Særdeles ille er det jo for barna når predikanten ikke kan holde seg innenfor rimelighetens grenser når det gjelder talelengde.
I dette tilfellet var det en gutt som hvisket utålmodig til faren:
"Er han ikks snart ferdig?"
Jo da," svarte faren. "Han er ferdig for lengst, men han får ikke til å slutte!"
En predikant var oppe i Østerdalen og skulle holde møte. Det var ikke mange som møtte opp, men predikanten fant nå ut at han fikk sende rundt hatten og ta opp en kollekt allikevel. Hatten gikk fra mann til mann, uten at noen la noe oppi. Da hatten kom tilbake igjen til taleren, foldet han sine hender og ba: "Takk for at jeg iallefall fikk igjen hatten."
En predikant pleide alltid å ha et glass vann stående på talerstolen. En kveld drakk han heller ofte av vannglasset og da han ba om påfyll, var det en som hvisket halvhøyt på bakerste benk: "Kan du skjønne at han kan være så tørr, han som drikker så mye."
Blant emisærene var Johansen og Verpe av de mest kjente. Som predikanter var de rene radarparet. Det pleide alltid å komme mye folk når de var på besøk. Men en gang rant bedehuset aldeles fullt. Og det var ikke til å undres over. På posthusveggen sto følgende plakat:
I AFTEN KL.19 BLIR DET MØTE PÅ BEDEHUSET HVOR JOHANSEN SKAL TALE OG MULIGENS VERPE.
Presten var på besøk til en familie som nettopp hadde fått en liten en. Men denne dagen hadde han tilfeldigvis glemt sine briller, og han var heller nærsynt. Den nybakte moren spurte om han ikke ville se på den lille, som sto borte i kroken. Jo, det ville presten gjerne.
Men på bordet ved siden av sto også et trau med deig med et handkle over. Presten gikk bort, lettet på handkleet, så på deigen, snudde seg mot moren og sa:
"Ja, se den du. Han ligner virkelig på faren sin!"
Ola var på butikken og skulle gjøre innkjøp, men han hadde glemt huskelappen. Og det var en ting han skulle ha kjøpt som han ikke kunne huske. Men samme hvor mye han funderte, så kunne han ikke komme på det, så derfor tok han varene og gikk. Men i døra møtte han presten. Da bråsnudde han og kom tilbake igjen og sa: "Tørrfisk var det."
En kjent predikant på Vestlandet sto i vekkelse. Hans forkynnelse var virkelig båret av kraqft, men en gang ble nok billedbruken litt for rik. Han formulerte seg slik:
"Og kjenner du gneisten av tru i hjarta ditt, så sløkk han ikkje ut, men vatn han så han kan bæra mykje frukt."
Det var på landet i England en stekvarm julidag. Luften sto stille og dirret av hete. Et lokaltog dro seg langsomt gjennom landskapet. I en kupé på solsiden satt en handelsreisende og en katolsk prest. Den siste i sort vadmelsdrakt fra halsen og ned til anklene.
Etter en stund går den første ut av kupéen og kommer litt etter inn igjen med jakken over armen, oppbrettede skjorte-ermer og med skjorten oppkneppet i halsen. Han ser atskillig friskere ut og sier til presten: "Det kan nok ikke De gjøre!"
"Nei," sukker faderen stille.
Etter en stund går presten ut av kupéen og kommer snart etter inn igjen med buksen over armen. "Det," sa presten fornøyd, "kan ikke De gjøre!"
En predikant skulle tale ved en høymesse, men tiden gikk og ingen predikant kom. Presten ble mer og mer nervøs og irritert. 5 minutter før høymessen skulle begynne kom predikanten endelig inn døra. Presten utbrøt meget morskt: "Du er sen!
"Ja, ja," svarte predikanten, "snakk ikke om det nå. Hva er dagens tekst?"
Det var en prest som møtte kinosjefen i byen da han kom fra gudtjenesten. Kinosjefen spurte først hvor mange det var i kirken idag, og presten måtte innrømme at det ikke hadde vært så veldig godt besatt.
"Hos meg er det alltid fullt," sa kinosjefen litt stolt.
"Ja, men så har ikke du vist den samme forestillingen hver gang i 2000 år!" antydet presten beskjedent.
Presten hadde fått besøk av en mann som skulle melde et barn til dåpen. Det var nr. 11 i rekken, og presten spurte: "Dere skal vel stoppe nå?
Mannen svarte: "Det står i Bibelen: Bli mange og underlegg dere jorden!"
"Ja, det står så," svarte presten, "Men det står ikke noe om at du og kona skal være alene om det!"
Gamleprosten var en mester til å dramatisere for barna. Julaften var hans store dag. Da pleide han å lene seg en halv meter ekstra ut fra prekestolen og hadde tent juletrelys i hvert brilleglass. Stemningen var til å ta og føle på. De små slukte hvert ord med store øyne og halvåpen munn.
"Og vet dere, barn: Der var hyrdene og sauene og vismennene og Joseg og Maria og palmer og asen og englene...........Og hvem tror dere lå i den lille krybben?
Der lå: Det lille Basusjernet!"
Presten var på butikken og kjøpte tannpasta og såpe. Han betalte med en håndfull 5-ører, 10-ører og 25-ører.
"Jasså," gliste kjøpmannen fornøyd, "presten har tømt kirkebøssen i dag ser jeg."
"Du kjenner kanskje igjen ditt eget bidrag," svarte presten.
Så ble det ikke snakket mer om den sak.
Etter gammel tradisjon heter jule-evangeliets 3 vise menn Caspar, Balthazar og Melchior. Den unge hjelpepresten i Ullern hadde vært i teateret med sine barn og sett julens barneforestilling "Folk og røvere i Kardemommeby".
På julegudstjenesten noen dager senere brakte han glede og munterhet i sin utmerkede preken om de 3 vise menn fra Østerland........Kasper, Jesper og Jonathan!
Soknepresten og kapellanen gikk ikke godt overens. Det ble mange hugg og replikker i årenes løp. Soknepresten var flintskallet mens kapellanen hadde en falmmende rød hårmanke. En søndag før gudstjenesten sto kapellanen og var midtpunktet i en stor menneskemengde. I det soknepresten kommer rundt hjørnet feier et kraftig vindkast hatten av hodet hans og han står der i all sin blankpussede skallethet.
Kapellanen kunne ikke dy seg og sa høyt: "Dokker va visst iikje til stades da håret ble utdelt."
"Jo, det va æ," sa soknepresten kontant, "men det va berre rødt igjen og det vil æ ittj ha!"
En ung prest hadde sitt første kall et sted på Vestlandet. Han likte ofte å gå en tur i bygda for å prate med de mennesker han møtte. En dag mens han gikk sin tur langs veien fikk han se at det lå en død gris i veikanten. Dette syntes ikke den unge presten sømmet seg, så da han kom hjem, ringte han lensmannen for å gjøre han oppmerksom på forholdet. Vel, tenkte lensmannen, her har jeg en fin anledning til å holde litt moro med denne prestespiren, så han kommenterte: "Men er det ikke slik at det er kirkens sak å ta seg av de døde?"
"Å, jo," kom det kjapt fra presten, "det er nok så, men vi underretter alltid de pårørende først!"
Gamleprosten pleide å ha med seg et lite timeglass på prekestolen. Og når glasset var runnet ut, pleide han å avslutte sin preken. Men denne søndagen hadde han meget på hjertet, så da glasset var tomt, snudde han de, så over brillene og smilte til menigheten: "Kjenner jeg menigheten rett, så tåler den nok et glass til!"
Det var bispevisitas og sognepresten og biskopen satt i stuen lørdagskvelden og slappet av etter dagens mange gjøremål. Men biskopen var litt urolig og forundret over at presten ikke skulle forberede sin søndagspreken. Da klokken nærmet seg midnatt spurte han derfor høflig: "Burde ikke pastoren nå se på sin søndagspreken?"
"Nei," svarte presten. "Jeg avla det løftet da jeg var ferdig med mitt teologiske studium, at jeg skulle aldri forberede meg, men tale under Åndens direkte insiprasjon og ledelse."
Biskopen var meget spent på å høre prestens preken, men den var heller slett, og biskopen ble mørkere og mørkere i ansiktet mens han hørte på. Da prekenen var ferdig og presten gikk inn i skaristiet, gikk derfor biskopen resolutt etter ham og sa: "Jeg løser deg herved fra ditt løfte."
Da man skulle gå over til Landstads reviderte salmebok, var det en klokker som tenkte han skulle tjene seg en ekstra skilling ved å kjøpe inn et større parti til menigheten. Han gikk derfor til presten og ba ham opplyse om at de kunne få kjøpt salmebøker av ham. Nå var imidlertid klokkeren heller tunghørt, og han registrerte bare at presten kom med en opplysning etter prekenen, som han trodde gjaldt salmebøkene.
Men presten hadde helt glemt salmebøkene. Det han opplyste om var at ved neste gudstjeneste skulle det være barndåp, og innen da måtte de som hadde barn melde dem til dåp. Og dermed spratt klokkeren fram og fortsatte: "Og de som ikke har kan få kjøpt av meg. 5 kroner for vanlige, og er det noen ønsker med gullkanter og skinnrygg, så blir det én krone i tillegg."
Det var prestemøte og emnet var prekenforberedelser. En av de mer selvbevisste geistlige tronet fram på gulvet mellom brødrene og erklærte med dårlig skjult selvfølelse: "Jeg forbereder aldri mer enn halvparten av mine prekener! Resten overlater jeg til Den hellige Ånd!"
Da repliserer en av hans kollegaer: "Da synes jeg du er bedre enn Den hellige Ånd!"
Han var professor ved Menighetsfakultetet og den mest distré av dem alle.
En dag satt han i biblioteket og røkte pipe og samtalte med en ung kandidat. Etter en stund slo han asken ettertenksomt ut mot kanten av askebegeret, så distré ut i luften og sa vennlig: "Kom inn!"
Det var på landsmøtet for diakonisser som ble arrangert i Storsalen i Oslo. Møtets taler trakk perspektivetet ut mot evigheten, og forkynte med stor patos: "I himmelen skal ikke mer være sykdom, og heller ingen sykepleiere."
Plutselig oppdaget han at han hadde forsnakket seg grovt, for der satt jo sykepleierne på rekke og rad i sine uniformer. Derfor skyndte han seg å rette opp forsnakkelsen med å si følgende: "Selvfølgelig skal det være sykepleiere der, men de har ingenting der å gjøre!"
Det gikk rykter om at det spøkte i en av våre prestegårder. Og noe måtte det vel være i ryktene, for prestene ble aldri særlig lenge på det stedet, og det ble verre og verre å få nye søkere Men til slutt komdet en modig, ung prest, som ikke brydde seg det minste om ryktene. Etter en tid ble han spurt hvordan det gikk, og han svarte at det hadde vært et forferdelig bråk den første natten de hadde bodd der, men siden hadde det vært stille.
"Hva har du gjort da?" ville folk vite.
"Jo," forklarte presten, "da klokken ble tolv, fór det en masse hvite skikkelser rundt forbi i rommet. Da reiste jeg meg opp i sengen og sa: "Velkommen alle sammen. Siden vi er så mange, begynner vi med å ta opp kollekt." Og dermed forsvant de alle ammen, og de har ikke vist seg siden."
Presten skulle lese det første verset i et kapitel hos evangelisten Lukas. Men det bar helt galt avsted:
"Jeg skal lese fre evangelusken Likas. det verste først!"
Presten hadde lenge gått og ønsket å få holde en andakt for idrettslaget, og til slutt ble han invitert til idrettslagets årsfest. Han tenkte det gjaldt å tale deres språk, og begynne på en måte som fenget interessen fra første stund:
"Som dere vet gutter........når man kaster spydet gjelder det om at det sitter midt i blinken!"
Det var bispevisitas og kommunen spanderte stor middag; gås som hovedrett. Prosten skulle sitte siden av bispinnen, men han ble desverre forsinket, så de hadde akkurat begynt å skjære opp gåsa da han kom.
"Jaså," sa han muntert, "jeg skal altså sitte ved siden av gåsen." Men til sin forferdelse så han at bispinnen hadde misforstått, for hun sendte ham et iskaldt blikk. Han prøvde å rette på forsnakkelsen med å si: "Ja, jeg mente selvfølgelig den stekte gåsen."
Det hendte under en vielse. Brud og brudgom sto foran alteret, og presten spurte: "Vil du så ha henne som hos deg står?"
Da kom det tungt fra brudgommen: "Eg ville no heller hatt systera."
Det kom ny feltprest til den norske FN-styrken i Libanon. Han var gammel fallskjermhopper og valgte å ankomme leiren sammen med en gruppe fallskjermjoppere som fløy over leiren på treningstokt, hoppet ut med dem og landet pent i leirområdet.
På gudstjenesten samme aften gjorde han et godt poeng av å være "presten som kom dalende ned direkte fra himmelen". Applausen og stemningen var god, men ble enda bedre da en av gutta på bakerste benk repliserte: "Blei du kasta ut?"
Presten var blitt invitert med til bryllupsmiddagen, og syntes han igjen måtte si noen bevingende ord til det lykkelige brudeparet. Han begynte sin tale slik: "Det at to mennesker finner hverandre, det er nærmest å sammenligne med to forskjellige skip, som møter hverandre ute på havet, og så legger de om med samme kurs for samme havn."
Da mumler brudgommens far halvhøyt: "Det var visst et krigsskip jeg møtte."
To piker og en gutt holdt på å leke i en bakgård i Stavanger. En eldre dame kom forbi og så at den ene piken hadde en lang hvit gardin fra hodet og nedover. Hun spurte forundret: "Hva er det dere leger?"
"Vi lege brøllop," svarte piken. "Je e' bruden."
"Og je e' brudepike," sa den andre piken.
"Og je e' presten," svarte gutten.
"Men har dere ikke brudgom da?" ville damen vite.
"Nei," svarte "bruden". "Dette e brøllop i all enkelhet."
På Jæren var en gutt blitt 3 år innen foreldrene bestemte seg for å bære ham til dåp. Gutten var blitt riktig stor og kjekk. De fikk ordnet med en solid gudmor som klarte å bære ham.
Alle kameratene satt storøyde på første benk da dåpen skulle finne sted.
"Hva er barnets navn?" ville presten vite.
"Rune," sa gudmoren.
"Nei, æg vil heida Steinar," hylte dåpsbarnet.
Presten var av det dominerende slaget og organisten måtte finne seg i dårlig behandling ved mange anledninger. Dette var viden kjent og folk undret seg over at han tok i mot all urimelighet uten å ta til motmæle.
En dag ble han spurt rett ut om dette: "Føler du aldri behov for å ta igjen når du blir så slett behandlet?"
"Jo," sa organisten, "men jeg tar da også igjen på min måte."
"Hvordan foregår det?" ville folk overrasket vite.
"Jeg gir ham for høye messetoner," sa organisten.
Det var bryllup i kirken. Etter vielsen skulle de synge den kjente brudesalmen på nr.717: "I bygge skal huset på ordets klippegrunn". Men klokkeren så feil i farten og kunngjorde nr.617.
Organisten tenkte det var forandret i siste liten og bladde raskt 100 nummer tilbake og spilte i vei. Og menigheten stemte i, men stigende forundring, for salme nr.617 var den gamle botssalmen: "Hjelp Herre, hjelp meg! Sjå no gjeng eg under! Alt håp um livet er sprengd i sunder."
Presten var gammel og hukommelsen begynte å svikte på enkelte punkter. Han klarte enda utmerket å forrette en gudstjeneste, men han klarte ikke å huske når han skulle si "Amen".
Kirken var av det gamle slaget med orgelgalleri rett over alteret. Organisten var hjelpsom og presten var skallet. De boret et hull i gulvet i orgelgalleriet, satte i ei trakt og kjøpte en pose erter. Hver gang presten skulle si "Amen", slapp organisten en ert i trakten, som traff presten i hodet.
Dette fungerte utmerket, Ingen merket noen ting. Og presten sa "Amen" akkurat der hvor han skulle.
Men én dag gikk det hull på erteposen.......
"Hva skal barnet hete?" spurte presten.
"Åse Tove Kristiane Laurentse Sofie Therese."
"Hente mer vann," kommanderte presten klokkeren.
Lille Oluf gruet seg forferdelig til overhøringsdagen i forbindelse med konfirmasjonen, men presten beroliget ham og de andre med å si: "Dere skal få hvert deres spørsmål til overhøringsdagen. Du skal si hvor mange patriarker vi har og hva de heter."
Og så nevnte presten deres navn.
"Det klare æ aldri."
"Joda," mente presten. "Jeg vet at dere har tre kuer i fjøset. Hver gang du er i fjøset skal du si: Abraham, Isak og Jakob, så lærer du dette."
Jo, gutten skulle prøve dette.
Så kom konfirmasjonsdagen. Presten gikk stor og trygg mellom konfirmasjonsrekkene og spurte til høyre og venstre, og konfirmantene svarte så det var en fryd. Så kom han til lille Oluf: "Hvor mange patriarker har vi?"
"Fire," svarte gutten.
"Hva?" sa presten forbauset.
"Jo, Abraham kalva i går."
I gamle dager sto gjerne døpefonten like innenfor døren i kirken. Tanken og teologien var at barnet skulle døpes der og dermed tre inn i den kristne menighet gjennom dåpshandlingen. I en gammel middelalderkirke hadde de funnet fram den gamle døpefonten, restaurert den og satt den på sin opprinnelige plass nede ved døren.
Under søndagens gudstjeneste ble begivenheten markert og soknepresten erklærte på prekestolen: Ja nu, kjære menighet, har vi fått den gamle døpefonten på plass igjen nede ved døren. Og den nye har vi jo fortsatt her fremme i koret. Så heretter vil dåpsbarna kunne bli døpt i begge ender."
En preken skal, som kjent, ha en innledning som fenger interesse og en god avslutning. Denne gang syntes presten at han hadde fått til en særdeles bra avslutning på sin preken, og spurte derfor klokkeren etter gudstjenesten: "Nå, hva syntes du om slutten på min preken?"
"Den var meget god," svarte klokkeren, "men den kom bare så altfor sent."
Dåpsbarnet i Stavanger var heller stor til å bli døpt. Da den hellige handlingen var over og foreldrene og faddere skulle gå ned på sine plasser igjen, vinket dåpsbarnet til presten og sa: "Ha det!"
Ola var i butikken skulle gjøre innkjøp, men han hadde glemt huskelappen. Og det var én ting han skulle kjøpt som han ikke kunne huske. Men samme hvor mye han funderte, så kunne han ikke komme på det, så derfor tok han varene og gikk.
Men i døra møtte han presten. Da bråsnudde han og kom tilbake og sa: "Tørrfisk var det!"