Verdsette

Å verdsette og å bli verdsatt lyser opp mørke kroker.

Ketil

Lyse og mørke tider

I de lyse tider er alt så gjevt og alle er til stede.
Bekymringer er som små bagateller;
intet er umulig og smilet kommer så lett.
Man kan bruke tiden til kos og hygge.
Alle liker denne tid.
I de mørke tider snus alt på hodet.
Noen få blir værende, noen avventende, 
mens andre forsvinner ut i det blå.
Bagatellene er ikke lengere bagateller,
men store utfordringer.
Men lyset der fremme lokker og forteller:
Kom hit, og opplev på nytt de lyse tider.
Veien dit kan være kronglete og tung,
men så lenge man bruker de riktige arbeidsverktøy,
og lar kjærligheten og håpet til livet være sine følgesvenner,
er veien dit langt ifra umulig og de lyse tider vil på nytt oppstå.
Ketil

I mørket er vi alle like

I lyset er vi alle forskjellige,

men i mørket er vi alle like

og vi går alle samme sti.

Den som fører til lyset;

og når vi har kommet ut av mørket,

er vi på nytt forskjellige

og går videre på hver vår sti.

Ketil

I det innerste indre

Ditt indre er din arbeidsplass nummer en,

og det arbeidet må du gjøre selv.

Men det er steder der inne; i det innerste indre,

du ikke bør gå uten en sikkerhetsline;

for mørket kan forblinde

og veien ut kan bli vanskelig å finne.

Ketil

Steng meg ikke ut!

Steng meg ikke ut.

Jeg så du satt der

helt alene.....i mørket.

Ville bare gi deg litt lys,

men du dro ned gardinen

og stengte meg ute.

Du kan ikke sitte for lenge

i mørket......uten å formørkes

og glemme lysets virkning.

Så vær så snill............

Ikke steng meg ute.

Ketil

På grensen til mørket

Mange mennesker lever i og på grensen til mørket.

Kanskje hadde det vært annerledes

om vi  hadde vært flinkere til å se dem

og gitt disse menneskene følelsen av å være verdt noe.

Ketil

Lyse og mørke hjem

Man åpner døra til et hjem

og stopper forbauset opp.

Her var det virkelig trivelig.

Lyse vegger og sola sender sine stråler inn.

Absolutt en plass man vil besøke;

man føler seg trygg her.

Man åpner døra til et annet hjem

og bråstopper.

Man grøsser og rygger.

Her er alt i mørke farger og sola glimrer med sitt fravær.

En plass man ikke har lyst å besøke.

MEN......kanskje er det nettopp denne plassen man bør besøke,

om ikke venn, så hvertfall som et medmennske.

Om man ikke har ord å si,

kan tilstedværelsen være nok til at hjemmet blir lysere.

Ketil

Tankens kraft er sterk

Tankens kraft er sterk;

noen ganger sterkere enn viljen.

Man bør ikke la tankene føre deg

dit hvor hjertet ikke kan følge.

Men når tankens kraft setter igang,

er det ikke alltid lett å vite

hvilken vei som blir valgt.

Hvis da veien går inn i de mørkeste rom,

klarer eller vil hverken hjerte eller vilje

være med.

Da er det viktig å vite hvor nødutgangen er,

og håpe at både hjerte og vilje venter der.

Ketil

Lysene er slukket

I ly av mørket sniker noe seg inn

Lysene er slukket.

Stummende mørkt.

Tårer renner nedover kinn.

Klarer ikke stoppe.

Hvorfor?

Tør ikke søke svaret,

som ligger der inne i dypet.

Ketil

Stormen

Bølgene ruller tungt inn over stranden.

Lave, mørke skyer kommer inn fra vest.

Isende vind trenger inn gjennom klær og hud;

griper tak i alle kroppens organer.

Kroppen blir langsommere i bevegelsene.

Tross alle lavtrykk man har opplevd,

klarer man aldri å bli godt nok forberedt.

Styrken på lavtrykkene er umulig å vite.

Men som før......det er bare å la tingene gå sin gang.

Og håpe at det ikke er orkans styrke som kommer.

Ketil  

Havnen

Når storm setter havet i bevegelse,

søker den kloke havn.

Gjennom lave mørke skyer og sjøsprøyt

er sikten lik null og båten sliter mot bølgenes kraft.

Overlevelsesdriften er så sterk;

skuta har vært i hardt vær før

og kommet seg inn til smulere farvann.

 Stoler på at havnen ligger der;

der hvor man sist søkte ly.

Vi har alle et ansvar for å være den havnen;

der hvor ly og trygghet finnes.

Ketil

Dagens ende

Dagen går langsomt mot sin ende.

Mørket spiser opp solens siste lys.

Man er ennå ikke rede for kvelden.

Det er ennå så mye som gjenstår.

Burde, må, skal, vil gjøre.

Prioriteringer hjelper ikke,

man rekker ikke alt.

Slik er det bare.

Ketil

Ut av den sorte jord

Ut av den svarte jord, 

Ketil

En hånd

Når høstkvelden kommer og mørket blir mørkt,

da er det godt å ha ei hånd i nærheten;

en hånd som man kan holde i når mørket setter inn.

Den kan gi all den trygghet du trenger for å gå gjennom

høstens mørke kvelder.

Holder du en fast og trygg hånd....er ikke ord nødvendige,

for håndens språk sier mye mer enn ord kan uttrykke.

Ketil

Opp og nedturene

Kjenner nå at nedturene kommer oftere. Det skal utrolig lite til før tankene formørkes. Tror det har en sammenheng med kroppens tilstand. Har liksom ingen kontroll på den....skremmende. Liker ikke å miste kontrollen, selv om det er sunt.......sies det. Joda, skal nok være enig i det, men ikke når det gjelder kroppen.

Kamper

Kamper!!!

 Hvor mange kamper klarer et menneske å kjempe før dagen er over?

Hvor mange............før du legger deg ned og gir opp?

Spørsmål uten svar.

Du tror du har kjempet ditt livs kamp og vunnet.

En ny kommer..........verre enn den forrige.

Kan dette gå bra?

Dette skal du klare, sier du tappert.

Men du kjenner på at dette; du makter snart ikke noe mer!!

Ketil

De dype dalene

Stiene til de mørke dype dalene er ikke merket

Og heller ikke finnes de på noe kart.

Men det er visse kjennemerker og tegn,

som dukker opp på stiene til dalene.

For de som har gått på  disse stiene før,

kjenner dem igjen og kan stoppe vandringen

og ta en vurdering om det er så lurt å gå dit.

Vet jo av erfaring at turen opp er så tung og bratt.

Liksom tyngere og brattere for hver gang.

For nybegynnere er det nok ikke så enkelt,

men et råd er at.........

støter man på tåka i ukjent og ulendt terreng,

er dette et godt tegn på å stoppe før man går vill.

Det beste rådet er nok å lytte til erfarne dalvandrere.

Ikke alle daler er verdt besøket!

Ketil

Mørke rom

Går du inn i ditt mørkeste rom, så sørg for å ha flere nødutganger og rømningsveier.

Sikkerhetslinjen kan bli kappet når døra smeller igjen eller av mennesker som ikke har annet å gjøre!!

Hvor var dere?

Hvor var alle når jeg trengte dere mest?

Hvorfor ringte dere aldri?

Dere så jo hvor jeg slet og tårene som falt.

Satt dere i godstolene og bare lo?

Hvorfor sier dere at dere mine venner,

når dere ikke en gang gidder å spørre?

Jeg har hjulpet dere mange ganger.

Men når jeg spurte om hjelp, men så jeg ingen.

Dere var forduftet!

Ketil

Åpningen

Står og ser på denne åpningen foran meg.
En dyp redsel fester seg inni meg.
Jeg vil ikke inn der,
for jeg vet........
i den hula er det ingen utgang,
kun stypende mørkes.
Jeg kommer ikke til å komme meg ut
hvis jeg nå går inn der!!

Dørene lukkes

Dørene lukkes på nytt.

Forsvarsverkene kommer på igjen.

Sterkere enn før.

De som er innenfor får bli her,

for de har vist meg tillit og skapt trygghet.

Nye som vil inn må gjennom store prøver;

prøver for å vise sitt sanne jeg.

Ketil

Å falle

Faller! Faller fort!!
NEEEIIIIII!!!!
Vil ikke!! Hvorfor skjer det nå da?
Mørkt! Dyp mørke!!
Klorer meg fast. Neglene rives opp!
VIL IKKE, sier jeg.
Kan jeg ikke høre da?

Fallet!

Lite!

Altfor lite!

Kroppen svekkes!

Skummelt!

Sårbar og tårene kommer lett.

Motløshetens tanker kommer.

Matlysten forsvinner.

Inngangsdøra står på vid vegg.

Forsvarsverkene svekkes.

Ord misforstås.

Utgangsdøra lukkes

og en maske tas på.

Ting misoppfattes.

Farlig!!

Veien ned i dypet åpner seg.

Fallet blir langt!

Søvn.....hvor er du!!

Ketil

Hvor gikk det galt?

Å prøve og finne tilbake til det stede hvor det gikk galt er umulig.

Dørene bakover i tid er for alltid låst!

Tankene vil følge deg enten du vil eller ikke på godt og vondt.

Når de vonde tanker kommer i fleng og tar overhånd og mørket senker seg,

kan det virke som at den eneste løsningen er å stenge døren foran deg og kaste nøkkelen.

Da er løpet kjørt!! Da er alt over!!

  Ketil

Gjemme seg bak skyggen

Jeg prøver å gjemme meg bak min skygge
og lar den gå foran og ta imot alle støt.
Den skjuler meg, gjemmer meg for alle.
Det er ingen som spør etter meg eller ser meg bak min egen skygge.
Tror heller ikke at det er noen som bryr seg,
for de vet ikke hvem jeg er.
Eller er det bare noe jeg tror?
Kikker forsiktig frem bak min skygge og tar et overblikk.
Folk overalt, massevis av mennesker.
Mange kikker i min retning.
Er ikke dette et sikkert skjulested?
Er det umulig å gjemme seg bak sin egen skygge?

Den Mørke Dalen

Langt i det fjerne finnes det en dal. Det som er spesielt med denne dalen er at den er veldig dyp, mørk og trang. Noen ganger er den fylt med tåke, andre ganger kan sollyset så vidt nå nesten ned til bunnen. Kanskje noen stråler når helt ned, men blir slukt av elven som renner der ned i dypet. Denne elven er så mørk og skitten at den virker bunnløs. Alle busker og trær her nede er døde.

Har man først rotet seg inn i denne dalen er det vanskelig å finne veien ut igjen. Riktignok finnes det små hemmelige trapper opp de bratte sidene, men de er nesten umulige å se. Det sikreste er å følge stien målbevisst gjennom dalen og ikke se til sidene. Heller ikke bør man ta pauser for kroppen visner når den blir sittende stille. De som har stått utenfor eller kanskje vært inne har liten lyst til å snakke om opplevelsen.

Denne mørke dalen har mange navn; Dødens dal, Sorgen dal, De Motløses dal. Hver enkelt av oss har sitt eget navn på den. Den finnes ikke på noe kart, og ingen kan forklare veien dit. Det er ikke så rart, for den eksisterer bare inni vårt eget hode. Alle menneskene har denne dalen, men ikke alle opplever den like sterkt.

MØRKET

Mørket kan virke svart og meget dystert. Fra barndom og opp til godt voksen alder var mørket skummelt. Mørkredd, hva gjemmer seg bak mørket? Inne i hus hvor kjelleren lå der mørk som i graven, hørtes det av og til som noen var der nede. Hjemturen sent en høstkveld var skummel. Står det noen bak de buskene, trærne eller bak det huset?
Etterhvert som man ble voksen ble faktisk mørket ikke så skummelt. Noen ganger kunne det brukes til noe bra, gjemme seg bort; gjemme seg for andre mennesker. Ingen ser meg i mørket. Står der ubemerket å kikker på andre og håper ingen føler at jeg er der.

Redsel

Hvem har ikke følt redsel for å dø? Døden er skremmende, selv om for noen kan den være en befrielse. Men ikke for meg. Jeg har fått igjen troen på livet.
Enkelte ganger når jeg ligger i sengen, kommer tanker på at noe er feil. Følelsen av at noe er galt kommer. Pusten går fortere, liksom anpusten. Når den følelsen har festet seg er også redselen for å dø til stede.

Oppgjør

Jeg kjenner jeg faller, raskere enn noensinne. Har så lyst til å dra tilbake og ordne opp. Ta valgene på nytt. Men vet at tidsmaskinen er ennå ikke funnet opp. Og det som er gjort er gjort.
Så derfor må jeg prøve å ta styring over disse tankene og prøve å slette de jeg kan. Liksom ta et hardt og brutalt oppgjør med fortiden.
Alt det vonde, smertefulle og de vanskelige tidene bryter ned all den positiveteten jeg har skapt. Mye av fortiden er selvforskyldt; det er det første jeg må innrømme. Men andre ting er uheldige omstendigheter, som så fint heter og muligens på feil plass til feil tid. Men en ting har de felles: Jeg gikk inn dem med åpne øyne. Det som var feilen, var at fornuften og vettet ikke virket. Hadde rett og slett bare låst seg inne.
Hvordan jeg skal ta dette oppgjøret? Pr. dags dato har jeg ikke peiling. Selv om jeg går gjennom tingene på nytt for å avslutte dem, forsvinner ikke minnene; ALDRI!!
De som sier at vonde minner har de lagt bak seg og glemt; LYVER! Det er simpelthen umulig.
Men jeg mener og tror at med å prate om dem sammen med en man stoler 100% på er terapi. Kanskje man kan stenge minnene inn i et kott. Problemet er å finne en slik person, for belastningen kan fort bli for stor for denne.