Det satt noen veiarbeidere i veikanten, og det hadde de gjort lenge. Så kom det en tømmerkjører forbi og han satt på lasset.
Da sa en av dem i veikanten: "Du har det fint, du, som får sitta på lasset."
"Ja," sa tømmerkjøreren, "men det leie er at je får samma slags træler i nevan som dere får i bakenden."
Det var en kar som ville trene seg opp til å bli detektiv, og den første dagen han begynte, hoppet han inn i den første og beste bilen som kom forbi og sa: "Følg den bilen der foran og slipp den ikke av syne!"
"Det blir vi nødt tel, for den tauer vårs!" svarte sjåføren.
En trafikkonstabel grep tat i en eldre dame som gikk over et gatekryss:
"Vet De ikke hva det betyr når jeg rekker armen opp?"
"Selvfølgelig vet jeg det. Jeg har vært lærerinne i førti år," svarer damen.
Det er ikke alltid så greit når en blir gammel og distré. I en vestlandsby var det for en del år siden en eldre overrettssakfører som ble offer for sin distraksjon ved en liten høvelig anledning. Ved en æret kollegas begravelse nedla overrettssakføreren en krans med disse ord: "Det er med ærbødighet jeg nedlegger denne krans på tiltaltes båre."
En hbestegal gardbruker nøyde seg ikke med bare travere, så han kostet på seg en galopphest også. Og for å få den i skikkelig trening, ansatte han en ung og sprek kar til å ri den inn. Men det var nok ikke bare Øvrevollhester den kroppen var ekspert på. En natt gardbrukeren kom uventet hjem fra et travstevne, fant han galopphesttreneren på kjerringa si.
Gardbrukeren ble eitrende harm, gikk rett bort til senga, kakket treneren i ryggen og sa: "Det vil jeg bare ha sagt deg" Detta er siste gangen du rir for meg!"
Det var en gang en prins som ville gifte seg, men han var så mye seg selv nok at han dro langt avsted for å finne seg en prinsesse som hadde vokst opp så ensom at hun aldri hadde sett en prins før og ikke visste hva en mann var.
Men da prinsen hadde tatt henne med til sitt rike og hun til sin glede visste hva en mann var, måtte prinsen ut på en reise i embeds medfør. Og fordi han var redd for at hun skulle møte andre menn som hun kunne bli for nysgjerrig på, tok han henne ikke med på reisen. Enda han hadde forsikret henne at det var bare han av alle menn, prinser som riddere, som var væpnet med den glede hun nå hadde full kunnskap om.
Men da han vendte tilbake fra reisen, skjønte han straks i det første møtets sødme at nå hadde hun lagt seg til enda mer viten.
"Hvem har vært her i mitt sted?"
"Din bror," sa hun og rødmet.
"I mitt sted?" sa han.
"Ja, og det var ikke sant det du sa, at ingen var som deg. Din bror hadde også det som du har!"
"Jeg løy ikke," sa han, "jeg glemte å fortelle deg at jeg hadde to. Så rikelig var jeg utstyrt av naturen at jeg skjenket min bror den ene."
Prinsessen så ham lenge og undrende i øynene. Så sa hun: "Men hvorfor ga du da din bror den beste?"
Hulda var kommet i samvittighetsvansker, for hennes far hadde beskyldt henne for å være et syndig menneske. Så hun gikk til soknepresten for å spørre han.
"Vi hadde vøri på dæns, han Lars og je - og da sa'n far at det var synd å dænse. Kæn det vara rektig?"
"Nei, dans i sin alminnelighet er aldeles ingen synd," sa soknepresten.
"Men er det synd at'n Lars fekk gi meg et kyss, da hæn hadde følje meg hem?"
"Nei, et kyss kan vi da ikke kalle syndig."
"Men så hadde vi kømmi opp på kammerset mitt, og vi skulle tel å legge øss - så kom'n far og jaga'n Lars på dør....."
"Det var synd," sa soknepresten.
Sveiser'n og budeia drev innpå låvegolvet og nappet høy, og rett som det var nappet sveiser'n i budeia.
"Nå skulle je likt å få et rektig gammaldags kyss," sa sveiser'n.
"Vent litt, da, så ska je gå ut og rope på førådskjerringa," sa budeia.
Det ble kjent at Lisa var nyforlova, og da hu kom for sent på arbeidsplassen mandagen, var dom straks frampå for å erte henne.
"Jasså, du har hatt besøk av forloveden i hælja," var det en som sa.
"Eller var'e klokka som sto i dagtidlig," sa en annen.
"Ja, den også," svarte Lisa.
Presten lå i ferie sammen med sin familie på en seter langt inne på Kjøltraktene i Østre Elverum. En dag tok prestens svigerfar med seg et spann og skulle se etter molter, men gamlingen gikk seg vill og ble borte.
Presten samlet sammen en mengde mennesker, og de lette over alle myrkjøler, men de fant ikke svigerfaren. Så sent på kvelden hadde presten mistet trua på å finne ham i live, for han hadde ganske dårlig helse, den forsvunnede.
"Vi kan vel gi oss med den letinga for i dag, for nå tror jeg sikkert Vår-Herre har tatt ham til seg," sa presten.
"Men kan du da begripe hen det har vørti tå blekkspanne!" sa en av letemannskapet.
Det var en hushjelp som nylig var kommet i nytt miljø og en lørdag spurte hun fruen om hun kunne få søndagsfri, for hun var invitert på noe som kaltes nikk-nikk.
"Du mener vel picnic?" sa frua.
"Åja, du veit det kan alltids bli noko ta det au," sa hushjelpa.
Det var midt i slåtten, og tjenestejenta hadde vært hos doktoren. Det ble diskutert mye på kjøkkenet ved kveldsmaten, og kokka hadde hørt at doktoren hadde sagt at det var noe med eggehvite. Da var det førådskjerringa sa: "Ja, je trur nå hu kjem tel å trille plommen i vogn neste sommar, je."
Ola og Guri var enslige og hadde hvert sitt småbruk oppi dalen. Guri var sprek på det og ville gjerne gifte seg med Ola, men han mente at når han var blitt såpass gammel som han var uten kjerring, så fikk det være heretter også.
Men så leide de en havnehage sammen for krøttera sine en sommer, og utpå høsten etter at de hadde tatt kyrne inn hver for seg, bar det til at Guri og Ola møttes på krambua. Og da var det han Ola sa: "Du får ha takk for samleie, da, Guri!"
Det var blitt ugreie mellom Rudolf og Synnøve, for hun hadde fått greie på at han hadde skaffet seg ei elskerinne. Og da Synnøve gikk hardt inn på ham, tilsto han.
"Betyr det at du har fått nok av meg, det da?" sa Synnøve.
"Å langt ifra!" svarte Rudolf.
"Hva betyr det, da?" sa hun.
"Det må vel bety at jeg har fått for lite av deg, det," svarte han.
Det var to granner som var uvenner jevnt. Så døde den ene og til gravølet ble alle i bygda buden, så nær som denne grannen. Det gjorde ham enda mer fiendlit enn før. Men så var det slik at gravfølget måtte gå rett over tunet hans, og da det fòr forbi sto grannen på trappa. Han knyttet neven mot følget og skreik: "Bare vent! Det kan nok hende at det blir gravøl her au!"
Det var ei jinte som skulle tel Amerika, og så fekk hu utlevert et digert skjema med spørsmål på engelsk. Alle mulige pærsonalia som det måtte svares på. Det gjekk radig nerover arket med navn og bostad og alder, men så sto det sex. Da betenkte ho seg væl og længe, men så skreiv ho: "Som regel heme i bygda, men siste gang i Drammen."
Mathias hadde ei kjerring som var tjukkare enn dei fleste. Ein gong i godt lag var det ein som spurte'n åssen han kunne få noe utbytte av så tungbrukt et kvinnfolk.
"Nei, lett er det itte," sa'n Mathias, "je plundrer jo så godt je kæin og som oftest finn je nå ei rukke, men om det er den rette, veit je jo itte."
Ei natt midt i romjula vekte kjerringa mannen og ba ham snøgge seg etter jordmora, for nå var hu i barnsnød. Han pjaska seg fort opp, dro skinnlua ned over øra og hutra seg ut i kulden. Det var snødrev og hustre, og han kvidde seg, der han tenkte på den lange vegen. Så stakk han hodet innom døra att og sa til kjerringa: "Du kunne vel ikkje vente tel på nyåret?"
Fru Sundt var meget alene, for mannen var stadig ute og reiste. Så hadde hun en natt en elsker hos seg. Men en av nabofruene la merke til mannen da han gik om morgenen. Og hun kunne ikke dy seg for å si til fru Sundt: "Det var da ike Sundt?"
"Jovisst var det sunt," svarte fruen.
En uværsdag like før helgen, kom anleggskokka på at hun manglet noe for sin rent personlige hygiene. Hun fikk kjæresten sin til å gå ned til kremmeren for å kjøpe det nødvendige.
Han så gjorde, det var en kurant sak. Men der kremmeren stiger opp på gardintrappa for å hente varen ut av reolen, ser han samtidig ut av vinduet på styggværet og sier: "Det blir nok en trist lørdagskveld."
"Det ska du ikke bry deg med!" sa han utafor disken arg.
Ein mann i ei lita bygd traff presten på vegen, og så klaget han over at sykkelen hans var stolen.
"Ta du det med ro til etter søndagen," sa presten. "Jeg skal preke over de ti bud, og da får du nok sykkelen igjen."
Uti uka møttes presten og mannen igjen, og nå hadde mannen sykkelen sin.
"Se det, du fikk den igjen," sa presten.
"Ja, du skjønner det, far," sa mannen, "då du tala i kykja om at ein ikkje skal begjære sin nænstes hustru, då kom eg på kvar eg hadde glømt att den."
I riktig gamle dager, den gangen de første turistene kom til fjellbygdene for å drive jakt og fiske, var det så som så med gjestgiverier. Det hendte turisten måtte overnatte i seng sammen med mann og kjerring i huset. Og det hendte en yngre engelskmann. Han fikk plass under skinnfellen hos ektefellene. Denne kjerringa var et svært fermt og gildt stykke kvinnfolk, og da bonden våknet utpå natta, hadde ikke turisten kunnet dy seg.
"Du får sjå å få'n ta deg, kjerring!" hvisket ektemannen.
"E kan da ikkje engellænsk, e!" svarte kjerringa.
Det kom en loffer og spurte om husvære hos en familie borti Pluggroa. Da dem hadde gått med på at han skulle få ligge der og de satt og spiste kveldsmat, så mannen i huset merke til at lofferen spiste vel så mye av osten. Han tok den likegodt av bordet og satte den inn i skapet.
Dem hadde også blitt enige om at lofferen skulle ligge sammen med vertsfolket i senga deres, for da var dem sikker på at han ikke fikk gjort noe galt. De hadde jo to jenter i gifteferdig alder.
Men da det lei ut på natta, ble det et forferdelig leven borti fjøset, og mannen rev på seg klærne og for ut. Krøttera hadde komme seg ut. Men idet samme som mannen dro ut, sa kjerringa: "Skund deg no, så rekk du det!"
Og lofferen for ut av senga og borti skapet og begynte å spise av osten.
I fjor haust da det satte inn med slik kulde, treftes to kjerringer etter en meget kald natt. De ble stående og snakke sammen om sildefisket og mangt og mye. Den ene av kjerringene var noe tunghørt. Så sier den andre: "Hain va svinkald i natt!"
"Ja, det va min å!" svarte den tunghørte.
Ei gamal kjerring ha vore med på ein biltur med fleire kjerringer frå bygda, og på turen besøkte dæm au ein landbruksskule. Der fekk dæm bevertning og var svært god mot'ti tå læraren, og dette skull ho altså skryte tå åt fleire. Da ho va attkome, sa ho: "Ja, detta va ein framifrå tur, og da oss kom åt Klones, da tok læraren imot oss og bedækte oss alle sammen."
Bispen Bang var på reise med jernbanen og framfor ham i vogna satt ei landsens kone. Ho undrast kva slag kar han kunne vera og spurde på reisen: "E du skulemeister?"
"Nei," svarte Bang, "men jeg har vært lærer."
"E du klokkar?"
"Det har jeg nok også vært."
"Du e'kje præst, veit e'?"
"Prest har jeg så menn og vært."
Men da sveiv det for henne. "Koma ifrå tri så gode embete!" Ho sukka og skok på seg: "Å ja, den fylla, den fylla."
Det var en turistfrøken som var svært interessert i planter, og en dag på tur fant hun noen blomster hun aldri hadde sett før. Akkurat da hun hadde plukket dem og undret seg over hva de kunne være for slag, kom veivokteren forbi.
"Undres på om ikke disse blomstene tilhører caladiumfamilien," sa frøkenen.
"Nei, det e kommun sitt altihop her," svarte veivokteren.
I en bygd var de særs fæle til å brenne og en som het Jens, sparte ikke på HB, han heller. Så en dag traff lensmannen ham og spurte seg for: "Dom er fæle tel å brenne her i bygda?"
"Ja, dom er det," sa'n Jens, "dom brenner i hårt eneste hus."
"Og du med?" spurte lensmannen.
"Å ja," sa Jens.
"Å mye har du brent sea jul, da?" spurte lensmannen.
"Hælvannaq favn," svarte Jens.
Det var i de gode gamle dager, og det var en av de gode gammeldagse handelsreisende som søkte etter losji en kveld. Endelig kom han til en enslig gård og ba om nattely. Jo, det var nok smått med sengeplassen der i gården, men det måtte da bli ei råd, mente bonden.
"Du kan få dele seng med dotter mi, men henne lyt du la bli!" sa han. Den reisende lovte å holde seg i skinnet i så måte. Men da han kom i halmen med ei jente så ferm og fager at det ikke bare var et syn i lampelys, men riktig vondt da det ble mørkt, kunne den reisende ikke dy seg. Og han begynte å tukle på jenta. Da ble hun arg: "Høld du itte fingra ta meg, så rope je på'n far!" freste hun.
Gjesten holdt seg da stillferdig ei stund, men ikke var det råd å få sove for slike tanker som regjerte med ham. Så da det lei på, var han borti henne igjen med både det ene og det andre av sine lemmer.
"Høld deg tel di eiga sie ta senga, hell så rope je på'n far!" hvisket jenta.
Men enten han hørte rett eller ikke, så låt det ikke fullt så avvisende denne gangen. Og da han hadde forholdt seg passiv igjen i fem minutters tid eller så, prøvde han seg igjen med nytt mot, og dermed ble det liv i halmen!
Det varte og rakk langt ut på morgenkvisten, til han var så utslitt og trøtt at han ikke orket mer. Men jenta, hun var ikke av det slaget som ga seg når hun først hadde begynt, så hun holdt ham som i ei tang med det hun ville. Til sist så jamret han i sin nød: "Slepper du meg ikke nå, så roper jeg på far din!"
Soknepresten ble enkemann og måtte skaffe seg husholderske. Det så ut til å gå bra. Så bra at det ble bygdesnakk om det, for presten tedde seg mer ungdommelig enn han hadde gjort på lange tider. Selskapelig var han også blitt, og første jula etter prestefruas bortgang, ble det holdt et stort lag på prestegården.
Da de var kommet så langt som til punsjbollen, var det stor beundring av ausa som ble brukt. Den var stor og av rent sølv. Både den ene og den andre var borte og studerte denne kostbarheten.
Da husholdersken dagen etter ryddet opp, var sølvausa forsvunnet. Og etter lang spekulering att og fram over hvem som kunne være tyven, endte mistanken på skolemesteren som var den fattigste av gjestene. Ved første møte med ham, sa da soknepresten rett på: "Uten å ville mistenke deg for tyveri, er det et faktum at ingen har sett øsen etter den tid du forlot selskapet."
Da svarte skolemesterne: "Uten å ville beskylde soknepresten for at han overnatter hos sin husholderske, vil jeg anbefale ham å lete ette sølvausa i sin egen seng, hvor jeg la den inn under skinnfellen etter å ha overvunnet min egen fristelse til å bringe den med meg hjem."
Tre kjerringer satt og pratet om mennene sine. Så sa den ene kjerringa: "For å få'n i godt humør tel natta, så gir je'n et egg, je."
"Å, je syns nå det blir snaut med ett, så je plar gi min to, e," sa den andre.
Men da sa den tredje: "For å vara sikker, så gir je'n nå like gødt hele høna, je da."
En østlandsbonde ville begynne med saueavl og kjøpte seg en flokk sauer, men det viste seg snart at værene ikke var videre tess. Det kom ikke et eneste lam.
En dag traff han en totning som han klaget sin nød til. "Kanskje je kan hjelpe deg. I fjor hadde je akkurat såmmå problerne je,, og dyrlegen mente at det kom ta vær'n. Je fækk no piller ta'n som je sku gi dyra, og nå har je lam ti haugevis. Je ska sende deg no'n ta dom je," sa totningen.
En tid senere ringte bonden til totningen: "De pillene du sendte var jamen utrolig. Vær'n går ustanselig rundt og skraper i jorda, og det vrimler av nyfødte lam her! Si meg, hva var det i disse pillene?"
"Det vet je itte," svarte totningen. "Alt je kæn si er at det smaker peppermynte tå dom."
Da han Georg kom hjem fra Amerika etter ti års fravær, var det mye på farsgården han ville ha forandret. Blant annet ville han ha vekk det vesle huset med hjerte i døra. Han snakka frampå til gubben om et moderne WC, men sånt tull ville ikke gubben gå med på. Men Georg ville ikke gi seg, og en dag så han sitt snitt til å legge dynamitt under hjertehuset.
Men best det var, han hadde tent lunta og søkte dekning bak husnovet, kom gubben hufsende og smatt inn i sitt nødvendige ærend. Og han hadde ikke før satt seg nedpå, så smalt det og gubbe og bordbiter føyk ut på vollen. Georg var ille ute, men som ved et under reiste gubben seg ganske uskadd. Han så fælen på sønnen og sa: "Det var jamen ei løkke at jeg ikke slapp denna inne!"
Det var en gang en mann som het Ola. Han var enfoldig, men ikke verre enn at han ble gift. Så gikk det en tid, og kona hans Ola kom til presten.
"Je vil skilles," klaget hun, "for han Ola er ingen mann. Je er mest like oskuldig som je var før bryllupet."
"Nånå," sa presten, "vi får være tålmodige."
Og presten kalte Ola til seg.
"Jeg hører du svikter din plikt som ektemann," sa presten. "Men gå nå hjem til din ekteviede og gjør som oksen."
Ja, han Ola gikk hjem og ga seg til å raute det han kunne.
Så gikk det en tid, til kona igjen var hos presten og sa: "Nå vil je skilles. Det blir aldri noen mann av han Ola!"
"Nån, la oss være tålmodige ennå en tid," sa presten og kalte han Ola til seg.
"Når du ikke har lært av oksen, Ola, så kan du vel lære av hingsten. Gå nå hjem til din ekteviede og gjør som hingsten."
Ja, han Ola ruslet hjem igje, og i tiden som fulgte knegget han det han var god for.
Og kona kom på ny til presten.
"Nå vil je skilles, for det finnes ikke mann i han Ola," jamret hun.
"Nånå," sa presten, "vi får gi ham nok et høve til livets lærdom. Og når det ikke er annen råd, får jeg vise ham hvordan presten gjør det."
Og presten gikk hjem med kjerringa, kalte på Ola og fikk kjerringa til sengs. Og da det var om kvelden, ba presten Ola tenne to talglys og sette på hver side av senga. Derpå viste presten hva gjøres skulle.
Det gikk en tid, men ingen kone kom til presten for å klage. Så traff presten Ola på kirkevei en dag.
"Nå, hvordan går det? Er din kone tilfreds med livet?" spurte presten.
"Jojomen," sa han Ola, "det er reint bra det, men det går unna så styggelig mye tæljelys!"
Han Halldor hadde arbeidet sitt i steinbruddet, og åtte eit lite hus tett attme'.
Ho Anna, kåno hass, va' runde og blid. særs runde, det va ho nesten støtt og det vart mykje onga i stova hass.
Ein dag seier han Helje: "Nei, no lyt du pinadø gje deg med denne onjeproduksjonen, Halldor, du mao ha nok tå dei no."
Halldor va nok einig i detta, men da va no'kje so greit med det, let han.
"Det mao vel ve greit nok fø' deg, du kan jo berre flytta sengje di pao lemmen, so ligge kjerringi nere," mente Helje Pao.
Da vatt 'kje lenge å bia, so kom ho Anna me ein ongje te, ho.
"Ka farken, flytte du ikkje på lemmen?" sa Helje.
"Jau, eg gjorde nok da, men da é no so. Va det no so at eg ville ho Anna noke, so kakka eg berre i golve, og dao kom ho med ein gong. Og ville ho Anna meg noke, so kom ho opp pao lemmen, glytte pao døri og spurde meg: Kakka du pao meg, Halldor?"
Det var en gang en gardbruker som skulle til byen med slakt, men da han kom på stasjonen, gikk det ikke noe godstog den dagen. Så han måtte snu og kom uventet hjem midt på lyse formiddagen. Det var så rart og stille på gården, og da han kom inn fant han drengen inne på soverommet sammen med kjerringa.
Men han som husbond var, han sa ingenting. Han gikk rolig ut og tok til å kjøre møkk.
Litt etter kom drengen og ut på jordet. Han var både rød og flau, og tok til å spre møkk. Husbonden lot som ingenting. Gutten kviet seg, men til sist sa han: "Je lyt fel slutte je nå."
"Neineinei," svarte husbonden.
"Jo, det er nok best je reise på timen," fortsette gutten.
"Åneive'," svarte husbonden, "er du itte fornøgd her da?"
"joo," dro gutten på det, " men etter detta....."
"Det skulle fuill væra detta med kjerringa mi du er lei før ve' ? For hvisom att det er det, så kæinn du bærre ta det med ro. For skulle vi itte greie a, du og je, så kæinn vi få sveisern te å hjelpe øss vi, ser u."
Ei bondekjerring sku en dag dra over grensa åt sønnen sin med julegaver. Som gaver hadde a med seg to digre flæskeskinker. Ved grensa spør en tollkontrollør og ho har noe å fortolle.
"Je har to flæskeskinker," sa kjerringa.
"Hå har du dom hen?" spør tolleren nysgjerrig da han ikke ser noen skinker.
"Je sitt på dom, je," svarte kjerringa.
"Å nå," sa tolleren og gikk.
"Je trur den onde sjøl er i graset i kveld, je," sa mannen, han tørka seg bak med nesle.
En enkemann kommer opp på prestens kontor for å tinge lysing.
"Jaså," sier presten, "du har tenkt å gifte deg igjen?"
"Ja, det vert så stussli å gå her som enkemann," svarer karen.
"Ja," sier presten, etter å ha lest gjennom paprieren, "det er nok ikke så helt enkelt for ditt vedkommende. Du har jo voksne barn, så du er nødt til å skifte først."
"Jøss bevares," sire karen, "det var meninga je sku' bade au!"
"Je hører snakk om at husholderska di er kømmin i omstendigheter," sa Kniperud til'n Knuslerud. "Det va da uheldig!"
"Jau, s¨bæsætt uheldig au," svarte Knuslerud. "Itte har je noen tenestegut å skylde på hell!"
Ei jente og en gutt måtte gifte seg i en hast. Ho fikk straks like etterpå et barn som ho ofte var ute med i vogn. En dag møtte ho sin gamle lærerinne.
E' tykkje ho e lita å spe," sa lærerinna.
"Å ja," svarte mora, "ho e det, men det va'kje min tanke at det skulle blitt nokenting i det heiletatt."
En ugift mor som trillet sin håpefulle avsted i barnevognen møtte underveis en gammel venninne.
De kom i prat, og venninnen lirte av seg de sedvanlige fraser som benyttes ved slike anledninger. Til slutt kikket hun på morens hår og spurte hvilken hårfarge faren hadde, siden barnet hadde helt lyst hår.
"Nei, det vet jeg sannelig ikke," svarte moren, "han tok ikke hatten av seg."
Det var i en skogsbygd hvor det var litt langt mellom gardene. En kveld kom en kar innom naboen sin. Folket satt akkurat og spiste, og de ba ham sette seg nedpå og få seg en bit mat med. Han så gjorde, åt vel og lenge. Da de så hadde pratet litt om vær og vind sammen, sa han: "Je lurte på om je kunne få lånt en stega je, for det brenn hime hos meg."
En mann skulle ha erstatning av kommunen for et grustak der kommunen hadde tatt ut veigrus. Mannen ble kalt inn til et herredstyremøte i den anledning. Da han kom inn i lokalet der møtet var satt, sa ordføreren: "Du må gang ut lite du, så me får snakk oss imellom først."
Mannen gikk ut, men tenkte nok sitt. Da han en drøy stund senere ble innkalt igjen og fikk seg forelagt erstatningssummen og ble spurt av ordføreren om han godtok tilbudet, sa han: "Dokk må gang ut lite, så e kan få bestæm mæ!"
Hæn Even skomaker var en dag nedåt lændhandlern for å kjøpe litt lær. På turen træfte hæn vægvoktern som drev der og pusle på den kleine vægen. Hæn undra sæ på håssen det sto tel med skomakern.
"Det kunne vøri væl og bra ælt, hadde det itte vøri før denne gikta," sa'n Even, "men nå har dom fønni på nåe lideli svært medisin åt gikt, har je hørt, men herover skar det visst vara fært vanskelig å få tak i den."
"Håferslags medisin kæn det vara, da?" lurte vægvoktern på.
"Det ska vara nåe dom kælle vægvoktersvette, det," sa' Even og traska videre på den ustelte vegen.
Gammelpresten var meget nidkjær i sin menighet. En enkemann hadde en husholderske, og somdet iblant hender hadde disse to fått et barn sammen.
Presten snakket med mannen om dette forholdet og krevde at enten fikk han nå gifte seg med husholdersken eller så måtte hun reise fra ham.
"Men presten har da husholderske sjøl," innvendte synderen.
"Ja, det har jeg," svarte presten verdig, "men noe barn med henne har jeg ikke!"
"Nei, presten har vøri heldig sålessen," sa mannen.
Det fortelles om en farskapssak i ei bygd i gamle dager, at da innstevnede sto fram for dommeren, viste det seg å være en liten guttespjæling, og mor hans møtte som verge. Det førte til en disputt mellom henne og sorenskriveren, om det var mulig at gutten kunne være voksen nok til å sette barn på noen. Og i sin iver trakk moren like så godt gutten fram for dommeren, kneppet opp og dro fram manndommen hans. Og med den demonstrativt i fingerklypa, sa hun: "Du ser da det sjøl, skriver, at denne stakkarsheta her ikkje duger te slikt!"
Da mumlet gutten: "Nå lyt du sleppe'n, mor, hell så tape vi saka!"
En gubbe fra Verdal var så overhendig plaget med gikt, og da han en dag var på Øra, krekte han seg inn på apoteket og forlangte giktplaster.
"Hvor meget skal De ha, da?" spurte farmasøyten.
Gubben tenkte seg om en stund, og så kom det: "Å, skoill æ ha så my som æ trøng, så mått æ næsten ha en heil dress!"
En gubbe på 75 hadde giftet seg med en enke på omkring 60. Det gikk bra en stund, men så kjølnet det fort, og de hadde til sist ikke annen glede enn å tirre hverandre.
En dag gubben var sengeliggende, kom en av nabokonene på besøk og ble traktert med kaffe. Under praten gløttet kjerringa i huset på gubben sin, og så spurte hun om ikke nabokona kunne komme igjen om et par dager for å hjelpe til med kakebakst.
"For, som du ser," sa hun, "så får vi snart gravøl her i huset!"
Da reiste gubben seg ut av senga og sa: "Ja, er det så at dekk ska tel å ordne med gravøl, så får je vel stå opp og hakke sund litt ved åt dekk, je!"
Enmann hadde sin hustru mistenkt for å være utro. Det skulle være en murer i nabolaget som var den skyldige, men mannen fikk aldri noe bevis. Men en dag han kom hjem til middag, lå kona og var meget syk. Mannen måtte i all hast hente doktoren. Joda, doktoren han kom og var en stund inne hos den syke. Da han var ferdig, spurte mannen hva det var som feilte kona.
"Jo, det er nå litt av en åreforkalkning blant annet."
Men da brast det for mannen: "Jau, der har du det! Hu har forre læng nok med deinn murar'n no da!"
En eldre dame hadde i lengere tid følt seg uvel og gikk til legen.
"De er gravis," sa legen etter undersøkelsen.
"Gravid! Jeg, gamle menneske! Og med en mann som er ti år eldre! Umulig!"
"I dette tilfellet er nok det umulige blitt mulig," avgjorde legen.
Rasende grep damen legens telefon og ringte hjem. "Du har satt barn på meg, du, din horebukk!" skrek hun.
Og legen oppfanget en skjelvende mannsrøst i mikrofonen: "Hve-hve-hvem taler jeg med?"
Sosialsjefen sukket og sa til Mathilde: "Jamen kjære Dem, det må da være noen av de sju barna Deres som har samme far."
"Joda, tvellingan har samme faren," svarte Mathilde.
To kailla satt og prata om kor strevsam og døkti nabo'n oppi gåla va. Hainn koinn aidlri vårrå ledi ei stoind.
"Ja," sei deinn einin, "ifjor da jordmora va og tok imot tvellingan ders, så vart det ei stoind å veinnt på avgjørelsa mellom den første og deinn aindre, og da passa'n på og gjord istaind jordmora, mens dæm veinta."
Det var i den gamle tia med mye arbeidsløshet og mye forsorg, og en som het Nils hadde mange unger og mindre å leve av. Så en dag tok forsorgsforstanderen ham fatt og sa at nå fikk han slutte med å ta risk på mere familieforøkelse.
Men da sa Nils: "Det er nå den vesle stunden je har det som folk."
Ole Evensen var stedets store kvinneforfører, og mange forhold var han borti, så han hadde fått et par farskapssaker å stri med også. Men dette gikk han rent til hodet, så da han ble eldre og mindre suksessfull, var det rett som det var at han kom innom stedets fødehjem og spurte: "Er det noe til meg i dag?"
Far og sønn lå på tømmerkjøring, og begge var litt av noen spilloppmakere. En kveld de hadde fyrt riktig godt opp i koieovnen for å tørke de drivvåte vottene, og faren hadde vært ute et ærend, lå vottene hans på den glorøde ovnen.
"Vøli har du itte ti ta votta mine?" sa han arg til sønnen som lå på brisken.
"Hø," svarte sønnen, "kænn je væta hå brone du vil ha dom 'a?"
Han Anton skomaker lå på sitt siste, og nå hadde han besøk av naboen sin, han Per skredder.
"Du er dåle, nå, Anton. Du ser itte bra ut."
"Ja, det er nok på slutten med meg nå. Du kjem vel tel 'gravels etter meg, Per?"
"Ja, je får vel det, men je har ittno å ha på meg!"
"Dæ er itte så nøye. Je skar itte ha så mye på meg, je hell, den dagen," svarer Anton.
På et herredstyremøte ble ordføreren satt grundig på plass av et medlem i en sak. Denne mannen, som het Karl, brukte temmelig sterke ord. Da ordføreren ikke fant flere motlegg i saken og måtte vedgå at han hadde tapt, fikk sinnet overtaket: "Sei mæ, Karl, e de du som e ordførar her!" ropte han ut.
"Næi, de e de sælvfølgele itj," svarte Karl.
"Kossen kain du da oppfør dæ som en idiot?" sa ordføreren.
Det var en løytnant som ikke var helt fornøyd med rekruttenes disiplin, og en dag dukket han overraskende opp i brakka for liksom å ta en gallup. Men det var ingen som reagerte militært på offiseren i døra. 35 Hansen og 68 Olsen lå på hver sin køye og leste. 17 Nerigard satt ved bordet og skrev brev. Ingen spratt opp for å hilse, og stram av sinne skrek løytnanten: "Hvem så meg først?"
17 Nerigarden gløttet opp fra brevet og svarte rolig: "Det måtte vel væra jordmora, det, løytnant!"