God dag, kjære medmenneske,
ta deg tid til åvære lykkelig.
Du er et vandrende under
på denne jord.
Du er enestående, spesiell,
uerstattelig.
Vet du det?
Hvorfor står du ikke målløs,
er du ikke glad og forbløffet
over deg selv
og over alle de andre
omkring deg?
Synes du det er så hverdagslig,
så selvsagt
at du lever,
at du får lov til å leve
for å synge og danse,
for å være lykkelig?
Hvorfor kaster du da bort tiden
på en meningløs jakt
etter penger og eiendeler?
Hvorfor gjør du deg en masse sorger
om tingene fra i morgen og overmorgen?
Hvorfor lager du bråk, hvorfor kjeder du deg,
drukner deg i tomme fornøyelser
og sover når solen skinner?
Ta deg rolig tid
til å være lykkelig.
Tiden er ingen motorvei
mellom vuggen og graven,
men plass
til å parkere i solen.
Mine øyne er for lyset,
for det grønne over våren, for det hvite av sneen,
for det grå av skyene og for det blå av luften,
for stjernene om natten
og for det utrolige underet av så mange vidunderlige
mennesker
omkring meg.
Min munn er for ordet,
for ethvert ord godt ord
som en annen venter på.
Mine lepper er for et kyss,
og mine hender for ømheten, mildheten,
for trøsten og for brød til den sultne.
Mine føtter er for veien
som går til de fattige.
Mitt hjerte er for kjærlighet, for varme,
for dem som er ute i kulden og forlattheten.
Min kropp er for å være i nærheten av andre.
Uten kropp er jeg ikke noe.
Ingenting er uten mening.
Alt har sin dype betydning.
Hvorfor er jeg da ikke lykkelig?
Er mine øyne lukket?
Er min munn fylt av bitterhet?
Er mine hender "grafsere", eller er hjertet mitt inntørket?
Vet jeg da ikke
at jeg er skapt for glede?
Å leve er "å leve med andre"!
Å leve med andre er å leve med dem
som jeg må dele alt med,
som jeg må beskytte,
som jeg ikke må volde noen smerte,
som jeg må være glad i.
Uten de andre er liv, kjærlighet og lykke en utopi!
Vi er med utallige tråder
forbundet med hverandre.
Jeg kan bare utvikle meg
i møtet med andre.
Jeg trenger de andre......
Ikke bare fordi de kan gjøre så meget for meg,
men også fordi jeg kan komme til å bety så meget for dem.
Jeg har øyne og ører
til å oppdage de andre med,
føtter til å gå til dem med,
hender til å rekke frem for å hjelpe
og et hjerte til å føle kjærlighet.
Jeg vil ikke være en ensom øy i et hav av mennesker.
Sannheten er surdeigen
som får rettferdighet og kjærlighet
til å heve.
Rettferdighet og kjærlighet - de to grunnpilarer
i et levedyktig samfunn.
Vi lever hver dag i løgn.
Det virker som om løgnen
bor i menneskenes blod,
hos den mektige herre
og hos det minste barn
som kommer med en skrøne.
Løgnen har tydelig fått
borgerrett iblant oss.
Det er løgnen i den daglige
omgang mellom mennesker hvor
rykter og sladder
blir sendt videre
med den vage og fordekte frasen
"man sier".
Det er løgnen i den store og lille politikk,
hvor egeninteresse og partiinteresse
som regel er den eneste målestokk.
Det er også reklamens
løgner som vi hver dag
blir lokket med.
Løgn spredt og godtatt i så stor skala
er grunnen til forvirring og vantro.
Løgnen er en skjult kraft som
angriper forholdet mellom mennesker
og gjør fredelig samliv umulig.
Du arbeider i timevis med å vaske bilen din,
du har allverdens tid til å velge ut kjolen din.
Pillen din gjør at du ikke blir nervøs
under hårtørkeren.
Hvorfor ofrer du så liten tid
på stellet av ditt hjerte?
Men hvis du bare lever på yttersiden,
bare har interesse for din fasade,
din make-up, ditt gode navn,
da henger din lykke i pendelen
til ytre tilfeldigheter,
da er du lykkelig idag,
og i morgen ulykkelig,
idag godlynt, og i morgen motløs.
Gå inn til deg selv.
Gjør noe med ditt "interiør",
med "interiøret" i ditt hjerte.
Der lever de følelsene og de lengslene
som forvirrer deg helt
eller gleder deg grenseløst.
Kom,
la os gjøre hvert år
til et år for mennesket, det helt vanlig mennesket.
Ikke et år for den lærde,
for arbeideren,
politikeren, astronauten.
Ikke et år for administrasjonen,
databehandlingen, psykiatrien.
Ikke et år for kvinnen,
ikke et år for mannen,
men et år for
det helt vanlige mennesket
på en helt vanlig dag
under en helt vanlig sol.
Den raske fremgangen på alle felter,
de stadige forandringene
i denne hypermoderne verden
gjør livet innviklet.
Hver dag kaster aviser,
radio og fjernsyn
nye informasjoner og nye problemer ned over oss.
Publisitetens og kommunikasjonenes
flimrende verden
gjør menneskene svimle
og skaper forvirring og motløshet
både i hjerte og sjel.
For å være lykkelig i denne verden
fylt av komfort, velferd og hovmod,
savner vi én ting:
Enkeltheten!
Sett hver morgen føttene dine
ned på denne gode jorden
og si:
Kjære, deilige morgen!
Jeg er glad jeg er til,
at huset mitt
har et tak,
at solen lyser
og at jeg holder av menneskene
i mitt lille paradis,
at jeg kan arbeide
og at jeg ikke trenger
en luksusbil
eller en minkkåpe
for å bevege meg utendørs.
Ta det litt lettere.
Det går det også!
Hvis livet noen ganger
likevel er for tungt for deg,
forsøk da å ligne litt
på en klovn
som gråter i hjertet,
men med et smil
spiller på fele for et barn
for på denne måten
å helbrede sitt eget hjerte
for tungsinn.
Under letingen
etter de dypeste grunner til menneskelig lykke
har jeg aldri funnet penger,
eiendeler, luksus,
dovenskap, profittbegjær,
festing, nytelse...
Hos lykkelige mennesker
fant jeg på bunnen en dyp velvilje
og en spontan glede
over de små ting, og en stor enkelhet.
Hos lykkelige mennesker ble jeg stadig forbløffet
over fraværet av tomt begjær.
Hos lykkelige mennesker
fant jeg aldri
uro eller lidenskapelig higen,
aldri trang til skryt og selvforherligelse.
De aller fleste hadde en god porsjon humor.
Si meg,
hvor har det blitt av blomsten?
Livsgledens blomster,
blomstene i de vakre og gode tingene
i fjernsynsnyhetene, dagsavisen og
de vanlige samtalene?
De er døde og visnet i en lavine av beretninger
om hat, vold, mord, store og små skandaler.
Ingen har sett blomstene.
Ingen har hørt om dem.
De er visnet og drept i dokumentmappene
til sensasjonsspekulanter og
på leppene til ulykkesprofetene.
Si meg,
hvor er det blitt av blomstene?
Blomstene i våre små oppmerksomheter mot hverandre.
Blomstene i gavmildhet mot hverandre.
Mannen til hustruen.
Alle mennesker til hverandre.
De er drept av vår selvopptatthet,
visnet i våre tomme følerier,
i vår kalde lille krig i hjemmet!
Si meg,
hvor er det blitt av blomstene
fra den lille smule av vennlig oppmerksomhet
vi kunne by hverandre?
Du har et hjerte, og her er et menneske som trenger deg.
Hold blomstene ferdige!
Hvorfor får så mange mennesker så lite ut av livet?
Fordi de ikke vet hva venneskap er,
ikke kjenner noen de kan holde av,
fordi de ikke noen steder finner et tegn på sympati
og interesse.
Fordi en blomst aldri folder seg ut foran dem!
Og likevel gjør blomster underverker.
Det trenger ikke å være dyre, sjeldne blomster.
Vanlige enkle blomster:
et smil, et godt ord, en enkel bevegelse.
Den minste blomsterknopp
som blir gitt av varmt hjerte,
forteller en vakker historie.
Du tenker mer med hjertet enn med forstanden.
Med hjertet ser du på menneskene og tingene.
Du ser alt med hjertet ditt.
Det avhenger av ditt hjerte
hvordan ditt forhold til omgivelsene er.
Det som hjertet ditt lengter etter,
skal du virkeliggjøre med hele din forstand
og med alle dine krefter.
Hjertet ditt velger de menneskene og tingene
som du vil leve for!
Hjertet ditt velger ideologien, politikken,
systemet som du vil slåss for!
Hjertet formørker eller opplyser forstanden.
Den riktige formel for hjertet er: KJÆRLIGHET.
Hvis ditt hjerte er fylt av egoisme og tvil,
vil din forstand aldri finne en vei til fred.
Dette er forresten den eneste forklaring på fiaskoen
ved alle runde og grønne bord,
for endeløse drøftinger om freden i verden.
Menneskene er ikke glad i hverandre,
og nettopp derfor vil de aldri kunne bli enige.
Det eneste de oppnår, er en skrøpelig maktbalanse,
basert på mistro fra begge sider.
Freden, gleden og lykken i verden
er ikke noe som angår forstanden,
men en sak for hjertet!
Ethvert samfunn, om det nå kalles kristent, sosialistisk,
kommunistisk eller maoistisk, er sykt i røttene
så lenge menneskets hjerte ikke er rent!
Det første oppdrag for ethvert menneske:
Kultivering av hjertet!
Du lærer å kjøre bil.
Du følger moten.
Du lærer språk.
Du er hjemme i teknikken.
Du lærer en bråte ting.
Men likevel, en vakker dag sitter du bom fast.
Du har lært deg alt mulig, men ikke lært deg å leve.
De har sagt til deg: Kom deg fremover, gjør karriere,
tjen penger, skaff deg mange ting,
som om lykken lå på linje med griskheten.
Menneskene er som sjakaler i en endeløs jungel,
de jakter på "brød og sirkus".
De mener at de er fri, men de er lenket
av sitt eget dumme begjær.
Det er to måter å leve på:
Den ene begynner med enkelthet og slutter med fest.
Den andre begynner med festing og slutter med
hodepine, livstretthet,
utilfredshet og alle slags nevroser.
Gjestfrihet,
den fattiges og enfoldiges
luksus!
Å være gjestfri mot hvert menneske
som møter deg på veien
vil si:
Åpne ditt hjerte, ditt hus, dine eiendeler,
men slik
at den andre kan motta det
som noe selvsagt
og ikke bli ydmyket av det.
Ingenting må skje tvunget,
alt må skje spontant.
Gjestfrihet
er ikke noe tillært.
Du lærer det ikke av bøker.
Det er en indre holdning
av åpenhet
og meddelsomhet.
Dette hører til mysteriet
ved et sant menneskeliv.
I høytstående kulturer har man alltid hatt
den største respekt for de gamle.
Som regel hadde de gamle alt å si,
som den syvende far i huset.
I alle tilfelle ble de spurt til råds.
Vår tid har gjort gamle mennesker til et problem.
Det er ikke bare underlig, det er et tegn på fattigdom.
I våre selsomme samfunn blir menneskene
inndelt i de yrkesaktive og de uproduktive.
Eldre mennesker hører til de uproduktive.
De blir ganske enkelt avskrevet,
som gamle maskiner og ukurante varer.
Hvor i produksjonsverdenen gjør vi av det
avskrevne menneskemateriellet?
Man spør: Hvordan underbringer vi de gamle,
og skaffer dem adspredelse og beskjeftigelse
slik at de er til minst mulig bry for oss?
Vi sier sjelden:
Det er vidunderlig å ha dere blant oss!
Tenk på det fine innslaget de gamle er i familielivet,
for barna, i bedriftslivet, ja, i hver eneste
menneskelig sammenheng,
noen ganger ganske enkelt
ved sitt stillferdige, vise nærvær.
Vi innbiller oss at vi lever fordi vi
jager avsted som om vi ikke hadde et eneste minutt
å miste.
Gamle mennesker er verdifulle for oss.
De kjenner livets løp
og har høstet sine erfaringer.
D er blitt milde og gjør seg ikke lenger noen illusjoner.
De ser dypere, er varmere,
de gleder seg over indre verdier og kvaliteter.
Vise mennesker
fredfylte mennesker
Mennesker med lune og humor.
Ved brever, telefonoppringninger og mange samtaler er
jeg blitt ført inn i den jungelen hvor mennesker fornedrer
hverandre, piner hverandre og bringer hverandre
til fortvilelse. Jungelen hvor mennekenes mest dyriske
instinkter feirer høytid. Misunnelse, maktmisbruk, hovmot,
begjær , sjalusi, vold.....alle de tingene som Jesus pekte
på som roten til alt ondt. Når jeg så sitter maktesløs ved
siden av de mange ofrene som utmattet og kraftløse vil
oppgi livet, føler jeg trang til å rope ut mot denne åndelige
forvirringen: Mennesker, vend tilbake til det enkleste
levesett, til de enkleste tingene i livet, til tilfredshet,
godhet og vennskap!
Når jeg er blitt gammel
og helsen svikter,
når jeg må leve av en for liten pensjon
og ikke lenger kan klare meg selv,
let da ikke etter store ord!
Når jeg er handikappet
og har vanskelig for å bevege meg,
når jeg er en fremmedarbeider
som i årevis har bodd i ditt land
og så plutselig står uten arbeid,
let da ikke etter store ord!
Når jeg er alvorlig syk
og ikke lenger kan håpe på bedring,
når jeg må gråte av smerte,
forpint av tanken på min familie,
let da ikke etter store ord!
Når jeg er sønderknust
dødstrett, mutters alene og fornedret,
skamfull over egne dumheter
og leter etter en som vil forstå,
når jeg har gått inn i natten
den natten som er uten stjerner,
let da ikke etter store ord!
På vonde dager
må du ha tålmod,
stor tålmodighet
med - deg selv!
Dyd er en egenskap
som gjør dyktig.
Jeg tror
at menneskenes liv
duger så lite
fordi de eier så få dyder
og fremfor alt så lite tålmod.
Alt må gå så fort.
Computertempo!
Alle ønsker må gå i oppfyllelse
ved et eneste trykk på knappen.
Livet er ikke en maskin
som bare produserer gode dager.
Det gis gode og vonde dager.
Gode dager tar slutt.
Det vet du
og synes det er fryktelig.
Men vonde dager tar også slutt,
hvorfor finner du ikke trøst i det?
Ha tålmodighet - tillit.
Ikke vær redd for litt blindflyvning.
Mennesker gir ut penger
for å bli vakre og tiltrekkende.
Skjønnhetssalonger
arbeider med alle mulige og
umulige midler
på menneskenes utseende.
Kunstig skjønnhetsmakeri.
Hvorfor så mange penger
og så meget bry
når du bare med et smil
kan henrykke
dine omgivelser?
Så stygg du er
når du er sur!
Trafikkpøbler på veiene
er en stadig trussel for mange uskyldige.
Veiene må ikke gjøre til slagmarker.
Vi protesterer mot alle for for vold,
også vei-volden.
Veier skal forbinde
småsteder og byer,
land og folk
og alle mennesker
med hverandre!
Det må gå veier
til vennskap og fred
mellom menneskene -
men inger veier
til invalidisering og død!
Hvis du fremdeles en gang har "fem minutter", vet du
hva du bør gjøre?
Tenke deg om for en gangs skyld!
Gjør det stille rundt deg! Skru av radioen, spilledåsen din.
Slukk fjernsynet, "glaneplata", la ukebladene, avisene
og tidsskriftene dine ligge.
Kutt ut hele greia! Gjør deg fri fra forbrukersamfunnets
fangarmer, som med reklamens sugeskåler trekker
friheten ut av deg. Gjør det stille omkring deg. Gjør det
stille innerst inne i deg. Ta "tempen". Du må forstå hvordan
dere alle er begravd i materien, i presset av å tjene penger,
kjøpe, forbruke, profitere, være med, følge moten.
Du prater, du protesterer på dusinvis av møter. De fattige
fra den tredje verden, de fattige hos oss, har ikke noe
utbytte av din skravling, din diskutering, dine protester,
dine motiver. De blir kvalme av det fordi de vet at du selv
drukner i det samme som de må unnvære.
De ville bare kunne ta deg alvorlig hvis din forbruksfeber
senkes. Jeg vet noe mot forbruksfeber, kanskje det
eneste som hjelper, nemlig renhet og nøkternhet!
Et menneskeliv er så vidunderlig, så ubegripelig.
År inn og år ut,
dag etter dag beveger du deg mellom mennesker og ting.
Noen dager skinner solen, og du vet ikke hvorfor.
Du er tilfreds.
Du ser de vakre og gode sidene av livet.
Du ler, du takker, du danser.
Arbeidet ditt går lett. Alle er elskverdige mot deg.
Du vet ikke hvorfor. Kanskje har du sovet godt.
Kanskje du har funnet deg en god venn
og føler deg trygg.
Du ønsker at denne tiden med fred og dyp glede
må fortsette.
Med ett forandrer alt seg igjen.
Det er som om en for sterk sol trekker skyene for.
Det kommer en slags tristhet over deg,
som du ikke kan forklare.
Igjen ser du alt svart i svart.
Du tenker at de andre ikke vil ha mer med deg å bestille.
Du leter i en bagatell etter en grunn til å klage,
til å krangle, være sjalu og lage ufred.
Du tenker at det kommer til å fortsette slik,
at denne stemningen aldri mer skal forsvinne.
Og du vet ikke engang hvorfor. Kanskje du er
trett.
Du vet det ikke. Hvorfor må det være slik?
Fordi et menneske er et stykk "natur",
med vårdager og høstdager,
med sommervarme og vinterkulde.
Fordi mennekset følger havets rytme:
flo og fjære.
Fordi vår tilværelse er en stadig gjentagelse
av "liv" og "død".
Når du har forstått dette, kan du med mot og
tiltro gå videre,
for da vet du at etter hver natt
kommer igjen en ny morgen.
Når du kan oppfatte dette,
vil du igjennom dette regelmessige "opp" og "ned"
leve stadig rikere og med større glede.
Livet er som en bingo eller et lotteri.
Mange mennesker mener at de har trukket et dårlig lodd,
og hva som er enda verre, de er overbevist om at naboen
holder det gode loddet i hendene sine.
Men likevel, det er ikke så stor forskjell på loddene.
Den ene kan tillate seg litt mer pynt enn den andre,
men det er også alt.
Forskjellen ligger i måten å se det på og måten å ta det på.
Og det avhenger av oss selv.
Jeg har møtt en masse mennesker,
uendelig forskjellig fra hverandre.
Jeg har lyttet til deres dypeste hemmeligheter.
Aldri har jeg truffet et menneske som har trukket "loddet",
det store, rene, fullstendige lykkeloddet.
De hadde alle et eller annet som talte imot det.
De troende kalte det "et kors".
Hos de likegyldige og de vantro var det
"jeg har ingen sjanser".
Det var mennesker blant dem som
trass lidelser og meget elendighet likevel
var forblitt blide, muntre mennesker.
Andre gikk under, trykket nedover
og ble bitre og opprørske.
De hadde ofte gjennomlevd det samme,
og likevel var resultatet så helt annerledes.
Livet er som et lotteri.
Vi kunne virkelig selv gjøre meget ved det!
Latter er sunt.
Du trenger latteren.
Humor er sunt.
Tenker du tilstrekkelig
på denne side av din helse?
Når du av alle sorgene dine
får rynker på hjertet,
vil du snart få rynker i ansiktet også.
Latter virker forløsende.
Humor avspenner.
Latter kqn befri deg fra overflødig alvor.
Latter er den beste kosmetikk for ditt ytre,
og den beste medisin for ditt indre.
Hvis lattermusklene dine arbeider regelmessig,
kommer det fordøyelsen din til gode,
matlysten blir stimulert, og blodtrykket holder seg stabilt.
Humoren gir deg en følelse av overskudd.
Latteren og humoren virker ikke bare på stoffskiftet,
men også på dine omgivelser.
Latteren og humoren er de beste midlene mot forgiftning
av ånd og hjerte.
Latteren og humoren skaper ny plass for ukjent livsglede.
Det er en bortkastet dag, den dagen du ikke har ledd!!
Hvis du ikke har kjærlighet,
hva i all verden har du da?
Penger? Nytelser? Overflod?
Hva gjør du med det?
Hva er du med det?
Ingenting!
Når kjærligheten
rømmer fra huset,
blir brødet på bordet
uten smak!
Ekte kjærlighet tar vare på alt!
Du kan ikke stanse
sulten, krigen, volden i veren.
Du kan ikke helbrede verdens sår.
Du kan lide under det. Du kan protestere
mot det. Men du føler avmakten helt inn i
margen av benene.
Du kan ikke hjelpe
alle syke, alle fattige, ikke alle handikapede, alle ulykkelige.
Samfunnet må forandres!
Strukturene må endres!
Men samfunnet og strukturene blir
formet og satt ut i livet av mennesker.
Hvis du ikke kan forandre menneskene, kan du ikke
forandre noe.
Samfunnskritikk uten selvkritikk er hykleri!
Når du selv er blitt et nytt menneske,
fri for griskhet og voldslyst, vil du være i stand
til å bringe nytt liv til andre. Først da kan du
endre samfunn og strukturer.
Bryt selv over tvert!
Kjør bulldozer over egoismen din!
Snik deg ikke vekk hvis noen trenger deg!
Ikke skravl så mye,
gjør noe istedet!
En prosent hjelp er mer enn hundre prosent medlidenhet!
Hver og en sitt eget parti,
et kravparti:
Mer fortjeneste, mer lønn, mer penger,
bestandig mer!
En tid med bare krav
hardt og kaldt
- en istid.
Hjertene fryser til
noen tiner aldri mer.
Det står kulde fra menneskene
og hardhet
som fra isblokker.
Kan du ikke for en eneste gang si: JEG HAR NOK!
Hvorfor må produksjonen bastandig
bare stige og stige?
Hvorfor enda mer velstand?
Hvorfor enda mer komfort?
Hvorfor tjene mer?
Flere penger, kjøpe mer,
forbruke mer?
Hvorfor må indeksen stige?
Hvorfor denne vanvittige spiralen:
"Du får en krone mer for å betale en krone mer"?
Hvorfor? For hva og for hvem?
Tenk engang over ordene tjene og fortjene.
Idag yter vi ingenting for hverandre, intet arbeide,
ingen tjeneste uten å kreve betaling.
Og de sterkeste klarer å presse betalingen for sitt arbeide stadig høyere.
Tenk om vi snudde det hele om og begynte å tjene
- ikke penger, men hverandre. Et sunt økonomisk liv må være
båret av brorskapstanken, dette å gjøre noe for andre,
dette å dele.
Hvis alle hadde en tanke for sin neste, ville også noen
ha tanke for deg - og det sosiale klima ville endre seg fra
tåke og ruskevær til godvær og blå himmel.
Prøv! Legg merke til hvor forbauset folk blir når du tilbyr
dem en tjeneste uten å vente hverken takk eller betaling.
En verden full av våpen er en verden full av hat.
Kjærligheten har vært død lenge når det gripes til våpen.
Avvæpning er i første rekke; å rydde bort hatet fra
menneskenes hjerter for å lage plass til kjærlighet.
Kjærlighet er en overmenneskelig oppgave i en verden
full av egoister, i en verden hvor den ene har alt,
den arndre ingenting. I en verden hvor vi ikke vil dele,
hvor vi bygger murer mellom menneskene, hvor den ene står
til høyre, den andre til venstre.
Den fattige kan ikke elske den rike som ikke har noe å gi bort.
Å fortelle den fattige om "kjærlighet" er bortkastet tid.
"Kjærlighet" er en utopi der hvor vi ikke er villige til å dele,
hvor vi bygger på egennytte med smuler fra vårt overdydige bord.
Kan atomvåpnene tillintetgjøre:
Bakvaskelser og løgn, havesyke og hat?
Idag er dagen
til å være lykkelig!
Ingen enkelt dag
er skjenket deg
uten dagen idag
til å leve fullt ut,
til å være glad og fornøyd!
Igår er du ferdig med,
imorgen lar vente på seg.
Idag er den eneste dagen
som du noen gang vil kunne
holde i hendene dine!
Så gjør den til din beste dag.
Herlig!
Du menneske av vår tid,
du har munnen full
av sosial omsorg og medmenneskelighet.
Hvordan er ditt forhold til din far og din mor?
Snakker du mer forbi dem enn med dem?
Snakker du bare om deres skrøpeligheter,
deres gammeldagse innstilling,
og om problemer med trygd, husleie og noe å ta seg til?
Kan du lytte når de forteller noe?
Føler de at du er glad i dem,
at du verdsetter dem
og at du er takknemlig
fordi de også har vært med
på å bygge opp
den velstanden du nyter godt av?
Eller er de blitt fremmede for deg,
kanskje til og med uvenner?
Behandler du dem som mennesker som er avskrevet,
som ikke kan henge med lenger?
Avviser du din gamle far eller mor,
stempler du deg selv med forfallets merke.
Kjærligheten i vennskapet.
Denne kjærlighet fører til lyset,
til fred og dyp glede.
Denne kjærligheten river aldri noe ned.
Den vil ikke besitte noe for seg selv.
Den vil la den andre være fri.
Også når den finner uttrykk
i legemlig ømhet
forblir den ren.
Den som for alvor vil ta den andre
i besittelse
for seg selv alene,
til sin egen glede,
fornedrer den som han har forsikret
at han holder av,
og fornedrer vennskapet.
Du vil vel kanskje aldri bli i stand
til et fullkomment rent vennskap,
men du må alltid fortsette å strebe etter det.
Jeg fortsetter å tro på mennesker,
slik jeg fortsetter å tro på naturen,
når jeg i den tørreste av ørkener
ser en blomst springe ut.
Hvis jeg åpner
for alle vers i en endeløs klagesang,
synker jeg bare dypere og dypere.
Svarte tanker trekker alltid ny elendighet
ned over mitt hode.
Jeg må leve idag.
Glemme fortiden.
Jeg kan så likevel ikke endre den.
Bare holde et lite vindu åpent
mot de vakre minnene,
og ikke tenke altfor bekymret
på morgendagen.
Hva holder jeg i hendene mine idag?
Helse.
Solen i luften.
Mat og drikke.
Et barn som ler til meg.
En blomst i huset.
Kanskje leter jeg altfor meget etter lykken.
Det er med den som med briller.
Jeg ser dem ikke.
Og like vel sitter de på nesen min.
Så like ved.
Ved den minste smerte en "smertestiller".
Hver aften et sovemiddel,
og ved mørke tanker
et par piller for å muntre deg opp.
Du er håpløst bortskjemt.
Du gjør alt til et problem.
Den minste vanskelighet,
og det går deg på nervene.
Problemer ber om løsninger.
Problemer som du går av veien for,
begynner å råtne.
Men det er en masse vanskeligheter
innebygd
i livet
i ekteskapet
i oppdragelsen
i å bli voksen
i omgangskretsen
i arbeidet.
Dem må du ta fatt på.
Det må du gjennom
uten diskusjon, modig og besluttsomt.
Hvis du fortsetter å flykte fra dem,
kommer de til å følge etter derg
og tynge deg ned.
Du kan ikke alltid
skyve vekk "korset"
uten å bli tilintetgjort av det.
Du leter etter muntehet.
Du leter etter gledesfylt samvær.
Du vil leve avslappet i en lykkelig atmosfære.
Og du begynner å kjøpe,
fordi du noen ganger har mer i pungen
enn i hodet og hjertet.
Og du kjøper antikke møbler, og
stilmøbler.
Og du kjøper gardiner og
dunbløtt vegg-til-veggteppe.
Du vil ha bløtt lys, dempet lys,
en krok å sitte i,
en krok for å lese,
en krok for å spise i.
Med et trykk på knappen
har du alt
som du kan ønske deg.
Du har din egen "bar",
og du fyller huset ditt med musikk.
Fattige velferdsbarn.
Hvorfor ser du ikke lykkelig ut?
Hvorfor ler du så lite
og har så lett for å snakke om nervene dine?
Hvorfor får alle luksusartiklene deg til slutt
til å føle deg så tom og utilfredsstilt?
Fordi det er døde ting.
Kanskje svært praktiske og svært fine.
Ting som du kan bruke,
men som du aldri
kan utveksle ett gram kjærlighet med.
Og det er kjærlighet du trenger.
Men kjærlighet kan du aldri kjøpe.
Hvis du betaler for kjærlighet,
er den ikke lenger kjærlighet.
Være fattig.
Du vet ikke hva det er.
Være fattig
som millioner i de fattige landene.
Du vet ikke hva det vil si.
Riv ned huset ditt og bygg et skur.
av eternittplater, leire eller gamle pappesker.
Du må ikke han noe soveværelse
og avgjort ingen privat bar.
Bytt ut sofaene og lenestolene dine
med benker og kasser.
Få vekk bilen din, fjernsynet og radioen.
Steng av strømmen, telefonen, gassen og vannledningen.
Kast ut dagsavisen, stereoen, kjøleskapet og dypfryseren.
Kast de pene klærne dine.
Hvis du blir syk,
er det ingen lege, ingen apoteker og ikke noe sykehus.
Når det er slik å være fattig,
ville du da kunne holde av dem
som har alt dette i overfod
og ikke vil dele?
Du ville begynne å hate de rike.
Jeg er redd for at det holder på å skje i mange land.
Giftering.
Symbol på kjærlighet og troskap.
Kjærlighet og troskap
kan komme opp i uvær.
Det kommer dager
da det ikke går,
da ingenting går.
Når det ved dumme feil
blir et brudd,
og natten sniker seg inn
i hjemmet ditt, i hjertet ditt,
gjennom denne bristen
er det bare én løsning,
bare én åpning
ut mot lyset:
TILGIVELSE!
Når vi hører mennesker prate om sin neste på gaten, i butikken, kaféen eller på arbeidsplassen,
får en det inntrykk at de fleste mennesker er slette mennesker.
Hvis vi så i en hel uke er tilstede ved samtlige begravelser
og leser alle minneordene, begynner vi rent å tro
at alle fedre og mødre er ideelle fedre og mødre,
og at det bare finnes hjertegode ektefeller,
fylt av hengivelse og omsorg!
Aldri finner du i en dødsannonse uttrykk som:
"Han var en tufs" eller "Hun var en slarvekjerring".
Fra en minneartikkel kan vi lære meget,
blant annet dette:
Vent ikke til noen er død før du kommer med et rosende ord.
Kom med blomstene dine nå mens jeg er i live.
Jeg vandrer sannelig ikke så lenge rundt i denne verden.
Jeg får mellom evigheten før min fødsel
og evigheten etter min død akkurat
tid til å parkere på vår lille planet!
Jeg har mitt parkometer.
Viseren kan jeg ikke sette tilbake eller la
tikke videre ved å putte noen penger i det!
Mitt opphold her er på ubønnhørlig måte begrenset.
Det er ikke en eneste instans som kan gjøre noe for meg her.
Mitt liv er som min skrift i havsanden.
Litt vind, og alt er forsvunnet. Hva så?
Jeg vil si; i hvertfall ikke sørge. Men forsøke
å parkere livet mitt i solen, og ikke i et vepsebol
av alle slags tretter, nerveslitende sorger og problemer.
Gjøre dagene vakre. Være henrykt over lyset,
over kjærligheten, over de gode menneskene og de gode
tingene. Være vennlig og hjertelig overfor den gamle mannen
som vet at hans parkeringstid er omme, overfor de syke,
de handikappede, de bedradde og de mange ulykkelige
som ikke mer finner noen plass i solen.
Gjøre dagene vakre for dem og for alle mennesker omkring meg.
Mer trenger jeg egentlig ikke å gjøre for å bli lykkelig selv.
Parkere i solen, og la parkometeret tikke.
Når jeg er overmett,
lukker øynene mine seg og
hjertet blir til sten!
På det høyeste trinnet
av forbruk, rikdom og luksus
dør jeg som "menneske"!
Du vet hvor små, hvor fattige, hvor ensomme menneskene er,
hvor skrøpelige og sårbare.
Du vet at det er tårer som ikke blir tørket av noen.
Du vet at det knapt finnes en større sorg enn sorgen i et hjerte som ikke blir forstått av noen.
Du vet at livet for noen mennesker er en uutholdelig plage.
Vær vennlig!
Gjør ditt beste for å forstå menneskene, for å hjelpe.
Gå inn i deres lidelse, i deres forlatthet.
Stig ned fra fjellet av din selvopptatthet,
ned til dalen til de menneskene som er alene, som lider;
til menneskene på flatmarken,
kom uten beskyttelse og uten snobbethet.
Vær aldri hard, og slett ikke i din dom.
Vær vennlig, og forsøk å forstå deres usagte lengsel etter
lykken i deres noen ganger tomme forestillinger.
Da vil du selv bli lykkelig.
Da kommer inn i din egen ensomhet og i din egen svakhet
de herlige øyeblikkene som løfter deg ut over livets
dagligdagse slendrian.
Du bør ha et hjerte som får deg til å ta alle mennesker inn i armene dine og klemme dem.
I vennligheten ligger den uendelige trøsten for alle mennesker i vårt dokument og komputerregulerte, iskalde samfunn.
Du kan motstå og overleve alt
hvis det bare står en venn ved siden av deg,
selv om han ikke kan gjøre noe annet enn å si ord
eller strekke ut hånden.
En venn i ditt liv er som brød og vin, en velsignelse.
En venn i ditt liv er den sterkeste trøst i all nød.
En venn er ekte menneskelig godhet,
hvor du føler et tegn på guddommelig godhet.
Tro meg, det tydelige svaret fra en sosialarbeider,
en psykiater, en embetsmann, den best mente hjelp
fra et offentlig kontor er ikke så meget for
"et menneske i nød" som den enkle bevegelsen,
det hjertelige ordet fra en venn eller venninne.
Hvorfor sa den mannen søndag i telefonen:
"Jeg er motløs. Jeg vil ikke leve lenger. Jeg har gitt alle spareskillingene mine til psykiateren. 200 kr. for syv minutter og så til apotekeren etter piller, og når de er oppbrukte,
er alt igjen det samme."
Eller den kvinnen torsdag:
"Si noe. Jeg kommer til å begå en dumhet. Jeg har fire barn. Jeg har alt, emn jeg er trett av livet."
Var det da ingen som kunne være en venn eller venninne for dem og kunne by dem en smule trygghet i denne verden?
Psykiaterne klarer det ikke lenger.
Mennesker blir ofre for en psykisk miljøforurensning.
Med piller kan man ikke utrette noe.
Her dreier det seg om den mest enkle menneskelige godhet
som et annet menneske kan føle seg trygg ved!
Mennesker blir knekket på grunn av penger,
mennesker blir slått ut i jaget etter karriere,
mennesker blir smusset ned av sjalusi og hevnlyst
av bitterhet over egen mislykkethet.
Mennesker sitter klemt fast i usunn konkurranse,
i bikkjekappløpet, og blir hensynsløst tråkket ned.
Strekk hendene dine varsomt ut mot menneskene.
De er skrøpelige og lett å knuse.
Vær en havn og tilflukt og oase for dine medmennesker!
La deg ikke knekke uten at du er "nøtt"!
Kjære morgenavisen min, aldri har du fått meg til å le.
Hvorfor kan du ikke for én gangs skyld trykke
noe morsomt på forsiden?
Du radioen min på hyllen,
noen ganger er du snill
når du ikke tenker over det
og fyller rommet mitt
med mild musikk.
Men hvorfor må du på de faste tidene
bare sende triste saker
inn mot ørene mine?
Stakkars glaneboks i kroken,
dine underholdningsprogrammer
er bare til glede for dem
som får betaling for det.
Du er riktig flink
med bilder fra katastrofer,
med bilder om hat og vold.
Med alle dine farger
er du bare svart i svart!
Har da natten ikke lenger noen stjerner?
Engen ikke en eneste blomst?
Har alle fuglene flyktet
og er all sang og kvitring forbudt
i et land uten smil
hvor alle "nyheter"
bare må være dårlige nyheter?
Hvorfor all denne sutringen, kjære grinebiter?
Den enstonige klagesnagen din
blir ikke mindre kjedelig
ved de stadige gjentagelser.
Du forsurer livet ditt for deg selv med denne sutringen
og klagingen over tusenogen bagateller.
Jada, selvfølgelig blir det regn snart, kjære grinebiter,
og hvis solen skinner, blir det
selvfølgelig altfor varmt.
Det er slette tider, kjære grinebiter.
Jeg vet det, verden er elendig
og ungdommen idag......
Men politikerne da?
Du har sagt det bestandig; Korrupte hele banden!
Ingen gjør da arbeidet sitt skikkelig noen gang,
kjære grinebiter
men hvorfor si det hundre ganger?
Aldri blir du ferdig med å snakke
om ting som ikke duger
og om mennesker du ikke kan fordra.
Jeg får faktisk inntrykk av
at det fryder deg å klage slik
selv om det kan gå andre på nervene.
Men slå da engang på lyset i hjertet ditt!
Da kommer det lys i øynene dine
så du ser vakre ting og hyggelige mennesker.
Det er så vakkert
og så meget pent å si, kjære grinebiter.
Du må bare lære:
Enten å si noe hyggelig eller å holde munn!
Fra bråkete, nerveslitende arbeidsplasser
til den bråkete, overbefolkede stranden
tilbake langs bråkete, overbelastede veier
til den bråkete, nerveslitende arbeidsplassen....
Drømmen, freden, den ekte ferien
ligger ikke i antall kilometer,
men i å nyte godt av
stillheten, freden og renheten.
I solen i skog og mark
kan det være deiligere
enn på Kanariøyene.
Vandre i den frie natur,
spise når du er sulten,
sove når du er trett,
og samtale med blomster,
med trær og dyr.
Det er herlig og helt gratis!
Å spankulere rundt med nesa i sky,
er en lettvint måte å bli kvitt sine venner på.
De må jo hele tiden
stirre opp mot deg,
og det blir så trettende i det lange løp.
Den som har studert,
må da vite
at det er uendelig meget
han ikke vet noe om.
En spesialist er en
som vet alt om en ørliten ting.
De andre vet
littegranne om alt.
Opptre ikke som allviter selv om du vet ett og annet!
Søvnen er for natten
hva solen er for dagen,
det grønne for våren
og kulden for vinteren.
Du er et stykke natur
med innebygget livsrytme.
Denne rytmen har du forstyrret
hvis du til langt på natt
ødelegger øynene dine med kunstig lys,
for så å sove mens solen skinner,
når du i trange, røkfylte klubber
med bedøvende discolarm
sitter oppvaglet som en broiler tett inntil alle andre
og aldri opplever en tidlig morgen
med ren, deilig luft og stille gater.
Om morgenen hører du fuglene kvitre
til menneskebråket begynner.
Hvis du sover vekk morgenene,
sover du vekk den vakreste tiden i livet ditt.
Jeg må ikke tro at jeg er ferdig med "kjærligheten",
at jeg bare tenker "vennskapelig" på menneskene
omkring meg.
Det er slapp velvilje og en innbilning om vennskap.
Jeg slår meg aldri til ro.
Jeg skader ikke noe menneske.
Jeg lar alle leve. Basta!
Jeg er en fullkommen borger,
frisk og trygg under min glasskule
med min egen atmosfære.
Og derfor blir jeg medskyldig
i den kollektive likegyldighet,
som kveler vårt samkvem.
Hvis jeg virkelig vil elske,
da må jeg innstille meg på dyp og ekte omsorg,
aller først for de enkelte mennesker
like ved meg
som er overlatt til min omsorg;
de menneskene
som jeg bor under samme tak med,
som jeg daglig arbeider sammen med,
som jeg reiser sammen med,
som jeg spøker og leker og ler sammen med.
En slik omsorg binder meg
og trekker meg ut av min egen mini - verden.
Den er uunnværlig om jeg ikke skal skrumpe inn.
Jeg må aldri slyve fra meg denne omsorgen
selv ikke når min fred og min sinnsro
blir ødelagt av den.
Kanskje er det til og med bra
at jeg blir forstyrret,
at min kjærlige omgang med andre
noen ganger fører smerte med seg
og bitterhet
og at jeg vel til slutt blir trekkende med sorger
som man ikke kan snakke med noen om.
Personlig omsorg er frukten av ekte kjærlighet.
Den kan få meg til å lide,
men til slutt bringer den med seg den beste av alle gaver.
Den gir liv,
den gir farge til min tilværelse
og i sjeldne øyeblikk en uendelig følelse
av dyp takknemlighet
som en forsmak på et ukjent paradis.
"Prating" er "in"!
"Handling er "ute"!
Aldri er det blitt pratet så mye som i vår tid.
Aldri før kom et slikt skred av tomme,
hule og meningsløse ord
ned over hodene på menneskene.
Alle vil prate.
Alle vil ha ordet.
Alle vil påvirke.
Men få har noe å si.
Fordi få orker stillheten
og anstrengelsen med å "tenke".
"Herre, hjelp meg å holde munn
til jeg vet hva jeg skal si.
Amen."
Du må hver morgen være takknemlig for den nye dagen!
Eller er du redd for livet?
Hviler det for tungt på deg?
Går du hver aften til sengs med et lettelsens sukk?
"Gudskjelov. Enda en dag overstått."
Kanskje du kjeder deg til døde og alt er
blitt meningsløst og nytteløst for deg.
Kanskje har du alt for meget velferd,
og kanskje sitter du åndelig sett fast i den?
Kanskje er de fire hjulene på bilen din
blitt dine viktigste legemsdeler,
og det lille fjernsynsvinduet har frastjålet deg all hygge?
Kanskje higer du hele tiden etter fornøyelser.
De tilfredstiller deg aldri.
Du er ikke lenger noe menneske hvis du under trykket
av den herskende mentalitet har latt deg redusere
til et vesen som produserer, tjener penger,
kjøper og forbruker.
Det vokser ikke lenger noen blomster for deg.
Ingen barn leker lenger med deg.
Ingen mennesker ler lenger.
Du er død i ditt hjerte.
Du leter etter lykken, men du vil aldri finne den
i de livløse og innholdsløse tingene som du er lei av,
men aldri vil gi slipp på.
Våkn opp! Reis deg!
Bli igjen et menneske! I morgen står solen opp,
og du kommer ikke til å merke noe til det!
For å bli litt lykkelig,
få litt himmel her på jorden,
må du forsove deg med livet,
med ditt eget liv slik det er nå.
Du må slutt fred med ditt arbeid,
med menneskene omkring deg,
med deres feil og skrøpeligheter.
Du må glede deg over din mann, din kone,
Selv om du kanskje nå vet at du ikke har
truffet den ideelle mann,
ikke den ideelle kvinne! (Jeg tror ikke de eksisterer.)
Du må slutte fred med grensene for din pung,
med ditt ansikt, som du ikke har valgt selv,
med ditt hus, ditt innbo, dine klær,
med dine egne livsforhold,
selv om alt hos din nabo er
så meget bedre og penere (synes du).
Forson deg med livet!
Solen er for mange den selvfølgeligste ting i verden.
Likevel skaper den hver dag et under.
Den tenner lyset og varmen for meg.
Den slåss mot skyene for å få se meg
og forære meg en vakker dag.
Om natten går den til den andre siden av jorden
for også å skjenke lys til menneskene der.
Er jeg lukket for solen,
da sitter jeg i det svarteste mørke
og den mest isnende kulde.
Slik er det med kjærligheten.
Går kjærligheten inn i mitt liv,
da bringer den lys og varme.
Hvis jeg har kjærligheten,
kan jeg unnvære meget.
Men når kjærligheten går ut av livet,
blir skyggene stadig større,
og jeg blir sittende fast i natten og kulden.
Kjærligheten er som solen.
Den som har den, kan unnvære meget.
Den som savner kjærlighet, savner alt!
Vi lever i en besynderlig verden.
Når vanskelighetene tårner seg opp og alt går galt,
sier vi straks: "Det må bli en forandring på dette! Slik kan det ikke fortsette!"
Og alle gjør sitt beste for å forandre de andre
- som regel uten resultat.
Den eneste løsningen på svært mange vanskeligheter
ligger i å forandre seg selv, forbedre seg selv.
Et godt hjerte - det er det du trenger.
Du er aldri for gammel til
å legge av deg en dårlig vane.
Å avlære kan du bare klare
hvis du holder så meget
av dine medmennesker
at du vil befri dem
for dine uvaner.
Et klangvarig arbeid.
Du blir aldri for gammel til det,
men hvis du venter for lenge,
strekker ikke pusten til lenger.
Hvorfor kan du ikke avlære
et eller annet med det samme?
Å lære noe er en glede!
Å avlære gjør vondt.
Her dreier det seg om ting
som har satt seg godt fast,
en motbydelig flekk på karakteren din,
en skjev linje i livet ditt.
Vår verden har idag en forferdelig mangel
på vanlige, gode mennesker,
vennlige mennesker,
som betjener deg smilende
i butikker og magasdiner,
som ikke mister tålmodigheten
bak disken,
som ikke bulldozer i trafikken,
som ikke tordner når du gjør en feil.
Vær forsiktig med dine uttalelser.
Ord er mektige våpen,
som kan stifte ulykke.
Kle aldri noen naken med tungen din.
Gjør aldri noen liten med den store kjeften din.
Et hardt ord, et skarpt ord,
det kan bli liggende lenge og brenne på bunnen av hjertet.
Etterlate et arr der.
Tål at andre er "annerledes";
tenker annerledes,
handler annerledes,
føler annerledes,
snakker annerledes.
Vær mild og barmhjertig med dine ord.
Ord må være "lys".
Ord må forsone, bringe folk sammen, skape fred.
Hvor ord blir "våpen",
står menn som fiender ovenfor hverandre.
Livet er altfor kort
og vår verden altfor liten
til å lage en slagmark av.
Kjære medmenneske, du må bryte ut av fengselet ditt,
der du selv har laget sprossene,
sprossene av griskhet og egoisme,
sprossene av ondt begjær.
Når jeg ser deg, ansiktet ditt, øynene dine, hendene,
tenker jeg på stengte dører, på lemmer som
er satt for, på et hus hvor du ikke engang
er velkommen.
Kjære medmenneske, kom deg ut av deg selv,
ut av ditt eget jeg,
lukk deg opp!
Kom deg løs fra tredemøllen! Kast lenkene av deg!
Gjør deg fri!
Lukke deg opp, våren er her!
Lukk deg opp mot solen slik en blomst gjør.
Lukk deg opp mot naturen,
mot livet, mot menneskene.
Lukk deg opp for kjærligheten også,
for gleden, for sangen, for livets dans.
Kjære medmenneske, lukk deg opp for livets
veldige mysterium, for undrene rundt deg,
kom deg ut av den dystre, kvelende materialismen,
vekk fra den sykelige trangen etter stadig mer,
vekk fra de evindelige, oppkonstruerte problemene,
hvor du kretser omkring deg selv.
Lukk deg opp!
Livet er en fest!
Åpen for alle.
Levende for alle.
Hvis du åpner deg
vil det alltid være vår i ditt hjerte.
Vær begeistret over livet!
Hver morgen tenner solen
lyset og varmen over verden.
Solen vekker våren.
Den kaller det grønne ut av trærne
og planter blomstene på engen.
Den kjemper mot skyene for å kunne se oss
og gi oss en vakker dag.
Hver morgen tar den fatt på nytt
og blir aldri trett.
Om natten går den til den andre siden av verden
for å gi våre venner der sitt lys og sin varme.
Slukner solen,
blir vi sittende i det svarteste mørke
og isnende kulde
og alle mennesker og dyr
og blomster og planter dør.
Slik er det med kjærligheten.
Kjærligheten er et enda større under enn solen.....
Er kjærligheten kommet som en soloppgang i livet,
bringer den lys og varme.
Når kjærligheten går ned
blir skyggene alltid større!
Hvordan ser jeg feilene til min mann?
Min kone, min far og mor, mine barn?
Feilene til min kollega, min arbeidskamerat,
min klassekamerat, min nabo?
Det dreier seg ikke om feil hos mennesker
som jeg personlig ikke kjenner,
om feil som ikke angår meg,
som ikke gjør meg ondt.
Det dreier seg om feil og dagligdagse mangler
hos mennesker like ved meg,
som jeg forsikrer at jeg holder av,
som jeg alle dager lever og arbeider sammen med.
Når feilene til disse menneskene sitter fast i halsen på meg,
når jeg lager bråk om dem,
da må jeg for en gangs skyld se inn i mitt eget hjerte.
Da er kjærligheten blitt "tynn".
Jeg trenger i det hele tatt ikke å være blind for andres feil.
Men hvis jeg virkelig holder av dem,
ser jeg ikke så mange feil og mangler.
På dette feltet holder kjærligheten seg alltid litt blind.
Men etter hvert som kjærlighet og vennskap svinner,
forsvinner også denne sympatiske "blindhet".
De uunngåelige feil og mangler ved de andre
begynner å hindre meg.
De begynner å veie tungt.
Det er som de vokser for hver dag.
Jeg får dårlige øyne,
og jeg ser til slutt ikke annet enn svart lenger.
Feil og mangler. Ekle saker.
Glem ikke at ditt ansikt egentlig er bestemt for andre,
at andre må se på det, og at det ikke er noe som virker
så elendig og deprimerende som i timevis og dagevis
å måtte se på et uvennlig ansikt.
Ditt ansikt er mer enn en pen fasade,
mer enn en raklameplakat, mer enn et visittkort.
Stell ditt ansikt, ikke bare for deg selv,
for å finne deg selv vakker foran speilet,
men fremfor alt for de andre.
Det beste stellet er ikke å smøre på all slags
skjønnhetskremer over panne, nese og kinn,
å plukke øyebrynene, å klistre på vipper
og anbringe øyenskygger.
Stell fremfor alt ansiktet ditt innenfra.
Legg "lys" og "munterhet" inn i øynene dine.
Slapp munnen av til et smil.
Gjør ditt ansikt til et vennlig ansikt.
Det kan du hvis du renser opp dypere inne i ditt eget hjerte.
Få da vekk all denne grublingen og hakkingen og kritiseringen
av ting som ikke har det spor med din lykke å gjøre.
Vekk også med den triste drøvtyggingen
på dine hverdagslige ergrelser.
Vis ditt beste, ditt vennligste, ditt vakreste ansikt,
og det vil aldri bli vanskelig å være glad i deg.
Boligblokk etter boligblokk.
Fulle av mennesker.
Så mange navneskilt,
pene, velstelte navneskilt.
Så mange mennesker,
pene, velstelte mennesker,
mennesker som ingen kjenner.
De ser hverandre.
Der står sammen i heisen.
Stirrer rett fremfor seg.
Vet at den andre er der,
slik en vet at det står en stolpe
et eller annet sted
som en ikke må løpe på.
Mennesker i byen.
Mennesker alene i byen.
Byen er ikke lenger et godt
og hyggelig bosted for menneskene.
Aldri vil jeg kunne bli lykkelig
hvis jeg ikke har kontroll over mine følelser,
hvis min dag blir ødelagt
av en ripe på min bil,
et sint ord hjemme,
en arbeidstabbe,
en glemt avtale,
et mindre godt resultat,
en kjole eller jakke som sitter dårlig.
Aldri vil jeg bli lykkelig
hvis jeg er et offer for mine følelser,
slave av mine sinnsstemninger
og sitter fanget i idiotiske forventninger.
Jeg må enda en gang si til deg
at lykken ikke har så meget å gjøre
med rikdom og besittelse.
Lykken kommer aldri i bankgiro
eller postanvisning.
Makelighet og glede og en utenlandsferie
kan du kjøpe,
men et ubekymret og tilfreds hjerte
som lar et menneske nyte
det som han har,
er aldri og ingen steder til kjøps.
Det er ubetalelig!
Forelskelse er en vidunderlig følelse,
som vår i hjertet ditt.
Alt blir annerledes. Alt får farge.
Når du er forelsket, blir alt vakkert og solfylt
fordi du halvveis er blitt blind, blind for de vonde,
skuffende sider ved livet.
Det er flere sorter forelskelse,
men det én forelskelse som vi i vårt kompliserte,
psykiatriske, problemtunge samfunn
trenger mer enn noen gang:
Forelskelsen i vanlige, hverdagslige ting!
Oppdag sammen med meg igjen
de vanlige tingene,
den enkle sjarmen over vennskapet,
over et par blomster til en syk,
en åpen dør, et gjestfritt bord,
å spise muslinger eller en vanlig sild,
ligge i en fluktstol og se på skyene,
et håndtrykk, et smil,
stillheten i en kirke,
et barns tegning,
en blomst som springer ut,
kvitringen til en fugl,
en rad med popler,
en bekk, et fjell, en kalv.
Livet blir en fest hvis du kan fryde deg
over vanlige, dagligdagse ting!
Det er vår! Hurra!
Jeg er igjen forelsket - i vanlige ting!
Det sies at folk ikke kan le lenger.
Det står også skrevet over byer og gater,
i hus, butikker, arbeidsplasser og kontorer,
i biler, busser, trikker og tog,
på holdeplasser og over kasser og skranker
med store bokstaver:
HER LER MAN IKKE!
Latteren virker forsvunnen for bestandig
fordi kjærligheten og gleden er død
i menneskenes hjem.
Vi lever i en trist verden.
Hvis en skal tro presse- og radionyhetene
fins det i vårt land
ikke lenger et eneste menneske
som er tilfreds med det det har.
Fra vår egen pansrede stue
slenger vi bare hard kritikk,
krav, protester og forbannelser
ut mot verden.
Menneskene er drept av innvendig kulde.
Kjære medmenneske,
gå ikke lenger som en sur agurk.
Lukk opp ansiktet ditt!
Gå for en gangs skyld
smilende gjennom huset
og gjennom gatene.
Kjære medmennesker,
mer enn noen gang trenger du en sunn, hjertelig latter.
Latter virker befriende!
Vi har så mange ord og uttrykk for å være "sint",
og så utrolig få for "overbærenhet".
Men det å bli sint, er usunt.
Når du blir arg, knytter du uvilkårlig nevene,
stemmen blir høyere og skarpere,
hjertet begynner å hamre vilt,
musklene strammer seg.
Psykologisk sett gjør du deg kampklar.
Ved hvert utbrudd strømmer adrealin
ut av binyrene og gjennom kroppen din.
Det forhøyer blodtrykket,
for ikke å snakke om andre negative følger.
Hvis du vil leve lenge, må du passe på
å ikke bli for sint.
Det er menneskelig og forståelig å bli sint.
Men det blir farlig.
Raseri er en etterlevning fra urtidsmennesker
i nervesystemet.
Raseri er en etterlevning
På døren som du stenger godt
for fortiden din,
står bare et eneste ord:
TILGIVELSE!
Etter alt som mennesker har
gjennomlevd og måttet tåle av hverandre,
kan fred bare gro ut av tilgivelse.
Hvert ord og hver handling
som gir tilgivelse,
er et bidrag til fred.
Tilgivelse er avvæpning av hjertet.
DU ER NY
hvis du hver morgen kan undre deg
og være takknemlig
for dagslyset,
når du jubler fordi dine øyne ser,
dine ben beveger seg,
når du synger fordi ditt hjerte banker.
DU ER NY
når du vet at du lever,
når du tenker at idag
begynner den første dagen
av resten av ditt liv.
DU ER NY
når du ser som første gang
på mennesker og ting,
når du fremdeles kan le og fryde deg
over de minste og vanskilgste blomstene
på livsveien din
Alle mennesker som søsken i den samme båt.
En fantastisk drøm!
Solen danser på himmelen,
fisken tumler seg i vannet.
Alle mennesker som søsken i den samme verdensbåt.
Svake og sterke.
Alle folk og språk og raser.
Mektige og maktesløse.
Fattige og rike.
Mennesker som er sammen
som søsken på verdenshavet,
under den samme sol, på de samme bølger,
mot vinden, med vinden
i den samme stormen.
Det er ingen svake mer,
ingen makthavere mer,
ingen blir lenger kastet overbord,
ikke noe menneske lenger derned i dypet
for å drukne.
Det er ikke mer krig rundt kommandobroen.
Folk vandrer syngende over dekket.
Alle er trygge og beskyttet ombord!
EN FANTASTISK DRØM!
Hvorfor må jeg våkne
og se et mørkt skip
tungt i sjøen
uten styring, uten kurs?
Hvorfor må jeg høre fortvilede rop
etter mennesker med hjertelag?
Må jeg få advare deg mot den kulden
som kommer over vår menneskeverden
og hvor så mange forfryser.
Mennesker er fremmedgjorte
i en tørr ørken av mennesker,
som maur og på gater,
i tog og trikker og leiligheter.
Mennesker uten ansikt og uten hjerte.
Vi er totalt avhengig av hverandre for
mat, klær, bolig, transport, avspenning,
for alt som er å få for "betaling".
Men vi er enda mer avhengig av hverandre
for vår lykke,
og her oppnår vi ikke noe med "penger".
Dette har med "hjertet" å gjøre,
med "kjærlighet" som er gratis!
Før eller senere står du med hodet mot den
jammerlige tverrbjelken som gjør ditt liv til et kors.
Du blir syk.
Du blir utsatt for en ulykke.
Den som du har kjær, dør.
Din karriere blir ødelagt.
Du blir bedradd, latt i stikken av din egen mann eller kone.
Man motarbeider deg.
Man ruinerer deg
Du blir fornedret, utstøtt.
Du kan ikke følge med lenger.
Du blir gammel.
Denne tverrbjelken kan anta alle former og størrelser.
Den ser ikke etter dine titler, din status, ditt navn,
din anseelse, tykkelse av din lommebok
og din suksess hos menneskene.
Du er lykkelig. Alt går godt.....og plutselig.....
denne forferdelige tverrbjelken.
Den kan skaffe deg så mange smerter at du blir skuffet,
utmattet og nedslått, at du ønsker deg døden.
Korset er en realitet i ethvert menneskeliv.
Men stadig færre mennesker er voksne for det.
De tar det ikke lenger på seg, og de bli overanstrengte.
Mange bukker under.
Nerveleger og psykiatere får venteværelsene overfylte!
Du har ikke noe valg.
Du bærer ditt kors selv om korset vil knuse deg.
Men du klarer akkurat å bære det hvis du har lært
å forstå ånden og virkningen av dette korset.
Korset bringer deg tilbake til din sannhet, til dine rette mål
som et fattig, svakt, knusbart, lite menneske.
Korset kan befri deg for materien som du står i fare
for å bli sittende fast i,
kan frigjøre deg for din middelmådighet.
Det er som en antenne
hvorved du kan oppfange et budskap fra Gud.
Det vil ikke forløse deg fra dine lidelser,
men det skal forløse deg selv fra tomheten
og nytteløsheten over dem.
Du kan igjen bli "menneske", og det hender at du ser
alt helt annerledes og meget tydligere med øyne
som har grått!
Den som bor i buke på gullkalven,
sitter i et trangt fengsel
og har helt og fullt fortjent sin skjebne.
Mennesker har de største vanskeligheter
med å fortsette å være glad i hverandre.
Også i ekteskapet er det slik.
Etter det første skredet av
kjærlighetserklæringer
må man nøkternt konstatere
at vi likevel ikke hver eneste dag
er opplagt til å dø for hverandre!
Jeg sitter alltid med spørsmålet:
Hvorfor beholder mennesket ikke kjærligheten hel?
Hvorfor blir det så vanskelig når man må leve sammen
hver eneste dag?
Jeg tror at vi ofte forsøker å innbille oss noe.
Vi ønsker å fornedre de andre, og i virkeligheten holder
vi bare av oss selv, av vårt eget "jeg".
En venter seg for meget av den andre.
Den andre må være elskverdig.
Den andre må oppmuntre meg, må bære meg på hendene,
må ikke ha noen alvorlige feil, må ikke bebreide meg noe.
Ved den minste skuffelse føler jeg meg sviktet i min kjærlighet.
Vi tenker for lite eller nesten aldri på hva vi selv kunne
gi og kunne gjøre for den andre.
Si ikke for raskt:
"Du er ikke glad i meg",
så lenge du ikke selv har gitt alt.
I den store verden,
i den saklige verden av
presterende menn,
de krigførende menn,
er mødrene undertrykket.
I en kulturløs verden
av computere og
selvbetjening i supermakedstil
teller ikke mødrene.
Morsdag!
Den lille festen som barna
med sin enkle, friske fantasi
steller i stand for mor,
er en levende protest
mot utbyttingen og nedvurderingen
av kvinnen i et samfunn av overflod
og i en sjelløs massekultur.
Kjære medmenneske, du sitter med hele din fortid på ryggen,
og du vil samtidig bære hele din fremtid.
Det er meget for meget.
Du får livet ditt i skiver av 24 timer.
Hvorfor da forsøke å bære alt på en gang?
Det er du ikke skapt for.
Det blir din død!
Hvorfor ser jeg sur ut hvis jeg mister trikken,
eller ikke får bilen til å starte,
og for én gangs skyld må gå til fots?
Hvorfor klager jeg over en lett utilpasshet
og gjør meg sorger over en liten hudrynke eller en kvise?
Jeg vet dog at tusener bærer i sin kropp
en uliderlig smerte, og tusener blir torturert
på grunn av sine meninger, sin hudfarge,
eller for ingenting i det hele tatt.
Hvorfor sukker jeg når jeg må skyve på,
gå i regnet, stå og vente?
Tenker jeg da aldri på de andre,
på dem som ingen ben har, eller må holde sengen
og som ville være overlykkelige om de enda en gang
kunne skyve på, gå i regnet eller stå og vente,
og når jeg ikke får maten min presis, glemmer jeg da
at millioner aldri sitter ved et dekket bord.
Vi er latterlige, ubetydelige og bortskjemte skapninger
som forbitrer vårt eget og andres liv med så mange fillesaker,
mens vi burde være så glade og takknemlige
hver eneste dag på nytt over så mange gode ting
som vi ikke fortjener¨.
Vi har feber, og vår feber heter:
EGOISME.
Det jeg vanskeligst kan gi må jeg gi først:
Tilgivelse!
"Tilgivelse", ja, det er det.
Jeg må tilgi, bestandig tilgi på nytt.
Når jeg holder opp med å tilgi, står det straks en mur.
Og en mur er begynnelsen til et fengsel.
Jeg må i mitt liv fremfor alt gjøre to ting:
"forstå" og "tilgi".
Jeg kjenner mange mennesker, og jeg kjenner hemmelighetene til mange mennesker.
Og jeg blir etter hvert mer og mer overbevist om
at ikke to mennesker er like.
Hvert menneske er en verden for seg,
og lever og føler og tenker og reagerer ut fra denne egne verdenen, hvor den dypeste kjernen alltid vil forbli
ukljent for meg.
Derfor oppstår mellom mennesker nesten nødvendigvis
kontaktvansker, gnisninger og sammenstøt.
Bare når jeg har innsett sannheten om at den andre
er "annerledes", og når jeg er beredt til å tilgi,
er "samlivet" mulig.
Ellers blir det en gjensidig beleiring,
og jeg lever dag inn og dag ut i en kald eller varm krig.
Det er utsøkt gunstige leiligheter til å skape fred,
til å avslutte tretter.
Jeg har så ofte en sjanse til å gi en gave, sende et kort,
be noen med ut som tegn på forsoning, på tilgivelse.
Når det vansligste første skritt er tatt,
blir resten en "fest".
Tilgivelse.
Den vakreste gaven.
Ethvert menneske som kommer til verden,
er i hele livet sitt på jakt etter trygghet.
Det vil finne et hjem,
en smule trygghet og menneskelig varme.
Den som ikke finner noen trygghet, er et skadet menneske,
en mislykket, en ulykkelig,
en som ikke føler seg vel i seg selv.
Et barn må finne øm, kjærlig trygghet hos en far og en mor.
Forstår du det uhyre ansvaret til to mennesker
som setter et barn til verden?
En gutt søker trygghet hos en pike og omvendt,
og mennesker søker trygghet hos hverandre
i ekteskapet og i vennskapet.
Grunnlaget for enhver trygghet er: KJÆRLIGHET!
Kjærlighetsløshet og egoisme ødelegger enhver trygghet
og gjør mennesket til et hjemløst,
et alenestående, et splittet vesen,
alltid jagd og aldri fullbyrdet.
Denne tids drama er at vi ikke lenger
kan by hverandre trygghet.
Vi kan ikke lenger huse hverandre,
ikke lenger gi noe hjem,
fordi vi har glemt "kjærligheten",
fordi vi har forlatt brønnen for all kjærlighet, Gud:
Vi er selv ikke lenger trygge!
Å være menneske, være et godt menneske,
det er det eneste betydningsfulle i denne verden!
Men hvem interesserer det?
Godhet forutsetter enfold, vennlighet og frivillig tjenstvillighet og en stor porsjon selvforglemmelse.
Og hva med det?
Disse tingene er i det hele tatt ikke moderne.
De faller ikke i smak.
Du hører nok her og der rop om et nytt samfunn,
en ny verden, men sjelden hører du noe om
disse grunnleggende elementer.
Derfor blir oppstyret om samfunnsfornyelse
og strukturforandring bare hengende i luften.
Det blir utroverdig, og menneskene ser ikke noe til det
i det daglige liv.
Den store verden har bare øye for store ting,
ting som er påfallende, ting som kan veies på den moderne
verdivekten: Karrieren, æren, formuen!
Det blir ikke spurt etter din godhet,
din enfold, din tjenestevillighet,
men etter din universitetstittel, ditt diplom,
din prestisjetrang, dine ambisjoner, din vitenskapelige
og tekniske verdi.
Man spør etter det teknisk-vitenskapelige menneske,
det passer i mønsteret.
Så vidt muligimmun for menneskelige følelser som medlidenhet, forståelse, omtanke for nødlidende,
omsorg for andre.
Dette er den faren som truer oss i dette overorganiserte
samfunn.
Datamaskinen holder ikke regnskap med hjertet!
Hvordan kunne det ellers være mulig at så meget
grusom død fremdeles finnes i denne verden?
De gode menneskene har ingen makt.
Makten og beslutningene her i verden er hos
jordens anonyme store, som fremdeles alltid handler
som om jordens goder var deres privateiendom!
Mist ikke motet! Bli et godt menneske,
et virkelig godt menneske,
da blir den lille delen av verden hvor du selv lever og arbeider, tross alt en bedre del av verden!
Når du er trett, når du har røket uklar med dine omgivelser,
når du ikke vet noen råd lenger og du føler deg dypt ulykkelig,
tenk da engang tilbake på de vakre dagene da du lo og danset,
da du var elskverdig mot alle som et barn uten sorger.
Glem ikke de vakre dagene!
Når horisonten, så langt du kan se, forblir mørk uten et tegn til lys, når hjertet ditt er fullt av sorg og kanskje bitterhet,
når alt håp om ny glede og lykke tilsynelatende er forsvunnet,
søk da virkelig omhyggelig i din hukommelse etter de vakre dagene, det ber jeg deg om.
De dagene da alt var godt, ingen skyer på himmelen,
da det var noen som du følte deg hjemme hos,
da du kunne være begeistret over den andre
som nå har skuffet og kanskje bedratt deg.
Glem ikke de vakre dagene!
For hvis du glemmer dem, kommer de aldri tilbake.
Få helt makt over deg selv igjen.
Fyll hodet ditt med glade tanker,
hjertet med trang til tilgivelse, ømhet og kjærlighet,
og munnen din med et smil, og alt blir igjen godt.
Vi har igjen begynt å verdsette legemligheten.
Vår kropp er ikke noe esel,
men må heller ikke være noen kjæledukke.
Med vår kropp er vi hverandre nær,
for å møte hverandre i glede og vennskap.
Uten kropp er vi ingenting.
Det er et tegn at seksualiteten er hentet ut
av hemmelighetsfullhetens mørke kammer.
Seksualiteten er en dypt menneskelig gave av stor verdi
for menneskelig utfoldelse.
Seksualitet er en vidunderlig kraft som ved frotrengning
eller avsporing fører til uro, forvrengthet og angst.
Seksualitet er ikke noe livsmål, og ingen livsoppfyllelse
og gir i seg selv ingen trygghet.
Sunn, menneskelig seksualitet er bare meningsfylt
og gledesrik i en atmosfære av ekte kjærlighet,
hvor hender ikke er gripetenger,
men tegn på ømhet og mildhet,
hvor kroppen ikke bare er kropp, men også sjelens bolig,
fri for angst, en lysende havn, et fredfylt hjem,
som byr på en dyp trygghet.
Absolutt frihet i sex er kjærlighetsløs, også i ekteskapet,
fordi absolutt frihet bestandig er frihet for den sterkeste,
en jungel, hvor det ikke blir holdt regnskap med den andres
ønsker og følelser.
Pornografi er kjærlighetsløs fordi den ikke gjør
regning med mennesket,
fordi en aldri finner et hode eller hjerte der,
bare nakne kropper i en kulturløs og smakløs utstilling
av frustrasjon og fattigdom.
Sexmaniske er skuffet i kjærlighet,
og nettopp derfor så umettelige
og noen ganger aggressive og farlige.
Du er ingen pessimist om du sørger
når et stort sår har åpnet seg i ditt hjerte,
når en bølge av motgang slår deg ned.
Du er heller ikke noen pessimist
når du er dypt bedrøvet over den uutholdelige lidelse
hos så mange uskyldige mennesker
over all vold og grusom urettferdighet i verden.
En pessimist er en som i hele livet sitt
sitter i et mørkt rom,
hvor han bare fremkaller "negativer".
En pessimist er en som sier at det blir regn
når solen skinner -
som sier at det ikke kommer til å vare lenge
hvis alt går godt -
som spør seg selv om hva som stikker under
hvis noen er vennlig og elskverdig.
En pessimist ser dårlig fordi han aldri ser vakre ting.
En pessimist hører dårlig fordi han aldri hører gode nyheter.
Han føler mer kulde enn varme.
Han føler mer smerte enn glede.
For ham er alt mørkt, tomt og trist.
Aldri snur han medaljen rundt!
Pessimisme har en uheldig innvirkning
på fordøyelse og blodtrykk.
Optimister lever lenger enn pessimister.
Ettertanke:
Pessimister lever ikke,
de er alt døde lenge
før de blir begravd.
Motta hver ny dag som en presnag,
møt opp til den som til en fest.
Stå ikke for sent opp om morgenen!
Titt i speilet og le mot deg selv
og si "god morgen" til deg selv,
da blir du åpen for også å si det til andre!
Når du kjenner bestanddelene av "solen",
kan du lage den selv, like lett som suppe.
Ta en stor porsjon godhet,
rør rikelig med tålmodighet i den,
tålmodighet med deg selv,
tålmodighet med andre.
Glem ikke et klype humor,
til å møte motgang.
Bland i en passende dosis arbeidslyst,
og hell en hjertelig latter over det hele,
og du har solen for dagen.
Timer med en sigarett bak et ølglass i et dystert lokale
og den øredøvende lyden av jukeboksen.
Å, kom ut før du er helt fordervet.
Gå til skogen!
En timeplan fylt av avtaler og renning fra
det ene møtet til det andre!
Gå til skogen!
Livstrett og innestengt i en liten verden
av overdrevne eller unyttige ting.
Gå til skogen! Det er vår. Gå til skogen!
Der står trærne og venter på deg.
De herlige trærne som tause
nyter stillheten og saften som med våren stiger opp
til toppen av grenene deres.
Der er fuglene ute før deg med sangen sin.
Bli der, menneske, for å lytte.
Der er det fred.
Du vil leve intenst. Men intenst liv er ikke oppjagd liv,
renning dag inn og dag ut under presset
fra hundre og en ting som trenger seg på.
Du vil vite alt, være med på alt, fortære alt.
Selv om du får mavesår av det!
Gå til skogen!
Ta med deg brødskiver og en termos med friskt vann.
Legg deg ved foten av et tre med gresstrå
mellom tennene og nyt saligheten ved ikke å gjøre noe.
Da dukker de beste tankene opp i deg,
nettopp da, og de vakreste drømmene.
Da forsvinner de problemene som har holdt seg innestengt.
Gå til skogen!
Der får du en lysere sjel,
et roligere mål og et fredfylt hjerte!
Og du vil si til meg: Om jeg bare kunne det!
Og jeg skal svare deg: Du er alt på veg!
Glem ikke at hver dag
blir rakt deg som en evighet
til å være lykkelig i!