Hemulen ble rød i ansiktet. "Man spøker ikke med vitenskapen," sa han. "Adjø. Jeg anbefaler meg."

"Hei," sa Sniff. "Jeg har funnet min egen vei. Den ser farlig ut."
"Hvor farlig," spurte Mummitrollet.
"Jeg ville nærmest si enormt farlig," svarte det vesle dyret Sniff alvorlig.
"Da må vi ha med oss niste," sa Mummitrollet. "Og saft."

"Har du noen gang sett en sky på nært hold?" spurte jeg. "Ja," sa Fredriksen. "I en bok."

"Er de drontene sinte?" spurte jeg forsiktig på vei ned til stranden. "Ja. Men de er ikke farlige," sa Fredriksen. "De tramper på en bare av feiltagelse. Gråter en uke etterpå. Bekoster begravelsen også."
"Ikke større trøst når man er flat," sa jeg og følte meg forferdelig modig (for hvis man ikke er redd, så er vel det ingen kunst å være modig?

En stund lå jeg våken og funderte på om det kanskje ville være bedre å bli en eventyrer enn å bli berømt. Til slutt bestemte jeg meg for å bli en berømt eventyrer.

"Du må se etter farligheter i alle retninger," hvisket Sniff.
"Jeg kan ikke se i alle retninger på én gang," innvendte Mummitrollet. "Du får se bakover, for det får jeg ikke tid til."
"Nei, nei, ikke bakover," sa Sniff engstelig. "Det er mye verre at noen kommer etter en enn at en møter noen! Du får ta risken på dette!"
"Vel, gå foran da," sa Mummitrollet.
"Det vil jeg heller ikke!" skrek Sniff. "Kan vi ikke gå ved siden av hverandre?"

"Det kan hende," sa Snusmumrikken. "Vi får gå på følelsen. Jeg har nå aldri trodd på kompasser. De bare ødelegger din naturlige følelse for himmelretninger."
"Jeg har en naturlig følelse for mat akkurat nå," opplyste Sniff. "Hvorfor er det så lenge siden vi har spist?"

"Det er nokså kjedelig å være berømt," sa Jokseren. "Kanskje moro til å begynne med, men så blir man vant til det, og til slutt ender man med å bli kvalm av det. Som å kjøre med karusell."

Det er merkelig med veier og elver, grublet Sniff, du ser dem dra forbi og får fordelig lyst til å være et annet sted. Å bli med dem og se hvor de ender....

Dagen ble avsluttet på et vakkert vis og jeg anbefaler en hver som har urolig hjerte å betrakte et vellaget vannhjul som snurrer rundt i en bekk.

I det samme begynte leksikonet med de utenlandske ordene å krølle seg sammen. Sniff bet Hemulen i tommelen av bare opphisselse.

"Se deg for," sa Hemulen sint. "Du bet meg i tommelen!"

"Å unnskyld," sa Sniff. "Jeg trodde det var min!"

"ikke la ham røyke!" skrek Sniff. "Hemulens tante sier at man får skjelvende labber, gul snute og skallete hale av det!"

"Såså," sa Mummitrollets mamma. "Han har røkt i hele sitt liv og hverken blitt skjelvende, skallete eller gul. Alt som er hyggelig er godt for magen!"

I mummihuset hadde de pannekake til frokost, en stor, gul pannekake med bringebærsyltetøy. Dessuten hadde de grøt fra igår, men siden ingen hadde lyst på den, bestemte de at den skulle gjemmes til i morgen.

"Jeg ble så glad," forklarte Mummitrollet. "Jeg visste om dalen og elven og åsen, men ikke at vi hadde et hav også. Se på bølgene!"

"De ser kalde og sinte ut," sa Sniff. "Går du uti, så blir du våt, og er du oppå, så blir du kvalm."

"Jeg blir gal!" sa Fjomsedyret. "Tenke seg til! Flodbølge midt under pakkingen....Allting hulter til bulter! Jeg har mistet den beste vinduskroken min og antagelig piperenseren også! Nervene mine er helt i ulage, og det er tingene mine også!"

"Jeg er ikke noe videre interessert i senger, slike møbler er så unødvendige," sa bisamrotten bedrøvet.

"Det var bare et hull, det jeg bodde i, men jeg trivdes der. Det er jo riktignok det samme for en filosof om han trives eller ei, men et fint hull var det nå likevel."

Jeg hadde funnet min første venn og altså begynt å leve for alvor.

"Hun kommer til å begynne med intelligensleker igjen," spådde Jokseren. "Kanskje t.o.m. hindre oss i å gå i hi når det blir vinter og tvinge oss til å gå på ski."

"Hva er det?" spurte Mymlens datter.

"Subbe seg fram på nedbøren," forklarte Fredriksen. "Kors," sa Mymlen.

"Jeg har hele tiden trodd at det var Jokseren som var helten," sa Snusmurikken. "Tenk, først nå får jeg vite hvor kjekk pappaen min var. Mitt uttrykte bilde, dessuten."

"Jeg kunne kanskje trenge et par nye bukser," sa Snusmumrikken. "Men de må ikke se for nye ut. Jeg trives bare med bukser som har min fasong."

"Kjære deg, det er jo bare gresshopper," sa Snorken. "Du har jo truffet en gresshoppe - han som spilte fiolin på ballet...."

"Men disse myldrer!" skrek Snorkfrøken. "En gresshoppe kan ikke myldre! Det kan den bare ikke!"

"Men Hemul da!" sa Snorkfrøken opprørt. "Ikke snakk så stygt. Frimerkesamlingen din er den fineste i hele verden!"

"Det er nettopp det!" sa Hemulen fortvilet. "Den er ferdig! Det finnes ikke ett frimerke, ikke ett feiltrykk som jeg ikke har samlet på. Ikke ett eneste! Hva skal jeg gjøre?"

"Jeg tror jeg begynner å forstå." sa Mummitrollet langsomt. "Du er ikke samler lenger, du er bare eier, og det er ikke på langt nær så morsomt."

Mummimamma slepte steiner sammen til ildsted for å varme opp pannekaken, smalet ved og la bordduken ut på sanden med en liten stein i hvert hjørne for at den ikke skulle blåse bort. Hun satte alle koppene på rekke og rad og gravde ned smøresken i den våten sanden i skyggen av en stein, og til sluttmsatte hun en bukett strandnelliker midt på bordet.

"Er det noe vi kan hjelpe deg med?" spurte Mummitrollet da alt var ferdig.

Og plutselig fikk de øye på den første sommerfuglen. Alle vet jo at hvis den første sommerfuglen man ser er gul, så betyr det at det blir en morsom sommer. Hvis den er hvit, blir den bare fredelig.

(Svarte og brune sommerfugler skal vi ikke snakke om engang, det er altfor sørgelig.)

Sniff sukket. "Nå er jeg sulten," sa han. "Tenk at det går an å bli så lykkelig at en glemmer å spise!"

Snorkfrøken fikk tak i en stor stein og kylte den mot den giftige busken. Men hun var ikke noe videre flink til å sikte, så den traff Mummitrollet i magen. "Å gru!" skrek hun. "Jeg har drept ham!"

"Typisk frøkener," sa Sniff.

Snusmurikken satte seg ved siden av ham og sa vennlig: "Jeg forstår. Alt blir vanskelig når man vil eie ting, bære dem med seg og ha dem. Jeg bare ser på dem, og når jeg går min vei, har jeg dem inni hodet mitt og kan drive på med morsommere ting enn å bære kofferter."

"Jeg kunne hatt dem i ryggsekken," sa Sniff dystert. "Det er slett ikke det samme å se på ting, som å ta på dem og vite at de er mine."

Så gjorde de opp varme og stekte pannekaker, som de spiste etter hvert som de ble ferdige, den eneste tiktige måten å spise pannekaker på.

"Tarzan hungry," sa Mummitrollet og klatret oppover en slyngplante. "Tarzan eat now."

"Hva sier han for noe?" spurte Sniff.

"Han sier at nå vil han spise," sa Snorkfrøken. "Det er det eneste han kan, forstår du. Det er engelsk og snakkes av alle som kommer til jungelen."

Ved morgenkaffen bygde Bisamrotten opp hele verdensrommet på verandabordet. "Her er solen," sa han og pekte på sukkerskålen. "Alle disse kavringene her er stjerner. Og denne kavringsmulen er jorden. Så liten den er!"

"Så så," avbrøt Mummipappa.

Men Bisamrotten fortsatte uforstyrret: "Og nærmeste solsystem får ikke engang plass på verandabordet. Det er der ute!"

Og så slengte Bisamrotten et smørbrød ut i hagen.

"Hør her," sa Mummimamma og flyttet resten av smørbrødene.

Verden var så stor på den tiden og det som var smått var lite på en hyggeligere måte enn nå og passet meg bedre. Om dere forstår hva jeg mener.

"Vi drar hjem," sa Hemulen. "Det er fint med ualminnelige opplevelser av og til. Nifse historier om å bli våt og klare seg alene, og sånn. Men det er ikke koselig i lengden."

I øst klarnet himmelen i påvente av at solen skulle gå opp. Om noen minutter var natten slutt og alt kunne begynne om fra begynnelsen igjen. En ny port mot det Utrolige, det Umulige, en ny dag da alt kan skje, hvis man ikke har noe imot det.

"Den er til meg," tenkte han. "Den må være til meg. Hun lager alltid den første barkebåten om sommeren til den hun er mest glad i. Siden gir hun til litt forskjellige for at ingen skal bli lei seg.

"Skal vi leke? sa Snorkfrøken. "Skal vi leke at jeg er vidunderlig vakker og at du bortfører meg?"

"Jeg vet ikke riktig om jeg er opplagt," sa Mummitrollet. Snorkfrøken hang med ørene, og han skyndte seg å gni nesen mot hennes og sa: "At du er vidunderlig vakker behøver vi ikke å leke, for det er du jo. Kanskje jeg bortfører deg i morgen i stedet."

"Er det jordens undergang?" spurte lille My nysgjerrig. "Minst," sa Mymlens datter. "Prøv å bli snill så fort du kan, for nå skal vi nok snart inn i himmelen alle sammen."

"Himmelen?" gjentok lille My. "Er vi nødt til å komme til himmelen? Og hvordan kommer vi ut igjen?"

"Det er så mye man ikke forstår," sa Mummimamma for seg selv. "Men hvorfor skal man i grunnen ha allting akkurat sånn som man er vant til?"

"Jeg vet at jeg har store føtter," mumlet Misa bittert. "Jeg bare forklarer," sa Homsen. "Det er en følelsessak," sa Misa. "Og den kan ikke forklares!"

"Nei, nei," sa Homsen nedslått.

Såret i sitt hederlige hjerte grublet Homsen over meningen med det hele, men han fant den ikke. Bare jeg hadde vært lite grann klokere, tenkte han. Eller noen uker eldre.

"Jeg er Emma," sa den gamle teaterrotten hovent, "og jeg vil bare opplyse at jeg kan ikke fordra grøt. Det er tredje dagen dere spiser grøt."

"Det blir velling i morgen," sa Mummimamma forsiktig. "Jeg hater velling," sa Emma.

"Er hun sint på meg?" hvisket Misa. "Hva har du gjort da?" spurte Mymlens datter. "Ingenting," mumlet Misa ned i tallerken. "Jeg har det bare på følelsen. Jeg har alltid på følelsen at noen er sint på meg. Hvis jeg den vidunderligste Misa som fantes, så ville alt vært annerledes.....

Straks kom Emma farende. "Hold opp å plystre!" skrek hun. "Hvorfor det?" spurte Mummitrollet. "Det betyr ulykke å plystre på teatret," sa Emma med lav stemme. "Ikke det en gang har dere greie  på." Hun mumlet og ristet soplimen mens hun subbet inn mellom skyggene.

Snorkfrøken så seg rundt. Så bøyde hun seg forover og hvisket i Fililfjonkas lange øre: "Først skal man gå sju ganger rundt seg selv, mens man mumler og tramper i bakken. Så går man baklengs til en brønn og ser ned i den. Og da får man se den man skal gifte seg med i vannet!"

"Og hvordan får man ham opp?" spurte Filifjonka oppskaket.

Lille My er vant til å klare seg selv," sa Mymlens datter. "Jeg er mer urolig for dem som kommer ut for henne!"

"Gå med dere, små barn," sa Snusmumrikken. "Gå hjem til mamma!"

"Kanskje de ikke har noen," sa lille My. "men jeg er jo ikke vant til barn," sa Snusmumrikken forskrekket. "Jeg vet ikke engang om jeg liker dem!"

Snusmumrikken så hjelpeløst på lille My. "Skrem dem med Hufsa!" foreslo hun. "Det gjør søsteren min."

"Blir du snill da?" spurte Snusmumrikken. "Langt ifra!" sa lille My og lo så hun falt overende.

Utenfor vokste det nydelige grønne bregner i et teppe av stjerneblomster, men Snusmumrikken ønsket bittert at det hadde vært en kålåker i stedet for....

Man blir vel sånn når man er pappa, tenkte han. Hva skal jeg gi dem å spise idag?

"Flykt!" ropte Mummimamma. "Politiet er her!"

Hun visste ikke hva Mummitrollet hennes hadde gjort, men hun var helt sikker på at hun var enig i det.

"Det var rart," sa ekornet forbauset. "Den pappkartongen var her ikke før. Det må være noe feil med den. Eller så er det feil hule. Det kan også være at jeg er feil ekorn, men det vil jeg helst ikke tro."

Lille My fnyste og kom seg helt ut av pappkartongen. Hun la lokket over søsteren sin og gikk bort og tok i snøen.

"Jasså, det er sånn den ser ut," sa hun. "De finner på alt mulig."

Allting er meget usikkert, og det er nettopp det som beroliger meg.

"Dette er pappas badehus," sa Mummitrollet. Too-Tikki så alvorlig på ham. "Kanskje du har rett, og kanskje ikke," sa hun. I sommer var det pappas, om vinteren er det Too-Tikkis.

"Jeg synes den eneste som heretter skal bo i badehuset er du, Too-Tikki," sa Mummimamma. "Og dessuten er det så småborgerlig med badehus. Vi kan akkurat like gjerne ta på oss badedraktene på sandstranden."

"Hm," sa Too-Tikki. " Det er ikke godt å vite om en har glede av halen sin når en er død."

Mummitrollet satt og stirret ned i isen, og plutselig kjente han at han ble sint. Det begynte nede i maven, som alle sterke følelser.

"Nå, hvordan trives du sammen med bestefar!" ropte lille My fra akebakken. "Utmerket," sa Mummitrollet verdig. I en gammel familie som vår vet man hvordan man skal oppføre seg.

Plutselig var han veldig stolt over å ha en stamfar. Og dessuten var det oppmuntrende å tenke på at lille My ikke hadde noe stamtre i det hele tatt, men at hun i grunnen var blitt til ved et rent slumpetreff.

Etter at isfruen var kommet dit, var det enda vanskeligere å finne noe å spise. Det ble sgt at en hemul av ren fortvilelse hadde spist opp sin egen billesamling, men det var nok bare et rykte. Da hadde han nok snarere spist opp naboens samling.

Tidlig hver morgen stakk Hemulen hodet inn gjennom det knuste vinduet og lyste på dem med en fakkel. Han likte fakler og bål, hvem gjør ikke det, men han kom liksom alltid med dem i urette tid.

"Lille frøken," sa Hemulen. "De er født med ski på bena. Snart slår De meg ned i støvlene!"

"Det er nettopp det som er meningen," sa lille My oppriktig.

Ganske svakt hørte de ulvene hyle. Ynk nikket dystert og tok på seg luen igjen. "Det er de store, sterke brødrene mine," hvisket hun. "Hvis du ante som jeg lengter etter dem."

"Er du ikke redd for dem?" spurte Mummitrollet.

"Jo," sa Ynk. "Det er det som er så sørgelig."

Det var blitt mildere i luften. Han kunne ikke se annet enn snøen som falt, og Mummitrollet ble like begeistret som når han vasset ut i sjøen om sommeren. Han rev av seg badekåpen og kastet seg hodestups ned i en snøfonn.

Vinter, tenkte han. En kan jo trives med den!

Mummitrollet satte av gårde for å redde henne. Too-Tikke så på en stund, så gikk hun inn i badehuset og satte over vann på ovnen. Ja, ja, tenkte hun. Sånn er det alltid i heltehistoriene deres. Redde og bli reddet. Jeg skulle ønske noen en gang ville skrive om dem som prøver å varme heltene etterpå.

"Jasså, jeg er reddet," sa Mummitrollet og følte seg snytt. "Det er jommen synd at det spennende alltid er over når man ikke er redd for det mer, men endelig kunne ha det gøy."

Han håpet at våren ville vare lenge så han kunne holde på forventningen så lenge som mulig.

"Nå blir badehuset badehus igjen," sa hun. "Siden, når det blir varmt og grønt overalt, og du ligger på maven på de varme plankene på badebryggen og hører hvordan bølgene skvulper mot stranden."

"Hvorfor sa du ikke dette i vinter," sa Mummitrollet. "Det hadde trøstet meg. Jeg sa at her vokste det epler. Og du svarte, men nå vokser det snø. Forsto du ikke at jeg var lei meg?"

Too-Tikki trakk på skuldrene. "En må oppdage allting selv," sa hun. "Og komme seg gjennom det helt alene."

"Tenke seg til," sa Mummimamma og myste mot solen. "Livet er nå allikevel vidunderlig. Her har jeg gått og trodd at sølvbrett bare kan brukes til én ting, og så er det enda bedre til noe helt annet. Og alle sier: Du skal ikke lage så mye syltetøy - og rett som det er blir alt spist opp!"

Plutselig var han så glad at han måtte være alene. Han slentret bort til vedskjulet. Og så snart det ikke var noen som så ham, begynte han å løpe. Han sprang gjennom snøskorpen med solen i ryggen, sprang bare fordi han var lykkelig og ikke tenkte på noe i det hele tatt.

"Det er en kveld for en sang," tenkte Snusmumrikken. "En ny vise som skal ha én del forventning i seg og to deler vårmelankoli og resten bare grenseløs begeistring over å vandre og være alene og trives med seg selv."

Folk skulle alltid på død og liv prate mens de spiste. Og de var svake for stoler og bord og i verste fall brukte de servietter.

Han hadde til og med hørt om en hemul som skiftet klær før han spiste, men det var vel bare ondsinnet sladder.

"man kan aldri bli ordentlig fri om man beundrer noen for mye," sa Snusmumrikken. "Det vet jeg."

"Du blir nok snart voksen hvis du fortsetter sånn," sa Homsen. "Du blir som mamma og pappa, og det har du godt av. Da kommer du til å se og høre på den alminnelige måten, det vil si at du hverken ser eller hører, og så er du ferdig."

"Åhå," sa lillebror og begynte å spise jord.

Og det rare var at hun plutselig følte seg helt trygg. Det var en meget usedvanlig følelse for Filifjonka, og hun fant den deilig og behagelig. Men hvorfor skulle hun egentlig være urolig? Katastrofen hadde jo endelig kommet.

Det burde jo heller være slik; først har man en hemmelighet og etterpå kommer man med en overraskelse. Men når man bor sammen med en familie, får man hverken det ene eller det andre. De vet allting med en gang, og så blir det ikke noe moro med noenting.

Det var den gangen, for lenge siden, da Mummitrollets pappa stakk av hjemmefra uten å forklare hvorfor og uten engang selv å forstå hvorfor han måtte stikke av.

Etterpå sa Mummimamma at han hadde vært rar lenge, men antagelig var han ikke rarere enn ellers. Det er bare den slags man finner på etterpå når man er forvirret og trist og gjerne vil han en forklaring å trøste seg med.

Ingen var urolig, og det var en god ting. De hadde bestemt at de aldri skulle være urolige for hverandre; på den måten gav de hverandre gor samvittighet og mest mulig frihet.

Familien ville hjem og drikke te. De ville alltid hjem når det passet dårligst.

Hattifnattene snudde de runde bleke øynene sine mot Mummutrollets pappa. Han tok hatten av og begynte å forklare. Mens han snakket, viftet Hattifnattene i takt med labbene, og da ble Mummipappa så forvirret at han rotet seg bort i en lang historie om horisonter og verandaer og frihet og å drikke te når man ikke har lyst til å drikke te.

Han bestemte seg for å være like taus og hemmelighetsfull som en Hattifnatt. Folk fikk respekt for en hvis man lot være å si noe. De trodde at man visste en hel masse og levde forferdelig spennende.

Havet rullet sine grå bølger rundt dem, helt bort til verdens ende, og Mummitrollets pappa tenkte, ikke uten en viss melankoli: Hvis dette er et lettsindig liv, så skal jeg spise hatten min.

Tenk aldri å kunne bli glad eller lei seg, tenkte Mummipappa mens båten fløy av gårde i stormen. Aldri å kunne like noen og bli sint på ham og tilgi ham. Ikke å kunne sove eller fryse, aldri ta feil og ha vondt i magen og bli frisk igjen, feire fødselsdag, drikke øl og ha dårlig samvittighet.

Mummitrollets pappa lengtet etter sin familie og sin veranda. Han syntes plutselig at bare der kunne han være akkurat så fri og eventyrlysten som en ordentlig pappa skal være.

"Hun kan ikke bli sint," sa lille My. "Det er det som er i veien med henne. Hør her," fortsatt lille My og gikk tett innpå Ninni og så truende på henne, "du får aldri ditt eget ansikt før du har lært å slåss. Tro meg."

Hvis det er noen som ikke vet hva pensjonert betyr, så er det at man kan gjøre akkurat hva man har lyst til i fred og ro når man er blitt tilstrekkelig gammel. I hvertfall var det slik Hemulens slektninger hadde forklart det.

"Blir jeg ikke gammel snart?" spurte Hemulen en dag ved middagsbordet.

"Gammel? Du?" ropte hans onkel muntert. "Ikke på lenge. Ta deg sammen, en er ikke eldre enn en føler seg."

"Men jeg føler meg forferdelig gammel," sa Hemulen forhåpningsfullt.

"Æsj," mumlet Sniff og stirret i gulvet med sine stakkars forgråtte øyne, "det var Mummitrollets feil alt sammen. Han sa at hvis man gir bort noe man er glad i, så får man det ti ganger tilbake igjen og har det deilig etterpå. Han lurte meg."

Hun hadde stor familie og kjente en hel mengde mennesker, skjønner du, det kan man godt gjøre selv om man ikke har noen venner.

"Nei nå," sa Sniff sint. "Du er akkurat som Mummitrollet. Jeg vet hvordan det går. Hun gav bort sengen også og så fór hun til himmelen og var så glad, og jeg burde ikke bare gi bort Cedric, men alt jeg har og helst dø attpåtil."

"Mamma, våkn opp," sa Mummitrollet forskrekket. "Det har hendt noe forferdelig. De kaller det jul."

"Hva mener du?" sa Mummimamma og stakk nesen i været.

"Jeg vet ikke riktig," sa hennes sønn. "Men ingenting er i orden og noe er blitt borte og alle løpet rundt som gale."

"Er det dette som kalles jul?" spurte mummipappa forbauset. Han tok hånden full av bomull og så på det. "Jeg lurer på om det har vokst opp fra bakken," sa han. "Eller falt ned fra himmelen. Hvis det kom på én gang, må det ha vært meget ubehagelig."

Mummipappa bestemte at til tross for den truende katastrofen skulle de ikke ta et av sine egne trær, for dem ville han gjerne spare. I stedet klatret de over Gafsas gjerde og valgte et stort tre som hun faktisk ikke kunne ha noe særlig bruk for.

"God jul," hvisket knøttet sjenert. "Du er virkelig den første som synes at julen er god," sa mummipappa. "Er du slett ikke redd for hva som skal skje når den kommer?"

"Men det burde nok være en stor stjerne i toppen," sa knøttets onkel. "Synes du," sa knøttet og så tankefullt på mummimammas røde silkerose. "Gjør det så stor forskjell når bare tanken er riktig?"

"Er du sint, så er du sint," konstaterte lille My og skrelte poteten sin med tennene. "Man skal være sint av og til, hvert eneste knøtt har rett til å være sint. Men han er sint på en gal måte, han blåser ikke ut noe, han trekker det inn i seg."

"Kjære barn," sa mamma. "Pappa vet det nok best selv."

"Det tror jeg ikke," sa lille My oppriktig.

Så rart, tenkte mammaen bekymret. Så rart at folk kan bli melankolske og sinte av å ha det godt. Men er det slik, så er det vel slik. Og da er det vel best å begynne om igjen fra den andre kanten.

"Vi risikerer naturligvis at vinden løyer til natten," sa pappaen. "En båt om natten er vidunderlig. Det er slik man skal begynne et nytt liv, med en tent stormlykt i mastetoppen, kysten forsvinner i mørket bak deg, hele verden sover. Å reise om natten er finere enn noe annet på jorden."

Det var meget tilfredsstillende å sette garn, et mandig og rolig arbeid. Noe man gjorde for familien.

Innimellom var det noe ved familielivet som pappaen ikke likte. De hadde ikke saker og ting på følelsen. Og enda hadde de vært sammen med ham så lenge.

I grunnen var det ikke så farlig det mammaen hadde sagt, og hun sa det i hvert fall ikke for å gjøre pappaen bedrøvet. Men allikevel. Han kunne ikke akkurat huske hva det var hun hadde sagt. Men det var noe om at familien ikke trengte mer fisk.

For det første hadde hun ikke beundret gjedda nok. De hadde jo ikke noen vekt, men det var tydelig å se at gjedda var på over tre kilo, i hvert fall to.

Når en uten begeistring haler opp den ene abboren etter den andre fordi en prøver å stelle godt med familien, så betyr en gjedde noe, den er en begivenhet. Og så kom det der med fisk stort sett.

Pappaens tanker ble trette, og han var hele tiden klar over at familien stod og ventet bak ham og holdt seg stille. Til slutt ropte han over skulderen, jeg vil sove litt. I alminnelighet løser problemene seg mens man sover. Hodet arbeider bedre hvis det får være i fred.

"Var ikke han litt rar," sa pappaen usikkert. "Han var veldig rar," forsikret lille My. "Sprø på knollen."

Mammaen sukket og prøvde å strekke ut bena. "Men det er jo de fleste vi kjenner," sa hun. "Mer eller mindre."

"Han fiskeren er en tufs med sjøgress i knollen," sa lille My. "Det så jeg med en gang. Og hvis to tufser bor på samme øy, så vet de alt om hverandre, eller så vil de ikke vite av hverandre. Antagelig både det ene eller det andre. Jeg mener, det ene takket være det andre. Tro meg, jeg som er så klok!"

Den svarte pollen var havets gjemmested, en hemmelig skuff. Pappaen visste med desperat sikkerhet at der nede lå alt sammen og ventet på ham. Alt - det kunne være hva som helst. Han trodde at bare han fikk det opp, ville han forstå havet, alt skulle komme på plass. Han selv også. Det kjentes slik.

"Du skjønner det," sa pappaen. "Vitsen med alt sammen er å finne havets hemmelige lover. Jeg må forstå det for å kunne like det. Jeg kan ikke være glad på denne øya hvis jeg ikke liker havet."

"Det er akkurat som med folk," sa Mummitrollet ivrig og reiste seg opp. "Å like dem, mener jeg."

"Jeg vil ikke reparere," tenkte pappaen. "Jeg vil ikke plukke sjøgress.....Jeg vil bygge store, sterke ting, jeg vil så forferdelig mye, og så gjerne - men jeg vet ikke, det er så fryktelig vanskelig å være pappa!"

Lille My satt på trappen og sang en av sine monotone regnsanger.

"Hei," sa pappaen. "Jeg er sint!"

"Det er fint," sa lille My anerkjennende. "Du ser ut som om du har fått en passende fiende, det kan gjøre saker og ting lettere."

"Men kjære deg," sa lille My. "Pissmaur er akkurat som mygg, det er bare bra å utrydde dem! Forresten visste du akkurat hvordan jeg ville fikse det hele. Du visste det, men du håpet at jeg ikke skulle fortelle det, du er en selvbedrager."

Det var ikke så mye å svare på det.

Mummitrollets mamma hadde for lengst satt alt de hadde hatt med seg hjemmefra på riktig plass. Rydde gjorde hun omtrent ikke, for det var ikke noe støv å snakke om her ute til havs, og man skal ikke overdrive rengjøring som idé betraktet.

Hun så tankefullt på sine døde rosebusker og tenkte, det var dumt å flytte på dem. Men det er så mange igjen, øya er full av dem. Et landskap er kanskje finere enn en hage?

Mammaen lo litt. Så sa hun, meget ettertenksomt: "Vet dere hva, når vi bor sånn som nå, har jeg hele tiden på følelsen at vi er på utflukt. Jeg mener at allting er annerledes, på siden. Som om det var søndag hele tiden. Og nå lurer jeg på om det er galt å kjenne det slik."

 Det er synd at ikke mammaer også får lov til å stikke av når de har lyst, og sove ute. Især mammaer kunne trenge det av og til.

De andre hadde vent seg til den sagende mammaen som ble mer og mer borte bak vedhaugen. Til å begynne med var pappaen opprørt og ville overta sagbakken. Men da ble mammaen ergerlig og sa, "Dette er mitt. Jeg vil også leke."

"Er du lei deg for noe," spurte mammaen. "Nei," sa Mummitrollet. "I morgen er det en ny lang dag," sa mammaen. "Helt din egen fra begynnelse til slutt. Det er vel en deilig tanke."

Ingen hadde gjort noe oppstyr av at Mummitrollet flyttet hjemmefra, og han var ikke helt sikker på om han var lettet eller skuffet.

"Hah, Tror du jeg er en sladrehank," sa lille My. "Jeg er altfor lite interessert i folks hemmeligheter til å føre dem videre. Dessuten forteller de dem selv før eller senere."

De hørte havet mumle rundt øya og husket hvordan trærne pleide å suse om natten hjemme. "I grunnen er det en ganske hyggelig lyd," sa mammaen og trakk teppet over ørene. "Annerledes. Nå drømmer du vel ikke mer nifst?"

"Tror ikke det," sa pappaen. "Det er alltid fint med et stykke smørbrød om natten."

Det er noen som blir og noen som drar sin kos, sånn har det alltid vært. Enhver får velge selv, men han må velge i tide og etterpå alltid stå for det.

Omtrent en kilometer østenfor dalen kom hemulen ned til elven, tankefullt betraktet han det mørke strømmende vannet, og det kom for ham at livet var som en elv. Noen seilte langsomt og andre fort og noen kantret. Dette skal jeg si til mummipappa, tenkte hemulen alvorlig. Jeg tror det er en helt ny tanke.

Han var forferdelig gammle og hadde lett for å glemme. En mørk høstmorgen våknet han og hadde glemt hva han het. Det er litt melankolsk å glemme de andres navn, men bare deilig å kunne glemme sitt eget.

Fredag eller lørdag forlot Onkelsulliken huset sitt, og han kunne naturligvis ikke la være å skrive et avskjedsbrev: "Nå går jeg min vei og jeg har det aldeles utmerket," skrev han. "Jeg har hørt alt dere har sagt i hundre år, for jeg er slett ikke døv og jeg vet at dere har festet i smug hele tiden." Ingen underskrift.

Hemulen våknet langsomt og kjente seg selv igjen og ønsket han hadde vært en han ikke kjente.

Snusmumrikken løftet stekepannen av varmen, flesket var svart. Han  stoppet pipen sin. Litt senere spurte han forsiktig: "Er du vant til å sove i telt?"

Hemulen svarte dystert: "Villmarksliv er det beste jeg vet."

"Tenk på det," fortsatte hemulen. "Tenk å få høre alle nattens hemmelighetsfulle lyder inne i et ordentlig telt! Du har vel ikke noe som hjelper for trekk i øret?"

Ganske plutselig, uventet, savnet han familien. De var også anstrengende. De ville prate. De var overalt. Men sammen med dem kunne han være alene. Hvordan klarte de det egentlig, tenkte Snusmumrikken forbauset. Hvordan er det mulig at jeg kunne være sammen med dem alle disse lange somrene uten noen gang å merke at de lot meg være alene.

Mummitrollet var den eneste som visste hvordan man skriver til en snusmurikk. Sakelig og kort. Ikke noe om løfter og lengsel og sørgelige ting. Og med noe å le av som avslutning.

"Men det er farsdag," mumlet Snusmumrikken. "Er du sikker på det?" sa Filifjonka mistroisk. Hun stirret strengt på Onkelsulliken og spurte: "Har De barn?"

"Absolutt ikke," svarte Onkelsulliken. "Jeg kan ikke fordra slekninger! Det er visst noen barnebarnsbarn, men dem har jeg glemt."

"Fy Dem," sa Filifjonka. "Riktignok er det farsdag, men det gir Dem ingen grunn til å være egoistisk." Hun tenkte at innimellom er det temmelig vanskelig å ære de gamle og oppfylle alle de tradisjoner som må ha sin plass i et hederlig liv.

"Hvis det skal bli noe greie på tingene," forklarte hemulen, "er det alltid slik at en bygger, og en annen bærer planker. Eller den ene slår i nye spiker, og den andre trekker ut gamle spiker. Skjønner du?"

Homsen bare så på ham. Han visste at han var den andre.

"Hvordan kunne jeg bli så sint på ham," grublet homsen Tofte. "Det var ikke noe å bli sint for, og jeg har aldri vært sint før. Det bare kom, akkurat som når noe stiger og flommer over, det var som en foss! Og jeg som er så snill!"

Homsen streifet videre, helt bort til den store dammen. Han tenkte: Jeg vil ikke ha venner som er snille uten å bry seg om meg og ikke noen som er snille for å slippe å føle seg ille til mote. Og ikke noen som er redde. Jeg vil ha en som aldri er redd og som bryr seg om meg, jeg vil ha en mamma.

"Jeg fikk ikke med det siste," sa Onkelsulliken som hadde sittet med hånden bak øret hele tiden. Det var ikke noe i veien med ørene hans så lenge han visste hva folk kom til å si. Og det visste man jo nesten alltid.

Filifjonka reiste seg og sa" "At en ikke kan la være og at en burde gjøre det, hører liksom ikke sammen. Jeg tror ikke at det en burde er det samme som at en ikke kan la være."

"Havets majestet," ropte hemulen med en skjelvende stemme, han var hvit rundt nesen og stirret skrekkslagen på relingen i le, den var altfor nær det grønne fossende havet. "Sånn føles det," tenkte han. "Sånn er det å seile."

"Såå," sa Filifjonka. "Jeg skule formode at elvevann er like brukbart. Det er den midterste bøtten. Det der er kildevann. Men du kan få skylle håret med regnvann hvis du synes det er nødvendig. Ikke søl på gulvet."

"Du er visst blitt deg selv igjen," konstaterte Mymlen og satte vannet over varmen. Og i grunnen er du hyggeligere slik."

Hun gikk videre over broen uten å snu seg, og Mymlen fulgte etter. De forsvant i snødrevet omgitt av den melankoli og lettelse som pleier å følge med en avskjed.

Mummipappa snudde seg mot familien sin og sa: "Jeg tror vi klarer oss."
"Naturligvis klarer vi oss," svarte Mummimamma. "Jeg sitter her og venter på vårt nye hjem. Det er bare skurker det ender ille for."
"Si ikke det," utbrøt Homsen. "Jeg kjenner skurker som aldri er ute for noe farlig."
"Så kjedelig de må ha det," sa Mummimamma.

"Det er så sant som det er sagt!" sa Mummipappa. "Vi drar på tur et sted."
"Vi har vært alle steder alt. Det finnes ingen nye!" sa Hemulen.
"Jo, det må det være," sa Mummipappa. "Og hvis det ikke er, så lager vi ett. Hold opp å spise øyeblikkelig unger - vi tar maten med oss."
"Kan jeg spise opp det jeg har i munnen?" spurte Sniff.

"Er ikke alle regnvær naturlige?" spurte Mummitrollets pappa. "Skal det være et lite glass til?"
"Kanskje et lite et," sa Bisamrotten. "Takk, takk. Nå kjenner jeg meg bedre. Den store undergangen bekymrer meg ikke særlig, men tross alt vil en helst ikke være kald rundt magen når en går under."

" Neste gang, min sønn," sa Mummipappa mystisk. "Det var spennende, hva? Men skjønner du, det er et av triksene ved å skrive at man slutter et kapittel nettopp når det er mest uhyggelig."

"Langt?" utbrøt pappaen såret. "Hva mener du, langt. Det skal være sørgelige følelser i memoarer. Alle memoarer har dem. Jeg gikk gjennom en krise."
"En hva?" spurte Sniff.
"Jeg hadde det fælt," forklarte Mummipappa sint.

Så gikk Mummitrollets pappa videre mot odden med gullknappen under den ene armen og erindringene under den andre. "Jeg var sannelig et prakteksemplar av et mummitroll som ung!" sa han for seg selv. "Og jeg er ikke så verst nå heller," la han til og trampet fornøyd i sanden.

Hemulen kjørte nesen jamrende ned i den våte sanden.
"Nå går det for vidt!" sa han. "Hvorfor kan ikke en stakkars uskyldig botaniker få leve i fred og ro!"
"Livet er ikke fredelig," sa Snusmumrikken muntert.

"Hvordan blir man berømt?" spurte Jokseren. "Å, det er lett," sa jeg. "Man bare gjør noe som ingen andre har kommet på å gjøre før."

Del denne siden