Karlsen satt i det overfylte venterommet til legen. Da det ble hans tur, spurte sykesøsteren hva det gjaldt.
"Je har så vondt ti lemmet mitt," svarte Karlsen.
Da de kom inn på legekontoret, sa sykesøsteren strengt til ham: "Når det var så mange i venteværelset, kunne De jo sagt noe annet der; at De hadde ondt i armen, for eksempel!"
Tre uker senere satt Karlsen i samme venterommet igjen. Og da det ble hans tur og sykesøsteren spurte hva det gjaldt, sa han: "Å, det er denne helsikes armen. Nå får je itte tel å slå lens heller!"
Morten og Marte var ute og gikk seg kveldstur på isholka. Best det var gikk han Morten durabelt overende så det sang i isen.
"Neiog nei, nå fekk du dein blåræven som æ så længe ha ønska mæ!" sa hu Marte på fliren.
"Ja, og meir te, for æ ha no óg fått dein raspebaill'n som æ ha ønska mæ," svarte Morten.
En ung student fra Oslo hadde tilbragt sommerferien på en gard i Fåberg. Garden lå avsides til uten bilvei. Da studenten skulle reise igjen, ble det datteren på garden som fikk jobben med å kjøre ham ned til stasjonen med hest. Det var en ugift jente i 30-årsalderen, litt sen i tankegangen. Som de satt der og humpet og skranglet bortover veien, sa studenten: "Du Marie, nå har jeg vært hos dere i ferien og lært å kjenne litt til gardsbruk, kan ikke vi korrespondere litt?"
Marie skyndte seg å svare: "Jau, det kæin vi nå godt gjæra, men hårr ska vi gjæra tå hesten, da?"
Doktorfrua som er ute på bærsanking langs veien, er så uheldig å snove og havner med bena i været på grøftekanten akkurat idet han Nils Dammen kommer forbi. Det verste er at hun i sommervarmen har latt være å ta på seg noe videre. Hun kommer seg imidlertid lynsnart på bena igjen og sier: "Så De min konduite?"
"Ja, je såg nukk," sier Nils, "mein her i bygda bruke vi eit anna navn, vi da."
Knut hadde det med støtt og stadig å mumle på en melodi; det var stadig låt og rytme i den gutten. Selv når han hadde en jente hos seg, måtte han nynne på noe med rytme i. Men så var det en gang han ble grepet av en helt ny melodi, som han hørte på en lørdagsfest. Ut på natta med ei jente i senga, ble det plutselig stopp i både låten og takten.
"Mer!" ropte jenta.
"Jeg kom helt ut av det," sa Knut.
"Så improviser, da!" sa jenta.
For noen år siden var det en mann i Romedal som skulle på nittiårsdagen hos mor si. Det var midt i våronna og svært travelt, og da han hadde fått plassert kjerringa og ungen opp i kjerra, kom naboen som forundret spurte hvor de skulle hen.
"Det er a mor som har bursdag i dag, og da synes je at je lyt rese, før det blir nå væl siste nittiårsdagen hennes detti," svarte mannen.
Det var kommet en ny og meget ung sokneprest til bygda. Han var svært nidkjær i tjenesten og dro rundt og hilste på folk. En dag var nypresten også på besøk hos en 99-årig kone, som ennå var vital og åndsfrisk nok til å kunne slå av en prat.
I samtalens løp spurte presten: "Si meg, har De bodd her i bygda hele Deres liv?"
Nå ble kona sittende en god stund i sine funderinger, men da hun hadde betenkt seg litt, svarte hun: "Nei, itte enno."
Presten var kommet midtveis i preken, da klokkeren kom listende opp trappa til prekestolen og hvisket: "Det brenn i kyrkjetårnet!"
"Er det farlig?" spurte presten.
"Ja."
"Da er det best å vekke menigheten!" sa presten.
En kveld lensmannen var ute på kontroll, stoppet han en kar som kom syklende uten lys i mørket. "Du får nok gå av sykkelen og trille den, du, for lampa di virker ikke!"
"Å, je har da gjort det óg je, men hu lyser itte da hell!" svarte mannen.
Det var en musiker i bygda som dreiv og bygde sæ hus. En dag var naboen med'n og såg på stasen.
"Håssen panel skær je bruke i musikkværesle før å få den rette klangen?" spurte mannen.
"Bruk bølgeblikk," svarte naboen.
Gubben på Øverli var blitt enkemann og rastløs av seg. Og det varte ikke lenge før et yngre kvinnemenneske slo seg på'n. Det blei til at han tok penga ut av sparebankboka og dro til Mallorca med henne. Så ble det kommers med arvingene, da han kom att. Ja, de ville ha ham umyndiggjort, og han søkte hjelp hos en sakfører.
"Men De må innrømme at denne dama ble svært kostbar?" sa sakføreren.
"Ja, det kæinn så vara, så det hadde nok lønt seg for meg å skaffe meg kvinnfølk i smått og enkeltvis," sa Øverli'n.
Drengjen hans Ola hadde vorte stokken av ei bie på dæ som me inkje he lov te å nevna. Dæ unevelege trutna styggeleg opp, og drengjen lei.
"Gå stad i i bronhuset og stikk dæ nedi møsetønna. Dæ pla hjelpa," sa Ola.
Drengjen så gjorde. Medan han stod der og tutla mæ dæ i møstønna, kom budeia inn.
"He du sett saure greie før?" spurde drengjen.
"Å jau då, men alre før he æg sett kols dei gjære då dei fylde på dæ," svara ho.
Han Ola kom til presten for å melde inn inn den fjortende ungen til dåpen. Presten skrev inn i protokollen, og så sukket han: "Du Ola, jeg synes det er så ulikt fordelt i denne verden. Her har du og kona di fått velsignede barn sammen, men jeg og min kone, vi har ingen fått, enda vi har bedt og bedt om det i årevis."
"Eg kan betru præsten det," sa'n Ola, "det ska noko meir enn bønner tell!"
Det var bikkjekaldt på tømmerskauen en dag. Da sa en ta hoggera: "Nå skulle det vøri godt å hatt øra neri boksa!"
"Å, det ville fel itte vøri så greitt om du hadde hatt det du har neri boksa oppved øra!" sa en annen.
En sørlandsbygd hadde fått ny prest. Det gikk rykter om at han var nokså frisinnet, og det viste seg å holde stikk. Han ble nemlig invitert i et bryllup, der det ble servert portvin til desserten. Presten drakk to glass. Neste dag møtte det opp en liten delegasjon på prestens kontor. Karene hosta og kremta lenge, og til slutt spurte presten hva det gjaldt.
"Om det va så at presten hadde vore i brøllop?"
Jo, han hadde da det.
"Om det va så at presten hadde drukke vin i brøllopet?"
Ja, det hadde han nok.
"Men veid ikkje presten at dæ e synd å drikke vin?"
Nei, det visste ikke presten. "Dere vet jo selv at Jesus gjorde vann til vin i bryllupet i Kanaan," sa han.
Lang pause.
Så kremta delegasjonens ordfører og sa: "Jau, me veid dæ, men me liga dæ ikkje!"
Jenny var fra Averøya. Hun var flink til å arbeide, men noe kortenkt, og snakket noe aldeles forferdelig bredt. Men nok om det; hun fikk iallfall huspost hos fine fru Loretzen. En dag sa fruen: "Jenny, i kveld får vi gjester, og da må du snakke med halv munn!" (Fruen mente selvfølgelig at Jenny bare måtte snakke halvparten så bredt som hun pleide).
Kvelden kom og gjestene satt inne i salongen da Jenny troner inn, neier, legger den ene hånden over halvparten av munnen og sier: "Frue, ska æ kok æggain knaillhard eill skal dæm værra sjitblaut?"
Han Daniel drev utpå jordet og pella poteter. Mærra hass Daniel gikk i tjor attmed på høstgraset. Da kom en hingst galoperende etter vegen. Den hadde slitt seg på en gard lenger søri og dro beine vegen til mærra hass Daniel.
Han Daniel slepte poteten og skreik over seg. Hingsten satte rett gjennom grinda og gikk på mærra. Daniel hadde nå aldri rekna med mærra til annet enn arbeid og visste ikke sin arme råd da hingsten skulle te å bedække mærra.
Men så hadde han ei stikkalue på hue. Den reiv'n ta seg og satte føre idet hingsten bedækte mærra.
Og da folen kom, hade'n topplue.
En kar hadde kjerringa si mistenkt for å være utro. Dette lå tungt på sinnet hans og han grubla sent og tidlig hvordan han skulle få sikkerhet for dette. Så en dag måtte han til seteren og det var lang vei, så han måtte overnatte der. Men da hadde han lagt en plan. Tidlig om morgenen før han dro og mens kjerringa sov, tok han en kopp med rømme og sette under senga og bandt et lodd i madrassfjærene. Så når det ble mere tyngde i senga, ville det vises på loddet.
Karen reiste til seters og var meget spent da han kom hjem igjen. Kjerringa var da ute og det første han gjorde, var å dra frem koppen. Da var det ikke lenger rømme i den, men nykjerna smør.
Det var en kar som var slik laga at han til hverdags ikke så større etter kona si, bare når det lei på høsten og han kom på elgjakt, fikk han slik ustyrlig lengsel hjem. Men så snart han på røde rappen kom hjem til kona, så var lissom det hele over og ingen stas. Så ble han med i et jaktlag hvor det var en doktor, og han betrodde seg til doktoren.
"Du har da børsa hengende hjemme året rundt?"
Jo, han hadde da det.
"Ta med deg børsa hvor du går og står," sa doktoren, "og er du ute på jordet for eksempel, og det kommer over deg, så brenn av et skudd i lufta. Så når kona di hører det, slipper hun det hun har i hendene, og løper ut for å møte deg på halvveien. Slik skal det være mellom ektefolk. De skal møtes på halvveien!"
Jo, mannen syntes doktorrådet var et godt råd og ville da probere det.
Så møttes de igjen et års tid senere, og doktoren spurte hvordan det var gått.
"Jo," sa mannen, "det gjekk da rektig bra lenge, det, men så sprengte'a seg reint i æljjakta i høst!"
På Jæren var det en familie som fikk så rent for mange unger, og en dag i det lune klaget mannen til en kjenning som var ungkar; hvordan skulle han få slutt på dette?
"Jau, du ska bruga to onnebokse og snu ei kver veg," svarte ungkaren.
Anders sto for retten tiltalt i en farskapssak. Etter at alle bevis gikk ham imot, måtte han erkjenne sin skyld, og desperat prøvde han den siste utvei: "Dokk må vårrå oppmerksom på eit vektig moment, e' va no så godt som bevisstlaus i gjærningsøyeblikket!"
Prestefrua var ny i bygda og gikk rundt og hilste på folk. I en liten kåk vrimlet det av barn i alle aldre.
"Det må ha vært mye arbeid med alle disse barna," sa hun til mannen i huset.
"Ja, dokk veit det," svarte han, "men så e' det no et arbeid æ ha hatt løst på!"
Det hendte i en bygd, som det ikke sjelden hender, ei vidløftig jente kom i omstendigheter og det var flere som muligens kunne være barnefaren. Det bar slik i vei med saken at lensmannen måtte sette opp en liste over de eventuelle. Da så to bygdekarer kom i prat med hverandre på en stille vei, spurte den ene: "Er du på lista, du?"
"Ja, jeg er nok det. Og du?" sa den andre.
"Jeg, ja! Jeg er til og med kumulert," svarte den første.
Gamle Anders hadde vore klein lenge, og det var heilt sikkert at det vart enden med han. Men det drog ut, dagane og vikene gjekk, og han låg der. Det var skralt med matlysten, og det var ikkje stort han kunne eta. Kjerringa som var umåtelig påpasselig og gjerrig, tok så smått til å stelle istand til begravels. Blant anna baka dei flatbrød, som skikken var.
Ein dag gjekk ho inn til Anders med lit flatbrød og spurte om han kunne ha lyst på det. Jau, det smaka, han åt det opp. Andre dagen og fekk han litt flatbrød, men så vart det slutt.
Da det gjekk eit par dagar og han ikkje fekk mer, spurte han med tunn røst om dei ikkje hadde meir av det flatbrødet, for det var det einaste han kunne ha lyst på. Men da svara ho Guri: "Du kan da ikkje ligge her og eta opp flatbrødet me ska ha til begravelsen!"
Her i vår var det en bonde som slapp opp for såkorn, men så fikk han låne hos naboen det han trengte, og det var et nytt slag. Så var det her på sommeren de treftes, og naboen spurte: "Nå, er det trivsel med kornet?"
"Joda," var svaret, "det trivs så godt det jeg fikk det i jorda, at det vil ikke opp igjen."
To gubber møtte hverandre etter 55 år. De hadde vært skolekompiser. Den ene, Ola, var pensjonert i det militæret, og den andre, Jens, levde på forsorgen.
"Det er leit at du måtte ligge det offentlige til byrde på dine gamle dager," sa Ola.
"Å, eg veit 'kje, eg. Når du, Ola, ligge på statskasså og eg på kommunekasså, så he me i grunnen gjort det like godt begge tvo," svarte Jens.
En storbonde var kjent for sin gjerrighet. Omkveldene pleide han gå rundt og se etter om det ble brukt lys unødig. Og så begynte det å stå på lys til langt på natt i drengestua. Han tok for seg eldstedrengen en dag og sa: "Å ska det bety at de har lyset på så lenge i drengestua?"
"Vi har det gøy, og lys må det tel," svarte drengen.
Bonden ville ha greie på hva det var slags gøy, slik drengen stod der og flirte. Så måtte drengen ut med det:
"Vi får inn jentene. Og så setter vi et bind for aua på dom. Og så klær vi ta dom. Og så tek vi dom en omgang. Og så får dom gjette åkken det var. Gjetter dom feil, så blir'e ei runde tel, og slik omatt, helt tel dom gjette rektig."
Bonden ble mer og mer interessert, og så sa'n: "Kan je få væra med en kveld, je au?"
"Jada, kjerringa di var innom i går kveld å gjetta feil tre gonger, hu!"
Det var en kveld i slåtten, og han Iver hadde fått hu Elise bort i ei høysåte, og da dom var som mest i gang på timoteimadrassen, sutret hu Elise: "Det er virkelig sant at du elsker meg, da, Iver?"
"Du trur vel itte at je bare driver og trimmer?" sa han.
En frimodig frue og en frimodig lege muntret seg med gåtefullt prat når hun var til undersøkelse. Og nå sist hadde hun funnet på en ny gåte:
"Hvorfor blir håret på hodet så mye tidligere grått enn håret mellom bena?"
Nei, doktoren syntes ikke han hadde noe godt svar på det.
"Selvfølgelig fordi det er fjorten-femten års aldersforskjell mellom akkurat de hårene," sa hun.
Hjemme igjen fra kontoret moret legen sin frue, som også var en frimodig frue, med samme gåten og samme svaret. Men hun hadde et annet savr:
"Nei, min erfaring er nå den at hodehårene blir tidligere grå fordi de stadig er i nærheten av alle spekulasjonene og bekymringene, men de andre hårene - ja, de har nå mest fornøyelsene å være i naboskap med."
To kjerringer møttes i et veikryss og tok til å skravle. Begge hadde hver sin uvane når de pratet som verst. Den ene klødde seg bak for annet hvert ord, og den andre klødde seg foran. Så sa hun som klødde seg bak: "Det ska bli ny væg oppi her nå."
"Ja, kænskje det blir litt trafikk her óg, da", sa den andre.
Det var to karer som var gift med hvert sitt troll, og en dag de kom sammen, snakket de ut til hverandre om de umulige kjerringene sine. Den ene sier: ""Du får gjera so eg. Når hu e' på det verste, tege eg av 'na stakjen og gjer 'na någå slag i bakjen! Det pleie hjelpa for ei stond, det."
"Ånei," sa den andre, "eg har sagta prøvt eg og, men det nytta 'kje for meg, for so snart eg får av 'na stakjen, så gjeng sinne av meg!"
"Hu Kari, kjerringa mi, er litt ta en spøkefugl, hu!" skrøt han Anton. "Da eg kom heim litt uforvarandes, hadde hu stengt inne gardsgutten min i kleskåpet aldeles splitter naken!"
Anders var innlagt på sykehuset for operasjon, og der fikk han ei eldre Ålesunds-søster til å stelle seg. Som alle eldre mannfolk måtte Anders også ha seg en røyk på morrakvisten, og dette likte ikke hun, så ble det bråk hver eneste morgen.
Attpåtil var hun litt hardhendt, og etter operasjonen kom hun til å ta litt hardt i Anders. Sinnet hadde hele tiden ligget og lurt i ham, og nå kokte det over.
"No må du bætter dæ gi dæ, ditt sunnmørrmænnesk'. Du må huss på at det e passientan og itj sildkassa du haindter!"
Et sangkor holdt på med øvelser. De lærte å synge etter noter og i en pause spurte en av sangerene sidemannen sin: "Åffer en stemme synger du?"
"Je veit itte rektig, je, men je synger dom med stilkene opp."
De to guttene borti Sveen var flinke på skolen. Den eldste drev det til å bli lærer. Den yngste gikk på et snekkerkurs, og kurslederen merket seg at han var gløgg i mer enn det rent praktiske. Og ved et høve sa han til gutten: "Du har nok samme gode hodet som bror din, du, han som er lærer."
"Det var rektignok smått stell mangen gang hjemme hos oss i Sveen," svarte gutten, "men det var nå itte kleinere enn at vi fikk hvert vårt hue, lell!"
Han Ola hadde vært på nabogården og fått tak i en sekk med høy, for det var i verste vårknipa. Hjemover skulle han ned en bratt bakke, og det var temmelig holkete i veien. Han Ola sklei over ende, og både mann og sekk trillet nedover bakken. Temmelig harm reiste han seg nede i dumpa, grep sekken og ristet den og sa: "Sei mæ, er det æ hell er det du som e sækk?"
Han Sivert var en ranglefant, så det var ikke fritt for at kjerringa hass måtte ligge aleine mang ei natt. Så det var ikke rart hu blei lei ta det. Og en mårra han Sivert kom hjem fra kameratkopiseri og ble var at kjerringa lå vaken og så nervøs ut, samtidig som han oppdaga et par mannfolklignende sko under kanten på de side, mørke gardinene i soverommet, gikk'n og tok fram den gamle barberkniven sin og begynte å slip'n på buksereima.
"Men å tenkje du på, Sivert?" spurte kjerringa redd.
"Jo, hvisom atte det itte er noen kar ti dessa skoa der, så tenkje je å barbere meg," sa Sivert.
Jordmora var borte hos skomakeren, og mens ho satt der og venta på skoene skulle bli ferdig, spurte ho: Du har vel mykje å gjæra støtt du?"
"Ikkje etter at dei bynte å bruke den gumminen," svarte skomakeren.
"Ja, det vart ikkje so mykje å gjere for mæ heill, da," sa jordmora.
Det var en enkemann som fikk seg husholderske. Men folk visste at han hadde bare en eneste seng, og folk snakket, helt til det kom presten for øre. Og presten gikk til enkemannen og sa: "Er det så at du og din husholderske deler seng sammen?"
"Jau, men me ha ei fjøl milja oss."
"Hm, det går da an å komme over ei fjøl."
"Jau, men me betale då ti øre te misjonen for kvar gång."
"Hm, det var da noe billig."
"Å, det drar på i lengda. Me e' komen opp i kr.16.70," sa enkemannen.
Det var før bilenes tid. Et ungt par var på bryllupsreise og hadde leid seg hesteskyss et veistykke. Så satt da paret der i trilla og var bare opptatt av hverandre, kysset og kysset, mens hesten sprang så pokksteinen skvatt. Da det best var, strammet skysskaren tømmene og ropte: "Nei, no får di pikade hald opp med deinna smattinga heill så sprengje di gampen!"
På ein gard oppi Limarka kjøfte kjerringa der ei sokkerklip. Da hushjelpa lurt på ker'n skuill bruk dein te, sa kjerringa at karrain va no itj så rein på fengra når dom førut hadde vorre utom væggen en tur. Dagen ætter koinn itj kjerringa finn at sokkerklipa, såmmå ker ho lette. Så spurt'a hushjelpa om ho hadde sjett a no.
"Jau," svarte ho, "æ hængt'a liksågodt utom væggen, æ."
En av stedets litt snerpete fruer står nede hos handelsmannen for å kjøpe tøy til nattskjorte til mannen sin. Hun har ord på seg for å være nokså redd for skillingene og vil kjøpe en halv meter mindre enn det som handelsmannen mener må til. Det utvikler seg etter hvert en hel liten diskusjon mellom dem, og gamle Ola, som er viden kjent for sine svar, står bare slik halvt interessert og hører på.
"Ja, tror ikke du, Ola, også at dette må være nok tøy til nattskjorte til mannen min?" spør fruen vendt til Ola.
"Eg tenkje det blir med mann din, som det er med dei gamle veggklokkene, eg, at både lodd og terpentikkel kjem til å hengja nedom," svarer Ola.
Det var vaksinasjon mot tyfus, og kompaniet sto oppstilt for legen. Men den unge medisineren var litt av en kloss. Han hakket fælt for å få sprøytespissen gjennom huden. Da turen kom til en rugg av en skogsarbeider, og legen drev der og plundret med sprøytespissen på ham, sa ha: "Har du træft på en kvist nå, doktor?"
Det var en gjerrigknark av en bonde som var en tur i byen med kjerringa si, og der de spaserte på strøket var det så fint vær at han sa: "I dag vøl je itte peeng! Vil du ha en banan, eller vil du reise med trikken, kjerring?"
Følgende hendte i en avsidesliggende bygd for et par mannsaldrer tilbake. Sognets nye prest hadde i sin preken flettet inn en del strenge refselsens ord mot enkelte av sine sognebarns usedelige levnet og hang til sterke drikker.
Bygdas srørste fyllik og slåsskjempe sto ved kirkegårdporten da presten etter endt gudstjeneste kom og skulle forbi. Plutselig ga slåsskjempen presten en knallende ørefik. Presten stanset noe sjokkert, men da overfallsmannen på ny løftet armen, snudde sjelehyrden hodet slik at ørefik nr.2 rammet det andre kinnet.
Men da så det ut til at presten ble styggsint. Med ett slag slo han overfallsmannen til jorden. Da overfallsmannen endelig med nød og neppe krabbet seg på føttene, stakk han seg skamfull bort og lusket hjem. Men presten holdt en liten tale og sa:
"Som dere har bivånet, kjære menighet, så jeg meg nødsaget til å give denne stakkars villfarne mann en liten refselse. Som dere forhåpentlig iakttok, snudde jeg etter at han hadde slått mitt venstre kinn, også det høyre til. Men da det, kjære sognebarn, i Skriftens ord ikke står noe om at man for tredje gang skal motta noe slag, fant jeg det riktig å ta saken i min egen hånd."
Han Ole Tobias var jeger og fangstmann. En gang han hadde vært i Vestisen og kom hjem utpå våren, møtte en kvinnelig journalist opp for å intervjue ham. Ole Tobias likte ikke avisfolk, og flåkjefta som han var, ble intervjuet heller kort.
"Si meg," spurte journalisten, "når De kommer hjem etter et helt år i ensomheten, hva gjør De så først og fremst?"
"Nå-å-å, da tæk æ no kjerringa," svarte Ole Tobias.
Journalisten summet seg: "Og så, hva gjør De så?"
"Så tæk æ no ta mæ ryggsækken," svarte han.
Han Anton var noe lite for seg, enda han var da gammel nok, og rett som det var gjorde han noe tull rundt i bygda. Men rent ille ble det ikke før han en gang antastet et enslig kvinnemenneske alvorlig midt på veien en kveld. Det endte med at han dro til skogs med hennes unevnelige. Da lensmannen fikk tak i ham, spurte han åssen han kunne finne på å stjele buksene til kvinnfolket.
"Je skulle bare ha strikken, je," sa Anton, "for je skulle så jinne hatt meg ein sprættert. Men det var bare bændelbæind på denna!"
På Storerud var det en sommer ei bydame som pleide bade i det vesle tjernet nedi havnehagen. Den gamle stallkaren på gården, Even, var nyfiken på dette kvinnfolket, og en kveld var han heldig nok til å få se henne bade. Even skulle hente en hest i havnehagen, og akkurat da kom bydama opp av tjernet, alldeles splitter naken.
"Neiånei," utbrøt Even, "denna skulle je jinne sett i badedrakt!"
Det var så lenge sea og den gongen karfolka dro på korsfaring, og før dom dro pleide dom å låse kjerringene sine med ei remedie dom kæille kyskhetsbelte.
Så var det en som het Per Nordigard som skulle av sted i hop med flere andre gjeve menn. Og før'n dro, betrudde'n sin beste venn Jon Sørigard nøkkelen til detta beltet.
"Og hvis så skulle hende at je itte er kømmi hematt åt Mikkelsmess, får du bruke nøkkel'n og låse opp for'a," sa'n.
Detta lovte'n Jon.
Så rei han Per ut i verda på den blakke hingsten sin. Men alt dagen derpå kom det en etter'n i fullt firsprang, og det var'n Jon på den svarte hingsten sin.
"Bi nå litt, Per!" ropte'n. "Du har gitt meg en feil nøkkel, denna je fekk passer itte!"
Pettersen gjorde bra penger på bygging under krigen. Han fikk overtalt Lang-Johan til å mure ei peispipe. Ved oppgjøret forlangte Lang-Johan dugelig arbeidslønn.
"Ja, du får det du forlanger," sa Pettersen, "men det er blodpenger."
"Je får ta dom lell, je," sa Lang-Johan, "før du har vel itte nå ainna."
Ved indre ligger det mange sjøbuer og i porten på en av dem, sto en dag en handelsmann da en frosting kommer roende forbi.
"Ka du føre du, mainn?" spurte handelsmannen.
"Båt," svarer frostingen.
"Æ meine, ka det e i båten?"
"Furru," svarer frostingen.
"Æ meine ka du har på båten?"
"Tjurru."
"Du e tæmmeli storsnuta du, mainn."
"Ja, æ lyt værra det når æ ska snyt mæ i blavottom!" svarer frostingen og rodde videre.
Ola og kjerringa hadde vøri ute i digert lag, og der de var på hemvegen var det blitt temmelig surrete for'n Ola etter alle drammene. Komme et støkke mått'n Ola uti veggrøfta som snarest, og kjerringa gikk så smått videre. Men da det varte og lei og'n itte kom etter, snudde'a og gikk tilbars att. Og der fann'a i mørkningen han Ola liggende og krabbe rundt i grøfta.
Å er'e du roter etter'a?" spurte kjerringa.
"Je skjønne itte detta," mumla'n Ola, "for litt sea hadde je da noe i nevan, men nåkan je itte finna det att!"
Det kom et kvinnfolk inn til legen i den lille byen.
"Æ skoill ha vorre undersøkt, men æ ha ittj pæng. Kanskje vi koinn årne det med en byttehaindel, som dæm sei?"
"Nei, den slags handelsvirksomhet driver jeg ikke, men ta nå av Dem, så får vi se," sa legen og ordnet i noen papirer imens.
Da han igjen så opp, sto kvinnemennesket der i bare undertøyet, og det var temmelig skittent.
"De burde i det minste tatt på Dem rent undertøy," sa legen arg.
"Ja, æ sjer det, doktor," svarte hun, "men du skjønne at æ va neom brøgga og betalt ei koksrægning først, sjø."
Det var kommet en ung bykar til bygda. Han Peder som selv var ungkar og støtt brukte å få seg jenter, ble ergelig sint på denne bykroppen som møtte oppe støtt og stadig når det var dans på lokalet, og da hang jentene på ham som kleggen. En lørdagskveld kom Peder, ganske påseilet, inn på lokalet. Han kjente seg så sterk at nå skulle han skremme denne bykaren litt, så han veivet med armene og skrek: "Æ denna førgjorede bykar'n inni her, hæ? Og ær'n itte, så bær'n inn - for ut ska'n!"
Han Jens hadde vært oppi Nybygda og blant annet kjøpt seg en gammel ljå og en gammel skinnfell.
"Bet'n nå dænnana ljåen du kjøft'a?" spurte naboen en dag de treftes.
"Nei, men skinnfell'n, den beit, den!" svarte Jens.
En gammel dame kom inn i en forretning og ville se på noe linoleum, og ekspeditøren dro frem den ene rullen etter den andre uten at hun fant noe som passet. Til sist sa han: "Kom tilbake i morgen, for da får vi en ny sending fra fabrikken."
"Takk, det var deilig," sa damen, "men det må endelig være smårutet, for det skal være på bunnen i et fuglebur."
Anders og Olga var på dans. Mens dem drev og dansa, hvisket Olga: "Du Æinders, ska vi gå bort på loftet åt meg?"
Ja, det ville han, og Olga bodde like ved danseplassen. Da dem skulle opp den bratte og mørke loftstrappa, drog Anders opp en av disse lange stavlyktene for å lyse opp trappa. Da sa Olga: "Hadde du denne løkta i lomma da vi dæinse?"
"Ja," sa Anders.
"Vi går tel bars att å dæinse vi, Æinders," sa Olga.
Husets frue hadde lenge undret seg over at hushjelpa så ofte vasket undertøyet sitt. Det var jamnt seks ganger i uka, det. Og en dag sa hun: "Ikke engang min datter, som er den personifiserte renslighet, skifter og vasker seg så ofte!"
"Hu som er forlova med en sakfører! Stor forskjell det," sa jenta, "for frua veit da at jeg er forlova med en feier!"
Han Jørn Bråtabakken kom slengendes etter veien med atskillige kaffedoktere i skrotten. Da stansa det en bil midt i veien og soknepresten stakk hodet ut og sa bekymret: "Nei, er du slik nå igjen da, Jørn? Det går ofte på dette nå, synes jeg."
"Ja," svarte Jørn, "aille stan je kjæm s¨har dom sterkt, og skjenkt og skjenkt blir je ta aille, og dæmmerså blir det før mye støtt."
"Ja, skulle det være nødvendig, da?" mente presten. "Jeg vanker da i de fleste hus i sognet, jeg også, men jeg behøver da aldri å komme i den tilstand."
"Da er nok itte presten så populær som je," sa'n Jørn.
Han Krestian Olsen hadde den kraftigste ølbassen i hele tunnel-laget, og det kom av, mente han selv, at han i sineyngre dager hadde vært medlem av en sangforening.
"Sangforening?" Hva gjorde dere der?" var det en som spurte.
"Jo, vi møttes i ny og ne og satt og prata litt," sa han Krestian, "og så tok vi en sup og en bit og spelte litt kort, og så tok vi en sup og en bit igjen og....."
"Men når sang dere, da?"
"Sang?" undret han Krestian seg, "jo, sang, det gjorde vi på hjemveien, det!"
Ene kjerringa til den den andre: "Han må ha frøkteli te mange sønner han der Mustadfabrikanten, ka?"
"Kossen da?"
"Jau, på den omnen vi har heime står det O.Mustad & Søn nr.49."
Ola var i tjeneste hos en temmelig svartkledd prest. I ledige stunder satt Ola gjerne på rommet sitt og spilte trekkspill. Presten fordømte beljespellet alt fra første gangen; det var og ble synd, den slags musikk. Og Ola sa opp jobben sin.
Så var det fjorten dager før han skulle reise fra prestegården, og han kunne ikke dy seg den kvelden, og satte seg til på rommet og handterte trekkspillet med godt humør. Presten kom arg inn til ham og sa: "Hold opp med dette spillet. Vet du ikke at det er Den onde du tjener?"
"Jo," svarte Ola, "men nå er'e takkskjelov bare fjorten dager igjen."
Mannen i huset var glad i katta, mens kjerringa var kattegriner, og det var mest som et ordtak hun hadde i tide og utide: "Bestandig ska katta ha det bæste i huse!"
Og så var det en lørdag mannen hadde badet for helga og satt naken på en skammel foran ovnen og tørket seg. Katta smøg seg inn under skammelen og ga seg til å leke med saker og ting. Da kom kjerringa inn og ble forarget.
"E de' ikkje de' eg støtt har sagt, bestandig ska no katta ha de' bæste i huse!"
Nabokjerringa sa tel a' Klara på et søndagsmøte: "Je hørte datra di kom hematt klukka tre i morres. Jenta mi kom klukka tolv, hu!"
"Ja, hu svara nei til somme telbud mi, så hu måtte gå hematt," svarte a' Klara.
Ho Karen hadde endelig fått sæ tak i en kar, og no sku di gifte sæ. Ho Karen va i byen for å kjøpe utstyr. Blaint ainna sku ho kjøpe sæ ny nattkjole. Men ho va ikkje sikker på ka farge kjolen sku ha og sporte ekspeditrisa om ka som va vanli ve slike anledninga.
"Ja, om det er første gangen, bruker folk alltid å kjøpe hvitt, men er det andre eller tredje gangen, kjøper de gjerne kulørt eller blomstret."
Ho Karen sto ei stund og tenkte.
"Æ kain kainskje få sjå på en kvit en......me ailler så lite blomstemønster på."
En embetsmann skulle opp i Tydalen og måtte over Nea. Men det var i vårløsningen og elva var full av isflak. Ferjemannen mente det var uråd å komme over, men enbedsmannen skulle på død og liv over, han.
"Jaja, då lyt me vårrå tri mann te å skjøss, da," sa ferjemannen.
"Kan det være nødvendig?"
"Jau, det må vårrå ein te å ro og ein te å aus, og ein te å rop om hjælp."
Det var en kunstmaler som hadde vanskelig for å finne avsetning for sine verker. Men han pleide å få tillatelse til å lodde ut bildene sine, og som oftest gikk han selv rundt og solgte nummer.
En gang hadde han malt et skogsbilde hvorpå det var noe som skulle forestille en elg. Og så var han innom Digerrud'n som var en gammel elgjeger.
"Jo, je kæin da ta et nommer ta deg," sa Digerud'n, "men en tingen skal du lova meg. Vinn je dætta skjelderiet, så lyt du skyte dænna æljen og kjøre'n vekk!"
Det var i ei bygd på Hedemark,i telefonens første tid, og de fleste gardene av betydning hadde fått installert det nye samferdselsmidlet. Så var det bispevisitas i kirken en søndag, men sørgelig lite frammøte. Til middag etter messen var bispen gjest hos en av storbøndene, og bispen var bister, trass i kalvesteken. Til sist sa han til verten : "Si meg, møtes dere ikke lenger i kirken her i bygden?"
"Nei, itte sea vi fekk tællefon," svarte verten.
Ola hadde arbeidet hardt hele sitt liv for dårlig betaling. Så hendte det at han fikk magesår, kom på sykehuset, og de opererte vekk halve magesekken på ham. Hjemkommen så traff han arbeidsgiveren sin og han spurte hvordan det sto til med ham.
"Jau," svarte Ola, "no ha dæm skjerri tå magasækken så'n høvi medlønna!"
Kari tjente hos Anders. So ein dag sa ho til kona i nabogarden at ho skulle slutte i tjenesten sin den 14.april. Det var like før den tida på året.
"Nei, ska du gå frå så god ein husbond som han Anders? Kvifor det?"
Kari tidde lenge, men så kom det: "Ein dag forleden kom han inn i kammerset åt meg og sa: Legg deg på senga."
"Neiånei. Du gjorde da ikkje det?"
"Jo, eg gjer det husbonden seie."
"Ja, ka då?"
"Jau, då bad han meg ta tå meg stakkjen."
"Gjorde du det da, Kari?"
"Eg gjer det husbonden seie."
"Og så?"
"Då sa han aprilsnarr, og det tålar eg ikkje!"
Ei jente sa til dansekavaleren sin: "Huff, så varmt det er i kveld?"
"Det kunne je si som har lange underbukser, og itte du som har slik ei tynn lita kvit truse!" sa kavaleren.
I pausen fortalte jenta dette til to venninner. Og da den ene fikk seg en dans med samme kavaler, sa hun: "Huff, så varmt det er i kveld!"
"For meg så, som har lange underbukser, men itte så mye for deg som har bare ei lett, lita blå truse!" sa kavaleren.
Ryktet om denne synske fyren gikk videre, og så var det ei som ville sette ham på alvorlig prøve. Hun var innom toalettet og tok av seg trusa, og så sørget hun for å få en dans med ham.
"Huff, så varmt det er her i kveld!"
"Ja, særlig for meg som har lange underbukser, men du kan vel itte klaga, som itte har så mye som ei truse på deg," sa kavaleren.
"Åssen kan du veta det?" spurte jenta.
"Je bruker "Blankis" skokrem!"
Petra hadde vøri på selskapsreise tel Mallorca, og straks ho var kømmi hematt, bronbrent og fin, hadde ho noe rart å førtelja tel ho Agnete: "Ja, du kæin itte tru det, men en kvæld je hadde lagt meg kom det inn en kar på hotellrommet mitt. Han sa ingen ting, og sydlæindsk var'n. Men så kraup'n oppi tel meg. Uten et steins ord. Og så tok'n meg tre gonger. Enda sa'n ingen ting. Så stod'n opp og forsvæint uten så mye som å ha åpne kjæften. Kæin du begripe å han egentlig ville?"
Under et gravøl var det en som begynte sin tale slik: "Jeg tør si så stort et ord at maken til avdøde dør det ikke for mange av!"
Hu Malena Kroken hadde nett vorti enke og ein søndag hu fekk besøk av grannekona, satt hu og åt ein dugeleg frukost.
"Nei, sitt du no her og eter? Her trudde eg du satt nedbøgd i sorg."
"Å, e' har då gråti," svara hu Malena, "og berre vent tel e' har eti frå meg."
Det er mange måter å komme med et sørgebudskap på. Det skal gjøres så skånsomt som mulig. Så var det den gangen Syversen forulykket under lossing på brygga, og en av de gamle kameratene måtte gå hjem til kona for å fortelle det sørgelige. Han visste ikke sin arme råd, men da hun åpnet døra for ham, sa han: Goddag, enkefru Syversen."
"Neida, jeg er da ikke enke, lell!" sa fru Syversen.
"SKal vi vedde?" sa budbæreren.
En søknad fra et ektepar i en avsides grend om å få kjøpe gravplass like ved kirkegårdsgrinda var kommet til herredsstyret, som drøftet dette underlige ønsket både vel og lenge. Representanten fra grenda, som satt der på det tredje året uten å ha funnet noen sak verdig en jomfrutale, reiste seg nå og ordla seg slik: "Det er ikkje for mykje at dei som har budd avsides all sin dag, får det høveleg sentralt når dei fer herifrå!"
Oppe i dalen bodde en gang en familie som hadde rent utrolig mange unger, og fler og fler ble det. En høst hadde mannen hatt så mye arbeid at han syntes han kunne gjøre litt ekstra stas til jul og kjøpe julegaver til ungene. Han gløttet på en masse ting - men hadde vanskelig for å bestemme seg.
"Hå mange onger har du nå egentlig?" spurte krambubetjenten.
"Nja, neggu om je er helt sekker! Dom har itte vøri så rolige ennå at je har fått telt dom," sa mannen.
Den nye hushjelpa hadde høytidelig erklært overfor fruen at hun ingen kjærest hadde. Men hun hadde ikke vært i huset mer enn et par dager, da fruen en sen kveldsstund kom uventet inn på kjøkkenet og avslørte en soldat gjemt bak spiskammerdøra.
"Hvor kommer han fra?" spurte fruen kvasst.
"Det må væra en som den forrige pika Deres har glemt," svarte den nye hushjelpa.
Kjærringa hass Anders klaga over at'n itte var no tess mer, og han måtte innrømme at det var blitt langt millom hår gong han var noe tel kar på kammerset. Så gikk'n tel doktoren for å få noe middel, noe hormon dom kaller det. Og det fekk'n.
"Å, lenge varer detta, da?" spurte'n Anders.
"Det holder nok minst et par ukers tid," sa doktoren.
"Ånei, så lenge kan je itte drive på, for tel sønda'n skar je tel Hamar i konfirmasjon," sa'n Anders.
Han Lars blei aleine med ei hushjelp ei vekes tid kjerringa hass var rest på ein kongress dom kæille. Det gikk itte bedre enn at det blei farskapssak ta det, da det lei på. Tel sist måtte'n Lars telstå åssen det var gått for seg, da, og så sa'n: "Ja, je tenkte nå som som så, je, akkurat som Kolingen, at ska det væra så ska det væra på soffan, for ektesenga holder je hellig!"
To tommerhoggere møttes i koia etter helga. Den ene så så trist ut at den andre spurte seg for: "Nå, å er'e som står på?"
"Kjerringa vil skiljes. Hu sa je fekk vælje millom henne og snusen. Hun kæin itte førdra at je bruke snus."
"Jassådø, åssen ska det gå da?"
"Å, du veit je kjæm tel å sakne henne."
To gamle kjenninger som ikke hadde sett hverandre på lange tider, møttes en dag: "Kolles e' det," spurte den ene, "det hi da væl vorte nåkka onga uthos dæ no? E' det mange du hi no?"
"Tja, sainneli' trur æ du får spør ho Marte, for det e' hu som står i døra og tæl dæm når æ jagga dæm inn om kveildan."
"Det ser ut til at doktoren skjønner seg mer på kronene enn på ørene," sa mannen; han fikk legeregningen etter å ha hatt behandling for dårlig hørsel, uten at det hjalp.
Det var en stor kjøpmann som i mange år hadde hatt en kjørekar så lenge at de hadde mest som opparbeidet forretningen sammen. Kjørekaren var blitt både egenrådig og selvbevisst av den grunn, og når det hendte at han hadde tatt seg en dram, høvlet han over både den ene og den andre i forretningen, til og med sjefen. En gang mistet kjøpmannen tålmodet og ga kjørekaren sparken; han måtte gå på dagen.
Men alt dagen etter stillte han opp til vanlig tid, og da han møtte sjefen, klødde han seg fundersomt under lua og sa: "Åssen var det, var det deg eller var det meg som ble oppsagt i går?"
Det var den gangen Norge hadde en brigade i Tyskland like etter krigen og det ble slikt spetakkel land og strand rundt fordi det var på tale å dele ut preventiver til våre soldater i brigaden. Protestlistene gikk rundt, og det var særlig kvinneforeningskvinner som sto for kampanjen.
Så var det også i Nordbygda, og der kom listebærersken omsider til en gammel skomaker. Skomakeren tok for seg lista og studerte navnepåskriftene både opp og ned. Endelig sa han: "Ja, je ser at det er mest kvinnfolk som har skrivi under, så dom liker'n nok best bar."
Han Pitter åsbygding fikk så mange unger at det måtte begrenses, og sånn til å begynne med fikk han et preventiv utlevert av distrikslegen. Alt dagen etter var han Pitter nedi bygda på legens kontor og var rent ille ute på naturens vegne.
"Trur dokk je kan få ta'n tå meg litt?" spurte han.
Hansen kommer bedugget hjem sent på natt, men kan ikke få låst opp porten. Da kommer nattvakta forbi og låser opp for ham.
"Bli med inn så ska je koke kaffi tel vårs," sier Hansen.
Joda, nattvakta ble med inn, og da de sto på kjøkkenet sier Hansen: "Nå kan du jo kikke litt på leiligheta mi, du, mens je koker kaffin."
Nattvakta tar seg en tur rundt, han, men da han kommer ut av soveværelset, så sier'n: "Kjerringa di ligger og har en fremmed kar i senga, Hansen!"
"Dom kan koke kaffi for seg sjæl!" svarer Hansen.
Det var avholdsforedrag på lokalet, og foredragsholderen la ut: "Vi skulle ta hver eneste brennevinsflaske, hver eneste vinflaske og hver eneste ølflaske og senke dem på havets bunn!"
"Bravo!" skrek en i forsamlingen, og det var ikke ende på klappingen hans. Etterpå syntes foredragsholderen han måtte snakke med dene idealisten.
"De er avholdsmann, skjøner jeg," sa han.
"Nei,vadde så lekt, men je driv med reketråling je, serru!"
På Toten var det en dyrlege og en distrikslege som var gode venner, men støtt kom i disputt om hvem av dem som hadde den vanskeligste jobben. Det var særlig dyrlegen som var mest selvbevisst slik.
"Pasientene mine kan ikke fortelle hvor de har vondt hen, de," sa han, "og da er det ikke så lett å stille en riktig diagnose."
Så ble dyrlegen selv syk, og det ble sendt bud på hans gode venn, legen. Da doktoren spurte om hvor han hadde vondt, lå dyrlegen bare der og stirret i taket og jamret seg; det var ikke et forståelig ord å få ut av ham. Doktoren klemte og banket på ham både her og der, så ristet han på hodet, skrev ut en resept og sa til fruen i huset: "Prøv'n med dette her, men er'n ikke likere i morra, så kan du ta og slakte'n."
"Du ska vera litt blyg tel å begynne med, ta itte ta deg alt, iallfall itte fyrste natta så han ser det," sa mora til dattera før bryllupet.
Dagen etter bryllupet spurte svigermora svigersønnen: "Ja, nå har dere vel hatt det rektig løkkelig?"
"Å jo da, men hu er litt unnselig, hu ville itte ta tå seg hatten," svarte svigersønnen.
Ektemannen kom uventet hjem og fant kona i seng med en kramkar.
"Han ringte på og spurte om jeg hadde noe du ikke brukte lenger," sa hun.
Petra var på sommerferie i en leir hvor det var bading og ridning dagen lang. Da hun hadde badet og solet seg brun, våget hun seg til å spørre en av hestekarene om en ridetur. Men det var aller første gang, og hun visste ikke riktig hvem som gjorde mest inntrykk på henne; den flotte brune hesten eller den flotte brune karen.
"Kan jeg ikke få sitte på med deg litt sånn til å begynne med?" spurte Petra.
"Kom igjen!" sa hestekaren og hjalp henne opp på hesteryggen. Så svingte han seg opp foran henne, og det bar i vei, mens hun klemte seg godt inntil ham. De kom i galopp og hun ble redd og skrek opp: "Jeg faller av!"
"Hold deg bare fast til salknappen!" svarte han.
Petra så gjorde. Med venstre armen om livet på ham, fant hun fram til salknappen og blåholdt den under rittet.
Først etterpå gikk det opp for henne at de hadde ridd uten sal.
"Je høld meg helst tel jinter som er ansatt i butikkhændel'n, je," sa'n Sivert.
"Åffer er det bærre med dom, 'a?" spurt'n Even.
"Jo, får du kysse dom tel go'natt, så seie dom: Ska det itte vara noe mer?"
Han Halvor Hogget var blitt urolig for at kjerringa hans var blitt utro. Så ung og pen som hun var, og så godt hun likte når mannfolk så etter henne. Og så var det en omreisende som hadde fått losjere i et ledig kammers hos dem. Stram kar var det, både oventil og nedentil. Og ei lys natt midtsommers han Halvor kom sent hjem fra et arbeid han hadde hatt utenbys, kunne han ikke labli å lure seg bort til kammersvinduet til den losjerende.
Og det han der fikk se, gjorde han mer mistenksom. For der i kammerssenga skrevde kjerringa hans splitternaken over den omreisende og tok på seg serken. Og travelt hadde hun det, for da han Halvor fikk sansa seg til å gå inn til dem selv, da lå hun der i ektesenga og var så trett og utslitt at hun sovna før han Halvor fikk komme til.
Da han dagen etter var innom nærmeste naboen sin og fikk seg en kaffedoktor, fortalte han alt sammen.
"Ja, jeg begriper din nagende tvil," sa den gode naboen.
"Trur du hu bedrar meg, så legg itte skjul på meininga di!" sa Halvor.
"All den stund du er i sådan tvil, bør tvilen komme mistænkte til gode!" sa naboen høytidelig.
"Ja, hu kæin ha ørske seg borti gæern seng av rein feiltagelse!" sa'n Halvor.
"Tel hu fekk kjenne feiltagelsen på kroppen så å si," sa naboen.
"Da spørs det da," tvilte Halvor litt igjen.
"Ja, det spørs å stor feiltagelsen var," sa naboen.
Ei kjerring sto hos handelsmannen og skulle kjøpe seg ny kaffekvern.
"E de ei slik tel å hengja på veggen?" spurte kremmeren.
"Nei, de e ei tel å ha millom knea," sa kjerringa.
Presten kommer bort til fiskehandleren på torget og skulle ha seg middagsmat.
"Den er styggelig dyr, fisken, no om dagen, men det er vel alle disse mellommenn som gjør det," sier presten og ser stivt på fiskehandleren over brillene.
"Jau, dyr æ han,"sier fiskehandleren, "dæ æ sant, men slik æ da, hadde me fenje gudsore beinvæges fra himmelen, so hadde da vore billegare da óg."
Det var en raring som var så sparsommelig at han sjelden eller aldri kokte seg annet enn poteter til middag. Men falt det seg slik at at naboen stekte flesk, kløv han over gjerdet og stilte seg under nabovinduet og åt potetene sine i stekelukta.
To karer gikk over Hardangervidda, og han som gikk sist kom rett som det var til å tråkke i hælene på den første. Langt om lenge snudde den første seg og sa: "Tykkjer du at her er for trongt?"
Det var en kar som var så fæl til å fly etter andre kvinnfolk enn si egen, at det var rene flauheta både for kjerringa og hele bygda. Men så ble han utsatt for ei ulykke som skada han slik at ble lite til tess som truseflåer lenger.
Og så kom dette for øret til soknepresten, og en dag han møtte kjerringa til mannen, sa han: "Du er vel glad du får ha mannen din hjemme i helgene nå?"
"Hainn e ittj hjæm hverken lørdagsnatta eller søndagsnatta, hainn," sa kjerringa.
"Men har han noe å nattløpe med nå, da?" sa soknepresten, som hadde det med å tale rett ut om saker og ting.
"Nei, ittj akkurat personlig, så det e vel bare som konsulent hainn driv på med no," svarte kjerringa.
"Du har da itte tenkt å fly på ville skauen med'n Per?" sa mor hennes Siri.
"Vi ska jo pella blåbær, jo!" sa hu Siri.
"Å, da så," sa mora.
Og så drog dom til skogs, da, Per og hu Siri. Men da dom kom dit dom hadde tenkt seg, så var dom langtfra aleine med spann der.
"Det var da fælt så mye folk på alle kanter, da!" sa'n Per.
"Ja, vi blir nok nødt til å pelle bær likavæl, vi," sa hu Siri.
Den nye, spreke gardsgutten lyste kokka inn på stabburet en vinterkveld. Hu skulle hente flatbrød. Men så kom det et vindblaff gjennom gluggen og sløkte lyset. Og da dom dreiv der og famla seg rundt, gikk det ikke annerledes til enn at gutten og jenta kolliderte ihop på en mjølsekk.
Da det lei på, blei gutten vars at jenta dreiv og tygde flatbrød. Han blei litt arg og sa: "Kan du itte la væra å eta akkurat no?"
"Nei, tel noe så gødt, lyt'n da ha flatbrød!" sa jenta.
Han Bessfar var stri etter kvinnfolk, sa Øverby'n. Det satt noen hestekarer rundt noen glass og pratet hingst, og så var det blitt prat om bedekning i det hele tatt. Og Øverby'n fortsatte med å minnes bessfar sin: "Ja, sjøl etter at'n miste tredje kjerringa si, og da var'n godt og væl søttifem, måtte'n ha seg en beta rett som det var. Og god var'n itte å stå imot for noe freskt kvinnfolk. Så hadde han det med det, at hår gong han hadde vøri alvorlig på ei, så skar'n et merke i spaserstokken sin. Det var forresten det som tok livet av'n tel sist. Han brakk ryggen."
"Åssen da?" undret tilhørerne seg.
"Jo, en dag kom'n i skade for å lene seg tel denna stokken," sa Øverby'n.