

Løven og villsvinet

Det var en trykkende varm dag at en tørst løve og et likså tørst villsvin kom til en kulp med deilig, friskt vann for å drikke. Og begge to ville de være den første.
"Jeg var her først," sa villsvinet og stillte seg i veien for løven. "Jeg er kongen over alle dyr," svarte løven majestetisk. "Og hvorfor skulle jeg vente til du har sølt til vannet med hovene dine?"
Ingen av dem ville gi seg, og begge var like sinte, så de begynte å slåss. Villsvinet angrep løven med sine lange, utstående støttenne; løven bet vilt etter villsvinets hals. Etter en tid trakk de seg tilbake til hver sin side av vannkulpen, for å få igjen pusten før de skulle gå løs på hverandre igjen.
Mens løven hvilte seg og samlet nye krefter, kom han til å se opp, mot berget bakenfor. Der satt en flokk grådige og uhyggelige gribber, som fulgte våkent med.......og ventet.
"Se der!" sa løven alvorlig til villsvinet. "De åtselfuglene der venter bare på å få ete en av oss. Hvem av oss som enn kommer til å tape denne kampen, kan være sikker på at om kort tid er han fortært og pusset så ren som elfenben!"
Villsvinet så opp på gribbene....og så han og løven på hverandere. "La oss være venner," sa de så begge to. "Alt er bedre enn å havne som gribbeføde. Og egentlig er det jo mer enn vann nok for oss begge. Så hva er det vi slåss om?"

Fellesnytten går foran egennytten.

Ulven og lammet

Ulven sto og drakk av bekken, da han fikk se et lam som plasket i vannet nedenfor. "Jeg kunne ha lyst på det lammet," sa ulven til seg selv. "Men hva vil folk si? Det er best å finne på en god grunn!"
Han tenkte seg om en stund, så ropte han nedover til lammet. "Hvordan kan du være så hensynsløs og ikke tenke på andre? Du roter i drikkevannet mitt og gjør det grumset med de skitne føttene dine!"
"Unnskyld meg," sa lammet, "men jeg skjønner ikke hvordan jeg kan gjøre det. Vannet flyter da fra deg og ned til meg, ikke omvendt. Så hva jeg foretar meg, kan umulig genere deg der oppe."
"Nå får det være nok!" sa ulven. "Jeg har hatt nok av dine uforskammetheter! Det er ikke mer enn et år siden du var frekke mot meg forrige gang, og nå svarer du frekt igjen!"
"Ja men, herr Ulv," sa lammet og skalv av redsel. "For et år siden, da var jeg jo ikke født engang!"
"Hva bryr jeg meg om det!" sa ulven. "Var det ikke deg, så var det sikkert faren din! Jeg liker ikke å bli motsagt sånn like før middagsmaten!"
Og uten å si mer gikk han løs på det stakkars lammet.

Det nytter lite med gode kort når en spiller mot Gammel-Erik.

Bien og vepsen

Det var noen bier som hadde bygget seg en fin vokskake inne i den hule stammen til et tre. Nå vet vi jo at det er to slags bier i en kube; arbeidsbiene, som stutt og stadig samler blomsterstøv og lager honning av det, og dronene, som ligger og dovner seg i kuben og aldri bestiller det grann.
Likevel skrøt dronene og sa at det var de som hadde laget den fine vokskaken. Da ble arbeidsbiene sinte, og de ba en veps om å være dommer og avgjøre saken.
"Det er svært vanskelig å si hvem av dere det var som bygget den," sa vepsen og tenkte seg om, "dere ser jo så like ut alle sammen. Men jeg har et forslag; dere flytter inn i hver deres kube, og der bygger dere hver deres vokskake. Når dere er ferdige, skal jeg komme og se på begge to. Da kan jeg sikkert dømme av formen på kaken og av smaken av honningen, om hvem som laget den fine vokskaken i det hule treet."
"Det er vel ikke rettferdig," klager dronene. "Vi har ikke lyst til å lage noen ny kube. Vi snakker bare om den som er i treet."
"Vi kan godt begynne med det samme vi," sa arbeidsbiene. "For vi vet at vi akn klare det én gang til."
Da snudde vepsen seg mot dem: "Nå vet jeg hvem som kan lage vokskaker, og hvem som ikke kan. Og jeg dømmer slik at honningen i det hule treet tilhører dere arbeidsbier!"

De to eslene

Et villesel møtte engang et tamt esel som gikk og gresset. Villeselet var tynt og småvokst. Han levde i friluft, måtte ta til takke med en klippevegg til ly mot vinterværet og hadde bare tørt fjellgress å ete året rundt. Ofte måtte han gå langt for å finne friskt vann, og om natten sov han alltid i redsel for å bli tatt av ulven.
Det tamme eselet var glinsende og fet. Om sommeren fikk han beite på saftige gressganger, om vinteren sto han på stallen og fikk korn og høy. Han hadde alltid et spann med friskt kildevann å drikke av, og om natten lå han lunt og trygt under stalltaket.
"Så heldig du er!" sa villeselet. "Jeg skulle ønske jeg kunne leve slik som du!"
Noen dager senere kom villeselet tilbake til det samme stedet. Da fikk han se det tamme eselet komme gående langsomt nede på veien. Han gikk og bar på en tung vedbør.
Han stanset litt for å få en bit av noen tørre tistler som vokste i veikanten, men med det samme begynte eseldriveren å skjenne og slå ham med pisken.
"Jeg tror jeg forandrer mening om din levemåte, kjære venn," sa villeselet til seg selv. "Jeg skjønner nå at du må betale dyrt for det kornet og det høyet de gir deg!"

Det er vondt å sitte ved varmen og likevel fryse.

Oksen og løven

Løven så engang en diger, velfødd okse som gikk og gresst sammen med bølingen på en eng. "Den oksen kunne vært mat for meg, den," tenkte løven, "om den bare ikke hadde hatt så mange kuer rundt seg. De ville sikkert stange meg og trampe meg sønder og sammen, hvis jeg gikk til angrep på oksen deres."
Løven gikk hjem til hulen sin for å tenke nærmere over saken.
Dagen etter kom han tilbake til den samme gressgangen, og han henvendte seg høflig til oksen: "Vil du gjøre meg den ære å komme til middag, min venn?"
"Gjerne," svarte oksen, som var smigret over en slik innbydelse fra selveste dyrenes konge. "Jeg kommer gjerne i dag den dag."
Om kvelden forlot oksen bølingen sin og gikk til løvens hule. Han kom litt for tidlig, og løven var ikke hjemme. Derfor ville oksen utforske hulen nærmere.
Forsiktig gikk han inn. I kjøkkenet var alt forberedt for et utsøkt måltid, med gryter på ovnen og grønnsaker på bordet. Spiddet sto rede over ilden, og på benken lå det en rad med skinnende forskjærskniver, som så ut til å være nyslipte.
"men det noe som mangler," tenkte oksen. "La meg se: Her er varmt vann og grønnsaker og sauser og stekefett....men kjøttet? Hvor i all verden er kjøttet?" Han så høyt og lavt, men fant ikke minste spor av noe kjøtt.
"Det er visst jeg som skal skaffe kjøtt til dette måltidet," tenkte oksen og fortet seg ut av hulen og stanset ikke før han var vel hjemme igjen.
Neste dag kom løven igjen til gressgangen. "Du kom jo ikke, du," sa han i en krenket tone. "Jeg hadde gjort store forberedelser, men alt forgjeves. Du skulle bare sett det!"
"Jeg kom nok, jeg," svarte oksen med et bistert smil, "og jeg så alle forberedelsene. Det var det som fikk meg til å gå igjen, svintere enn svint. For du hadde nok regnet med å servere meg som hovedrett, ikke sant?"

Honning i munnen, malurt på bunnen.

Mannen og løven

Det var en mann og en løve som var på vandring sammen. Som de gikk der ved siden av hverandre, begynte de å snakke om hvem av dem som var den sterkeste og tapreste.
De begynte nesten å bli sinte på hverandre, for hver holdt på sitt. Da kom de til en statue ved veikanten. Den forestilte en helt som tok kvelertak på en løve med bare nevene!
"Der kan du selv se!" sa mannen triumferende. "Trenger vi noe bedre bevis? Denne statuen er utført av en berømt billedhugger, og en stor kunstner kan ikke lyve!"
"Ja, det er slik du ser det!" svarte løven. "Hadde vi løver hatt noen kunstnere, vi også, så hadde du nok fått se løver som kvalte menn!"

Hesten og stallkaren

Det var engang en stallkar som brukte flere timer hver dag til å børste og strigle og gni hestens skinn. Han flettet og flettet om igjen på hestemanen, han børstet halen, og han pusset hovene.
Men alt han strevet; hestens skinn ble bare mattere og mattere, øynene sank dypere inn i hodet, og hårene begynte å løsne fra halen. For hver dag stjal stallkaren halvparten av hestens havrerasjon og solgte den.
"Hvis du virkelig ville at jeg skulle se godt ut," sa hesten til sist, "så ga du meg mindre puss og mer korn, så skulle jeg nok komme meg."

Alt kommer for en dag

Hesten og kronhjorten

For lenge lenge siden fantes det bare villhester som levde sitt frie liv i alle land. En av disse villhestene pleide hver dag å beite på en eng med deilig, saftig gress, som han hadde helt for seg selv. Ingen andre dyr kom der, og hesten mente at engen tilhørte ham.

Men så en dag kom en stor kronhjort byksende over hekken. Han sprang ubekymret omkring, satte dype merker i jorden og trampet ned gresset. Villhesten ble sint. Han kunne ikke tenke på å fordrive kronhjorten selv, for han hadde jo så spisse horn. Derfor gikk hesten til mannen som egentlig eide engen og ba om hjelp.

"Naturligvis skal jeg hjelpe deg," sa mannen. "men da må du ta dette lille metallstykket i munnen; det kjenner du nesten ikke, og så må du la meg sitte og ri på ryggen din; så skal jeg nok skyte hjorten med pil og bue."

Villhesten var enig, og mannen satte seg på hesteryggen. Men isteden for å ri til engen og hjorten, slik han hadde lovet, tvang mannen hesten til å gå ned til gården hans. Der satte han hesten i arbeide, og siden har hesten måttet lystre mannen og være hans arbeidstrell.

Musa og oksen

Det var engang en liten mus som bet oksen i halen mens han lå og døste. Oksen fór opp i vilt raseri, og forfulgte den frekke musa tvers over gårdsplassen, med hodet og hornene senket.

Men musa var for snar for ham, og smatt inn i et hull i veggen. Oksen stanget voldsomt i veggen, gang på gang, men alt han stanget, satt musa stadig like trygt i sitt hull. Til slutt måtte oksen gi opp og la seg til å hvile igjen.

Ikke før var han falt i søvn, så krøp musa ut av hullet, pilte over gårdsplassen og bet oksen en gang til, denne gangen i mulen.

Oksen brølte avmektig av smerte og raseri, men musa pep: Der kan du se! Det er ikke alltid de store som kan gjøre hva de vil! Somme tider er det de små!"

Den vakreste ungen

Jupiter samlet alle dyrene for å få avgjort hvem som hadde den vakreste ungen. På rekke og rad passerte de forbi med sin små, og gudenes konge skulle akkurat til å avsi dommen, da en stygg, gammel apemor kom humpende. Hun holdt ungen sin ømt i armene.

"Hva er dette for noe?" spurte Jupiter og prøvde å skyve vekk det lille, rynkete ansiktet til ungen. "Ta bort det utysket!"

Alle de andre dyrene begynte å le. Da sa apemor stolt: "Jeg bryr meg ikke om hva dere sier, og du, Jupiter, kan gi førsteprisen til hvem du vil for meg, men det vet jeg, at min unge er den vakreste i verden!"

Hver synes best om sine.

Leirkrukken og messingkrukken

To krukker, den ene laget av brent leire og den andre av messing, følt sammen nedover elven.

"Hold deg tett inntil meg," sa messingkrukken. "Jeg er sterk, og skal nok passe på deg!"

"Det er pent sagt av deg, og det er sikkert velment," svarte leirkrukken. "Men det er nettopp det jeg ikke vil gjøre. Så lenge du holder deg unna meg, flyter jeg nokså trygt av sted. Men bare jeg slår borti deg, går jeg i stykker."

Bonden og sønnene hans

En gammel bonde var syk og lå for døden. Da kalte han alle sønnene sine til seg i sykeværelset, for at de skulle høre hans siste vilje. "Sønner," sa han til dem, "min tid er snart ute, og dere skal arve meg. Den skatten som jeg eier, ligger gjemt i vingården!"

Da han var død og begravet, tok sønnene spader og hakker  og alle de andre redskaper de hadde, og begynte å grave i jorden rundt hele vingården, for å finne skatten. De snudde torven, og de gravde torven, og de gravde dypt i den fine, fruktbare jorden, og de tok opp store leirklumper og slo dem i stykker, for de trodde det kanskje lå gullmynter inni dem.

Men alt det de gravde og lette, fant de ingen skatt. Derimot var all gravingen så heldig for vinstokkene at de bar flere og bedre druer det året enn noen gang før. Sønnenes vin ble kjent som den beste i landet; alle ville kjøpe den, og de ble rike.

Slik fant de den skatten i jorden som bonden hadde talt om.

Reven og den syke løven

Dyrenes konge var blitt syk. Hele dagen lå han sammenkrøpet i sin mørke hule og sukket og stønnet når noen kom nær ham.

De andre dyrene visste ikke hva de skulle gjøre. For de var vant til at det var løven som bestemte allting, og nå var de redde for at de skulle gjøre noe galt. Men til sist fant de ut at det beste de kunne gjøre, var å besøke ham i hulen. Hvis de holdt seg borte fra ham, var det helt sikkert at han ville bli rasende, og han var sikkert altfor syk til at han kunne gjøre dem noe nå, selv om han ville.

En for en, eller i små grupper, ga de seg på vei til den kogelige hulen. Noen hadde med seg gaver, en god kjøttbit eller legende urter. Andre kom bare for å snakke høflig om vær og vind. Små og store, alle sammen gikk de bort til løven. Bare én manglet : Reven.

Snart oppdaget jo løven at reven aldri kom og besøkte ham. Da sendte han sjakalen for å spørre hvordan reven kunne være så hensynsløs.

"Mikkel!" sa sjakalen. "Hans majestet Løven er meget misfornøyd med deg. Der ligger han alvorlig syk i sin hule, og du har ikke engang satt snuten innenfor for å spøøre hvordan det står til med ham. Har du noen unnskyldning for slik upassende oppførsel?"

"Herr Sjakal!" svarte reven høytidelig, "det er slett ikke slik at jeg ikke ønsker å se til vår konge. Tvertimot, jeg setter ham like høyt som noen av dere andre, og mange ganger har jeg vært underveis, og er kommet helt frem til inngangen. Og hver gang har jeg hatt med meg et utsøkt lite kyllingben."

"Ja, men så da?" spurte sjakalen utålmodig.

"Jo, så la jeg merke til noe som skremte meg og fikk meg til å stanse, enda så ivrig jeg var etter å besøke kongen. Det var mange spor i sanden utenfor hulen, spor av alle slags dyr, men det rare var at alle sporene gikk innover - inn i hulen. Jeg kunne ikke se noen spor som gikk den andre veien. Og det gjorde meg litt tankefull, det kan du nok forstå."

Reven hadde rett, han. Løven var slett ikke syk, men hadde bare funnet på en makelig måte å drive jakt på, uten jaktens strev og møye. Og nå var de dyrene han pleide å jakte på, gått rett i løvens hule - og gap.

"Så derfor kommer jeg nok ikke til å besøke Hans Majestet med det første," sa reven.

Sporene skremmer.

Mauren og duen

Det var en maur som lente seg litt for langt ut over kanten av springvannet, så han falt i vannet. Det satt en due og så på, fra et tre i parken. Hun så at mauren ikke kunne svømme, så hun nappet løs et løvblad, og kastet det ned til ham. Han klarte såvidt å karre seg opp på det, og siden førte vinden både ham og bladet inn til kanten.

Som han sto der på trygg grunn og tørket seg, fikk han øye på en fuglefanger som krøp lydløst bortover marken, mot treet der duen satt, med et fuglenett i hånden. Så fort han kunne , pilte mauren bort til mannen, og nådde frem akkurat da mannen løftet nettet for å fange den intetanende duen. På en-to-tre var mauren oppe på leggen, og bet til av alle krefter.

"Au da!" ropte mannen, og slapp nettet for å klø seg på leggen. Da han ville løfte nettet igjen, var duen for lengst fløyet sin vei.

Med godt samhold kan de svakeste vinne.

Skilpadden og ørnen

"Tenk om jeg også kunne fly!" sukket skilpadden en dag, hun satt og så på fuglene som svingte seg i glideflukt høyt der oppe. "Da skulle jeg nok bli noe helt annet. Det som det gjelder, er jo bare å komme seg opp fra bakken. Om jeg kunne komme meg høyt nok til værs, skulle jeg nok klare å holde meg svevende på skjoldet mitt, like godt som noen fugl."

Hun begynte å øve seg med små sprang og veivet i luften med forlabbene, ja hun prøvde seg med å hoppe ut fra små fjellknauser, men hver gang falt hun pladask på magen. "Jeg må nok så høyt at vinden kan bære meg," tenkte hun.

En dag hun satt og så lengselsfullt på fuglene, landet en stor ørn i treet ved siden av, og begynte å pusse fjærene.

Skilpadden så en stund misunnelig på ørnen, så fikk hun en idé: "Vil du lære meg å fly i luften, herr ørn?"

"Lære deg å fly? Ha, det er jo umulig," lo ørnen. "For det første har du ingen vinger å komme opp med. Og for det andre....Nei, hold deg hvor du er, du, skilpadde, på jorden. Det er der du hører hjemme."

Men skilpadden ga seg ikke så lett. Hun ba og hun tryglet, lovet gull og grønne skoger i belønning, helt til ørnen ble overtalt og sa han ville hjelpe henne.

"Alt du behøver å gjøre, er å få meg opp i luften. Siden svever jeg på vinden, akkurat som du," sa skilpadden, da ørnen tok et fast grep i henne med klørne.

Høyere og høyere, oppover bar det. Skilpadden var fra seg av begeistring, og ropte: "Nå! Slipp meg her, og si meg hvordan jeg skal gjøre med labbene..."

Ørnen åpnet klørne, og skulle til å svare, men før han fikk sagt et ord, så han at hun forsvant loddrett nedover mot jorden - der hun hørte hjemme.

Skomaker bli ved din lest!

Kroppen og lemmene

Engang sluttet lemmene å samarbeide; hver ville gjøre som de selv hadde lyst til. Og alle sammen var de misfornøyd med magen.

"Hva er det den gjør for noe, da?" spurte hendene. "Vi må arbeide hardt for utkommet, mens den bare ligger der og dovner seg, og får all maten brakt til seg uten å løfte en finger! Hvorfor skal vi arbeide for den?"

"Det er så sant som det er sagt," sa føttene. "Vi må gå og gå og bestandig bære på vekten av den!"

"Og hva med oss, da?" spurte tennene. "Vi må slite oss ut med å tygge og tygge, for at den skal nyte godt av det!"

"Nå har vi fått nok av det!" sa hendene.

"Vi også!" sa føttene.

"Og vi!" sa tennene.

De andre lemmene var enige, og alle sammen bestemte at nå ville de ikke ha mer å gjøre med den dovne magen. Føttene ville ikke gå til markedsplassen for å hente mat, hendene ville ikke før maten til munnen, tennene ville ikke tygge den.

Men de hadde ikke streiket lenge, før de begynte å føle seg underlig slappe og svake. Føttene dro seg møysommelig bortover, hendene kunne knapt holde i en penn, og tennene begynte å løsne fra gummene.

"Der kan dere se hvordan det er, kjære venner." sa magen. "Det er sant nok at jeg kan ikke klare meg uten dere - men omvendt, hvordan kan dere klare dere uten meg? I virkeligheten kan jo ingen av oss klare seg uten de andre." Og så begynte de å samarbeide igjen, som før.

Vi er alle i samme båt.

Det dovne eselet

En mann kjøpte et esel på markedsplassen, på det vilkår at han kunne ha det på prøve en dag og få igjen pengene om han var misfornøyd. Han hadde flere esler fra før, og kjente hvert enkelt dyr og dets karakter ut og inn. Et av eslene var både sterkt og modig, et annet var ivrig og villig, men lite utholdende.

Et esel var svært dovent. Det likte slett ikke å gå på arbeidet om morgenen, og det gjorde så lite som mulig hele dagen. Når folkene lesset på de andre eslene, holdt det seg alltid unna og prøvde å komme sist, så det skulle få mindre bør å bære enn de andre selene.

Nå førte mannen det nye eselet inn på stallen. Først sto  det litt og snuste. Så gikk det rett bort til det late eselet, og begynte å ete.

Det var blitt sent på dagen, men likevel tok mannen med en gang eselet ut av stallen igjen, og gikk rett tilbake til markedsplassen.

"Du kan da ikke ha prøvet eselet ordentlig på så kort tid," sa eselselgeren.

"Jeg behøver ikke prøve det noe mer," svarte mannen. "Jeg skjønner godt nok hva slags esel det er; jeg skjønte det straks jeg så at det valgte det dovne eselet til venn. Behold det du, og gi meg pengene tilbake!"

Si meg hvem du omgår, og jeg skal si deg hvem du er!

Astronomen

Det var en gang en astronom om hver eneste natt gikk omkring og stirret på stjernehimmelen. En natt han vandret slik og stirret på stjernene, falt han på hodet ned i et stort hull i veien.

Det falt seg slik at en av vennene hans akkurat da kom forbi og hørte han rope om hjelp. Vennen gikk straks bort til hullet for å trekke ham opp igjen. "Vanskeligheten med deg," sa han mens han hjalp å børste bort støv og søle, "er at du bruker så mye tid til å tenke på universets gåter at du rent glemmer de små problemer som hører til hverdagslivet her nede. Hvis du ikke vil lære deg å gå på jorden, må du finne deg i at du stundom går på nesen."

En kan godt være en lærd mann på himmelen og en narr på jorden.

Rev og kråke

En kråke hadde stjålet en diger ostebit inne i landsbyen, og nå satt hun i toppen av et høyt tre for riktig å godgjøre seg med denne lekkerbisken. Da kom reven forbi, og han så straks hva hun hadde i nebbet. Tennene hans løp i vann, så han ble rent veltalende: "Å, du vakre kråke!" sa han. "For noen vidunderlige vinger du har! For noen glansfulle øyne! Halsen din er slank og elegant som en svanes, og ditt ansiktuttrykk så klokt som uglens!"

En kråke er ikke nettopp vant til å bli smigret, så hun vrikket og vred på seg og spredte ut fjærene og prøvde å se så vakker og verdig som det var råd.

"Bare synd," sa reven, "at en så vakker fugl som du ikke kan synge. Tenk om du kunne lage lyder som kunne måle seg med farveprakten i dine fjær!"

Det ble for mye for kråka. Nå ville hun vise at hun hadde en vakker stemme også, og hun åpnet munnen og kom med sitt beste "kra-kra". Men dermed falt osten også ut av nebbet - og rett ned i kjeften til Mikkel.

"Jo, du har nok en slags stemme likevel, du kråke," sa han, "men inni hodet er det smått stell!" Så gikk han med ostebiten.

Forfengelighet straffer seg.

Gutten og løven

Det var en gang en gjetergutt som var på vandring langt hjemmefra. Han hadde gått seg vil i skogen og det begynte å bli mørkt; og han var redd.

Bedre ble det ikke da en diger løve kom ruslende ut fra buskene rett foran ham. Han ble først stående helt stiv, så ville han løpe for livet. Men før han hadde fått bena med seg, la løven seg stille ned med hodet på potene og sa: "Ikke vær redd, du! Jeg vil ikke gjøre deg noe! Ser du, jeg har fått en torn i poten, og den sitter så dypt at jeg ikke kan suge den ut."

Løven krøp nærmere og rakte poten frem. "Jo, sannelig, den ser hoven og vond ut," sa gutten. "Jeg skal nok få ut tornen, men det kommer til å gjøre vondt, for jeg må bruke kniven." Gjetergutten satte seg, og løven la tillitsfullt poten i fanget hans, helt til tornen var skåret ut.

"Du blir snart bra igjen," sa gutten. "Men du må gå så lite som mulig på den syke poten de første dagene."

"Takk skal du ha," sa løven og forsvant hinkende inn i skogen igjen.

En tid senere ble det reist falsk anklage mot gutten. Noen beskyldte ham for å stjålet sauer. Det var streng straff for slikt tyveri og dommeren sa at han skulle kastes for de ville dyrene. Gutten sto der alene, midt på arenaen, og ventet på at de ville dyrene skulle slippes løs. Han hadde bare fått en stokk å forsvare seg med. 

Så kom den største av alle løvene byksende mot ham med et brøl. Men så hendte det noe, som var like overraskende for gutten som for tilskuerne. Løven satte seg rolig ned i sanden, løftet poten og bøyde hodet! "Kjenner du meg igjen" spurte løven. "Du hjalp meg den gangen i skogen. Se, nå er poten min helt bra igjen!"

"Gi gutten fri!" ropte tilskuerne i kor. "Gi ham benådning!"

"Kom hit til meg, du lille gjetergutt!" ropte keiseren, som satt på ærestribunen. "Både du og løven skal straks bli satt fri!"

Slik kom både gutten og løven tilbake til skogen, og der levet de som gode venner til sine dagers ende.

Takknemlighet er hjertets hukommelse.

Ulven og hans skygge

Ulven var på hjemvei over en vid og øde slette. Det var sent på dagen, solen stod lavt på himmelen, og ulven kastet en stadig lengre skygge bortover sletten. Han så på den, og undret seg. "Er dette virkelig meg?" spurte han seg selv. "Jeg visste ikke at jeg var så stor! Jeg må da minst være hundre meter lang. Latterlig å tenke på at igår var jeg redd for en stakkars løve og rømte fra ham. Så stor som jeg er, skulle jeg vært konge over alle dyr, og ikke han!"

Som ulven gikk videre, følte han seg mer og mer stor og sterk og selvsikker. Snart gikk solen ned, og alle de dyrene som er på ferde om natten, begynte å røre på seg. Ulven kunne høre deres brøl og skrik rundt omkring, men han gikk modig videre, og stolte på at nå var det ingen som våget å angripe ham.

Han gjentok for seg selv hvor stor og sterk han var blitt - da plutselig en sulten løve løp rett på ham.

"Pøh, du tør ikke røre meg. Jeg er hundre meter lang, jeg!"

"Du ser ikke ut til å være større enn andre ulver," svarte løven og gjorde ende på ham.

Store fisker eter de små.

Reven som mistet halen

Reven gikk engang i en felle, og kom seg bare løs ved å bite av seg halen, som satt fast i revesaksen. Først var han så lettet over å være fri rev igjen, at han brydde seg lite om at han nå bare hadde en halestump. Men siden begynte han å tenke på at de andre sikkert syntes han så rar ut.

"Jeg skulle ønske jeg var død, heller enn å se slik ut," sa han til seg selv. "De andre ler nok av meg."

Da fikk han en god idé. Han sammenkalte alle revene i skogen til et viktig møte. Da de andre hadde satt seg, alle sammen med sin buskete hale pent krøllet fremover rundt potene, sa Mikkel: "Dere lurer vel på hvordan jeg klarer meg uten hale? Dere vil kanskje ikke tro det straks, men sannheten er at jeg føler meg meget bedre til mote nå enn før. Jeg kan løpe fortere, jeg behøver aldri bry meg med å få vemmelige borrer ut av halehårene; og jeg kan ikke bli fanget i en revesaks én gang til. Hvis jeg ikke hadde opplevet det på kroppen selv, ville jeg nok ikke trodd det var en fordel, jeg heller, men når dere tenker dere om, må dere innrømme at en slik hale er bare en ekstra bør å bære på, stygg og ubekvem. Det er underlig at vi rever har holdt ut med den så lenge! Jeg foreslår at alle sammen kutter av seg halen."

Da han var ferdig, var det en gammel rev som reiste seg og sa: "Jeg tror nå det, jeg, at du ville ikke stå der og forslå slikt hvis du selv hadde et aldri så lite håp om å få tilbake din egen hale!"

I slike tilfeller taler vi om "å gjøre en dyd av en nødvendighet"

Gjeteren og villgeitene

Det var snøstorm i fjellet. Da natten falt på, var den unge gjeteren for langt borte fra landsbyen, og han drev geitene sine inn i en fjellhule for å søke ly for uværet.

Der inne fant han en flokk av villgeiter, som også hadde søkt ly. De var mye større og sterkere enn hans egne tamme dyr. De hadde fine, krumme horn og tykt geiteragg. Det var mange av dem også.

"Tenk om jeg kunne beholde disse villgeitene sammen med mine egne," tenkte gjeteren. "Med all den melken og osten jeg kunne få, ville jeg bli en rik mann!"

Han begynte å gi villgeitene den samme maten som han hadde med seg til sine egne. "Slik skal jeg alltid stelle for dere, hvis dere vil bli med meg," sa han til dem. "Da behøver dere ikke streife omkring i det ville fjellet for å finne mat. Dere kan få det beste bestandig."

Men til sine egne sa han strengt: "Vær stille nå, urolige skapninger! Være glad til at dere sitter trygt og lunt her inne under stormen."

Så la gutten seg til å sove sammen med dyrene. Da han våknet, strømmet det varmt solskinn inn i hulen. Han gned seg i øynene, og så seg om etter geitene.

Men villgeitene var alt forsvunnet. I det første morgengry hadde de vandret ut fra den mørke hulen og klatret på bratte stier tilbake til sine fjellbeiter. Hans egne geiter var også borte.

"Kom tilbake! Kom tilbake!" ropte gjeteren og løp ut av hulen. Fra fjellet ovenfor kunne han høre klangen av bjeller.

"Du bryr deg mer om villgeitene enn du bryr deg om oss," mekret geitene ned til ham, der han gikk hjemover alene. "Vi vil være for oss selv heretter!"

Friheten er det største gode.

Haren og jakthunden

En jakthund kom rent uforvarende over en hare som lå og gjemte seg under en busk. Haren satte av sted over engene med hunden halsende etter. Men hunden var ikke så rask til bens som haren, og etter en stund måtte han oppgi jakten.

En jordarbeider hadde sett det hele, og da jakthunden kom tilbake, sa han: "Høh, tenk at et så lite dyr kunne løpe fra deg som ingenting!" Harepus løp minst dobbelt så fort som deg. Du begynner å bli gammel, hva?"

"Det er nok du som begynner å bli glemsk!" svarte jakthunden rolig. "Du glemmer hvorfor vi løp. Det er stor forskjell på å løpe for middagsmaten - og for livet!"

Gårdshunden og ulven

En mager, sulten ulv møtte en tykk og velfødd gårdshund en natt da de begge var ute og gikk. "Hvordan kan det ha seg at du ser så godt ut?" spurte ulven. "Du har det visst bra, du , mens jeg lever på sultegrensen enda jeg strever alt jeg kan."

"Nå, hvis du vil ha sånn mat som jeg får, da trenger du bare gjøre sånt arbeid som jeg, da," svarte hunden. "Hva er det for arbeide?" spurte ulven ivrig. Han så for seg noen riktig velsmakende margben.

"Det er bare å passe huset og holde tyvene borte om natten!"

"Når kan jeg begynne?" spurte ulven. "Jeg har fått nok av å leve i skogen i all slags vær, og bytter det gjerne med å ligge lunt under et tak og få en stor tallerken mat når jeg er sulten."

"Bare bli med meg, du," sa hunden, og de ga seg av sted til huset. På veien la ulven merke til et slags arr i nakken til hunden. "Hva er det du har der?" spurte han. "Det ser ut som noe av pelsen din er slitt bort i nakken."

"Å, det er ikke noe," svarte hunden kort. "Jo, fortell meg det," sa ulven. "Jeg sa jo at det ikke er noe å bry seg om," sa hunden. "Det kommer kanskje av halsbåndet som lenken min er festet til. Det gnisser litt av og til."

"Lenken din?" ropte ulven forferdet. "Mener du at du ikke er fri, og at du ikke kan komme og gå som du vil?"

"Nå, kanskje ikke akkurat som jeg vil," svarte hunden. "Du skjønner, de synes visst jeg er litt vill av meg, så jeg må stå bundet om dagen. Men om natten er jeg helt fri. Og herren i huset gir meg godbiter fra sin egen tallerken, og tjenerne gjør likedan, og jeg er så godt likt at.....men hva går det av deg? Snur du alt?"

"Jeg må nok tilbake til skogen, jeg," sa ulven. "Du kan beholde dine godbiter og ditt varme tak for deg selv. Jeg vil heller ete en tørr skorpe og være fri enn tygge all verdens margben med hodet snørt i bånd og lenke."

Heller frihet og nød enn trelldom og brød.

Da musene holdt møte

Musene holdt engang møte for å finne ut hva de skulle gjøre med sin plageånd katten. Den var jo på jakt etter dem tidlig og sent, lå på lur eller listet seg etter dem uten en lyd. Og før en visste ordet av det, slo den kloen i en stakkar. Mange av musene hadde ordet og foreslo både det ene og det andre, men alt de snakket, kunne ingen finne på noe som kunne monne mot Mons.

Da var det endelig en ung, liten mus som foreslo at de skulle henge en bjelle på katten. Da ville alt bli så bra: "Bare katten såvidt rører på seg, kommer bjellen til å klinge og varsle oss, så vi kan komme oss unna."

De andre musene syntes at det var en strålende idé, og de pep og hoppet og danset av glede. Bare en gammel mus satt stille og sa ikke noe, men så tok hun ordet til sist: "Det er et utmerket forslag," sa hun alvorlig, "og jeg er sikker på at det vil hjelpe. Men det er bare en ting jeg må spørre om...."

"Og hva er det, da? Kom med det, kom med det!" ropte musene i kor.

"Hvem skal henge bjellen på katten?" spurte den gamle. Det kunne ingen svare på. Stille forsvant musene, én etter én, og gjemte seg i hvert sitt hull.

Bjelle på katten om natten er bra.

Men hvem henger bjella på katta til natta?

Wildenvey

De løse hundene

Fem løshunder streifet omkring på jakt etter noe å ete, da de kom til en dyp elv. På elvebunnen kunne de se en pose full av ben, som noen hadde kastet fra seg. kjøttbena så svært gode ut, og hundene satte seg på elvebredden. Munnene deres løp i vann og de lurte bare på hvordan de skulle få tak i godbitene.

"Det er bare én ting å gjøre," sa den eldste av hundene til slutt. "Vi må drikke opp alt vannet. Så kan vi hoppe uti og ete av hjertens lyst. Kom igjen, så begynner vi!"

De fem hundene begynte å slikke i seg vannet som strømmet forbi. De drakk og drakk. Ja, de drakk så mye at de nesten sprakk.

Elven enset det ikke. Den strømmet bare videre som den alltid hadde gjort, skyllet over kjøttbena på bunnen og førte med seg alt som var på dem, til det bare lå noen hvite, renskurte knokler igjen.

Det som er umulig, er umulig.

Leoparden og reven

Leoparden og reven kunne ikke bli enige om hvem av dem som var den beste. "Mitt skinn, med de flotte flekkene, er det vakreste og dyreste pelsverk i verden!" sa leoparden.

"Jeg har noe vakkert og verdifullt, jeg også," sa reven, "men du kan nok ikke se det, for det er inni hodet mitt. Og her i verden tror nå jeg at det er bedre å ha vett og vidd i skallen enn en vakker pels på kroppen!"

Tyven og hans mor

En skolegutt hadde stjålet en penn fra en av skolekameratene, og tok den med hjem for å vise den til sin mor.

"Se hva jeg har tatt med til deg," sa han. "Flinkt gutt!" sa moren. "Akkurat en slik penn var det jeg trengte."

Noen uker senere stjal gutten en frakk fra læreren, og igjen fikk han takk av moren sin, som sa han hadde vært flink.

Da han ble eldre, stjal han mer og mer verdifulle ting, men til sist ble han fakket. Han kom for domstolen og ble dømt til døden ved hengning. Da han skulle føres bort, ba han om å få en siste samtale med sin mor. Han lente seg over skranken for å hviske noen ord i øret hennes, men isteden bet han henne kraftig i øret.

"Ditt udyr av en sønn!" skrek hun. "Ikke nok med at du er en tyv! Du skambiter din gamle mor også!"

Sønnen så på henne og sa: "Det er din skyld at jeg er blitt en tyv, mor! Hvis du hadde gitt meg pryl den første gangen, da jeg stjal en liten penn, istedenfor å rose meg for det, da hadde jeg ikke kommet i ulykken slik som nå!"

De små tyvene henger man, de store får gå fri!

Bonden og pinnebunten

Det var en mann som hadde fire sønner. De kranglet bestandig og kunne ikke bli enige om noe. Bonden prøvde sent og tidlig å forklare dem at samarbeide gjør livet langt lettere, men forgjeves.

En dag ville han vise dem tydelig hva han mente. Han kalte alle sønnene til seg og la en sammenknyttet bunt med pinner foran dem. "Kan du klare å brekke i stykker den bunten?" spurte han yngstemann. Gutten presset kneet mot bunten og brøt og bøyde alt han orket, men bunten brakk ikke. Også de andre sønnene forsøkte seg, men ingen av dem klarte å knekke pinnebunten. Da løsnet bonden på tauet, så pinnene falt fra hverandre.

"Prøv nå da!" sa han. Guttene tok pinnene og brøt dem av uten vanskelighet, én for én.

"Skjønner dere nå hva jeg mener?" spurte faren. "Så lenge dere holder sammen, kan ingen knekke dere. Men fortsetter dere å slåss innbyrdes og går hver deres vei, kan den første fienden dere møter, ødelegge dere med letthet."

Husk, én for én kan alle knekke lett, men er det samhold, er hver enkelt sikker.

Månekåpen

Månen ba engang moren sin om å sy en kåpe til henne. "men den må sitte godt!" sa hun. "Hvordan i all verden skal jeg klare å sy en kåpe som passer til deg?" spurte moren. "En dag er du i ny, og så er du fullmåne og stor og rund. Du forandrer deg stadig og har, jeg vet ikke hvor mange former og fasonger. Det er jo helt umulig! Du er jo aldri den samme fra natt til natt!"

Geitekillingen og ulven

Geitekillingen var blitt et godt stykke etter resten av flokken for å spise noen fine, unge skudd på løvtrærne. Han merket ikke at det begynte å bli mørkt, og da natta kom, klarte han ikke å finne igjen de andre geitene. Mens han sto og så seg om og mekret sørgmodig, fikk han øye på en lang, uhyggelig skygge som snek seg langs marken.

"Ulven! skrek killingen, og satte av sted nedover åssiden. Ulven etter. Han visste at et jordskred hadde fylt igjen dalbunnen lengre nede, og han jaget killingen mot den vollen av jord og sten og trær som lå og stengte alle utveier der. 

Da geitekillingen fikk se jordvollen, skjønte han at han var fanget i en felle, men han snudde seg modig mot ulven og sa: "Du har meg nå, herr Ulv!" Jeg ser at jeg ikke kan unnslippe. Men siden jeg har så kort tid igjen å leve, så la meg få nyte de siste minuttene. Du ser jeg har en gjeterfløyte hengende om halsen. Kan du ikke spille en liten melodi for meg, så skal jeg vise deg en morsom killingdans jeg kan?"

Ulven syntes det kunne være artig. Han tok fløyten og spilte på den, mens killingen danset for livet. Tonene fra fløyten klang lydt ut i den stille natteluften og kom tilbake som ekko fra fjellene. Lenger oppe i dalen stanset gjeteren og lyttet.

"Hva kan det være?" spurte han seg selv. "Kanskje er det tyven som har stjålet min lille geit!"

Han ropte på hundene, og sammen med dem satte han av gårde i retningen av lyden. Hundene løp fort over det lave gresset, og snart kom de på sporet av ulven. Da løp de enda fortere, og gjødde rasende.

"Hvis hundene kommer, er jeg fortapt!" tenkte ulven, kastet fra seg fløyten og rømte til skogs.

Da gjeteren kom frem, fant han alle hundene i ring, og i midten en trett liten geitekilling, som danset og danset og ikke torde slutte.

Aldri gi opp håpet!

Frosken og oksen

En okse som gikk og gresset på en eng, kom til å tråkke på noen froskeunger. Flere av stakkarene ble knust, men en av dem kom seg unna og skyndte seg hjem så fort han kunne hoppe, for å fortelle moren sin hva som hadde hendt.

"Å, mor!" ropte han. "Det var et kjempedyr! Jeg har aldri sett noe så stort!"

"Var det så stort?" spurte moren, og blåste seg opp.

"Nei, mye større, mor!" sa froskeungen.

"Var det så stort, da?" spurte moren, og blåste seg opp enda mer.

"Å nei, minst hundre ganger større. Om du blåser deg opp til du sprekker, så kan du ikke bli halvparten så stor engang!"

Froskemoren ble ergerlig over at noen kunne være større enn henne. Derfor plantet hun de tynne froskebeina fast i bakken og suget inn så mye luft hun kunne, og blåste seg opp helt til den rynkete froskehuden sto som et trommeskinn, og øynene hennes sto ut av hodet.

"Større! Større! Enda større!" sa hun til seg selv hele tiden. "Større! Større! Større!" Og så svelget hun enda en god porsjon luft - men da sprakk hun med et smell, og falt så flat som en pannekake ned på marken.

Ikke blås deg opp!

Løvinnen

Revemor satt og skrøt av barna sine til løvinnen. "Du skulle se mine deilige små firlinger," sa hun. "Jeg fikk dem i et kull, forstår du. Men hva med deg? Hvor mange løveunger har du fått?"
"Bare én," svarte løvinnen barskt, "men, det er en løve!"

Det er ikke alltid mengden det gjelder.

Reven og hanekyllingen

Reven streifet rundt en bondegård en dag og fikk øye på en hanekylling oppe på en jordhaug.
"Jeg har aldri sett en så staselig fugl som deg noen gang!" sa reven. "Unntagen faren din da, naturligvis. Vi var venner engang i tiden, vi to. Og for en stemme han hadde! Vi får nok aldri høre maken!"
Hanekyllingen bruste stolt med fjærene. "Folk sier at jeg også har en ganske god stemme," sa han beskjedent. "Kanskje du har lyst til å høre den?"
"Det vil jeg gjerne," svarte reven og snudde på hodet, så hanekyllingen ikke skulle se hvordan han slikket seg rundt munnen.
Hanekyllingen strakte på halsen, lukket øynene og begynte å gale det beste han kunne. Før han visste ordet av det, hadde reven tatt ham i nakken og løpt av sted med ham.
"Stopp tyven!" ropte noen arbeidere ute på marken. "Kom tilbake med hanekyllingen, ellers så......." Og ga seg til å løpe etter reven.
"Hvis jeg var deg," sa hanekyllingen til reven, mens han vred på hodet, "så ville jeg be dem passe sine egne saker. Si til dem at jeg tilhører deg, så vil de nok oppgi jakten."
Reven stoppet et øyeblikk for å rope til mennene, og åpnet munnen - såpass at hanekyllingen fløy ut av kjeften hans, og flyktet opp i nærmeste tre.
"Hvorfor holdt jeg ikke kjeften min?" spurte reven seg selv.
"Nå var jeg heldig," tenkte hanekyllingen. "Jeg skal passe på å holde øynene åpne heretter!"

Lykken kan være bedre enn forstanden

Villsvinet og reven

Villsvinet sto og slipte huggtennene sine mot et tre, da reven kom luskende.
"Hvorfor i all verden gjør du det der?" spurte reven. "Det er jo så fredelig i skogen nå, ikke en jeger å se noe sted!"
"Sant nok," svarte villsvinet. "men den dagen jegeren kommer med hundene sine, da får jeg annet å tenke på. Da har jeg nok med å løpe så fort jeg kan, og får ikke tid til slikt. Derfor vil jeg slipe tennene mine i tide!"

Vær beredt!

Den gamle jakthunden

Det var en jeger, som hadde en gammel og trofast jakthund. I mange år hadde den vært den beste jakthunden i hele kobbelet; den løp fortere og fanget mer vilt enn alle de andre.
Men så kom den dagen da den ikke orket lenger. Likevel gjorde den sitt beste fremdeles, og etter at den hadde løpt forgjeves halve dagen, klarte den omsider å fange et villsvin på en rydning i skogen, og holde det fast i øret. Men villsvinet var et ungt og sterkt dyr. Det kjempet med sine huggtenner og kastet med hodet, fra side til side. Til slutt klarte ikke hunden å holde det fast lenger, og den måtte la villsvinet løpe.
Jegeren hadde fulgt etter et stykke bakenfor, og var rasende da han kom frem og så at villsvinet var unnsluppet. Han slo løs med pisken på hunden, som lå på marken og peste av utmattelse.
Da så den bebreidende opp på sin herre og sa: "Ikke slå meg! Jeg kjempet alt jeg kunne, men kreftene sviktet meg. Jeg har tjent deg trofast i mange år. Kan du ikke belønne meg for hva jeg var, istedenfor å straffe meg for hva jeg er?"

Vis respekt for de grå hår!

Vinden og solen

Vinden og solen kunne ikke bli enige om hvem av de to som var den sterkeste. Siden de ikke kunne bli enige, ville de prøve kreftene i en kappestrid.
"Ser du den vandreren nede på veien?" spurte vinden. "Den av oss som klarer å få av ham klærne, er den sterkeste! Er du enig?"
"Det er i orden," svarte solen. "Du prøver først!"
Vinden begynte å blåse av alle krefter. Stormskyer jaget over himmelen, og trær ble felt. Løvet virvlet av sted, grener og kvister knakk. Etter som vinden blåste stadig sterkere, knappet mannen bare frakken tettere omkring seg, og holdt den fast med hendene.
Så var det solens tur. Den tittet frem bak en av skyene. Den kalde luften ble snart varm, og vandreren så opp, nokså forundret over det raske omslaget i været. Solen steg stadig høyere, og solstrålene varmet mer og mer. Ved middagstid orket ikke mannen varmen; han kastet av seg den tykke frakken, og la seg i skyggen for å hvile.
"Jeg tenker det beviser hvem som er den sterkeste av oss!" sa solen, men vinden hadde jo alt gått og lagt seg.

En kan vinne ved å kjempe med lempe

Moren, barnet og ulven

Ulven snek seg rundt hushjørnet, på jakt etter mat. Da han gikk forbi et opplyst vindu, hørte han et barn som skrek, mens moren skjente og sa: "Hold opp å skrike nå, ellers skal jeg kaste deg ut av vinduet, og da kommer kanskje ulven og tar deg!"
Ulven gliste stygt, og tenkte: "Hvis jeg venter her en stund, så kanskje jeg kan få meg en godbit!"
Så listet han seg rundt huset igjen, og ventet bare på at barnet skulle begynne å skrike. Utpå ettermiddagen våknet barnet og begynte å skrike igjen, og ulven krøp helt innunder vinduet og ventet spent. Igjen hørte han at moren snakket til barnet sitt, men nå var stemmen mild og kjærlig: "Ikke gråt, du barnet mitt, du kan da skjønne at jeg mente ikke det jeg sa! Den stygge ulven skal aldri få ta deg!"
Sulten og sint måtte ulven gå tilbake til skogen, mens han skar tenner og sa til seg selv: "Slik går det når en hører på folk som sier én ting og mener noe annet!"

Tro ikke alt du hører.

Bonden og ørnen

En bonde hadde engang fått en ørn i dyrefellen sin. "Jeg kan ikke la en slik edel fugle som du er, ende i et bur," sa han og løsnet ørnens ben som satt fast i saksen. "Nei, du må være fri, så du kan fly over fjell og sveve mot sky!"
Ørnen så på ham med et takknemlig blikk, så løftet den vingene og fløy bort.
Noen dager senere lå bonden og søv middag i skyggen fra en gammel mur. Han slumret søtt etter maten - da plutselig slo ørnen ned og tok luen hans i klørne.
Mannen, som ble vekket så brått og brutalt, ga seg til å løpe etter ørnen: "Kom tilbake med luen min øyeblikkelig! Dette er da toppen av utakknemlighet!"
Ørnen fløy noen meter lavt over marken og slapp så luen. Bonden tok opp luen og snudde seg for å gå tilbake. Da fikk han se at muren han hadde hvilt under, slo sprekker og falt sammen med et brak.
"Sannelig, du reddet livet mitt, du ørn!" sa mannen og snudde seg mot fuglen - som nå bare var en prikk på himmelen.

Å gi ondt for ondt er hevngjerrighet.
Å gi godt for ondt er kjærlighet.
Å gi godt for godt er rettferdighet.

Fiskeren og fisken

En fisker hadde vært ute hele dagen uten å få en eneste fisk. Da kvelden kom og han skulle dra opp snøret for siste gang, oppdaget han at det satt en liten fisk på kroken.
"Å, kjære vene, spar meg som er så liten!" pep fisken. "Jeg er jo slett ikke voksen ennå og kan ikke bli noe mat for deg. Hvorfor kaster du meg ikke tilbake i elven? Så kan du jo komme tilbake og fange meg når jeg er blitt stor og tykk!"
"Å nei," sa fiskeren, som var blitt svært sulten. "Jeg må nok beholde deg, nå da jeg har fått tak i deg. For hvis jeg slapp deg ut i vannet igjen, så ville du nok passe godt på at du ikke bet på kroken min en gang til, og da ville jeg ikke få noe i gryten en annen gang heller."

Løvens ånde

Løven kalte til seg sauen og sa: "Si meg sannheten, sau! Har jeg dårlig ånde?"
"Ja," svarte sauen troskyldig.
"Hva! Våger du å fornærme meg," brølte løven, og drepte sauen.
Så ba han ulven komme: "Si meg sannheten, ulv! Har jeg dårlig ånde?"
"Nei, tvertimot!" sa ulven, for ikke å lide samme skjebne som sauen.
"Din hyklerske smigrer!" brølte løven, og drepte ulven.
Til slutt ba han reven komme: "Si meg sannheten, Mikkel! Har jeg dårlig ånde?"
"Jeg kan ikke si noe om det, jeg, Deres majestet!" sa reven listig. "For jeg er blitt forkjølet og har mistet luktesansen!"

Enkelte ganger er det best å holde sin mening for seg selv.

Nattergalen

Det var en gang en nattergal som ble holdt fanget i sitt bur. Hver aften pleide eieren å henge buret opp i det åpne vinduet, og når det begynte å bli mørkt, sang nattergalen sin skjønne sang.
En natt kom en flaggermus flyvende og satte seg på vinduskarmen over buret.
"Hvorfor synger du bare om natten?" spurte flaggermusen. "Jeg hører aldri en lyd fra deg om dagen."
"Før sang jeg hele dagen," sa nattergalen sørgmodig. "Jeg skal si deg at jeg sang i vilden sky den morgenen da jeg ble fanget og puttet inn i dette buret. Nå er jeg mer forsiktig. Jeg synger bare når det er mørkt, og ingen kan se meg."
"Er det ikke litt i seneste laget å være forsiktig nå?" spurte flaggermusen. "Det var før du ble fanget, du skulle vært forsiktig; ikke etterpå!"

Verg deg mens du har fri hender

Gutten og ulven

Ulven kom engang over en liten gjetergutt, som satt gjemt bak en høystakk og skalv av redsel.
"Å vær så snill, ikke ta meg!" bønnfalt gutten.
"Hvorfor skulle jeg ikke det?" svarte ulven. "Men hvis du fort kan si meg tre ting som er helt sanne, skal jeg la deg gå."
Gutten tenkte seg om et øyeblikk, så sa han: "For det første så skulle jeg ønske at du aldri hadde sett meg. For det andre var det dumt av meg å la deg finne meg her, og for det tredje håper jeg at jegerne får has på deg i morgen, så du ikke lenger kan stjele sauer fra meg!"
"Det var godt svart," sa ulven. "Sett fra ditt synspunkt er nok alle de tre tingene sanne. Men kom deg nå av gårde før jeg forandrer mening!"

Av barn og fulle folk skal en høre sannheten.

Gutten og nøttene

En gutt fant en krukke full av nøtter og rosiner på kjøkkenet. Nøtter og rosiner likte gutten godt, og han stakk hånden nedi for å ta så mange han kunne få fatt på. Men da han ville ta hånden til seg igjen, var den knyttede neven blitt for stor og ble sittende fast i åpningen.
"Hva skal jeg gjøre!" klynket han. "Nå kommer hånden min til å sitte fast i denne krukken for bestandig!"
Da kom moren hans tilbake til kjøkkenet. "Det er vel ikke noe å gjøre slikt oppstyr for!" sa hun. "Prøv å ta bare halvparten så mange nøtter og rosiner, så skal du se det går bedre!"

Øyne og ører blir aldri mette

Mauren og gresshoppen

En kald vinterdag var en flokk maur ivrig opptatt med å tørke noen korn som var blitt fuktige i regntiden om høsten. En gresshoppe, som var nesten halvdød av sult og kulde, kom krypende og sa til en av maurene: "Kjære vene! Gi meg et aks eller to av ditt store forråd, så jeg kan redde livet!"
"Vi arbeidet natt og dag, så vi kunne få dette kornet i hus," svarte mauren. "Hvorfor skulle vi gi noe av det til deg? Hva gjorde du hele sommeren, da du burde samlet mat for vinteren?"
"Å, jeg hadde nok ikke tid for slikt, jeg," svarte gresshoppen. "Jeg var altfor opptatt med å synge og spille til at jeg hadde tid til å samle korn!"
Da sa mauren kort: "Har du spilt og sunget i sommer, får du gjøre likedan i vinter!"

Hver er sin egen lykkes smed

Fjellet som skulle føde

Det var et stort fjell som plutselig begynte å skjelve og riste. Det kom folk fra fjernt og nær for å se hva som skulle hende.
"Jeg tror fjellet skal føde en stor elv!" sa den ene.
"Jeg tror heller det blir en stor drage!" sa en annen.
"Jeg tror det vil komme en gud ut fra klippene," sa den tredje.
Til slutt ble spenningen utløst; det åpnet seg en liten sprekk i fjellsiden, og ut av fjellet kom det - en mus!

Løvens del

Villeselet og løven gikk ut på jakt sammen. De fikk en god fangst, for løven var sterk og tapper, og eselet var rask på foten og kunne løpe rundt for å skremme opp dyrene med sine skingrende skryteskrik.
Da de var ferdige med jakten, tok løven byttet og delte det i tre like deler.
"Jeg tar den første delen, fordi jeg er dyrenes konge," sa han. "Og så tar jeg den andre delen, fordi det er to av oss."
"Men hva med den tredje delen?" spurte eselet forsiktig.
"Den kan du ta, om du tør!"

Makt går ofte for rett

Det ulydige eselet

Det var en gang et esel som var så ulydig at han aldri gjorde det som ble sagt. Om hans herre ville ha ham til å gå til venstre, gikk han til høyre; han gjorde alltid det motsatte av det hans herre sa.
En dag skulle eselet drives oppover en kroket sti i fjellsiden. Plutselig fikk han for seg at han ikke ville gå på stien lenger. Han snudde seg og gikk rett mot stupet. Det var like før han skulle falle utfor kanten, da hans herre fikk tak i ham.
"Kom tilbake, ditt dumme best," sa mannen og dro i eselets bissel, mens han gikk baklengs opp stien. "Kom denne veien, ellers vil du falle ned og slå deg fordervet!"
"Nei, denne veien! Denne veien!" ropte eselet, og dro seg baklengs mot stupet og var mer sta enn noen gang: "Jeg vil ikke noen annen vei!"
Han trakk så kraftig at mannen måtte slippe taket og falt bums i bakken - mens eselet utstøtte et hyl av triumf og kastet seg utfor stupet.

Lesekunsten

Reven så en hest, og det var første gangen den hadde sett et slikt vesen. Mikkel ble redd og løp sin vei. Den løp til den møtte en ulv, og da forklarte den at den hadde sett et digert beist som lignet et esel.
"Men jeg ble redd," sa reven. "Den var så stor og jeg vet ikke hva den heter engang!"
"Det skal vi nok få rede på," sa ulven.
Så gikk de sammen, de to, like til de fant hesten igjen.
"Hva heter du?" spurte ulven.
"Det har jeg glemt," svarte hesten. "Men mitt navn står skrevet under hoven på mitt høyre bakbein. Hvis dere kan lese, kan dere finne det der."
"Jeg er så lei for det," sa reven. "Jeg har aldri gått på skolen og lært og lese. Men jeg vil svært gjerne vite hva du heter."
"Det skal jeg ordne for deg," sa ulven. "Jeg kan lese både trykte ord og ord som er skrevet med hånd."
Hesten løftet bakbeinet og ulven bøyde seg fram og så hesteskoen med alle saumene i. De sto på rad og rekke, og lignet litt på bokstaver.
"Jeg ser skriften, men jeg kan ikke tyde den," sa ulven.
"Kom nærmere, så klarer du det nok," sa hesten. Ulven stakk snuten helt bort i hestehoven, og dermed fikk den et trykk i skallen. Der lå den og var dau.
Reven satte av sted så fort han kunne. Den tenkte med seg selv: "Det er ikke det samme å kunne lese ord og forstå tegn!"

Musa og sneglen

En mus og en snegle møttes på veien. Sneglen kom sneglende med huset sitt på ryggen.
Musa pep: "Det er bra for meg at jeg slipper å trekke rundt med huset mitt. Du sliter deg ut, gjør du. Du bruker en hel dag for å komme fram, mens jeg spretter avgårde på ti minutter."
"Du har så rett, musa mi. Du er rapp på foten," sa sneglen. "Det er synd at uvennen din, katta, løper fortere ennn deg. Du farer ofte fra vegg til vegg for å finne et hull å gjemme deg i. Da ville du sikkert gjerne bytte med meg, selv om huset er tungt å bære på."

Reven og tømmerhoggeren

Reven løp foran og jegerne løp etter. Reven så seg om etter et smuttehull å gjemme seg i. Den kom til et sted i skogen hvor det sto en kar og hogg kvisteved. Reven ba om hjelp. Joda, hjelp skulle den få, og reven la seg bak en kvistehaug.
Da jegerne kom, ropte de: "Hei, du mann! Har du sett en rev som sprang denne veien?"
"Nei, jeg har ikke sett noen rev," svarte mannen, men samtidig pekte han med hånden bort til den kvisthaugen hvor reven lå. Jegerne la ikke merke til det.
Da jegerne forsvant, kom reven fram og gikk sin vei uten å si takk engang. Tømmerhoggeren ropte etter Mikkel: "Du kunne i hvertfall si takk for hjelpen, ditt utakknemlige svinebeist! Jeg reddet deg fra døden!"
Men reven svarte: "Jeg skulle nok ha takket deg og betalt deg hvis jeg ikke hadde sett at hånden din svarte ja mens munnen din svarte nei!"


Handling er mer verdt enn ord.

Katten i treet

I toppen av et tre bodde en ørn med ungene sine. I stammen var det et hull, der en katt hadde slått seg ned. I en hule under rota¨på treet bodde en grisefamilie. En dag klatret katten opp til ørna og sa: "Kjære nabo, nå er det best du passer på ungene dine." 
"Hvorfor det?" sa ørna.
"Jo, grisen holder på å gnage av røttene på treet. En dag vil treet velte, og grisen vil ete opp ungene våre. Derfor må vi holde oss hjemme og passe på."
Ørna takket katten for rådet.
Så klatret katten ned til grisen.
"God dag, kjære nabo," sa katten. "Nå er det best du holder deg hjemme om dagen."
"Hvorfor det?" sa grisen.
"Jo, for jeg hørte at ørna lovte ungene sine grise-steik til middag."
Grisen takket for at katten hadde sagt ifra.Hun sa at hun ikke skulle gå ut. Hver natt gikk katten selv ut på jakt og skaffet mat til ungene sine. Men ørna og grisen våget deg ikke ut. Til slutt gikk det så langt at både ørnefamilien og grisefamilien sultet i hjel og ble til mat for kattemor og ungene hennes.

Så lærdommen er: Det straffer seg å tro vondt om andre.

Flaggermusa

En dag ble det krig mellom fuglene og de firbente dyra. Flaggermusa flakset fram og tilbake, og visste ikke hvem hun skulle holde med.
Til slutt sa hun at hun ville være på parti med de firbeinte, for de var størst. Men fuglene vant kampen, og fra den tid var de sinte på flaggermusa. Derfor våger ikke flaggermusa seg ut før det blir mørkt og fuglene sover.
Da flyr hun så stille at ingen kan høre henne.

Den som alltid vil holde med de store, kan komme til å angre på det.

Rypa

En jeger hadde fanget en rype i en snare. Rypa bad for livet sitt. "Hvis du lar meg leve, skal jeg lokke andre ryper i snara for deg," sa den.
"Du ba så pent for livet ditt at jeg tenkte å spare deg," sa jegeren, "men da du sa at du ville lure andre ryper til å gå i snara, ødela du for deg selv."

Den som svikter vennene sine for å spare seg selv, fortjener å dø.

Den falske frosken

Det var en gang en mus som kom til en bekk. Den ville gjerne over bekken, men den kunne ikke svømme. Den spurte frosken om den ville hjelpe. Men den frosken var en frekk fyr. Den sa: "Bind den ene foten din fast til hånden min, så skal jeg svømme over bekken og ta deg med på slep."
Musa gjorde det den ble bedt om. Men ikke før var de kommet ut i vannet, før frosken dukket under for å drukne musa.
Mens det stakkars vesle dyret sprellet for å slippe fri, kom en hauk flyvende. Den slo ned og tok musa i klørne sine, og dermed trakk den frosken opp av bekken, og så spiste den begge to.
Slik gikk det med frosken som løy og bedro.

Den sultne reven

Vinteren var like rundt hjørnet. Det fantes ikke lenger ly under trær og steiner. Dyrene måtte forberede seg på den lange, mørke vinteren. En ung rev vandret alene på leting etter litt mat som kunne tilfredsstille den forferdelige hungersnøden. Det hadde gått mange dager siden den sist fikk noe å spise. Vanlige byttedyr hadde søkt tilflukt i le med matvarer de hadde samlet inn i løpet av sommeren siden vanlig jakt var vanskelig i kulden. Dermed gikk det stakkars dyret kontinuerlig sulten. Plutselig en dag kjente reven en deilig aroma i neseborene. Reven fant fram til stedet der lukten kom fra, og fikk øye på en steik som var gjemt i en hul eik. Lunsjen var sikkert laget til av en gjeter.
Det var vanskelig å komme seg inn, men da han var inne i hullet, slukte han kjøttet i ett stykke for å få tilfredstilt sulten. Etter noen minutter, var magen skremmende full, og han bestemte seg for å avslutte måltidet og komme seg ut i friluft. Men uansett for mye han prøvde å passere inngangen, var det ikke mulig å komme ut av hullet! Han hadde rett og slett spist for mye. Han strevde så mye med å komme seg ut, at han til slutt satt håpløst fast i sprekken!
Det uheldige dyret begynte å gråte da en annen rev fikk øye på den. Den andre reven sa: "Det nytter ikke å gråte. Du skulle hatt tålmodighet og ventet stille inne i treet, spist i ro og mak, og ventet til magen din ble mindre. I stedet har du kastet deg over maten og sitter nå fast. I tillegg har du brukt mange krefter på å komme deg løs."
Dermed ble den fattige reven sittende fast i sprekken mer enn en dag, og angret på at han ikke hadde tatt det litt roligere. Da kunne han ha sittet i fred og ro inne i det varme hullet i treet.

Tålmodighet og tid er gode allierte for å håndtere eventuelle problemer.

Det store musemøtet

Musene samlet seg til et stort møte. De rådslo om hva de skulle gjøre for å klare seg mot sin store fiende, katta. Det kom mange forslag fram, og det ble brukt sterke ord i diskusjonen. Men det var ikke lett å bli enige om en god plan.
Til slutt reiste en ung mus seg opp og sa: "Jeg har et forslag. Alle vet jo at katta kan slå klørne i oss fordi vi ikke oppdager den i tide. Hvis vi binder en bjelle om halsen på katta; da kan vi høre den og løpe vår vei!"
Det var en god idé, og alle stemte for foslaget. Men da var det en gammel grå mus som reiste seg opp og sa: "Jeg er enig med den ærede taler. Men jeg vil gjerne vite hvem som skal binde bjella på katta."
"Det er ikke vanskelig," sa den unge musa. "Vi nedsetter en komité, et utvalg som skal drøfte problemet."
Det gjorde de, og den komiteen sitter fremdeles og drøfter problemet.

Storken og reven

Reven inviterte engang den langnebbete storken til middag. "Jeg håper du ikke har noe imot å dele tallerken med meg. Det er skikk og bruk hos oss skogdyrene at vi eter av samme fat; for å vise vennskap og tillit."
"Det har jeg ingenting imot," sa storken, og var høflig.
Reven satte frem en bred, flatbunnet bolle med tynn suppe, og plasserte den midt imellom dem. "Værsågod, forsyn deg godt og signe maten!" sa han, og så begynte han å slikke og slurpe i seg suppen med den lange, lyserøde tungen sin.
Storken sto på sine lange ben og forsøkte å stikke spissen av sitt tynne nebb ned i suppen, men klarte ikke å få i seg en eneste dråpe. For selv når hun fikk ett par dråper i nebbet, rant de ut før hun fikk løftet det opp.
Men hun var altfor høflig til å la seg merke med noe, så enden på det hele ble at hun gikk like sulten hjem som hun var når hun kom, mens den lure reven hadde spist seg god og mett. Og på toppen kunne hun høre hvordan reven godtet seg og lo av henne.
Noen dager senere var det storkens tur til å invitere reven til middag, og reven kom.
"Vi storker har den samme skikken som dere i skogen. Vi også spiser av det samme fat som våre gjester. Du har vel ikke noe imot det?"
"Nei, naturligvis ikke," svarte reven og slikket seg om munnen. Han hadde ikke spist hele dagen.
Storken satte frem maten. Men denne gangen ble den servert i en tynn, langhalset mugge med trang åpning.
"Værsågod, bare ta for deg!" sa hun til reven, og stakk det lange nebbet sitt ned i muggen. "Mmmm! Det smaker godt!"
Reven kunne naturligvis ikke få snuten sin ned i muggen. Han kunne bare snuse den deilige lukten og slikke opp en og annen dråpe som rant ned på utsiden av muggen.
"Men jeg har ikke lov til å klage," sa han til aseg selv da han gikk hjemover til skogen, og kjente seg like sulten som da han kom. "For det var jo jeg som lærte henne den matskikken!"

Høk over høk

Haren og skilpadden

Det var en gang en hare som var så stolt over at han kunne løpe så fort. Han skrøt til alle dyrene han møtte om hvor forferdelig rask han var. «Ingen andre», sa haren, «kan løpe så fort som meg». Han var så stolt av seg selv, han syntes at han var fantastisk flink som kunne løpe så fort.
Ekornet for eksempel, hva kunne vel det. Det kunne klatre i trær og samle nøtter, men kunne det løpe like fort som ham kanskje? Nei, se det! Ingen kunne måle seg med haren! Og så den dumme skilpadden da! Du for en treig sinke. Han beveget seg jo knapt bortover, stor og tung som han var. Så klønete og lite elegant. Haren så foraktelig på sin kamerat.
Den stakkars skilpadden var ordentlig lei seg over å bli ertet så fælt av haren. Før hadde han likt å være sammen med de andre dyrene. Han var en snill og trofast venn, derfor likte de andre dyrene ham, og lekte gjerne med ham. Men etter at haren kom, ble alt forandret. Nå bare ertet de andre dyrene ham, og lo av ham fordi han var så treg. Han sluttet å gå bort til de andre dyrene når haren var der. Kom de bort til ham, ble han redd, og gjemte seg i skallet sitt. Han syntes til slutt at haren hadde rett, at han bare var treg og dum, og ikke fortjente at de andre skulle være venner med ham.
En dag kom haren med de andre dyrene bort til skilpadden. Skilpadden gjemte seg inni skallet sitt. «Vis oss hvor fort du kan løpe da, skilpadde», sa haren. «Kan ikke vi to løpe om kapp!» Skilpadden krøp lenger inn i skallet sitt. De andre dyrene lo og herjet, og så planla de en løype som haren og skilpadden skulle løpe. Bjørnen løftet skilpadden bort til startstreken.«Nå må du ikke gi opp før du har begynt da», sa han vennlig til skilpadden, før han satte den ned.
Skilpadden ble så fryktelig glad for at bjørnen snakket så vennlig til ham. Forsiktig stakk han hodet ut av skallet og så seg rundt. Alle dyrene var samlet rundt dem. «Klar, ferdig, gå!», sa hunden, og ga dem tegn til å sette av gårde. Haren føk av sted i en fart, og var snart ute av syne. Skilpadden husket hva bjørnen hadde sagt, og begynte traust å gå etter haren.
Haren løp som en vind, og var strålende fornøyd med seg selv. Skilpadden kunne han ikke se, så langt etter ham var den. «Skilpadden kommer ikke frem før i morgen», sa han til seg selv, og lo. Da skulle han samle alle dyrene til å stå ved målstreken og le av det dumme kreket. Det skulle vel bli morsomt!
Det var godt og varmt, og haren begynte å bli tørst. Ved stien rislet en klar bekk, og haren stanset for å drikke. Ved bekken var et stort tre som ga så deilig skygge. Haren la seg bedagelig i skyggen for å hvile seg litt. Han hadde jo så skrekkelig god tid, så fem minutter fra eller til spilte ingen rolle. Haren koste seg, og rett som det var så sovnet han.
Først da skilpadden var nesten fremme ved mål, våknet haren, og så at skilpadden holdt på å vinne løpet. Han spratt opp, og løp så fort han kunne for å ta igjen skilpadden. Men akk, skilpadden kom først i mål. Alle dyrene lo, men denne gangen lo de ikke av skilpadden!


Hovmod står for fall.

To venner og en bjørn

Det var to karer som gikk sammen på veien. Og så kom det en bjørn tassende. Den ene mannen kløv opp i et tre for å gjemme seg. Den andre torde ikke slåss med det store beistet, men han hadde hørt at bjørnen aldri rører en død mann. Så han la seg ned på marka og holdt puste og var stille.
Bamsen kom bort og snuste på ham. Mannen pustet ikke og rørte seg ikke. Bjørnen snudde seg vekk og ruslet vider.
Da bjørnen var borte, kom den ene karen ned fra treet sitt.
"Hva var det bjørnen sa til deg?" spurte han. "Jeg så at den hvisket noe i øret på deg."
"Den ga meg et godt råd," sa han som lå der.
"Hva sa han da?" spurte den som hadde sittet oppe i treet.
"Han sa til meg: Du skal ikke slå følge med venner som svikter deg når det er fare på ferde!"

I nøden skal man lære sine venner å kjenne.

Ravnen og reven

Ravnen hadde knabbet et ostestykke, og så fløy den opp i et tre for å ete osten i fred og ro. Reven sto og så på dette her, og dermed trasket den bort innunder treet, så opp på ravnen og sa: "Å kjære ravn, du er vel ordentlig vakker! Det fins ingen annen fugl i hele verden som har så blanke fjær som du. Tenk om stemmen din hadde vært like flott som fjærene dine, da hadde du vært den fineste fugl som var til!"
Ravnen syntes at dette var riktig hyggelig å høre. Den likte å få vite hvor fin den var. Den mente den hadde en god stemme også, og åpnet nebbet for å skratte så godt den kunne. Men dermed datt osten rett ned i kjeften på Mikkel.

Esel i løveskinn

Det var en gang et esel som fant et løveskinn. Det trakk løveskinnet på seg og gikk omkring og skremte både folk og fe. Eselet fikk øye på en liten rev, og så tenkte det at nå skulle Mikkel få en ordentlig skrekk i livet. Der med ga den seg til å brøle.
Reven ble sittende ganske rolig og sa: "Hvis du hadde hatt vett til å tie stille, så hadde jeg nok fått respekt for den flotte uniformen din!"
For et esel kan ikke brøle, det kan bare skryte! 

Ulven og tranen

Ulven hadde fått et bein i halsen og holdt på å bli kvalt. Han lovet gull og grønne skoger til den som kunne fiske beinet opp av strupen hans, men det var ingen som torde.
Så kom tranen.
"Bror trane, vær så snill! Frels livet mitt!" ba ulven. "Jeg skal betale deg godt for hjelpen!"
"Du lover godt," sa tranen og stakk det lange nebbet sitt ned i ulvegapet og trakk beinet opp og ut.
"Og så var det betalingen da," sa tranen.
"Våger du å kreve lønn også?" sa ulven. "Du burde takke Gud fordi jeg ikke beit hodet av deg da du la det i gapet mitt."

Kråka som var tørst

Det var ei kråke som kjente at den var tørst. Den fikk øye på en krukke, og på bunnen av den krukka var det en skvett vann. Men det var ikke mulig å nå ned til vannet; det var for dypt og smalt.
Kunne den velte krukken? Nei, den var for svak til det.
Hva skulle den finne på? Kråka tenkte og tenkte, og den tenkte så lenge at den fant råd.
Kråka tok en liten stein og slapp den ned å krukka. Så tok den en stein til og slapp den etter den første.
Vannet i krukka tok til å stige. Kråka lurte litt på hva som skjedde, så fant den flere stein og hev dem ned i krukka.
Til slutt sto vannet så høyt at den lure fuglen kunne stikke nebbet ned i vannet og slukke tørsten.

Den gamle mannen og døden

Det var en gang en fattig mann som gikk i skogen for å samle greiner og kvister. Han hadde laget et stort knippe, og han fått det opp på ryggen og tok til å rusle hjemover til det vesle huset sitt. Men han ble så trett der han gikk, at han slapp knippet ned på marken og satte seg ved siden av.
"Å, jeg stakkars menneske," sukket han. "Bare døden ville komme og befri meg fra verdens sorg og jammer."
I det samme øyeblikk sto Døden foran ham og sa: "Du kalte på meg. Her er jeg. Hva vil du meg?"
Gamlingen ble ordentlig redd og sa: "Du vil vel ikke være så snill og hjelpe meg og løfte dette knippet opp på ryggen min, så jeg kan komme meg hjem igjen?"

Da ulven spilte på fløyte

Et geitekje kom bort fra flokken sin og dermed kom en ulv springende for å ta det. Det løp alt det kunne for å berge livet. Men det gikk ikke så godt.
Hva skulle det stakkars dyret gjøre? Det snudde seg mot ulven og sa: "Jeg vet godt at du kommer til å ete meg om et øyeblikk. Men jeg vil gjerne dø på en verdig måte og ikke slaktes som et krøtter. Kan du ikke være så snill å blåse på fløyte for meg, så vil jeg danse meg inn i døden mens du spiller for meg?"
Jo, ulven gikk med på det. Den spilte på fløyte og geitekjeet danset. Men gjeterhundene hørte musikken og kom settende og gikk løs på ulven. Den flyktet til slutt. Men først snudde den hodet mot geitekjeet og sa: "Jeg fikk hva jeg fortjente. JEg er slakter; det er yrket mitt. Jeg burde ikke kaste bort tiden og prøve meg som musiker."

To venner og en bjørn

Det var to karer som gikk sammen på veien. Og så kom det en bjørn tasende. Den ene mannen kløv opp i et tre for å gjemme seg. Den andre torde ikke slåss med det store beistet. Men han hadde hørt at bjørnen aldri rører en død mann, så han la seg ned på marka og holdt pusten og var stille.
Bamsen kom bort og snuste på ham. Mannen pustet ikke og rørte seg ikke. Etter en stund ble bamsen lei og ruslet videre.
Da bamsen var borte, kom karen fra treet ned.
"Hva var det bjørnen sa til deg?" spurte han. "Jeg så at den hvisket noe i øret på deg."
"Den ga meg et godt råd", sa han som lå der.
"Hva sa han da?"
"Han sa til meg: Du skal ikke slå følge med venner som svikter deg når det er fare på ferde!"
Æsop

Ulven og lammet

Ulven gikk ned til bekken for å slukke tørsten sin. Den så et lite lam som sto lenger nede ved bekken og drakk.
"Våger du å skitne til det vannet som jeg skal drikke av?" snerret ulven.
"Jeg kan da ikke skitne til vannet for deg," sa lammet. "Det renner jo nedover fra deg til meg og ikke omvendt."
"Men jeg kan huske at du sto ved bekken og drakk ifjor," sa ulven, "og da sto du ovenfor meg og griset til vannet for meg."
"Du tar nok feil," sa lammet, "for ifjor var jeg ikke født engang."
"Hvis det ikke var deg, så var det faren din," sa ulven. "Og slik frekkhet vil jeg ikke finne meg i!"
Dermed hev ulven seg over det lille lammet og slo det ned.

Forakt ikke de små og svake. Uten dem kan de store og mektige også bli hjelpesløse.
 
Æsop

Løven og musa

Det var en gang en løve som lå og sov i gresset, og så ble den vekket av ei mus. Musa hadde ikke gjort det med vilje, men løven ble sinna og grep stakkaren med den store poten sin.
"Nå eter jeg deg, ditt usle krek!" brølte den.
"Å nei!" ba musa. "Jeg er så lita at du kjenner ikke smaken av meg engang. Det fins mange store digre dyr som smaker mye bedre. La meg løpe min vei, så skal jeg gjøre deg en tjeneste til gjengjeld en annen gang."
"Jeg er kongen over alle dyr, og det skulle være merkelig om du kunne gjøre meg noen tjeneste," sa løven og lo.
Musa fikk gå.
Det gikk noen dager. Så hørte musa et rasende brøl. En jeger hadde spent ut et garn, og der satt løven fanget.
Løven reiv og sleit i garnet, men tauene var for sterke. Den klarte ikke å slite dem i stykker. Musa så på de solide reipene og tok til å gnage på den løkken som lå om potene til løven.
Musa gnog og gnog, og det varte ikke lenge før reipet var gnagd over.
Ikke før hadde løven fått poten fri, før den satte alle krefter til, og dermed klarte den å rive garnet i stykker.
Slik gikk det til at den lille svake musa kunne redde den store sterke løven.

Forakt ikke de små!

En fabel om griskhet

Hunden hadde fått tak i et fint stykke svinekjøtt, og dermed la han i vei. På veien kom han til ei smal bro, og nede i vannet så hunden sitt eget speilbilde.
Har du sett på maken! sa hunden til seg selv. Der står en annen hund. Og den har også et fint stykke kjøtt i gapet. Jeg tror at den kjøttbiten er enda større enn min. Nå skal jeg ta den!
Hunden slapp det fine svinekjøttet for å glefse etter det som den andre hunden hadde i kjeften. Men da kjøttbiten falt i vannet, ble den glatte overflata kruset, og dermed var den andre hunden borte. Og kjøttbiten var vekk. 
Moralen er: Den som er grisk, narrer ofte seg selv.

En fabel for lærende mennesker

En gang for lenge siden bestemte dyrene seg for at de var nødt til å bli bedre på en rekke nødvendige egenskaper i skogen. Et råd bestående av bjørnen, grevlingen og beveren fikk i oppgave å komme opp med en løsning. De besluttet snart å starte en opplæring av skogens innbyggere, og ansatte pinnsvinet som lærer for de andre. Opplæringen var mangfoldig og besto i løping, klatring, svømming og flyving. For å lette selve administreringen og vurderingen skulle alle dyrene gjennom alle disiplinene.

Anda var meget dyktig i svømming. Faktisk langt flinkere enn pinnsvinet som var lærer. Men anda gjorde det bare sånn passelig i flyving, og var en elendig løper. Siden den løp så sakte bestemte rådet at den måtte være igjen etter kursdagens slutt for å trene mere løping. Da dette ikke hjalp fikk den beskjed om å droppe all videre svømmetrening og kun øve på løping. Dette pågikk til andas svømmeføtter var så såre at den kun oppnådde middels resultater i svømming også.

Ekornet oppnådde utmerkede resultater i klatring og var en dyktig flyver, helt inntil pinnsvinet ba ham starte på bakken i stedet for i tretoppen under flyvetimene. Dette gjorde snart ekornet kraftig frustrert. Ekornet utviklet en senebetennelse i føttene på grunn av overanstrengelse, og fikk til slutt elendige karakterer i både klarting og løping.

Ørnen var et problembarn og trengte individuell oppfølging og disiplin. I klatreøvelsene var han klart best, men insisterte på å bruke sin egen vei opp til tretoppen i stedet for å klatre opp via grenene som de andre. Under et mislykket forsøk på å klatre via grenene brakk den vingen, og ettersom ingen hadde tid til å se på bruddet grodde dette skjevt, og ørnen ble aldri riktig flyvedyktig igjen. Men det var jo ikke så rart sa de andre: han ville jo aldri høre skikkelig etter.

Kaninen var desidert best i løping, men var redd for vann og dermed en elendig svømmer. Etter at de andre dyrene hadde prøvd å overtale ham til å prøve å svømme uten å lykkes, besluttet rådet å kaste ham i vannet. Kaninen fikk et nervøst sammenbrudd, og måtte avslutte all opplæring og bli sittende hjemme.

Ved årets slutt var den gamle og skrøpelige reven den beste i klassen. Den svømte utmerket, kunne løpe, klatre og fly litt, og hadde den beste gjennomsnittlige vurderingen i samtlige av de fire øvelsene. (Mange hadde gjennom året trukket seg i overveldende frustrasjon). Reven ble under stor ståhei feiret som den store vinneren, og rådet konkluderte med et vellykket opplegg som neste år også skulle inneholde graving og hopping i den felles timeplanen.

Katten og reven

Katten og reven møttes en dag inne i skogen og ble stående og prate. Reven skrytte av alle de knep han kunne, og av hvor klok han var. "Hva som enn hender, så vet jeg alltid råd," sa han. "Jeg har minst tusen knep å hjelpe meg med."
"Jeg vet bare et eneste ett, jeg, " sa katten. "Hjelper ikke det, så er det ute med meg."
"Det kommer du ikke langt med," sa reven. "Du vet jeg kunne saktens ha hjulpet deg med et par av mine; men enhver er seg selv nærmest. Jeg har først og fremst meg selv å tenke på."
I det samme kom en flokk hunder styrtende og fór løs på de to pratmakerne. Katten brukte det eneste knepet sitt, og fort som et lyn var den opp i et tre. Men reven fikk ikke tid til å bruke et eneste av alle de tusen knep han hadde, før hundene kastet seg over ham og rev ham ihjel.

Hunden og krokodillen

En solvarm dag kom en hund springende langs ei elv. Han var tørst, men ga seg bare tid til en slurk vann nå og da etter hvert som han sprang.
I elva var det en krokodille, og han ropte til hunden: "Hvorfor farer du så fort? Gi deg tid, så vi kan bli kjent og bli gode venner."
"Jeg vet ikke det," sa hunden, "jeg er redd for at jeg fikk liten glede av det vennskapet."

Del denne siden