Den fattige og den rike
Gjerdesmutten og bjørnen
Ildstedgudene
Frosken og kondoren
Nattergalen
Hans og Grete
Kong Trosteskjegg
Det var en gang en konge som hadde en datter som var så overmåte vakker. Men hun var så stolt og hovmodig at ingen frier var god nok for henne. Den ene etter den andre viste hun bort og gjorde dessuten narr av dem. En gang stelte kongen i stand til fest og bød inn alle giftelystne menn fra fjern og nær. De ble ordnet på en rekke etter rang og stand. Først kom kongene, så hertugene, så fyrstene, grevene og friherrene, og til slutt adelsmennene. Så ble kongsdatteren ført forbi rekken, men hun fant noe å utsette på hver og en av dem.
En var for tykk. “Øltønne!” sa hun.
Den andre for lang: “Lang som en stang.”
Den tredje var for kort: “Tykk og kort, send ham bort”.
Den fjerde for blek: “Den bleke død!”
Den femte for rød: “Rød av skam!”
Den sjette var ikke rakrygget nok, “Krokete tre gir dårlig ved!”
Og slik hadde hun noe å utsette på hver enkelt av dem, men hun gjorde seg ekstra lystig over en snill konge som stod helt øverst og som hadde en stor, krum hake.
“Hei,” utbrøt hun og lo, “haken hans ligner et trostenebb.”
Men da den gamle kongen så at datteren bare gjorde narr av alle frierne som stod der, og forsmåtte dem, ble han rasende og sverget at hun skulle gifte seg med den første og beste tiggeren som stod foran døra hans.
Et par dager senere begynte en spillemann å synge under vinduet for å tjene et par almisser. Da kongen hørte han, sa han:
“La han komme inn.”
Da kom spillemannen inn i de skitne, fillete klærne sine. Han sang for kongen og datteren hans, og da han var ferdig, bad han om en liten gave. Kongen sa:
“Jeg likte sangen din så godt at jeg gir deg datteren min til kone.”
Kongsdatteren ble forferdet, men kongen sa:
“Jeg sverget på at jeg skulle gi deg til den første og beste tiggeren, og det skal jeg også.”
Ingen innvendinger nyttet, det ble sendt bud på presten, og hun måtte gifte seg med spillemannen med det samme. Da det var gjort, sa kongen:
“Det sømmer seg ikke at du er i slottet mitt lengre som tiggerkone. Du kan reise videre med mannen din."
Tiggeren tok henne i hånden og førte henne ut, og hun måtte dra bort sammen med ham til fots.
Da de kom inn i en stor skog, spurte hun:
“Å, slik en vakker skog, hvem eier den?”
“Kong Trosteskjegg er eieren. Hvis du tok ham, var skogen din.”
“Jeg stakkars jomfru, så ulykkelig det går an. Kong Trosteskjegg skulle vært min mann.”
Så gikk de over en eng. Da spurte hun igjen:
“Hvem eier den vakre, grønne enga?”
“Det gjør Kong Trosteskjegg. Hvis du tok ham, var enga di.”
“Jeg stakkars jomfru, så ulykkelig som det går an. Kong Trosteskjegg skulle vært min mann.”
Så gikk de gjennom en stor by, og da spurte hun igjen:
“Hvem eier denne vakre byen?”
“Det gjør kong Trosteskjegg. Hvis du tok ham, var byen din.”
“Jeg stakkars jomfru, så ulykkelig som det går an. Kong Trosteskjegg skulle vært min mann.”
“Jeg liker ikke at du hele tiden ønsker deg en annen mann,” sa spillemannen. “Er jeg ikke god nok for deg?”
Endelig kom de til et lite hus, og da sa hun:
“Å, Gud, så ille dette huset er, kan noen bo i fattigdommen her.”
Spillemannen svarte: “Det er ditt og mitt hus, der skal vi bo sammen.”
Hun måtte bøye seg for å komme gjennom den lave døra.
“Hvor er tjenerne?” sa kongsdatteren.
“Hvilke tjenere?” svarte tiggeren. “Du må selv gjøre det du vil ha gjort. Gjør opp ild og sett over vann, så kan du koke mat til meg, for jeg er veldig trett.”
Men kongsdatteren visste ikke hvordan hun skulle gjøre opp ild og lage mat, og tiggeren måtte selv gripe inn for at det skulle gå tålelig bra. Da de hadde spist den enkle maten, la de seg. Men om morgenen jaget han henne ganske tidlig opp fordi hun skulle ta seg av husholdet.
Et par dager levde de på denne måten og spiste opp forrådet sitt. Da sa mannen:
“Det går ikke lenger at vi bare spiser uten å tjene noe. Du må flette kurver.”
Han gikk ut, og skar vierkvister som han tok med hjem. Så begynte hun å flette, men de harde kvistene stakk de sarte hendene hennes til blods.
“Jeg ser at det ikke går,” sa mannen. “det er bedre at du spinner. Kanskje du er flinkere til det.”
Hun satte seg ved rokken og prøvde å spinne, men den strie tråden skar henne snart i de myke fingrene så hun begynte å blø.
“Der kan du se,” sa mannen. “du duger ikke til noe arbeid. Deg har jeg vært uheldig med. Nå vil jeg prøve å handle med krukker og kjøkkentøy. Du skal sette deg på markedsplassen og falby varene.”
Å, tenkte hun, hvis det kommer noen fra min fars rike til markedsplassen og får se meg sitte her og fallby varer, kommer de til å gjøre narr av meg! Men det hjalp ikke. Hun måtte føye seg hvis hun ikke ville dø av sult. Første gang gikk det fint, for folk kjøpte gjerne av henne fordi hun var så vakker, og de betalte det hun forlangte. Ja, mange ga henne penger og lot henne beholde krukkene.
Nå levde de av det hun hadde tjent så lenge det varte, da kjøpte mannen på nytt inn en mengde kjøkkentøy. Hun satte seg med varene i et hjørne av markedsplassen og falbød dem. Da kom med ett en full husar ridende inn i krukkene, som gikk i tusen knas. Hun begynte å gråte og ble så redd at hun ikke visste hva hun skulle gjøre.
“Å, hvordan skal det gå med meg!” ropte hun. “hva kommer mannen min til å si!”
Hun løp hjem og fortalte han om ulykken.
“Hvem setter seg i hjørnet av markedsplassen med krukker og kjøkkentøy!” sa mannen. “Hold opp å gråte, jeg ser at du ikke kan brukes til noe ordentlig arbeid. Jeg har vært på slottet til kongen vår og spurt om de ikke trenger en kjøkkenpike, og de lovet at de ville ta deg til det. Du får gratis mat for arbeidet.”
Nå ble kongsdatteren kjøkkenpike og måtte gå kokken til hånde og gjøre det tyngste arbeidet. I begge lommene hadde hun en liten krukke. I dem tok hun med seg hjem det hun fikk av restene, og det levde de av.
Det nærmet seg tiden da bryllupet til den eldste kongssønnen skulle feires. Da gikk den stakkars kvinnen opp og stilte seg ved døra til salen, for hun ville se på. Da lysene var tent, og den ene vakrere enn den andre trådte inn og alt var bare prakt og herlighet, tenkte hun med bedrøvet hjerte på sin egen skjebne og forbannet sin stolthet og sitt hovmot som hadde fornedret henne og kastet henne ut i en slik stor fattigdom. Tjenerne kastet av og til biter til henne av de kongelige rettene som ble båret inn og ut og som sendte så gode lukter opp til henne. Hun puttet bitene i de små krukkene som hun skulle ta med hjem.
Plutselig trådte kongesønnen inn i salen. Han var kledt i fløyel og silke og hadde gullkjeder rundt halsen. og da han fikk se den vakre kvinnen i døra, grep han henne i hånden og ville danse med henne, men hun takket nei og ble forskrekket, for hun så jo at det var kong Trosteskjegg som hadde fridd til henne og som hun med hån hadde vist fra seg. Det hjalp ikke at hun satte seg imot, for han trakk henne inn i salen. Da røk båndet som holdt krukkene på plass i lommene hennes, og de falt ut så suppen fløt og matbitene fór utover. Da menneskene så det, begynte de å le og gjøre narr, og hun var så skamfull at hun ønsket seg tusen favner under jorda.
Hun løp bort til døra og ville rømme sin vei, men på trappen nådde en mann henne igjen og trakk henne med tilbake. Og da hun så på ham, oppdaget hun at det var kong Trosteskjegg. Han snakket vennlig til henne:
“Vær ikke redd, jeg og spillemannen som har bodd med deg i det usle huset, er den samme. For din skyld har jeg forkledd meg slik, og jeg var også husaren som red gjennom krukkene dine så de ble knust. Alt skjedde for å bøye stoltheten din og straffe deg for hovmotet du hånte meg med.”
Da gråt hun bitterlig, og sa:
“Jeg tok feil og er ikke verdig å være din kone.”
Men han sa:
“Gråt ikke mer, de onde dagene er over. Nå skal vi feire bryllup.”
Da kom kammerjomfruene inn og kledde henne i de vakreste klærne hun hadde sett. Og faren hennes med hele hoffet kom, og ønsket henne tillykke med kong Trosteskjegg. Først nå tok den riktige gleden til. Jeg skulle ønske at du og jeg også hadde vært der.
I gamle, gamle dager, da den kjære Gud kom ned på jorden iblant og gikk omkring blant menneskene, traff det seg slik en kveld at han var trett. Det ble natt før han fant herberge, men så kom han til et sted der det stod et hus på hver side av veien. Det ene huset var stort og vakkert, det andre lite og fattigslig. I det store bodde en rik mann, men i det vesle bodde en fattig. Da tenkte Gud: - Jeg banker på hos den rike, for der er jeg ikke til byrde.
Da den rike hørte at det banket på døren, åpnet han vinduet og spurte hvem det var. "Det er en som gjerne vil ha nattely, svarte ferdesmannen."
Den rike mannen så på ham, men den kjære Gud hadde på seg slitte klær og så ut som en hjemløs stakkar, og derfor ristet rikingen på hodet og sa: "Her kan du ikke være! Hele huset er fullt av korn og grønnsaker, og hvis jeg skulle gi nattely til alle som banker på døren min, måtte jeg nok snart ta tiggerstaven selv. Du får skaffe deg hus et annet sted." Så smelte han igjen vinduet og lot den kjære Gud stå utenfor.
Gud snudde ryggen til ham og gikk tvers over veien til det vesle huset. Han banket på døren, og den fattige åpnet straks og bad ferdesmannen komme inn. "Du får bli her i natt," sa han. "Det er mørkt snart, så du kommer ikke lenger i dag."
Det likte den kjære Gud, og så gikk han inn. Kona til den fattige gav ham hånden til god dag og bad ham ta til takke med det de hadde. Det var ikke så mye, sa hun, men de delte så hjertens gjerne med ham. Hun satte over potetene, og mens de kokte, melket hun geita. Så hadde de både å spise og drikke. Da maten var ferdig, satte den kjære Gud seg til bords med dem, og den simple kosten smakte godt, fordi ansiktene var så vennlige.
Da de hadde spist, vinket kona på mannen og hvisket: "Vi kan ligge på høy i natt og la den stakkars ferdesmannen få sengen. Han trenger til å hvile ut, for han har gått hele dagen."
"Gjerne det," svarte mannen. "Jeg skal si det til ham."
Så gikk han til den kjære Gud og sa at han skulle ligge i sengen og hvile seg ordentlig ut.
Den kjære Gud ville ikke ta sengen fra de to gamle, men de gav seg ikke før han la seg i den. Så bredde de høy på gulvet til seg selv.
Neste morgen stod de opp i grålysningen og gjorde i stand mat til gjesten, det beste de hadde. Da solen skinte inn gjennom det lille vinduet, stod den kjære Gud opp og spiste. Så ville han gå, men i døren snudde han seg mot dem og sa: "Siden dere er så fromme og gode, skal dere få ønske tre ganger. Jeg vil oppfylle ønskene."
Da sa den fattige: "Jeg har ikke andre ønsker enn å bli salig, og at vi to gamle skal være friske og ha det daglige brødet vårt så lenge vi lever. Noe tredje ønske har jeg ikke."
Da sa den kjære Gud: "Vil du ikke ønske deg et nytt hus?"
"Å jo," sa mannen, "kan jeg få det, så vil jeg nok gjerne det."
Og den kjøre Gud oppfylte ønskene og gjorde det gamle huset til et nytt. Så velsignet han dem og gikk videre.
Det var alt langt på dagen da den rike stod opp. Han gikk bort til vinduet, og der så han et pent, nytt hus med røde takstein der den gamle stua hadde stått. Han gjorde store øyne, ropte på kona sin og sa: "Hva i all verden er dette for et under? I går kveld stod det en gammel, elendig stue der borte, og i dag ser jeg et helt nytt hus! Spring bort og spør hvordan det har gått til." Kona gikk over veien og spurte den fattige, og han fortalte: " I går kveld kom en ferdesmann og ba om husly. Og i dag da han gikk, lot han oss ønske oss tre ting. Vi ønsket evig salighet, sunnhet og det daglige brød så lenge vi lever, og så et nytt hus istedenfor det gamle."
Kona skyndte seg tilbake og fortalte mannen hvordan det hang sammen. Da sa han: "Jeg kunne rive og slite meg selv i sund, så arg er jeg. Hadde jeg bare visst det! Fremmedkaren var først her og bad om husly, men jeg viste han bort."
"
Skynd deg til hest," sa kona. "Kanskje du når ham igjen, og så får du nok tre ønsker, du óg."
Den rike gjorde som kona sa. Han kastet seg på hesten og red av sted, og det varte ikke lenge før han hadde nådd igjen ferdesmannen. Nå snakket han pent med ham og bad ham ikke være vond fordi han ikke hadde sluppet ham inn straks, kvelden i forveien. Han hadde lett slik etter dørnøkkelen, sa han, og imens hadde fremmedkaren gått. Men kom han tilbake samme veien, måtte han endelig ta inn hos han.
"
Ja," sa den kjære Gud, "kommer jeg tilbake en gang, skal jeg gjøre det."
Så spurte den rike om han kunne få oppfylt tre ønsker, slik som grannen hadde fått. Ja, sa den kjære Gud, det kunne han nok få. Men det ville ikke bli til noe godt for ham, så han burde heller la være å ønske. Den rike mente at han skulle nok finne på noe som var til lykke, bare han viste at det ble oppfylt. Da sa den kjære Gud: "Ri du bare hjem, og tre ønsker skal du få oppfylt."
Nå hadde den rike fått det som han ville, og så red han tilbake. Han grunnet svært på hva han skulle ønske seg, og mens han satt slik fortenkt og lot tømmene henge, tok hesten til å springe på egen hånd. På den måten ble han revet ut av tankene sine og kunne ikke samle seg igjen. Han klappet hesten på halsen og sa: "Rolig, Blakken!" Men den gjorde byks på byks, og til slutt ble mannen sint og skrek: "Å, gid du knekket nakken!" Ikke hadde han sagt det før han lå i bakken, og hesten var død og rørte ikke på seg. Det var det første ønsket.
Mannen var sparsommelig, så han ville ikke miste salen. Derfor spente han den løs og slengte den over ryggen, og så gikk han videre. "Du har enda to ønsker," trøstet han seg med. Så drog han langsomt bortover den støvete landeveien. Det led mot middag, og solen brant. Han var gretten og trett, for salen var tung, og han visste ennå ikke hva han skulle ønske seg. "Om jeg så ønsker meg alle rikdommene og skattene i hele verden," sa han ved seg selv, "så blir det både det ene og det andre jeg heller ville ønske baketter. Jeg får stelle meg slik at jeg aldri får mer å ønske." Så sukket han og sa: "Bare jeg var som den bonden som hadde fått tre ønsker oppfylt. Han greide seg godt, for han ønsket for det første en mengde øl. For det andre ønsket han så mye øl han kunne drikke, og for det tredje en tønne øl attpå."
Gang på gang syntes han at han hadde funnet på noe lurt, men hver gang var det for lite når han tenkte bedre etter. Så husket han på kona si, hvor godt hun hadde det. Nå satt hun hjemme i den kjølige stuen og spiste. Han ble riktig arg, og uten at han visste av det, sa han: "Gid salen var hjemme og kona satt fast på den, så slapp jeg å gå her og slepe!" Med det samme han hadde sagt det siste ordet, var salen vekk. Han skjønte at det andre ønsket var oppfylt, men nå ble han varm om ørene. Han la på sprang, for han ville stenge seg inn i kammerset sitt og tenke på noe riktig stort til det siste ønsket.
Men da han åpnet stuedøren, satt kona i salen midt på gulvet. Hun kunne ikke komme løs, og hun skrek og jamret. "Gråt ikke," sa mannen. "Nå skal jeg ønske alle rikdommer i hele verden til deg! Bare bli sittende!"
Men da skjelte hun ham ut for en tosk og sa: "Hva skal jeg med all verdens rikdom når jeg sitter fast på en sal? Hvis du ønsket meg på salen, får du ønske meg av igjen og."
Og det måtte han gjøre, enten han ville eller ikke. Det tredje ønsket måtte bli at hun skulle komme løs av salen igjen, og det øsnket ble også oppfylt. Så fikk han ikke annet igjen for ferden sin enn bry og ergrelse, skjellsord og tap. Men den fattige levde lykkelig og glad til sin salige ende.
En gang ved sommerdagsleite gikk bjørnen og ulven og drev ute i skogen. Da hørte bjørnen slik vakker fuglesang, og så spurte den ulven: "
Hva er det for en fugl som synger så fint?"
"
Det er fuglenes konge," svarte ulven. "Den må vi bøye oss for." Men det var gjerdesmutten han mente.
"
Er det sant," sa bjørnen, "så vil jeg gjerne se det kongelige slottet. Vis meg hvor det er."
"
Det er ikke så lett som du tror," sa ulven. "Du må vente til dronningen kommer."
Like etter kom dronningen med mat i nebbet. Kongen kom også, og nå skulle de mate ungene. Bjørnen ville gå like bort til reiret, men ulven holdt ham tilbake og sa: "
Nei, nå må du vente til kongen og dronningen har fløyet sin vei."
De merker seg hvor reiret lå, og så drev de omkring en stund. Men bjørnen fikk ikke ro, han måtte endelig se det kongelige slottet, og så labbet han tilbake igjen. Nå var kongen og dronningen borte, og da han kikket inn, så han en fem-seks unger i et lite reir. "Er det et kongelig slott?" ropte bjørnen. "Det var ikke rare greiene. Og dere skulle være kongebarn? Nei, fantunger er dere!"
Da de små gjerdesmuttene hørte det, ble de sinte og holdt et svare leven. "Nei, det er vi ikke det!" skrek de. "Vi er kommet av godtfolk, skal jeg si deg, og dette skal du bøte for!"
Nå ble bjørnen og ulven redde, så de bråsnudde og gjemte seg i hulene sine. Men fugleungene skrek og bråkte, og da foreldrene kom hjem med mat, pep de: "Vi sulter oss! Vi rører ikke et flueben før alle i skogen vet at vi er godtfolks barn. Bjørnen har vært her og skjelt oss ut!"
Da sa den gamle kongen: "Bare vær rolige, barn. Dette skal vi nok ordne."
Så fløy kongen og dronningen til gjørnehulen og ropte: "Gamle bamsefar, hvorfor har du skjelt ut barna våre? Det skal du svi for! En blodig krig skal skifte rett mellom oss!"
Nå var krigen erklært, og bjørnen samlet alle de firbente dyrene, både okser og esler, hjorter og rådyr og alle som går på bakken. Men gjerdesmutten samlet alle dem som flyr i luften, ikke bare storfugl og småfugl, men mygg og hveps og flyer og bier.
D
a det nærmet seg den tiden de skulle til å slåss, sendte gjerdesmutten ut speidere for å få vite hvem som var førere for fienden. Myggen var den lureste av alle speiderne. Den svermet om i skogen og summet over fienden som samlet seg. Så satte den seg under et blad der krigsrådet skulle holdes. Da reiste bjørnen seg og ropte på reven. "Du er den fuleste av alle dyrene," sa den, "så du skal være general og føre oss."
"Javel," sa reven, "men vi må ha et merke." Ingen visste noe de kunne bruke til merke, men da sa reven: "Jeg har en lang, vakker hale, den ser mest ut som en gild fjær. Den skal være merket vårt. Når jeg holder den i været, går det godt. Da kan dere storme på. Men lar jeg halen henge, da må dere flykte alt dere kan!"
Nå hadde myggen hørt det den ville, og så fløy den tilbake til gjerdesmutten og gav nøye beskjed om alt sammen.
Så brøt dagen frem da slaget skulle stå. Å hu, å ha - der kom alle de firbente dyrene trampende så jorden skalv. Og gjerdesmutten kom gjennom luften med hele hæren sin. De summet og surret og skrek og svermet så en mest kunne bli vettskremt. Og så satte de løs på hverandre.
Men gjerdesmutten sendte vepsen i vei. Den skulle sette seg godt fast under revehalen og stikke av alle livsens krefter. Da reven fikk det første stikket, skvatt den til og sparket ut med bakbeina. Men enda greide den å holde halen flott til værs. Ved det andre stikket gikk halen ned, men det varte bare et øyeblikk. Men da vepsen stakk tredje gangen, kunne ikke Mikkel greie det lengre. Han skrek i og stakk halen mellom bena. Da dyrene så det, trodde de at slaget var tapt, og så løp de. Hver løp til sitt hull, og så hadde fuglene vunnet!
Nå fløy kongen og dronningen hjem til barna ropte: "Nå kan dere være glade, barn! Spis og drikk, for vi har vunnet!"
Men de små gjerdesmuttene svarte: "Vi rører ikke maten før bjørnen har vært her ved reiret vårt og bedt om forlatelse. Han skal værsgo si at vi er godtfolks barn!"
Da fløy fuglekongen til bjørnehulen og ropte: "Bamsefar, du skal straks gå til reiret mitt og be barna mine om forlatelse. Og du skal si at de er godtfolks barn, ellers skal det ikke bli et helt ben igjen i kroppen din."
Da krøp bjørnen til reiret og bad om forlatelse, og den skalv over hele kroppen, så redd var den. Nå var de små gjerdesmuttene fornøyd. De satte seg sammen og spiste og drakk og kvitret til langt på natt.
Det var en gang et meget fattig ektepar. De hadde ingen ting å spise, og heller ingen ting å kle seg med.
En dag sa mannen til sin kone: Min elskede kone, vi er fattige mennesker. Vi kommer til å sulte ihjel dersom vi fortsetter å bo sammen. Kanskje det ville være bedre om vi skilte lag. Det gjør meg vont, men...
Mannen greide ikke å fullføre setningen fordi tårene rant nedover kinnet hans. Kona gråt sårt. Deres kjærlighet til hverandre var uendelig stor, og derfor var den sorgen de følt så vond at de knapt kunne bære den. Likevel skiltes deres veier.
Mannen begynte å tigge ved dørene for å få noe å leve av. Kona ble, takket være sin skjønnhet, gift med en meget rik mann. Og etter hvert ble denne mannen veldig glad i henne.
Det gikk tre år, og en dag kom en fattig mann til konas dør. Tiggeren var mager og hadde en stygg bladhatt på hode. Klærne hans var fillete og gamle.
I det kona skulle gi mannen ris, gjenkjente hun ham. Det var hennes tidligere ektemann. De omfavnet hverandre og gråt av glede og sorg.
Kona førte sin mann inn i huset og gav han de beste retter å spise. Men plutselig begynte hunden å gjø. Kona viste det måtte være hennes nye mann som var på vei hjem. Hun fryktet at han ville tvile på hennes trofasthet.
Uten å nøle skyndte hun seg å gjemme sin tidligere mann i stråhaugen like ved kjøkkenet. Denne stråhaugen ble brukt til opptenning i ildstedet.
Da den nye mannen kom inn merket han ingen ting. Og kona sørget godt for han som vanlig. Men akkurat da de skulle sette seg ved bordet å spise middag merket de at det brant på kjøkkenet. Flammene slikket og tok også fatt i stråhaugen som bare etter et øyeblikk stod i lys lue.
Kona stod som lammet. Hun torde hverken skrike eller gjøre noe for å redde sin tidligere mann. Hun så på flammene med en blanding av rettsel og anger. Plutselig kastet hun seg inn i flammene for å følge sin tidligere mann inn i døden.
Den nye mannen greide ikke å reagere fort nok til å redde sin kone, og forsto nå hvor høyt han elsket henne, og orket ikke tanken på å måtte leve uten henne. Derfor gjorde han det samme som hans kone hadde gjort, og døde sammen med henne.
Alle tre menneskene døde i åndenes tid. Derfor trodde folk siden at de var blitt guder. Siden kalte man dem ildstedsgudene, eller to menn for en kone.
Som tidligere nevnt hadde disse gudene til oppgave å sørge for hver familie på jorden. Folket trodde på dem, og ved slutten av året minnes folket gudene og ofret til dem.
Vietnam
Vet dere hvorfor frosken har så mange flekker og ujevnheter på ryggen? Vel, det er fordi han slo seg veldig kraftig. Før ulykken hadde frosken en veldig blank og jevn rygg og han var så stolt av ryggen sin.
Det var slik at frosken og kondoren ble invitert til en fest som skulle arrangeres av dyrene i himmelen. Kondoren begynte og forberede seg til festen, og gikk etterpå til frosken fordi han hadde tenkt og erte frosken litt. Han fant frosken i en dam blant sivplanter, og frosken sang og kvekket på den mest melodiøse måten han kunne.
«Hei kamerat» sa kondoren, «jeg har fått vite at du skal til festen i himmelen.» «Selvfølgelig», svarte frosken veldig fornøyd. «I morgen skal jeg reise dit. Jeg ble invitert fordi jeg er så flink til og synge!»
«Jeg skal også delta på festen», sa kondoren for at frosken skulle slutte og skryte av seg selv. «Flott», sa frosken. «Jeg håper du har begynt og øve på instrumentet ditt, kondor.» Dette sa frosken fordi han viste at kondoren var flink til og spille på gitar. Frosken skrøt videre: «Ja da, kamerat, jeg skal også til fest i himmelen. Det vil gjøre meg godt å komme meg så høyt i lufta. Det vil bli herlig og hoppe så høyt!» Etterpå snudde frosken seg og forsvant hoppende mellom sivene mens han sang svært høyt og så falskt at til og med sivene begynte og skjelve av den grusomme lyden. Kondoren ble der og tenkte lenge. Han tenkte at frosken var en stor løgner.
Tidlig neste dag forberedte kondoren seg til reisen da frosken kom til ham. Kondorens gitar lå på bakken. Kondoren hadde øvd gitar flere timer den natten. «God morgen», sa froske. «Morn», sa kondoren. Frosken sa: «Kamerat, jeg har tenkt og reise med det samme fordi jeg ikke er så rask som deg. Da sees vi i himmelen. På gjensyn». «På gjensyn», sa kondoren uten å se på frosken. Kondoren tenkte at frosken sa dette fordi hvis de skulle reise sammen, ville det være veldig flaut for frosken å vise at han ikke kunne hoppe helt til himmelen. Men frosken var en luring, og det han gjorde mens kondoren ikke så på ham, var å gjemme seg inne i gitaren.
Kondoren stelte seg lenge, helt til fjærdrakten hans var skinnende ren. Etter dette tok han gitaren og fløy til himmelen. Siden han var så spent på festen, merket han ikke at gitaren var tyngre enn vanlig. Kondoren fløy høyt, høyere enn skyene, månen og stjernene. Da han kom til himmelen, det vil si dyrenes himmel, ble han spurt om frosken skulle komme til festen. «Tror dere at frosken kommer hit?» sa kondoren. «Jeg ser at dere har glemt at frosken så vidt klarer å hoppe på bakken fra det ene stedet til det andre! Hvordan skal han da klare å hoppe så høyt, helt til himmelen? Det er helt umulig det!» «Men hvorfor tok du han ikke med deg?» spurte endene som hadde litt sympati med frosken, fordi de selv var veldig glad i å svømme i dammen. «Jeg pleier ikke å frakte annet enn gitaren min, ihvertfall ikke frosker!» svarte kondoren litt irritert. Kondoren la gitaren ned på bakken sammen med de andre instrumentene og begynte og snakke med en papegøye.
Mens de andre dyrene pratet ivrig med hverandre, hoppet frosken veldig forsiktig ut av gitaren og gjemte seg bak noen busker. Han venter der noen minutter og presenterte seg plutselig for deltakerne på festen. «Hallo mine venner! Her er jeg!» sa frosken. «Jeg skjelver litt i beina fordi jeg måtte hoppe så høyt», sa han videre. Da de andre dyrene så at frosken hadde kommet helt til himmelen, begynte de å klappe og juble for at frosken hadde klart og hoppe så høyt, og de lo litt av kondoren fordi han hadde sakt ar det var umulig for frosken å hoppe så høyt. Festen begynte.
Jeg vil gjenta at festen forgikk i dyrenes himmel, så alle dyrene var lykkelig og vennen med hverandre. Ingen av dyrene var triste. Alle hadde nok mat å spise seg mett og ingen ble jaktet på av mennesker. Alle duene fløy frem og tilbake. Til og med den hvite fredsduen syntes det var virkelig fredelig i himmelen. Det var så vanskelig å skape fred på jorden fordi de voksne der ofte var uvenner, og det forårsaket mange kriger i verden. Eselet var glad fordi i himmelen var det ingen gårdeiere som slo ham ned pisk. Eselet og hesten kunne nå spise og leke galopp så mye de ville! I værheten snakket løven og gaupen med sin gode venn sauen og rådyret. Apen og fuglene var overlykkelig fordi det var så mange frukttrær at alle spiste og hadde nok mat, og at det var plass nok til alle i trærne.
Jeg må også fortelle dere at alle dyrene var flinke til å spille musikkinstrument, synge eller danse. Og festen var det riktige stedet hvor de skulle vise hvor flinke de var til og underholde hverandre: Elefanten spilte klarinett mens fuglene spilte på mange fløytet. Klapperslangen spilte maracas (guena), mens sjiraffen spilte saksofon. Gresshoppen spilte fiolin og skilpadden spilte på bongoen. De andre dyrene sang; Løven sang duett med hesten, og katten og hanen sang refrenget i kor. Grisen, som hadde veldig lys stemme, ville gjerne synge sammen med de andre, men han sang dessverre litt falskt, så denne gangen bestemte han seg for å spille tamburin. Bjørnen danset sammen med apen og ekornene, mens kodoren spilte på den lille gitaren sin, og frosken sang solo så godt han kunne med den litt spesielle stemmen sin. Papegøyen var så flink til å snakke så han presenterte artistene og sangene på mange forskjellige språk. Tiden gikk fort og festen nærmet seg slutten. Frosken begynte og bli nervøs fordi han ikke viste hvordan han skulle komme seg tilbake til jorden etter festen. Derfor, etter at kondoren hadde spilt siste sang og var opptatt med andre ting, hoppet frosket veldig forsiktig inn i gitaren igjen og ventet der inne, veldig stille!
Det var slutt på festen og alle dyrene sa adjø til hverandre, og alle var så slitne etter så mange timers fest at ingen merket at frosken var forsvunnet. Kondoren tok gitaren sin og startet flyturen tilbake til jorden, etter noen minutter merket han at gitaren virket tyngre enn vanlig. Han syntes dette var merkelig. Mens han fløy beveget han gitaren og prøvde å se inn instrumentet. Det var seint på natta og mørkt, det var vanskelig å se bare ved hjelp av måneskinnet. Plutselig oppdaget han at frosken hadde gjemt seg inne i gitaren. «Hva i all verden gjør du der? Din frekkas! Din løgnhals!» sa kondoren til frosken. De to begynte en kraftig diskusjon midt i flyturen. Gitaren bevegde seg frem og tilbake i vinden og plutselig ble frosken kaset ut av gitaren og falt raskt mot bakken i en voldsom fart.
Mens han falt sa han følgende: «Å stakkars meg! Jeg håper jeg lander mitt i dammen, eller midt i en myk høystakk. Å! Stakkars meg, så dum jeg har vært», sa han angrende. Det var dessverre litt for seint for frosken å angre, fordi han landet på ryggen i en steinete bakke. Han slo seg så kraftig at ryggen hans ble veldig ujevn og full av flekker.
Dyrene sier også at froskens stemme ble dårligere etter at han falt. Så han skryter ikke lenger om stemmen sin og han har også lært at det ikke lønner seg å lyve om hvor høyt han hopper. Så siden den gang har frosken vært ærlig mot seg selv og mot de andre dyrene. Og hvert år når dyrene fester i himmelen nærmere seg spør frosken, på en veldig høflig måte, kondoren om de kan reise sammen til festen i himmelen.
Det var en gang en persisk kjøpmann som elsket å høre nattergaler synge. Derfor hadde han en nattergal som han holdt i bur. Nattergalen, stakkar, var ulykkelig i buret sitt, men kjøpmannen overhørte de ulykkelige tonene i fuglens sang. En dag skulle han ut på en reise, og da ville han passere fuglens hjem. Så han spurte nattergalen om det var noen beskjed hun ville gi til sine brødre og søstre i skogen. Nattergalen svarte: «Bare fortell dem at alt er bra, og spør dem om de har en beskjed til meg.»
Kjøpmannen gjorde som han hadde fått beskjed om, og da han kom hjem igjen fortalte han nattergalen om sitt møte med søsknene: «Jeg spurte en av dine brødre om han hadde en beskjed til deg, men alt han gjorde var å falle til bakken og ligge helt stille blant blomstene. Jeg tok ham opp, men han beveget seg fremdeles ikke, så jeg trodde han var død. Jeg la ham derfor forsiktig ned og skulle til å gå, da han plutselig slo med vingene og fløy høyt opp i et tre. Jeg kalte på ham igjen for å høre om han hadde noe å si, men han ignorerte mine bønner. Jeg tror at dine brødre og søstre har glemt deg.»
Dette så ut til å gjøre nattergalen sørgmodig. Hun stoppet å spise og drikke. Og neste morgen fant kjøpmannen henne tilsynelatende død i buret. Med tårer i øynene tok han henne ut og la henne i gresset, og så gikk han sin vei. a han snudde seg for å se på henne en siste gang, fikk han se at de brune vingene hennes tok til å skjelve, nebbet åpnet seg og hørte en gledeskvitring av en annen verden. Hun fløy opp og ropte til ham, mens hun fløy sin vei: «Takk for beskjeden fra min bror. Det er den beste beskjeden jeg kunne ha fått.»
Det var en gang, like ved en stor skog bodde det en vedhugger med sine to barn. Det var en gutt og en pike. Han het Hans og hun het Grete. Vedhuggeren var så fattig så fattig. De hadde nesten aldri nok å spise og verre og verre ble det for dem. Til slutt hadde de ikke penger igjen i huset til å kjøpe mer brød for.
En kveld da Hans og Grete hadde lagt seg, satt mannen og konen og snakket sammen om hvordan de skulle skaffe seg mat. "Verst er det for de stakkars små barna mine", sa han. Da sa kona, som var stemor til barna: "
Nå skal jeg si deg noe, vi tar med oss barna langt, langt inn i den tykke skogen. I morgen når de har blitt så trette at de sovner, så går vi fra dem. De kan aldri finne veien hjem igjen og da har vi ikke dem å fø på."
"
Nei," sa faren, "det orker jeg ikke. De ville dyrene kan jo komme å drepe barna mine."
"Når du ikke kan greie å skaffe mat til oss alle, er det vel best å bli kvitt ungene," sa stemoren. Og så lenge snakket hun, at han til slutt ga etter.
Hans og Grete, stakkar, hadde ikke kunnet sove, så sultne var de. Og nå lå de å hørte på alt det foreldrene snakket om. Grete begynte å gråte , men Hans hvisket: "Ikke gråt du Grete, du skal få se jeg greier det." Da han hørte at faren og moren sov, listet han seg opp og tok på seg den lille frakken sin, lukket opp døren og gikk ut.
Månen skinte så klart og i månelyset så han en masse små hvite steiner på veien. Dem puttet han i frakkelommen sin, og gikk inn igjen og la seg. Tidlig om morgen før solen var stått opp, vekket stemoren dem og sa: "
Stå opp nå dovenpeiser og vær med ut i skogen. Se her er det et brødstykke til dere hver. Mer får dere ikke i dag, så dere får ikke spise opp alt på en gang."
Så gikk de da av gårde alle sammen. Hans gikk bakerst og rett som det var stanset han og så seg tilbake.
"Hvorfor stopper du slik og ser deg tilbake," spurte faren. "Se til å få benene med deg."
"
Jeg bare ser på den hvite kattepusen min jeg," sa Hans. "Den sitter på hustaket og vil si adjø til meg."
"Du er en dumrian," sa stemoren. "Det er bare morgensolen som skinner på pipen."
Men Hans så nok ikke etter noen kattepus, han bare gikk og slapp ut steinene sine han. Da de var kommet langt, langt inn i skogen, laget faren et stort bål av kvist og sa til Hans og Grete at de kunne sette seg ned der og spise brødet sitt mens han og konen gikk for å hugge ved. "Hvis dere blir trette så legg dere til å sove," sa stemoren. Det varte lenge før de sovnet stakkar, men til slutt ble de så trette at øynene falt igjen på dem. Da de våknet var det ingen varme mer og det var mørke natten. Ingen far og mor å se og Grete begynte å gråte igjen, men Hans sa: "Bare vent til månen kommer opp, du Grete, så skal du se vi nok finner veien hjem igjen."
Da månen kom frem lyste den på skogbunnen, på de hvite stenene som Hans hadde sloppet ned. De lyste nesten som små diamanter. Nå var det ingen sak å finne veien, men langt var det å gå. Og de kom ikke hjem før om morgenen. De banket på vinduet, og faren kom og lukket opp for dem. Han var i grunnen så glad for at han hadde dem hjemme igjen. Han hadde angret så på det han hadde gjort, men konen sa: "Fy, dere stygge barn som legger dere til å sove slik."
Det varte ikke lenge før det var like ille med maten igjen. Faren og stemoren bestemte seg for å ta med seg barna igjen enda dypere inn i skogen, så de slett ikke kunne finne veien hjem igjen. Barna hørte dette også. Men Hans trøstet seg med at han skulle nok greie det. Men da han sto opp om natten for å finne steiner var døren låst. Om morgenen når de fikk brødstykket sitt, tok Hans og smulet opp sitt, og mens de gikk, strødde han smulene på veien. Denne gangen gikk de lenger inn i skogen enn de noen gang hadde vært. Som sist laget faren et bål og han og konen gikk fra barna. Grete delte brødstykket sitt med Hans og til slutt sovnet de. Da de våknet var det mørke natten og Grete begynte å gråte. Da månen kom opp, ville Hans se etter smulene han hadde strødd ut, men fuglene hadde spist opp hver eneste smule. Da begynte Grete å storgråte. Men Hans sa: "Skogen må ta slutt en gang kan du skjønne, Grete. Vi kommer nok til å finne frem til folk. Kom så går vi."
De gikk og gikk og sultne var de, og hadde ikke annet å spise enn de bærene de fant. Slik gikk de i tre dager til de nesten ikke orket mer. Da fikk de se en fugl som satt på en gren like ved dem. En rar og vakker fugl med skinnede hvite vinger.
"Å nei, se på den,"sa Grete. "Kanskje den kan vise oss vei," sa Hans. Fuglen hoppet fra gren til gren og barna fulgte etter, og tenk- der fikk de se et lite hus. Og fuglen satte seg på taket. Men det var et rart hus kan du tro. Det var av brød og dekket av kaker og taksteinene var av pannekaker og vinduene var av sukker. "Å, gid," sa Grete, "nå spiser vi."
Hans tok et godt stykke av taket og Grete tok en bit av
vinduet. Da kom det ut av stuedøren en gammel kroket kjerring. "Å, for noen pene barn," sa hun. "Kom inn til meg så skal dere få mat og hvile dere."
Der inne fikk de legge seg i to deilige hvite senger og de trodde nesten de var i himmelen. Men denne kjerringen var en fæl heks. Hun ville ha Hans og Grete for å ete dem opp. Da de var sovnet gikk hun bort og tittet på dem og sa: "For noen deilige små steker dette skal bli."
Om morgen var hun nok ikke blid lenger, hun stengte Hans inne i stallen i et bur der han skulle stå og bli foret så han ble en fet stek. Og Grete måtte gjøre alt arbeidet i huset. Hver dag gikk heksen ut for å se om Hans var blitt fet nok. Men Grete hadde sagt at han skulle stikke ut et avgnaget kjøttben når heksen ville kjenne på fingeren hans.
Hun så så dårlig heksa at hun trodde det var fingeren. Og aldri ble den tykkere. Til slutt ble hun ergelig og sa til Grete: "Denne broren din blir ikke tykkere, men i dag tar jeg ham likevel, se å fyr godt på varmen og sett i stand bakerovnen. Vi skal bake brød også."
Da bakerovnen var blitt varm sa hun: "Kryp nå inn i ovnen og kjenn om den er varm nok."
Grete skjønte godt hva heksa tenkte å gjøre, derfor sa hun: "Jeg vet ikke hvordan jeg skal gjøre det.
"Å, du er en tosk," sa heksa. "Kom da så skal jeg vise deg." Dermed åpnet hun ovnsdøren og krøp inn. Med det samme ga Grete henne et puff og smelte ovnsdøren igjen. Heksa hylte og skrek og bar seg, men det var Grete likeglad med, og snart var den fæle stygge heksa død. Grete løp ut til Hans og åpnet døren for ham. "Hans, Hans, nå er heksa død," ropte hun. Først tok de seg inn i huset og tok med seg en masse gull, sølv og diamanter som heksen hadde gjemt på, og så gikk de sin vei.
De gikk og de gikk og til slutt kom de til et stort vann.
"Her kommer vi ikke over," sa Hans, men så fikk de se en hvit svane ute på vannet. De ropte på den og den kom svømmende bort til dem. Så satte de seg på ryggen til svanen og den svømte over vannet med dem. Da de kom til den andre siden av vannet, syntes de alt var så kjent og etter at de hadde gått et stykke, fikk de se farens hytte. De løp så fort de orket og løp bort til vinduet og banket på. Faren tittet ut, og da han fikk se barna kom han springende ut så glad, for han hadde ikke hatt en rolig time siden han hadde gått fra dem i skogen. Den slemme stemoren var død, og nå fikk faren alt gullet, sølvet og diamantene barna hadde tatt med seg fra heksa og de levde sammen i herlighet og glede.
Snipp, snapp snute, så var det eventyret ute.