Beskrivelse

Den er ikke stor, men er ganske fargerik. Spesielt vakker er heller ikke, men blir du kjent med den, så får du oppleve det vakre den bærer inni seg. Det er vanskelig å forstå dens kvitring, for den kvitrer på et språk som bare noen utvalgte forstår.
Den lille fuglen flyr rundt i landet, spesielt om natta, og oppsøker forskjellige hjem og personer. Ikke av nysgjerrighet, men for å se hvordan det står til. Legger ofte igjen en liten hilsen. Denne hilsningen er bare gode ord. Riktignok kan nok hilsningene være litt flørtete og tullete, men det er med beste mening den er slik. Tror egentlig ikke denne lille fuglen kan si noe stygt.
Du vil som oftest ikke legge merke til den, men gjør du det; så inviter den gjerne inn. Den er ikke farlig og ikke biter den, tror jeg. Det liker den.
Men for all del ikke prøv å fange den eller skremme den, for da er det ikke sikkert den kommer tilbake.
Blir den skremt og flakser for mye med vingene, mister den fjær og det har den ikke råd til. Den har mistet så mange fra før og mister den flere er det ikke sikkert den klarer å fly mere.

Enkelte plasser besøker den oftere enn andre, for der utstråles mye varme. Da får den de krefter det trengs for å være med i samfunnet.

Enkelte dager sier den mye rart. Ikke alt er gjennomtenkt, men slik er det vel i livet.

Omtenksomme barn

Den lille fuglen fløy fra hus til hus. Måtte bare finne et sted og få varme opp sin frosne kropp. Vingene var tunge av is.
Satte seg på en vinduskarm og tittet inn. Mennesker som koste seg; lo og hadde det godt og varmt.
Kakket forsiktig på ruta med nebbet; ingen kikket opp, ingen hørte.
Fløy videre og prøvde neste hus. Samme resultat. Og så neste og neste. Ingen brydde seg om denne lille fuglen.
Kanskje det var fordi den så så pjuskete ut. Den hadde ikke lengere de skjønne fargene, for de virket så blasse i kveldens kulde.
Men så, utenfor et vindu, et lite barn kikket opp. Smilte og sa noe til sine foreldre. De ristet på hodet og virket så strenge.
Barnet kikket ut på den lille fuglen og løp bort til døra.
Åpnet den forsiktig og lokket fuglen til seg. Strøk den forsiktig over hodet og lot den sitte i sin hånd. Tok den med til sitt rom og ga den både mat og varme.
Barn er så snille og omtenksomme. De viser den menneskelig omsorg som en del voksne har mistet på sin vei gjennom livet!

Spørsmål som svar

Du har i mange dager kjent en uro vokse.

Enda du vet at den skaper usikkerhet

og usikkerhet strammer inn forsvarsverkene,

klarer du ikke å stoppe den.

Du føler nok en gang at ting går for fort,

og mye glede har kommet inn i livet ditt

uten at du helt har kontroll.

Du føler deg teit og sier dumme ting

og du tenker: "Er jeg naiv; tror jeg virkelig at andre kan ville forstå meg; har jeg sluppet mennesker for fort og tett innpå meg?"

Da kommer den lille fuglen flyvende og kvitrer inn i ditt øre: " Hallo kjære venn, når skal du slippe noen inn og hva må man vise for å komme deg nær da? Kanskje de andre går med de samme dumme tankene? Du ble vel mye klokere nå når jeg ga deg svaret med nye spørsmål?"

Den kvitret glad og lykkelig og fløy videre på sin ferd.

Stygge sår

En liten tur var på sin plass etter en lang tids "ferie". Ferie var vel ikke det riktige ordet....heller latskap og mye annet å gjøre. 
Spredde vingene ut og lot meg sveve på de lune vårvindene.
Det var så deilig å høre bare vindsuset og ikke alle de forferdelige menneskelige ulydene. Lot øynene gli over den vakre naturen under meg. Tårene kom, ikke av tristhet, men av glede over dette vakre landskap som jeg er en del av.
Plutselig bråstoppet jeg.........som en kolibri ble jeg stående helt stille i luften. Så.....stupte jeg som en skadeskutt fugl nedover. Nei, jeg var ikke skutt, men det føltes slik ut.
Hva i all verden hadde skjedd. Hvem hadde trukket pluggen ut?
Store sår preget landskapet. Stygge sår. Hvor var de vakre vannene som hadde ligget her? Hadde noe stjålet dem?
Skulle ønske at menneskene hadde sett dette i fra min synsvinkel, og sett hvor stygt dette var. Kanskje de hadde tenkt seg om før de hadde tappet ut vannet???

Frykt

Nærmet meg Trondheim by på en av mine turer. En stygg og utrygg følelse slår innover meg. En følelse av frykt kommer.
Dette er en by med masse utrygghet og frykt.
Hører stemmer og de forteller meg hvorfor. Mange voldtekter har funnet sted og verste har skjedd!!
Plutselig kjenner jeg hvordan lufta blir fylt med sorg. Et hus er innhyllet av sorg. Dyp sorg.
Et barn har gitt opp sitt liv her på jorden. En av av jentene, som hadde blitt utsatt av denne syke ondskap som voldtekt er, ville ikke mer. Livet ble for tungt å bære.
Hvordan kan noen mennesker være så grusomme, syke og onde mot andre? Har de ingen følelser for hva de utsetter andre for? Syke mennesker, onde mennesker!!!!
Jeg lander på taket for å få følelsene under kontroll. Tårene fyller mine øyne, så jeg ikke ser hvor jeg flyr.
Hva var det som hadde sviktet i miljøet rundt denne jenta?
Kunne hun ha blitt reddet hvis bare.......
Dette er vel spørsmål som ingen vil få noen svar på.
Jeg flyr videre med tunge vinger og hengende hode. Må hjem for å bearbeide denne fryktens og sorgens tunge følelse.

Pausen

Den lille fuglen er for tiden forstummet; forstummet av den ondskapen den har sett i det siste.
Men den kommer snart tilbake.

Omsorgen og Samholdet

Etter en tid på vingene over det skjønne landet, har jeg sett dyp sorg....bunnløs sorg. Mennesker som har gått rundt og ikke skjønt hvorfor. Det skjønner heller ikke jeg, men jeg er da bare en liten fugl.
Men det store i denne ufattelige tragedie er det samhold og omsorg menneskene har vist. De har tatt vare på hverandre, trøstet og gitt hverandre kjærlighet.
Da jeg fløy over en menneskemasse hørte jeg noen si at slik omsorg og samhold har det ikke vært siden krigens dager.
Det kunne jeg minnes min oldefarfugl snakke om. Hvordan menneskene tok var på hverandre under krigen. Men, som han sa, etterhvert som de fikk det bedre, glemte de akkurat det. De fikk nok med seg selv. Krigens herjinger ble andri glemt, men omsorgen og samholden ble vesentlig svekket.
Jeg flyr ned og setter meg på en gren ved et lite vann. Tenker over de ord som min oldefarfugl sa. Jeg håper inderlig at ikke det samme skjer denne gang; at etter år når menneskene har pleid sin sorg og landet har kommet seg, begynner å stoppe denne fine omsorgen og samholdet de har skapt på nytt nå!

En manns gråt

Opp fra en skog hørte jeg en rar lyd. Akkurat som om noen gråt, men......det lignet liksom ikke på den gråten som man vanligvis hører.
Jeg fløy ned mellom tretoppene og søkte etter denne mystiske lyden. Dess nærmere jeg kom, jo sikrere ble jeg. Jovisst, dette måtte være gråt. Veldig sår gråt
Plutselig fikk jeg se en mann sitte inntil et tre med beina trukket opp mot brystkassen. Hele mannen ristet og sår gråt og tunge hikst hørtes.
Jeg fløy ned og satte meg ved siden av ham. Satt lenge....for å se om han la merke til meg, men ingen reaksjon på det. Bare denne ufattelige og utrøstelige gråten hørtes. Det var så merkelig og vondt å høre en mann gråte slik.
Jeg spurte forsiktig.....hva var iveien? Er det noe jeg kan gjøre?
Han så opp, stirret lenge på meg med tomme øyne....før han begynte å fortelle; først med usammenhengende setninger. Vanskelig å tolke, men så kremtet han og setningene fikk betydning.
Han hadde vært sanitetsmann i et land som var i krig. Jobben besto i å "plukke" opp sårede og døde etter skyting og bomber. Det var så mye dritt. Kroppsdeler måtte finnes og sendes med. Ingenting skulle ligge igjen. Verst var det etter bombing. Nesten ingen hele kropper å hente ut. Det gikk så bra, fortalte han videre, for de fikk hele tiden snakke ut om hva de opplevde.
Så kom tiden hvor han skulle hjem etter fullendt kotraktstid. Den første tiden hjemme fikk han oppfølging. Tett oppfølging fra psykologer, men etterhvert ble disse besøkene mer og mer sjelden. Fikk piller for å roe ned, piller for å få sove.
Bare dritt. De hjalp ikke!! Så kroppsdeler, lemlestede barn og voksne i søvne. Voldsomme mareritt. Pøste så på med alkohol sammen med pillene for å slippe unna synene. Det hjalp........ei stund, før de kom tilbake.
Kona klarte ikke mere og tok med seg barna og dro. Ingen hjelp fra familie; ikke visste de heller hvor ille alt var.
Legen prøvde å hjelpe, men det var bare med medisiner. Ny psykolog.......som ikke hadde opplevd slike avskyelige ting. Det virket ikke som om han ikke trodde på han fikk fortalt.
Til slutt låste alt seg og et mørke uten noen lyspunkt senket seg. Stengte seg inne....fortsatt å pøse på med piller og børst, men synene ble bare verre og verre.
Bestemte seg......klarte ikke mer.
Derfor satt han her helt alene ute i skogen.........for å gjøre slutt på synene og fanskapet. Ta sitt eget liv, men klarte ikke det heller. Tanken på hans egne barn stoppet ham. Hvordan det gikk er jeg ikke sikker på, for alt jeg gjorde var å sitte og lytte til fortellingen. Jeg hadde ikke ord, men det virket som om bare det å få fortelle historien roet situasjonen. 
Etter mange lange timer reiste han seg, takket meg og forsvant. Skulle prøve på nytt å få hjelp. Gå til avisa eller noe sånt. Han ville leve!!
Etter dette begynte jeg å tenke på katastrofen....tragedien vi i dette land nettopp har hatt. Så mange involverte på alle plan. De som sto midt opp i det, hjelpemannskaper; ja, alle berørte. Håper at den psykiske hjelpen blir stor nok og varer lenge nok. For det kommer til å dukke opp senskader. 

Forfallet

Når man er en liten fugl har man visse fordeler. Man kan jo fly inn gjennom ganske små åpninger.
En dag forleden rotet jeg meg inn i en ganske stor bygning. Massevis av barn løp og skrålte.....ble nesten helt tummelumsk av det. Her måtte jeg finne en stille plass, så jeg kunne legge planer om hvordan komme ut.
Kom inn i et rom....ganske lite egentlig.....huff og huff.....hvordan det så ut. Maling flasset av på vegger og tak. Luften var ikke god. Fløy bort til vinduene. Hm....det gikk jo ikke an å åpne dem. Hjelp!! Dette rommet var en felle!
Kom meg raskt ut og inn i et nytt rom.
Her satt en del voksne og snakket ganske høylytt, ikke så høyt som i korridoren, og diskuterte....tror det heter det. De snakket om politikk og forfall og ressurser. Vanskelige ord egentlig for mine små ører.
De hadde visst mast i mange år om å få penger til opppussing av bygningen, men ingenting har ennå skjedd. Bare prat, som de sa. Det hadde til og med sluttet en del voksne på grunn av dette.
En kvinne snakket om å stenge hele bygget, skole het det visst. Det var ikke lengere forsvarlig å drive undervisning her og hun ville ikke ha ansvaret for alle de barna som ble syke inne på skolen.
Nei og nei, hvordan skal det gå med dette nydelige landet når ikke barna kan få den undevisningen de trenger for å styre....når de blir gamle nok.
Skjønner de ikke at en hver bygning, som brukes mye, trenger daglig vedlikehold. Hvis ikke blir skadene for store og det trengs til slutt så mye penger at de ikke fins.
Jeg har ikke stort rede, men jeg må pusse på det hver dag jeg.

Et hus med gamle mennesker

Flyr forbi et kjempestort hus med massevis av vinduer. Det virker så lukket , trist og kald. Alle vinduer er stengt.
Jeg flyr ned for å se hva dette er. Finner et stort takvindu og slår med ned. Titter inn.
Her var det liv; hverfall i noen. Mennesker haster frem og tilbake, men en del sitter eller havveis ligger i stoler rundt omkring. De er gamle.
Lyder trenger ut gjennom vindusglasset; ikke spesielt hyggelige lyder. Høye stemmer, sinte stemmer, hyl og skrik. Gråt kan også høres.
Huff, dette kan da ikke være en hyggelig plass å oppholde seg.
Disse menneskene som stresser rundt omkring er kledd i en slags uniform. De har det så travelt at de nesten ikke har tid til å prate med de gamle som sitter eller ligger i stolene. Ser en unformert sette et fat på et bord foran en halvt liggende dame...........og haster videre. "HEI!" har jeg lyst til å skrike, "skal du ikke hjelpe damen opp så hun kan få spist det på fatet!" Kanskje er hun heller ikke i stand til å spise selv; det ser hverfall ikke slik ut. Men.....menneskene hører ikke min spinkle stemme gjennom glasset og det forstår sikkert ikke heller hva jeg sier.......eller bryr seg om det.
Jeg rister på hodet og flyr videre mens jeg tenker: Håper ikke jeg havner på en slik stressende plass!

Hei på dere

Godt nytt år jeg vinker med mine vinger. Ingen hører vel min spinkle stemme, men jeg sier det likevel.
Har hatt en lang pause; ikke ferie, men måtte søke skjul for alle menneskers stress og hensynsløse framferd gjennom førjulstiden.
Jeg, som har levd en tid, flyr ikke lengere så høyt. Nei, egentlig litt for lavt. Så lavt at mennesker klarer å fange meg. Huff, jeg ble så redd. Jeg ville ikke bli noe gave som skulle sitte i et bur eller på en peishylle til utstilling.
Som sagt, jeg holdt meg langt unna det stress julen gir til så mange. Liker best det fredlige og rolige. Mye lettere å høre hva menneskene taler om da; de taler også mere "ærlig" da.
Oppdaget fort at i en høytid var en del av omsorgen og gleden ganske falsk......eller kanskje påtatt er det riktige ord.
Synes jeg observerte flere som hadde lyst til å gjøre som meg; søke dekning og nyte det nytes kan i fred og ro.
Men nå, i det nye året er jeg tilbake og flyr videre, ikke så veldig høyt, over det vakre land.
Ha det!

Grensesprengende mennesker

En dag, på en av mine lange turer, fløy jeg over en underlig gjeng. Det virket som alle hadde ett eller annet problem. De hadde med seg underlige "biler" eller var det barnevogner. De skiftet hvertfall på å sitte oppi dem. Det var også noen som støttet seg på krykker, som det heter på menneskespråket.En mann gikk foran, ved siden av og bak dem; lik en slavedriver, men han skrek ikke eller brukte pisk, men snakket bestemt til dem.
Jeg bestemte meg for å følge dem på deres tur en stund. Du verden hvor overrasket jeg ble etterhvert. Dette var jo mennesker med handikap; store handikap. Oppfattet at de hadde lagt ut på en tur som utfordret dem til det ytterste; og langt over det. De var på vei til Snøhetta!
Jeg ble også vitne til hvordan de lærte å samarbeide oppover ulendt terreng. Ingen skulle være overlatt til seg selv. Ble noen hengende etter, var det alltid noen som kom å hjalp til; også denne lederen.........verbalt altså.
Jeg har aldri sett noe slikt pågangsmot.......aldri! Av og til var de så slitne at tårene rant, men likevel slet de seg videre.
For en livsgnist!
Håper alle andre mennesker får se hvordan disse kommer seg fram til målet, for dette er lærdom om samarbeid, samhold og viljestyrke på høyeste plan!
Jeg flyr videre, men lover meg selv å komme tilbake for å se hvordan det går med dem senere.

Turenens ende

Hei igjen!
Jeg ble ganske imponert av disse menneskene som var ute på tur, og jeg hadde bestemt meg for å oppsøke dem på nytt.
Da jeg kom flyvende over område, fant jeg dem ikke. Hm.....hadde de avlyst hele opplegget, for det var ikke akkurat skyfritt hele tiden her oppe på fjellet, og de slet ganske kraftig til tider. Til og med mine fjær ble ganske tunge av dette regnet.
Utvidet søket mitt, fløy i større og større ringer........og ble enda mer imponert da jeg så hvor langt de hadde kommet. De var nå på vei opp til toppen av et stort fjell. Skjønner ikke helt hvorfor disse menneskene med store handikap utsatte seg for denne smerte, men det var ikke min sak.
Det ble en del flyvninger, for de var ikke så tett sammen lengere. Noen, de som hadde menneskeben, fór imellom. Satte sekken fra seg og dro ned til de som var bakerst.
Selv jeg, som hadde vinger, måtte ta en del pauser her oppe på fjellet. Det blåste ganske kraftig, så jeg måtte bruke masse krefter for å holde meg oppe i lufta. Fy og fy, det måtte være kaldt til de nede i fjellskrenten.
La fort merke til at nå var det masse tårer i øynene på flere av disse sliterne. Pausene var oftere nå enn før.
Tok et fort sveip oppover og så.........de hadde ikke langt igjen nå. Men nå var også sikten dårligere, for det lå tåke her oppe. Kaldt var det også. Jeg måtte nå flyve lavt; nesten nede ved stenene. Ingen la merke til meg, for jeg er veldig liten. Og de hadde visst mer enn nok med seg selv.
Hadde alle mennesker hatt slik pågangsmot, ville ting sett litt annerledes ut her i landet.
Jeg satte meg ned på en stor sten der oppe på toppen. Mange stener bygd opp til et slags tårn, varde tror jeg menneskene kaller dette. Sikkert et slags merke for at man var kommet til toppen; eller var det for å komme enda høyere? Nei, det visste jeg ikke.
Her ble jeg, den lille fuglen, vitne til noe jeg aldri kommer til å glemme; selv om min lille hjerne har nok liten lagringsplass.
Alle som en, kom seg opp til stenen. De gråt og lo, klemte hverandre og de klemte dette tårnet også. Måtte passe meg så jeg ikke ble klemt jeg også.
Han derre ledersjefen.......han med den strenge stemmen, var også glad.
Men nå måtte jeg se til å fly ned før vingene mine ble til is. Satte kursen ned til lavlandet og dit jeg kunne varme meg. Ja, disse menneskene viste meg at de har da guts til å få til det de vil her i verden.

Kan den lille fuglen gråte?

Kan fugler gråte? Javisst, både store og små. Jeg var på en utenlands tur. Helt til sydens land, dit hvor mange av mine fuglefrender flyr hver vinter. De tåler ikke denne kulden oppe i nord. På min ferd tilbake, måtte jeg ta en pause. Mine små vinger er laget for lange flyveturer. Dette var i et land kalt Belgia. Men jeg satt der og spiste og fikk nye krefter i min lille kropp, begynte mange klokker å kime. Det hørtes ut som om det var alle kirkeklokkene i hele landet.
Fra der jeg satt, fikk jeg se noen kjempestore fugler komme ned fra himmelen. Jøss, de var skikkelig digre. Men så kjente jeg de igjen. Det var fly.
Da de landet på flyplassen, var det kommet utrolig mange mennesker dit. Masse mennesker i uniform og sorte dresser og kjoler. Jeg satt stille og kikket på det som foregikk, og etterhvert åpnet flyene seg bak. Dette var rart, for menneskene gråt. Hva var dette?
Så fikk jeg se noe utrolig sørgelig. Mennesker i uniform kom bærende ut med små kister. Det var ikke bare en eller to eller tre. Nei, det var mange.
Da skjønte jeg at det var barn.....døde barn. Åååå, så sørgelig. Barn skal da ikke dø før de voksne. Det gjør da ikke vi fugler heller. Ja, hvis det ikke er ulykker da, eller at noen av våre små blir tatt av rovfugler.
Jeg kjente hvordan min fugleøyne ble fylt av tårer. Så mange kister, så mange døde barn. De som hadde så  masse fremtid foran seg.
Trist! Trist! Føler med alle mamma'ene og pappa'ene som har mistet sitt barn nå.

Rare mennesker

Sitter på min grein; ja, den er bare min. Slik er en uskreven regel at den som først setter seg på en grein, "eier" den. Selve eieren er treet. Det kan aldri noen ta ifra det.
Nåvel, sitter og ser opp på himmelen med mine vinger foldet sammen. Store flokker av mine slektninger, ikke egentlig slektninger da, men jeg kaller dem det, kommer nå flyvende. De flyr nordover til sine faste plasser fra ifjor og året før der, og året før der igjen. De har vært i Syden og varmet seg; sikkert kost seg masse også. Menneskene kaller dem trekkfugler. Egentlig litt rart, for de kaller seg ikke selv for trekkmennesker. De er jo det. Jeg har selv sett at de setter seg inn i enorme stålfugler og flyr sørover. Til varmere strøk har jeg hørt at de kaller det.
Likeså trekker ofte menneskene opp i høyden om vinteren; opp på fjellet for å gå på disse pinnene. Vel, jeg tror ikke alle gjør det da, for som den nysgjerrige fuglen jeg er, har jeg studert handlingen og pakkingen til disse trekkmenneskene. Må si at med den mengden mat og drikke de tar med seg, kan de ikke få så mye tid til å ut i den friske lufta.
Jeg også liker fjellet, men bare hvis jeg kan få varmet vingene mine en gang imellom. Herlig når sola begynner å varme, folde ut vingene og sveve over de hvite viddene.

Til et annet land

Når man har vinger og gode fjær kan man fly langt; bare jeg tar mange pauser så. Denne gangen ble turen utrolig lang, nesten i lengste laget for lille meg. 

Ulik mine brødre og søstre, som er trekkfugler, fløy jeg ikke sørover.......til sydens land, men østover. Hvorfor? Det vet jeg ikke. Jeg får plutselig bare slike underlige innfall og man skal da gjøre det man har lyst til......nesten alt.

Kom til slutt til et rart land. Et slikt sted, som måtte være kontrastenes land. Kontraster er noe jeg har hørt mennesker snakke om. Så masse mennesker  ute i gatene som ropte og skrek. Forsto ikke hva de sa, for språk ligger ikke for meg. Men det måtte være noe stygt......det kom hvertfall uniformer og slo på dem. Ja, slo ja. 

Satte meg ned og observerte. Dette kan da ikke være rett.

Det var da jeg fikk se flotte biler kom rullende frem til et kjempestort hus og ut av bilen steg glade mennesker. Hm, ser de ikke hva som skjer lenger nede i gata?

Neida, de vinket bare til fotografer og til folk som filmet.

Nå ble jeg nysgjerrig og fløy inn gjennom et åpent vindu.

Oi, her var det stort! Kjempesvært og så mye glitter og stas. Mye penger brukt her. Etter en stund begynte musikk å lyde og rart kledde mennesker kom frem på en scene, danset og sang. Sang og sang. Kjenner mange fugler jeg, som synger mye penere enn det der. Og så mye rare klær; eller mangel på klær....

Inne i huset, glade og feststemte mennesker.......

utenfor, roping og skriking, vold og trusler........

Dette måtte da være det som kalles kontraster??????

Ristet litt på mitt lille hode og bestemte meg for å fly videre. Syntes ikke dette var noe trivelig sted å være.

Mennesker er rare

Etter en tid med observasjoner har jeg funnet ut at mennesker er noen rare skapninger. Det har sikkert mange av rasen selv funnet ut, tenker jeg.
Har sett på dette fenomenet med apparatet på to hjul, sykkel heter det visst. Når de voksne lærer barna sine å sykle, er de som små nervøse fugler. Følger barna nære og kommer med formaninger om hvor farlig trafikken er.
Men når de voksne selv skal ut å sykle, virker det som om de blir en annen. De blir som demoner, sykler i vildens sky uten tanke på omgivelsene.
Samler seg i store svermer, som når mine brødre flyr sørover om høsten, og fyller hele veien. Her er det den sterkestes rett som gjelder.......eller er det det? Selv om jeg er en liten fugl, skjønner også jeg at det er bilene som er sterkest. Men det bryr ikke de syklende seg om. De kaster hatefulle blikk på de firhjulte når de skal forbi og av og til......knytter nevene uredde mot dem. Nå må jeg også legge til at jeg har sett det motsatte også da.
Så som en fuglekonklusjon må jeg si at menneskene blir som djevler når de setter seg på et sykkelsete........ikke alle da....heldigvis.

Brannen

Fløy plutselig inn i et skyteppe........trodde jeg, men disse skyene var farlige. De sved i halsen og var veldig varme. Kjente hvordan kreftene forsvant og visste at kom jeg meg ikke ut, ville jeg dø.
Det ble varmere og jeg kunne skimte gjennom mine nesten gjenklistrede øyne et gulrødt lys der fremme. Brøt fort av og nå fløy jeg for mitt liv. Med ett var jeg ute og fant meg et tak lenger borte hvor jeg kunne rense mine såre lunger og pleie mine øyne.
Når jeg så fikk se hva jeg hadde fløyet gjennom, skjønte jeg hvor nærme slutten jeg hadde vært.
En brann.......kjempestor brann var det. En slik maurtue hvor masse mennesker bodde i sto i lys lue. Mennesker hylte og skrek og uniformerte løp rundt med slanger. Totalt kaos!
Jeg hadde sett slikt før og visste at de uniformerte behersket kaoset etterhvert som de fikk de paniske unna.
Jeg satt lenge og så på; tenkte på hvor trist de måtte ha det, de som hadde bodd der. Alt de hadde var borte eller ødelagt.
Alle minnene, ting de hadde samlet gjennom år, var borte......på et blunk. Tenkte på hvordan det hadde vært for meg hvis jeg hadde funnet mitt reir fullstendig ødelagt. Jeg hadde gått i spinn......
Hvordan kan de komme seg gjennom dette......menneskene er da ikke så sterke og tøffe som de ofte gir seg ut for. Synes utrolig synd på de som har blitt utsatt for denne ildstormen og håper de kan få hjelp til å komme seg igang igjen.
Heldigvis var de ingen som brant inne denne gang. Håper at en gang må menneskene lære at ild er ikke noe man kan leke med!!

Over grensen

På en av mine turer føly jeg over en grense; ikke synlig, men menneskene kaller det grensen mellom land. Skjønner ikke helt hvorfor, for her oppe i lufta finnes det da ingen grenserstasjoner.
Kom til en plass kalt Åre. Huttetu, her var det ikke særlig varmt selv om soommeren hadde kommet. Likevel gikk to-fotingene med korte bukser og t-skjorter. Mange også med solbriller. Var det for å slippe å se, tro?
Oppe i skråningen hang det massevis av kabler og det hang stoler på dem. Opp og ned gikk de. Mennesker satt i stolene på vei opp, men ingen på vei ned. Neida, for de hadde med seg dingser med to hjul; sykler heter det visst.
Oi, der var det også et hus som hang i en kabel. Dæsken, det var tøfft.
Men ble ganske forbløffet når jeg fikk se disse menneskene på vei nedover lia på syklene. De måtte være gale, for her var det bratt. Ja, virkelig bratt. De tråkka ivei og farten var stor. Tenker de ikke på helsa, disse galningene. Fikk øye på flere og flere som drev på med denne risikosporten. Gjør de det fordi andre gjør det tro?
Jeg er glad jeg kan fly jeg!!

Turen nordover

Denne gangen har jeg vært på tur nordover i dette langstrakte land. Vanligvis flyr jeg ikke nord, for været kan bli for tøft for en liten fugl som meg; og det ble det. Mange pauser måtte til, for regn og vind tok mye av min styrke.
Var glad da jeg endelig fløy utover mitt mål, som jeg hadde hørt så mye om. Ja, jeg har hørt noen kvitre eller rettere sagt skrike om dette stedet. Jeg vil vel ikke kalle dem brødre eller søstre disse skrikhalsene, men vi er av samme rase. Måser kalles de og gjør ganske mye ut av seg.
Nåvel, de hadde skrytet veldig av dette stedet, kalt Lofoten, så jeg måtte bare ta en tur. Og nå var jeg fremme og ble overveldet av landskapet. Høye, skarpe fjell.......stupbratt ned i havet. Helt utrolig, jeg var imponert, selv om jeg har sett mye tidligere.......men dette var vilt.
Slo meg ned på et lite og rolig sted, for på de større stedene var det masse mennesker.  Og overalt var disse husene på hjul. Skjønner ikke at menneskene tør å kjøre husene sine på trange og smale veier, men det er vel ikke mitt problem.
Fløy litt omkring etter jeg hadde hvilt vingene mine. Så mye å se og........måsene, jøye meg, de var svære. Helt enorme, men greie. De fortalte meg om forholdene her oppe og da forsto jeg bedre hvorfor de var store og muskuløse. De fikk sannelig kjørt seg når vinden sto på for verst. Jeg fikk også advarsler om en annen type av vår rase, som ikke var særlig snill med småtasser som meg; Ørn var navnet og klør og nebb var dens vennskap. Så den en gang og da ble den jaget av måser. Jeg måtte le, ikke så tøff nei.......men mine venner fortalte historier, som fikk meg ned på jorda......nei,nei, på taket igjen. Ørn ville jeg ikke møte nebb mot nebb nei. Det var bra sikkert.
Tiden gikk så fort her oppe selv om det aldri ble mørkt. Midnattssol kalte de det. Fikk se den en natt. Åååååå, nydelig!!
Men etterhvert ble været kaldere og regnet tyngere og det ble for tungt for meg å fly. Jeg var ikke sterk nok for dette klimaet, så jeg tok en sjanse og satte meg på en av disse båtene som fraktet mennesker over havet. 
Turen hjem ble en utfordring med regn, regn og regn. Endelig hjemme måtte jeg hvile i to dager før jeg var tørket opp, men tilbake......det har jeg lyst til. 

Gjenvokste utkikkspunkt

Jeg er jo alltid på farten, slik som fugler er; tja, ikke alle. Noen er ganske hjemkjære. Oppholder seg der de er vant til.....år etter år; på samme sted.
I sommer har jeg fløyet mange hundre mil. Vært sammen med fremmede fugler og mennesker. Sett mange flotte steder i dette spennende landet. Slik som mange mennesker gjør.
Jeg har fløyet lavt, for å finne ly når regn og vind setter inn.....og det gjør det ofte i dette landet.
Men det er en ting som jeg lurer på. Når disse turistene kjører rundt på all slags veier, er det ikke for å se mest mulig av landet? Stoppe ved veikanter og beskue utsikter? Til og med lille meg er fasinert over utsikter av alle slag.
Men hva ser de? Bare kratt og skog......gjenvokste veikanter. Fint for oss som trenger ly en gang i blant, men til utsikt? Nei, det er helt håpløst.
Det er jo nesten for gjenvokst for oss fugler i finne ly, for det er ofte så gjenvokst at vi ikke klarer å komme inn.
Har hørt mange mennesker snakke om dette og jeg også lurer på hvem som egentlig har ansvar for å fjerne litt av denne urskogen. Det må da vel være noen som eier dette og som kan ta litt ansvar. For fint? Nei, det er det ikke. Håper det forsvinner til mine neste flyveturer!

En høsttur

Nå i høst har jeg vært over store områder, naturområder altså. Høsten er en kjempeflott tid med masse nydelige farger. En lite fuglehjerte blir varmt bare av tanken, men kroppen kan bli kald av disse hyppige værskiftene. Denne høsten har jeg opplevd all slags vær; fra solskinn til snøfokk og storm. Måtte fly i le noen ganger, ja.
På slutten måtte jeg også være forsiktig, for jakta var igang. Ikke alle jegerne har studert bilder av jaktbyttet før de dro ut, og ingen kan riktig føle seg trygge.
Nåvel, nok om det. Det jeg ble veldig oppmerksom på, var den flokkmentaliteten menneskene har. De er jo nesten verre enn maur. Vanskelig å skjønne for en som helst drar alene.
De, menneskene altså, bor sammen i store hus; som ligner forvokste maurtuer. De beveger seg rundt på tettsteder og byer tett sammen. Oppsøker slike store sentre som selger alle slags varer. Står i kø......Er dem aldri alene...eller liker de ikke det?
Og ikke nok med det. Når de så trekker ut i naturen; bygger seg ei hytte, så er det jaggu meg sånn der også. I store klynger ligger hyttene tett sammen. De kan jo ikke nyte å gå naken inne i hytta engang uten å tenke på naboen. På noen av disse hyttefeltene var det faktisk også gatenavn på veiene. Tja, veier og veier......det kan vel diskuteres. Og noen av disse hyttene var til og meg større enn de husene de til vanlig bor i.
Nei, jeg skjønner meg ikke på menneskene. Var er vel ikke bedre enn å komme ut i naturen. Lytte etter dens egne lyder; uten trafikkstøy og menneskegnål.
Jeg er glad jeg er en liten fugl, som kan dra av sted til plass etter plass; uten å tenke på at jeg må hensyn til andre fugler.

Turen til en stor by

Nå hadde det seg slik at jeg ble spurt om å være støtteflyver til en tur sør i dette langstrakte land. Ei lita, hun blir sikkert sur om hun hører det, frøken skulle ut å fly på egen hånd, og følte seg ikke så veldig trygg alene. Jeg hadde jo masse tid og sa ja til dette. 

Turen gikk utmerket; trengte nesten ikke å veilede henne i det hele tatt. Og etter noen timer, med innlagte pauser selvsagt, kom vi til denne byen, som ble kalt Tigerstaden. Det var ingen tigre å se utenom de menneskelige da, så jeg skjønner ikke helt hvorfor den har fått det navnet. Det spiller heller ingen rolle!

Den lille frøken ble installert til en venninne og jeg måtte se meg om etter en plass å være. Mørkt hadde det blitt, men belysningen i denne byen var særdeles god. Det rare var at biler og slike vogner på skinner gikk for det meste under bakken. Var det en by under der også? Det måtte sjekkes ut når det ble dag!

Jøss!! For en stor bygning! Også med vakter rundt den, da gitt! Her måtte det sikkert bo fint folk. Jeg fløy rundt dette huset og fant til slutt en lun plass under et tak i nærheten. Ååå, så godt å sette seg ned å få hvilt vingene. 

Neste dag ble det flyvninger rundt om i nærmiljøet. Ekstra flott var det i en park der mange rare figurer sto rundt omkring. De fleste nakne. Tro om skaperen av statuene hadde nakenhet på hjernen? Uansett.......det var flott her!

Det som ikke var så bra, var alt regnet som kom......og vinden da. Jeg fikk av og til kraftig turbulens og måtte søke ly, men fikk da sett meg omkring. På ettermiddagen hadde vi avtalt å møtes for å ta en matbit. Det var ikke lett, for å finne en matbit for oss små og beskjedne var ikke lett. Men det ble til slutt og mette tok vi på nytt farvel og dro til hvert vårt. 

Nå var jeg lei av denne byen. Menneskene her fløy hit og dit; kanskje på grunn av regnet, men de hadde det virkelig travelt......og så på en lørdag da! Fuglelivet var ikke heller så lett å finne. De holdt seg for seg selv. Så litt rart på meg da jeg prøvde å søke kontakt. Hm, sære fugler er ikke noe for meg. Det blir godt å fly tilbake i morgen til der jeg bor!

Gutten og jula

En liten gutt satt i skogholtet. Han satt med bøyd hodet og da jeg fløy nærmere hørte jeg at han gråt; en sår gråt. Jeg dalte langsomt ned på ei grein ved siden av ham og satt rolig en lang stund. Så kremtet jeg på mitt fuglespråk. Han reagerte ikke. Jeg kvitret høyere, og da kikket han opp. Hans øyne var fulle av tårer, men så bak gråten et nysgjerrig blikk.
Jeg spurte vennlig hva som var i veien, og han hikstet frem.....eller prøvde....noe. Stoppet opp, kremtet og forsøkte igjen. Det var ikke lett å forstå, men klarte etterhvert å tyde hans språk.
Hans foreldre var så opptatte. De hadde ikke tid til å prate med ham og han følte seg så ensom. Alt de pratet om var alt det de skulle handle; mat, gaver, pynteting og......alt annet enn å prate eller være sammen med ham.
Jeg prøvde å forklare at i juletiden er de voksne ofte slik. De ville ordne en koselig jul hjemme hos sin familie. Joda, han hørte hva jeg kvitret, men skjønte tydelig ikke hva jeg mente. Han forklarte at de var da slik hele tiden.
Jeg måtte tenke; ikke lett det med min lille fuglehjerne. Her måtte jeg prøve noe enkelt å si.
Det ordner sikkert når julaften kommer, prøvde jeg forsiktig å si. Da er de ferdige med alt det stresset julen setter i sving hos mange voksne, og da kom de sikkert til å sette seg ned og bruke tid på gutten. "Tror du det," spurte han. "Jada," svarte jeg selvsikkert, men var selv i tvil om det stemte.
"Jeg ønsker meg ikke gaver," sa gutten. "Jeg ønsker at de ville bruke tid på meg. Leke med meg. Bare vi tre!"
"Vet du hva?" sa jeg. "Om ditt ønske ikke blir oppfyllt, så kan du komme hit i skogkanten og rope på meg. Jeg har tid til å leke med deg."
Så hvordan gutten fikk en ny glans i øynene. Han tørket tårene og sa: "Tusen takk! Det skal jeg gjøre."
Jeg er ganske oppgitt over de voksne menneskene som overser sine egne i denne stresstiden. Jula må da handle om å være til stede og kose seg med sin familie. Ikke stresse rundt og tro at gaver og pynt gjør samme nytten.

Menneskeårets siste dag

Juhu, med livet som innsats har jeg fløyet over bygd, land og sjø i dagene før menneskeårets siste dager. Utrolig farlig! Det begynte i dagene før nyttårsaften. 

Helt uskyldig og uten en tanke om hva som kunne skje, skulle jeg ut på min daglige luftetur. Plutselig hørte jeg et smell; skjønte ingenting. Det var da ikke jakttid nå og ihvertfall ikke på min rase. Det er det forresten aldri. Så hørte jeg et sus og noe strøk langs mine vingefjær for så å eksplodere i et fargesprakende inferno. Jeg falt.....nei, stupte ned. Var ikke truffet, men lufttrykket var enormt. Tok tilflukt i en tretopp. Følte meg ganske sikker der, men nå ble det stille. Så noen ungdommer gå bort. Hm, var det de som hadde skutt?

Holdt meg inne resten av dagen og dagen etter. Men på denne kvelden kalt nyttårsaften måtte jeg bare ut! Å gjett om det ble trim........det smalt og lyste. Farger og blendende blitz. Mitt lille hjerte holdt på å sprekke av frykt. Nå er det krig i landet!!! Jeg må komme meg til familien min og redde dem. Fløy i sikksakk, opp og ned.........helt til jeg fant ut at skogen var faktisk den sikreste plassen å fly. Men måtte ta en pause, for kroppen skalv sånn og hjertet holdt på å hoppe ut av brystet. 

Det var da jeg kom på dette med menneskenes nyttårsaften. De feirer at et år er over. De feirer at de har overlevd et år. Mens de holder på å drepe andre med denne feiringen! Rar feiring. 

Tenker de ikke på dyrene og fuglene? Tror ikke det, for når jeg satt og kikket på disse festkledde folkene, tror jeg ikke de var i stand til å tenke i det hele tatt.

Nei, takke meg til! Er glad jeg er en fugl jeg, som setter pris på fred og ro.

Klagende mennesker

Heisann, er dere fortsatt her da?

Har lenge vært fraværende. Selv små fugler kan bli syke, både i kropp og sjel. Men det er det og ikke noe å fortelle om. 

Nå som sommeren er på hell og en fin årstid er på vei inn; joda, jeg liker den selv om den kan bli litt kald til oss fugler. Mange av oss trekker bort på denne tiden og bosetter seg i varmere strøk; ferie, som menneskene kaller det.

Har hatt det ganske morsomt gjennom våren og sommeren jeg med å følge med menneskenes samtaler.........hvor opphengt de er i vær og vind. Skulle nesten tro at det bestemte alt.

Når det regner mer enn dag, er alt så trist og de lengter etter sola.

Og når sola virkelig varmer mer enn en uke, er det alt for varmt å være ute. Klager og syter hele tiden menneskene over vær og vind. 

Er det så mye bedre for oss småfugler da? Vi klager ihvertfall ikke på samme måte, men vi finner oss et lunt sted og får masse luft og vann til å rense våre fjær. Det eneste vi må passe oss for, for det er skikkelig farlig for både mennesker, dyr og fugler, er når de svarte skyene sender slike gnistrende lyn ned mot jorda. De er farlige; selv de raskeste dyr eller fugler rekker å rømme når det har satt igang. Men vi har lært oss å søke ly når vi hører det begynner å brake. Vel, vi vet det mye før den tid; kjenner det på luften. Men klager vi........NEI!

Jeg synes det er spennende med vær og vind og får virkelig testet ut mine krefter. Men menneskene............Huff og huff,

så fælt de har det.

Menneskene og følelser

Pip pip, uhu uhu,skrik skrik…..kremt, host, hark; hmmm, dette er rart. Finner ikke mitt eget kjennetegn; kanskje fordi det finnes bare en av meg. Jeg får vel bare kvitre i vei da.

Hei, som menneskene sier, nå er jeg tilbake igjen etter lang tids fraværenhet. Har vært med min menneskevenn på diverse ferder og reiser. Han i bil og til fots, og jeg……….hva tror du?  Joda, med mine vinger flyr jeg både høyt og lavt.

Noe som har opptatt min lille hjerne; vi fugler har liten hjerne, men den fungerer nesten bedre enn menneskehjernene, er hvor lukket menneskene er, selv om de sier de motsatte. Med en gang samtalen kommer inn på følelser blir noen helt stumme, andre sier litt og andre mye, men et lite fåtall alt. Selv om de er åpne, går de ofte rundt grøten, et ordtak de ofte bruker. Ingen er direkte med hva de egentlig mener. 

Det som har opptatt meg på mine flygeturer, er hvorfor er de slik. Hvorfor skjuler de seg bak masker. Vi pippiper har det enklere. Vi er ikke redde for å kvitre om hva vi føler.

Denne menneskevennen min er et meget åpent og ærlig menneske, men lukker noen dører med en gang ting ikke stemmer; faktisk også til meg.......hans beste venn. Han har fortalt meg at de få gangene han har vært helt åpent til et annen menneske, har ting etter hvert skjært, rrrrrrrrrrr(fuglelatter) for et rart ord, seg. Jeg prøver å kvitre til ham at han bør ikke la seg stoppe av dette, men livet har nok gitt ham nok sår for ei stund. Vel, slik hos oss fugler gror sårene, og det gjør det sikkert til ham også.

Nåvel, min søken etter svar om mennesker og følelser er ikke over. Om jeg finner et svar før mitt fugleliv er over, er uvisst, men vil prøve ei stund til.

Kurr kurr……..huff, det var visst duespråk. Tror det er flere ting jeg trenger å lete etter.

Ha det! 

Menneskene utad

Pip pip, her er jeg igjen. Lenge siden sist, men har vært ganske opptatt. Har stort sett vært på vingene hele tiden. Utrolig hvor mye kraft man får fra smuler og godsaker. Ja, selv om jeg er en fugl, så er jeg en underlig en som setter godsaker høyere enn skikkelig mat. 

Det jeg tenker på nå gjør meg ganske så trist til sinns. Menneskene slutter aldri å overraske meg..........på negativ måte. Jeg flyr jo masse rundt og hører mye, og det jeg har til min skrekk er at så mange prøver å virke så gode utad. Men når det kommer til stykke er realiteten noe annet. 

Hører de snakke om håp, kjærlighet, medmenneskelighet og omsorg for hverandre og dyr; men når sjansen byr seg så tar de ikke femøre, en gammel menneskepenge, for å sparke noen som ligger nede. Hva er det med menneskene? Tenker de ikke i det hele tatt over hvor smertefullt det gjør å bli sparket?

Selv jeg som fugl har blitt sparket mange ganger, og det gjør like vondt hver gang..........noen ganger fryktelig vondt, og da......ja og da altså, da må jeg gå i skjul. Gjemmer meg i mitt rede og leger mine fjær. 

Jeg har sluttet å tro på disse menneskene som snakker så altfor høyt om medmenneskelighet og omsorg; ihverfall før de viser det med handling. Så det så!

Pip pip, nå må jeg fly videre. Vi sees snart igjen. Det lover jeg.