Sommeren har helt lys i mørket,
natta driver mellom stammene, søvaktig
lik androtten fra store dyr i måneskinn.
Bjørk og rogn blar i vinden
med varsomme lauvhender, en bille
kryper fram fra urskogen av røsslyng
og stanser mellom barnålee på stiene.
Står med kald glans i ryggskjoldet
og tar inn Guds program
med dirrende himmelantenne.
Å ja - denne veldige kuppelen av blått
tuftet på svarte granåser, taggete
som kjeften på ei revesaks.
Higende går jeg inn i natta,
mine lenker av frihet
rasler bak meg: Jeg finne aldri
stort nok rom rundt mitt ingenting.
Det er av evighetens ætt.
Vi sitter i slørblå junikveld
og svaler oss ute på trammen.
Og alt vi ser på har dobbelt liv,
fordi vi sanser det sammen.
Se - skogsjøen ligger og skinner rødt
av sunkne solefalls - riker.
Og blankt som en ting av gammelt sølv
er skriket som lommen skriker.
Og heggen ved grinda brenner så stilt
av nykveikte blomsterkvaster.
Nå skjelver de kvitt i et pust av vind,
- det er som om noe haster....
Å, flytt deg nærmere inn til meg
her på kjøkkentrammen!
Den er så svinnende kort den stund
vi mennesker er sammen.
Jeg har ikke sett
kunstskattene i Eremitasjen
eller Vinterpalasset i Leningrad,
ikke Louvre - samlingene, ikke
Musée d'Art Moderne i Paris,
men jeg har sett sola gå ned
over Hesteknatten.
I dager med lettskyet vær
henger kveldshimmelen ut
en østerlandsk eventyrprakt:
Ultramarin, sinober, oker og gull,
alle fargene på Guds palett
toner sammen i en overjordisk velklang
vest over disblå, tankefulle skoger.
Det er rart å tenke på at
bakenfor denne overdådige himmelranda
fins bare skrinne furuåser, tjennsputter,
storrblakke myrdrag innover mot
Fjellskogen
der minnene fra min barbeinta barndom
lyser bleikt som skogfioler
langs strendene av Børen sjø.
Å ja, - du drømmer vakkert,
mitt fattige land. Du løfter
jordens mørke, stienes mumlende tungsinn,
blommer og fuglesang - alt
løfter du i lys av legende
opp i himmelen.
Hele evigheten rundt oss. Og likevel
alltid denne tomme handa
som vart for sein i grepet.
Et sekund bare:
et tikk av klokka,
et hjerteslag,
så er det allerede
DA.
Hvem kan vel tjorde
et fugletrekk? Hvem
kan stanse Solen
over Josafats dal?
Freden -
freden er
en småfugl, ei linerle
som flyr duppende
til og fra
med strå i nebbet.
Bygger reiret sitt
under motorpanseret på en bulldozer
som står stille i veiskjæringen
to - tre dager under pinsehelga.
Ett er nødvendig - her
i denne vår vanskelige verden
av husville og heimløse:
Å ta bolig i seg selv
inn i mørket
og pusse sotet av lampen.
Slik at mennesker på veiene
kan skimte lys
i dine bebodde øyne.
Jeg planter et skrik
på de nordlige høgder
der himmelen står mørk som jern.
Jeg planter et skrik,
og ser min innestengte smerte
briste ut i
blomst - en rød villvalmue
på nordlysets kalde åkrer.
Djupt i mørket mellom stjernene,
midt i den ytterste ensomhet,
er menneskehjertene alltid sammen,
slik trerøttene i jorda
rører ved hverandre og skjelver
når stormtakene griper i skogen.
Ja - ensomheten er
menneskehjertenes eneste
ubrytelige felleskap.
Ennå bevarer jeg
minnet om deg, jente.
Du var så vakker,
du lyste som en villblomst
på dansegulvene i min ungdom.
Aldri turde jeg by deg opp,
jeg var for grov og grå,
hadde for store, dumme hender,
for snauslitt sjeviotdress.
Du danset ut med en annen
- og forsvant for meg
i årenes blå dis av avstand.
Men ennå bevarer jeg
det skjære minnet om deg
djupt i mitt skrukkete gamle sinn.
Det er som en kvast linnea
varsomt holdt i
en kvaesvart tømmerhogger-neve.
Jeg står og stirrer inn
i tomme dyreøyne
der livets syner er brustne --
Hva er det for selsomt
lys der inne?
Er det stjerneskinnet?
Er det bålets skjær?
Nei, det er dødens
bleike kjerter,
tent av ei stålkapslet kule.
Og jeg spør mot elgøyet
og mot høstkveldens store stjerner:
Er det fagert landet
bak dødens grenser.
Er det blåner som suser
av fred - fred - ?
Jeg minnesofte
klinka av jern
på svalgangsdøra
heime på torpet i skogen:
Henders varsomme grep,
jordete bondenevers lengsel,
hadde slitt den tynn som
en fuglevinge.
Ei øks står og rustner i skogen et sted
ved regnpisket grop etter eld.
En skogskar hogg den i granrota ned
og ruslet så heimatt i solefalls fred
en tåkehvit, seinhøstes kveld.
Han kjente ei smerte, ei sviende glo
som ulmet i tongpustet brøst.
Han harket og hostet. Han spyttet litt blo'
det lyste som roser på snøkvite mo,
men tankene sa: Det er høst!
Der djupt inni skogene strevde han før
så trufast med øks og med sag.
Når nettene løfter sit sotsvarte slør,
står graner og suser i gryet og spør:
Nei, kommer han itte i dag?
Og skogbekken svarer med sekling og sang:
Han dro på ei langferd i natt.
Så syng bare, storskog, på lyngkledde vang
og byss du hans minne i måsamjukt fang,
han kommer nukk aldri meir att.
Se, myrskodda driver i liene blå.
- Syng, storskog, di salme sær. -
Ja, la sjølve høstnattas skyggeland slå
ei harpe hvis sorgstemte toner kan nå
hans sjel bakom stjernenes skjær.
Du rusler gjennom skogen
med sol på hendene dine
som varmen av blyge kjærtegn.
Da trår du på en kongle på stien,
kjenner det mjuke trykket av den
gjennom sålen på skoen din.
En liten hendelse, så liten at
den nesten er ingenting.
Men vær hos den
med hele ditt menneske.
For det hender deg på Jorden dette.
Du lever. Lever.
Mine vidløftige drømmer,
så flyktige og skjøre, utsatte
som doggtung kingelvev
spent ut over ei glenne i skogen
der elgen ofte kommer lufsende
i smådilt over måsan
med horngreipa høgt løftet.
Der er alltid en kulde i
det vakreste - jeg har ikke
sinn til det.
Det pustskjøre mønsteret
i snøkrystaller og rimblomster
tåler ikke varmen av
store, blå-årete
menneskehender -
Hvem kjenner vel ikke den lille
ensomheten? En øde lukt
av kjellermugg i hjertet.
Men har du kjent
det isnende polardraget av
Den store ensomheten? Den som er
mørket over vannene
og Guds død. Den som
stiger frådende lik en flodbølge
og skyller druknende håp med tang i håret
inn over den glasskår-strødde muren
mellom sinn og sinn.
DEN STORE ENSOMHETEN
som forener alt og alle i
en klagende ulvehymne under
den tomme himmelen hvor
ingen ledestjerne lenger lyser
for vise menn på vandring.
Dagene går solleia mot vest
med menneskenes drøm og lengsel.
Og slenger alt likegyldig fra seg
i skyggene bak kveldsåsen.
Har du sett lyset
over de svarte gran-palisadene
i opplette kvelder?
Et himmelsk forklaret lys
med røtter i jorda. Et lys
som sang fra døde fugler,
som stillheten i en gitar på veggen, som
villblommer på ei fattig grav.
Det er menneskenes fåfengte drøm og lengsel
som ligger bortslengt
der vest i evigheten
og skinner liv i himmelen
en stakket stund
før harde stjerner brister ut
og rår rommet aleine.
Det heslige bilde av Døden
din egen angst tegnet
er et avgudsbilde, en kimære.
La deg ikke fjetre! Lytt
til Livet som hvisker mjukt
i solfallet: - Jeg
skal bringe deg en gave
til slutt.
Jeg arbeider på den hvert sekund,
jeg vever den av dagrandsrødt,
av blå-blått fra kveldshøgdene,
av varmen under vingen til en fugle
som sover på nattkvisten,
av kornmo og mørke og
min egen hviteste drøm
vever jeg en gave til deg:
Døden.
Vingeslag
befridd fra sin vinge.
Mjukt som silkefor er augustmørket,
faller så brått og overrumplende:
Du rusler stien gjennom skogen
med himmelen over deg,
strøk av unge granbarskudd
som linne kjærtegn mot ansiktet.
Men plutselig
ser du at den lange skyggen din
er borte.
Alt blir så svimmelt og underlig.
Du kjenner deg ikke lenger som Deg.
Er som hjertet ditt ble hengende igjen
i en kingelvev. Universet
glør grønt som en sankthansorm
inne i det bunnløse tomrommet i deg.
Ho mor -
dømt til livsvarig i
den gistne, værgrå husmannsstua
der svarte skogen i alle år
snuste loddent mot laftknutene.
Minns ho brukte en fugleveng
til sopekost i huset. Gikk der
så stillsom og adels fin i rørslene,
sopte søppel og støvelskitt fra det kvistknokete kjøkkengolvet
med vengen av ei grågås.
I skogen,
aleine
dag etter dag,
måne etter måne -
Ingen å tala ved.
Ei markmus bare
som titter blankøgd opp av
et høl under en stubbe,
et ekorn, ei nøtteskrike
på leiting etter kakusmuler
i skåraflisa ved kvilplassen.
Ty, knakk det en kvist oppi hogget?
Nei, ingen -
Tankene,
som streif - flokker
av kaier om høsten:
Mørke i frostlufta
men høgt oppe
slik at strålene fra ei låg sol
streifer undersiden av vingene
i gylne glimt.
De står ved stien
i nattgrutet morgenlys,
med hender rustskjoldete
som tapte hestesko i regnet, ansikter
skarpe som måneskyger på snø:
- Med disse tomme hendene
økte vi bruttonasjonalproduktet
med mang en gjenstridig million.
Seigdro på sløge bågsager,
rei overskrevs på klaka tømmerlass
til rimgrå stokker mørknet
og tinte under oss.
Sleit og svor,
fraus og svalt,
daua iblant i snø'n
med blod og snus om leppene.
Men gjenoppsto fra de døde
i bleike sønners skikkelse
og bar trottig vårt tyri-kors videre.
Bar norsk skogbruk gjennom magre år
fram til avkastning og lønnsomhet
- for skogbaronene
der de velfødde satt i sine herskapshus
med lysekroner av håndslepen krystall
og Skogbruksselskapets diplom på veggen. I dag
er vi bare en billig vits
i munnen på motorsag-instruktører,
YFS-elever, Timberjack-førere
med verskstedsreklame på lua
og Esso-lukt i klærne.
Djupt under tælen sover vi nå
med døde skoger frosset fast i favnen.
Og gravkors flekket av fugleskitt
tar fåfengt etter vinden
med morkne armer av tre.
Ta det med deg!
Det minste av grønt som har hendt deg
kan redde livet ditt en dag
i vinterlandet.
Et strå bare,
et eneste blakt lite strå
fra sommeren i fjor
frosset fast i fonna,
kan hindre skredets
tusen drepende tonn i
å styrte utfor.
Sliphogst i skogen høgstsommers.
25 grader i skyggen.
bar overkropp.
armhulene såre av svette...
Da flekte jeg never av bjørkelegga,
brettet den ihop til en hatt
og drakk vatn fra bekker
og blanke il-seg under bergufsene.
Kalde dråper falt
mot den bare bringa mi
i blink av salighet. Det var som
selve jordens djupe sommerlatter
rislet gjennom knokler og vev.
Og da jeg skakket hodet bakover
og strauk meg med handbaken over munnen,
så jeg haugskyene på himmelen:
Gylne av sol i kantene, tordensvangre,
veldige som Jehova i Mosebøkene.
Gjennom risslet i lyng og lauv
hørte jeg sprø knesst i tømmerstokker
som slo sprekker i solsteiken.
Og målerlarver hang krumme
som grønne Omega-tegn i blåbærlyngen.
Jeg sto der tung på jorda
og var heime hos Alt,
smertelig stukket våken
av tornen i kjødet
- livets lyst og plage.
Lykkelig? Jo, det har visst hendt
i stunder da jeg minst av alt
tenkte på noe så frøkenfint
som lykke.
Tiden går som når det drypper i en vask;
vinduets firkant gråner fram av mørket. Du hører
bekkasinens øde myrskrik varsle dagen
en time før gry. Undrende griper du deg i
å ligge og tenke på fugleholkene
du satte ut i vårskogen;
ennå
står livet på din side.
Vi levde i samme verden. Vi var
venner, som det heter.
Men bildet bleknet langsomt bort
av år og avstand.
Våre møter var så flyktige.
Vi åpnet engstelig
en lukket hånd, og
fuglen fløy bort. Aldri
fikk vi ordene sagt. Bare
ondskapen løftet sitt vasne hode
over sumpen av vanmakt og rus. I natt
snør det på viddene mellom oss
og vinden klager i riset
ute på øde myrer.
Vennskap er
å gå fra hverandre
og befolke en avstand
med skyggen av usagte ord.
Synsrender som rimgrå malm. Himmelen
hvelver sin stillhet over meg
lik ei veldig klokke hvor
kolven er falt ut. Steinene
ser på meg med ansikter
av kosmisk stumhet, trærne
vrenger av seg sitt menneskeskapte navn
og står der nakne i bortvendt strenghet.
Hva har du her å gjøre?
Er mennesket nødvendig?
Jeg skriker
inn i den isnende likegyldigheten,
står der grå i en verden av ihjelfrosne fugler
og verner meg med det lille jeg har
mot angsten og oppgivelsen
og mørkets kalde retthavari:
- Miskunn finnes bare
i menneskets hjerte!
Det ligger en diger kampestein
innved stien min.
I klarsynt tidlige morgner ser jeg
rommets forferdende kulde lene seg
mot steinens øgle-grå flanker av gneis. Og da
heter ikke steinen stein lener, den er
bare et hulrom i min tanke.
Alt du med menneskeord kan si om en stein
er løgn i universet. Du må lære deg
språket uten tunge, Melkeveiens koder
av stumhet og mysterium.
Henge ditt menneske
blant utslitte klær
på knaggen i gangkottet
når du går ut til steinene.
Nattregnet har flyttet
barnålene på stien -
Den spinkle skyggen av krøklelyng og ris
broderer sting i blått langs kanten på tråkket
skrå gryningssol. Du plukker i deg
noen blåbær i morgenduggen,
får et kaldt lyngblad på tunga -
Forunderlig! Dette er smaken av
en morgen på Jorden. Du lever
men ingenting er til
for din skyld.
Fri er først den
som sannkjenner dette.
Det var bare tre - fire små ord;
mor sa dem en gang
bøyd over oppvaskbenken en blåsende høstdag
da lafteknutene ulte som sjuke hunder
og visne lønneblar håndhilste på nordavinden
utenfor de sprukne rutene.
Bare noen små menneskeord -
Jeg kan ikke huske dem lenger,
bare den slitte glansen i dem,
som i et handtak av tre og messing, eller
de små svarte rullesteinene
de knuste salt med i gamledager.
De ble borte for meg et sted på veien.
Har noen sett tre - fire små menneskeord
med glans som slitt messing?