Den som oppsøker ensomhet kan ei heller klage på den.
Ketil
Jeg ba ikke om å stå alene;
jeg ønsket ikke det.
Men slik ble det.
Ikke alltid styrer man over eget liv.
Min familie og venner står der borte;
ingen røtter er lange nok til kontakt.
Kun visuell kontakt og stemmer gjennom luften.
Men jeg står støtt;
mine røtter er godt plantet i god jord.
Stormer kan få meg til å riste og svaie,
men etter det er over;
står jeg på nytt høyreist der ute på jordet
helt alene.
Ketil
En kommentar satte tankevirksomheten i sving; at jeg dyrker ensomheten. Ja, etter nærmere ettertanke gjør jeg faktisk det. Ikke av eget valg har jeg "unnskyldt" meg med.....helt feil. Jeg velger selv hvordan jeg vil leve, og ikke motsatt.
Er jeg egentlig ensom? Hm......første tanke sier nei! Har da mer enn nok med sosial kontakt, men........fy søren hvor mange "men" jeg bruker.......all den sosial kontakt jeg har, er gjennom jobb, og som jeg har sagt før: Jeg lever for, gjennom og i jobben. Det er der jeg føler at jeg har kontroll og føler meg trygg. For mange høres det kanskje......nok et ord som jeg bruker masse, for når man er en person som prøver å komme inn i et sosialt system, som har ligget brakk i mange, mange år.......på grunn av den livsstil jeg har ført, rart, er det et ord som kommer naturlig........rart ut. Henger dere fortsatt med?
Jeg har blitt en ærlig og "åpen", til en viss grad, person etter et halvt liv inne i en "drømme"boble. Ærligheten og åpenheten min har.....kanskje....satt begrensninger for det sosiale liv jeg ønsker å føre......i henhold til personer jeg har har lyst til å møte og kanskje bli venn med. Jeg beundrer de mennesker, i det virkelige liv, som godtar og respekterer meg....og holder ut min sære personlighet.......helt sikkert ikke den eneste.
Dette ble jo en refleksjon :-) men tilbake til starten........JA.....jeg dyrker ensomheten, men samtidig ønsker jeg av hele mitt hjerte å bli en person som kan overvinne den angsten jeg innehar og kunne stole på andre.
Satt en lørdagskveld alene.
Ingenting å gjøre.
Ingen trengte meg på jobb.
Kjente hvordan det bygde seg opp.
Herregud, hvor ensom jeg følte meg!
Er det slik jeg kommer til å få det,
hver lørdagskveld jeg er alene?
Ville ikke ringe noen.
Ville ikke plage andre.
Det ble noen tårer den kvelden.
Ketil
Kjenner hvordan en lengsel blir sterkere og sterkere.
En lengsel etter å holde rundt noen.
En lengsel etter å ha noen i armkroken.
En lengsel etter å ha en kropp å krype inntil.
I slike stunder kan lengselen bli så stor
at det sprenger i brystet og en tåre kommer.
Selvvalgt eller ikke selvvalgt.
Det er likevel ikke enkelt når det sosiale liv uteblir.
Ketil
When the night is calling,
I shut a door and opened a new.
A loneliness appeared,
so strong......I felt down on my knee.
Missing a place to call my own.
It's a long way to go
when tears make me blind.
Ketil
Slites mellom to verdener.
Å være alene er ikke bra for meg.
Faller så fort ned i mørkets dyp;
lengter etter noen å dele min tid med.
Når jeg så har noen å dele tiden med,
er lengslene etter å være alene der.
Å slippe å innordne seg andre.
Bare seg selv å ta vare på.
Utrolig slitsomt til tider.
Ketil
Alt var så enkelt.
Alle og alt gikk din vei.
Ingen bekymringer.......
Verden var så enkel,
trodde du.......
Det du ikke så,
var at du befant deg
inne i den vanskeligste av alle verdener;
din egen verden;
din egen lille boble
og ingen andre var der.
Ketil
Selvmedlidenhet skaper ensomhet.
Mennesker blir lei av dine negative tanker.
De ser medlidende på deg, men holder seg unna.
Det de ofte ikke tenker på er.......
at medlidenhet forsterker selvmedlidenheten;
og en synker lenger ned i mørke og.......
selvmedlidenhet.
Ketil
Flukt.
Inn i en
virkelighetsfjern
verden.
Alt er så topp.
Paradis.
Endring.
Sceneskifte;
mareritt....Dantes Inferno!
Her kan jeg ikke være.
Ingen fortjener å være
inne her........alene.
Ketil
Noen ganger føles alt så j...... ensomt og tomt. Har da mennesker rundt meg, men bare en som har kommet skikkelig inn.....nesten! Men må være forsiktig, for alt det jeg har på hjertet kan
bli for meget for en person.
Liker jeg denne ensomheten og tomheten?
Det er enkelte netter tårene kommer og ønsket om nærmere kontakt dukker opp. Nei, dette er selvmedlidenhet!!
Kanskje det å vandre i sinnet og ute i
naturen alene er det beste for meg?
Alene kom jeg inn i denne verden
og alene skal jeg vandre.
Det er to sikre ting jeg vet.
Men jeg trodde.....at det i mellom
ja, det skulle inneholde mere.
At jeg skulle få være en
av to.
Prøver gang på gang,
men prøvelsene slår feil.
Dette setter igang tanker;
tanker om: Er jeg feilplassert?
Ketil
Nok en gang alene.
Alt virket så godt,
nesten rosenrødt.
Kjærlige ord ble sagt,
kjærtegn ble utvekslet.
Så skjedde det noe;
ikke vet jeg hva.
Plutselig
på et blunk,
var alt over.
Prøvde å sende melding,
ingen svar.
Fikk ikke vite hvorfor.
Det er så vondt.
Det er så vondt å bli alene igjen.
Verre enn forrige gang.
Å sitte nok
en gang i ensomhet
ei helg er ikke bra.
Men hva skal man gjøre?
Å være alene uten å være ensom; helt greit.
Å være ensom uten å være alene; akseptabelt.
Slår man sammen diise begrep kan mørket komme.
Vi sier ofte “vi må snakkes” eller “jeg ringer deg”
Jada, høres flott ut det!
Telefonen ligger på bordet, er den uten strøm eller....
Slo noen tall og fikk høre en stemme
og fikk satt en stemme på et ansikt.
Det ble årets fyrverkeri uten annen kostnader enn
det telenor skal ha.
Er vi egentlig klar over hvor mye en slik samtale
betyr for enkelte?
Kanskje det betyr......tja,....alt!
Det er bedre med en samtale for mye eller ingen å ringe til!!!
Ketil
Ensomhet kan til tider være vond.
Du gjør og sier dumme ting,
Lurer på om noen ser deg,
vil de prate med deg....
Ensomhet kan være positiv.
Den gir innsikt i ditt indre arbeid.
Hvor viktige vi mennesker er for hverandre.
Maner deg opp til kamp.
Det er ikke her du skal være,
fikk ikke livet for å være ensom.
Ingen har det!
Det er opp til hver enkelt å gjøre noe.
Vit at det er noen der ute,
som har det akkurat som deg;
og de søker den samme kontakt!
Ketil
Kjente en følelse feste sitt grep.
Dukket plutselig opp!
Den var nok ikke ukjent,
for den hadde vært her før;
mange ganger!
Det var på nytt ensomheten som grep tak.
Å være alene går en tid.
Du kjenner... det er på en måte godt.
Men så kommer denne tanken.
Det å føle et annet menneske,
som du kan virkelig ta på.
Ha personen tett inntil sin side.
Jeg snakker ikke om den intime biten,
bare om en nærhet som bare kan oppstå
mellom riktig gode venner.
Ketil
Noe er i ferd med å skje. Det å være alene er godt, men av og til skulle man ønske...... at det fantes ei hånd å holde i.
Har mange venner på nettet, som jeg kan kalle
skikkelige gode venner. Men de er der og ikke i den virkelige verden.
Å ha en som man kan oppsøke, kanskje for at denne vennen trenger meg, eller bare for å nyte et samhold.
Så er man på nytt alene. Ensomheten føles sterkere etter å nytt en tid sammen med en annen, men håpet er fortsatt levende.
Man kan gå alene i skogen, men man føler seg ikke ensom likevel. Det er rett og slett godt å være alene med tankene. Stillhet er noen ganger det beste svar. Ingenting kan bli fullkomment uten ensomheten.
Det evige ordet blir hørbart bare i stillheten.
Ordet ensomhet kan være smerten ved å være alene, men også det skjønne ved å være alene.
Man kan velge selv velge å være alene og
at det kjennes behagelig. Ingen maser, tankene kan leve sitt eget liv, kan konsentrere seg om ting og ikke minst det kan slappe av. For meg er det noen ganger medisin.
Alle trenger å være alene noen ganger. Bare 1 time kan gjøre godt.
Rense tankene før man begynner på noe nytt.
Når jeg går alene i fjellet, ofte i mange timer uten å treffe mennesker, føler jeg at jeg er fri. Det finnes ikke noe jag eller mas eller fristelser. Ingen bestemmer
over meg. Trenger ikke å ta hensyn til noen, unntatt dyrene da.
Står ofte og ser på vannet i tjern og bekker og tenker på hvor likt det er mitt liv.
Vannet er som oftes rolig, det er når jeg har fred i mitt sinn og livet
går på skinner. Når jeg ser på bekken og det er mye vann som renner, kommer tankene på at nå går livet i hundrede. Masse å gjøre og man rekker ikke å tenke over ting. Som oftes har bekken et rolig
strøk som jeg sammenligner med kvelden og jeg kan tenke over dagen.
Fjellet gir meg også en indre ro. Har ikke lyst til å vende tilbake, men.....
En eller annen har sagt at alle mennesker skulle vært bundet fast til en fjelltopp
og tenkt gjennom livet sitt. Helt enig🙂
Jeg føler meg også av og
til liten i den mektige norske fjellverden. Tenker på alle de årene det har tatt for å forme den slik jeg opplever den.
La oss ta vare på den.
Som sagt kan også ordet "ensomhet" uttrykke smerte. Ensomme kan vi være selv om vi har både familie og venner rundt oss. Følelsesmessig isolasjon kan oppstå. Vanskelig for å slippe mennesker innenfor det skallet vi omgir oss med. Spesielt innenfor imtimsonen. Dette kan skjules med en falsk selvtillit som vi lett lurer oss selv med. De som kjenner oss godt kan lett gjennomskue dette.
Kan vi leve uten ensomhet i verden. Noen mennesker har valgt å være ensomme. I fødselen er vi ensomme og i døden er vi ensomme. Ingen kan gå sammen med oss i disse 2 stadiene.
Jeg tror
noen mennesker er skapt for å gå alene i den distansen mellom disse 2 stadiene.
Eller er det helt umulig?
Synes det er vanskelig å slippe folk innom "muren" selv om man har lyst til
det. Kommer til et punkt så stopper det. Tanken på samboerforhold er forlokkende, men når man tenker på hvor nærme man må slippe vekommende inn på seg, så stopper det opp.
Er det derfor at man ikke har venner
som kjenner en på alle måter?
Har vel venner, men på en viss avstand.
Kanskje det går an å leve alene(ensom) likevel?
Mange hvis'er og kanskje'er her, men dette er et punkt som er vanskelig å ordlegge seg
om.
Ensomheten er universell. Alle opplever den på sin måte, men ingen kan krype inn i et annet menneske for å undersøke hvordan det står til.
Når ensomheten fester sitt grep kan det være vanskelig å komme ut av den. Man glir liksom inn i sin egne lille verden. Prøver å unngå folk man møter, ikke for man er redd, men
hva skal man snakke om.
Det blir tyngere å ta kontakt med venner, bruker ikke vennskapet slik det er ment for.
Følelsen av god kjemi mellom to mennesker er til stede, men det er vanskelig. Redselen for å slippe dem for tett innpå
ligger i bakhodet.
Dagene passerer slik man velger å ha dem., men er ikke tanken på å ha noen å snakke med tilstede da? Jo, den er nok det, men ......