Det var uvanlig mye vilt det året, så da han Petter kom hjem igjen fra jakta, ble det spørsmål om han hadde skutt mye.
"Om vi skaut mye?" svarte'n Petter. "Vi ladde og skaut, ladde og skaut. Men tel slutt fekk vi itte stunner tel å la; vi bare skaut."
Gamle Sjur kjente seg ikke helt vel og gikk til legen for å klage over søvnløsheten, blant annet. Det var like før elgjakta.
"Ja, da skriver jeg ut et sovemiddel til deg," sa legen. "Her har du for en ukes tid."
"Takk for det, doktor. Men så lenge har jeg ikke tid tel å sove under æljjakta."
Han Per ble spurt om han hadde felt elg noen gang. "Ja, det var en gong je var på harajakt, da fekk je sjå en ælj, og den skaut je."
"Men var det tillatt å skyte elg på den tiden, da?"
"Nei, men det var itte lovlig å skyte hara, heller."
To karer var på jakt, og det falt seg slik at de fra hver sin kant sneik seg inn på en hare, uten at de ble vár hverandre. Men så smalt det fra det ene, slik at hatten føyk av hue på den andre. "Du lyt nå bruke grøvre haggel," sa den påskutte, mens han lette etter hatten sin. "Både haran og je er i live."
En dag han var på vei hjem fra jakt uten å ha fått noe i sekken, kom han brått på fem ryper som satt på skaresnøen like nedenfor. Jegeren hadde ikke mer ammunisjon igjen og lurte fælt på hvordan han skulle klare å ta fuglene. Så fikk han en idé! Stille listet han seg boert til en åpen bekk og kom tilbake med lua full av vann, som han helte ut på skaresnøen. Vannet rant ned der rypene trykket, og på grunn av kulda frøs vannet straks til is, og rypene satt bom fast. Deretter var det en smal sak å plukke opp rypene og putte dem i sekken.
Hu Oline var gift med en dugelig revejeger, så hu visste godt hva en rødrev var. Men hu hadde det med det a'Oline at hu spørte seg rart for når det var noe hu itte hadde greie på. Som den gangen det ble anlagt revegård i bygda, og hu Oline stakk bortom for å sjå sølvrev for første gang. Så spørte hu røkter'n: Å mange skinn kan en få ta en slik sølvrev 'a?"
"Tja, vi kan nå flå'n tre gonger," svarte røkter'n. "Men tar vi mer ta'n, så blir det blårev."
"Da jeg skjøt den siste isbjørnen, var det en kamp på liv og død. Det var vare et hell at isbjørnen tapte," fortalte en av våre siste fangstmenn, som reiste rundt og holdt kåserier om sine barske opplevelser.
"Det var sannelig bra," sa en dame blant tilhørerne. "For du hadde vel ikke tatt deg så godt ut som felle på golvet."
Som vanlig gikk praten i koia om kvelden; det dreide seg om bikkjer og jakt. Han Einar skrøt i det vide og brede av en jakthund han en gang hadde eid. Det var liksom ikke måte på klokskap som ble tilagt bikkja. Da han langt om lenge var ferdig med å skryte, så sa'n Ottar: "Dette er da ikkeno' i forhold til den bikkja jeg har nå, han Truls. Han kan lese!"
"Det vil jeg gjerne se før jeg trur det," sa'n Einar.
"Greit det, men det er ingen tvil om at'n kan lese. Du skulle ha vært med da vi var på elgjakt i fjor. Vi reiste med bussen, og da vi steg ombord, så'n Truls flyktig på skiltet der det sto "Røyking forbudt!". Og tru du meg, han røkte ikke på hele turen!" sa'n Ottar.
"Da jeg dro til fjells i morges, hadde jeg glemt å ta ladestikka ut av børsa. Det er sånt som kan hende selv den beste," fortalte'n Ola, og fortsatte: "Jeg gikk opp langs elva, og da jeg kom til øvste skogbandet, fløy det opp en svær rypeflokk. Jeg kasta børsa til kinnet og skaut. Ladestokken for ut litt faderlig fort, fauk gjennom rypreflokken og tredde på seg 16 ryper. Men børsa spente såpass hardt at jeg ramla rævstupes ut i elva, der det var kavfullt med aure. Da jeg fikk karra meg på land, var lommene fulle av fisk. Jakka var tund av vatn, så knappene spratt som børseskott. En av knappene traff ei rype som satt alene borti et tre. Rypa var dau som den velkjente silda."
"Jeg hadde en gang ei hygentispe av det kloke slaget. Hver gang jeg skrønte eller jugde på annen måte, så rista hu på hue flere ganger. Jo større skrøna var, dess mer rista hu på hue. Desverre hadde jeg henne bare i ett par år. Om hu ble overkjørt? Nei, hu ble sjuk, og da jeg kom til dyrlegen me's og han hadde undersøkt'a både her og der, så sa'n at det ikke var noe å gjøre me'a; for hu hadde fått rista i stykker ett par halsvirvler!"
Gamle-Per sitter og mimrer: "Joda, je husker godt den gongen det berre var dårlige tennknall i handelen. Når en skaut på en fugl, måtte en vente både lenge og vel før skuddet kom. En gong je skaut på ei rype, tok det så lang tid før det smalt at je trudde det var kommi snø i løpet. Derfor kikka je ned i løpet og fikk sjå at skuddet var på vei ut. Je slengte børsa tel kjakan i en fart og nådde akkurat å ta sikte på rypa før det smalt."
Han Nils og kjerringa var i skauen for å pelle kvist, da han Nils måtte tre av på naturens vegne. Så var han så uheldig i farten at han huka seg ned over ei revesaks. Og da det smalt, ble det en forferdelig jammer på kallen.
Kjerringa, som ikke skjønte hvorfor han bar seg så fælt, ropte: "Du må ta det litt med ro, sjøl om du er dårlig i magan. Husk Job og hans lidelser."
"Jeg gir nå blaffen i Job og hans lidelser, je," skreik'n Nils. "Han hadde da ittno'n rævesaks mellom beina, han!"
Han Even var harajeger på sin hals. Men så daua bikkja hans og han måtte være harabikkje sjøl. Da han kom hjem utpå kvelden, spurte kjerringa åssen det hadde gått.
"Jo," sa'n Even. "Sjølsagt vant haran oppover bakke. Men nedover bakken, der tapte je."
Det er mange år siden at'n Per, bror min, og jeg fikk låne den gamle børsa hass far og dro på fuglejakt. Langt oppi vintervegen fikk vi se en diger fjørhana som satt på ei låg, bare noen meter unna. Jeg røska børsekolben opp mot kjakan og brente laus. Men skulle du ha sett så rart; hanan satt der like rolig på låga. Da kviskra bror min bak meg: "Du får stikke i en patron tel. Je trur itte hanan hørte det."
Han Olaf var godt kjent for sin jaktlykke og sine store kunnskaper om og sitt gode innblikk i villdyras vaner og uvaner. Således visste han sjølsagt at elgoksen har for vane å slå lens og skvette både her og der i marka for å lokke hunndyra til seg. Disse enkle kunnskapene kom en gang han Olaf til gode, og belønningen var tre feite koller.
Hunndyra hadde i ren ekstase gått direkte dit'n Olaf sto på post med børsa. "Men åssen kunne du væta at æljkøllum hadde tæfta ta noe?" undra de andre jegerne.
"Åjo," sa'n Olaf. "Je hadde nå sjøl gått rundt og sli lens hele dagen. Og det gjorde såmmå nytta."
Det kan være så sin sak å pelle bær under jakta mens haglene suser alle vegner. Så da noen bær-koner spurte'n Nils, kjent småviltjeger, om det virkelig var så farlig, så svarte'n: "Neida, det er ingen fare så lenge dere ikke flakser opp."
Han Ola kom i skade for å skyte på jaktkameraten sin i stedet for på elgen. Heldigvis endte det bra, men det ble rettsak.
Dommeren: "Men du måtte vel høre at Even skreik at han ikke var noen elg?"
"Joa," sa'n Ola. "Men han Even har nå alltid vært så fæl til å juge, han."
"Aldri har jeg sett så mye rype som i høst," skrøt'n Lars da han var kommet hjem igjen fra høstjakta. "Rypene satt tett i tett i trær og busker. Jeg har aldri opplevd makan!"
"Men rypene sitter da vel ikke i trær og busker," innvendte naboen med et stikk av misunnelse.
"Rektig det," svarte'n Lars. "Men hvor skulle den stakkars fugger'n gjøre av seg da, når det var så fullt på bakken at det ikke var plass til flere?"
Han Oddbjørn var temmelig tunghørt. Men ihuga elgjeger, det var'n. Han deltok i jakta hver eneste høst. Så var det en kveld han kom hjem fra jakta at en granne stakk innom for å få seg en prat.
"Nei, nå har'em skøti en æljjæger att!"
Oddbjørn ser ivrig på'n, og så sier'n: "Ja, vi har skøti ein vi og, men vi har nå kvote på to."
Han Sjur og han Pål var på harejakt, og så sto de der på post, da. Bikkja fikk los, men det varte og det rakk. Så de tok seg en dotsup eller tre mens de venta. Omsider kom haren sprettende. Han Pål skaut, og haren datt på flekken.
"Åssen greide du detta'a?" spurte'n Sjur.
"Enkelt det," svara'n Pål. "Je bare skaut midt i flokken, je."
Tre karer var på elgjakt, men det gikk ikke bedre enn at'n Even kom seg bort fra de andre etter en stund. Og best som det var, så smalt det. Ei kule suste like over hue på'n Even, som skreik: "Døkk må væra litt mer forsiktige, kara! Je har to flaska hembrendt i sekken."
En kar kom gående etter landevegen med hund i band og børse over skuldra. Men åssen det enn gikk for seg, så kom det en bilist og kjørte ihjel bikkja. Bilfører'n var dypt ulykkelig, sjølsagt, og så sa'n: "Dette var virkelig kjedelig. Jeg er så lei meg. Skal vi si 2000 kroner?"
"Ja, takk," svarte mannen og puttet pengene i lomma.
"Synd at jeg skulle ødelegge jakta for deg," sa bilisten idet han skulle til å kjøre videre.
"Å nei da, på ingen måte," svarte hundeeieren. "Je skulle bære borti skauen her og avlive den gamle bikkja, je."
"Sjøl om det er lenge sea nå, huser je godt på første gongen je var på æljjakt. Je sto på post like ved et stort vindfall og plusselig får je sjå et digert æljehue stikke fram. Je lægg børsa te kjakan og brenner a'. Men akkerat me det je skaut, så lokte je att aua. Det var jo første gongen, dyreskjelven var vel med i spellet. For da je åpna aua att, så sto æljen der like hel og fin.
Å, jaså, tæk du den, tenkte je og brænte av igjen. Men aua smatt like fort igjen denna gongen au. Tru meg eller itte; da je åpna gluggene, sto æljen der likeforbanna. Menda vart je sint. Je skaut for trea gongen, og nå såg je att'n datt. Da je kom bortåt vindfallet og kikka attme det, så låg det forsørje meg tre æljer der."
Han Tor og han Ola pratet om jaktbikkjer. Han Tor hadde to settere og fortalte: "Idag tidlig rauk dom i hop og sloss så fjæra fauk!"
"Men dom har no itte fjør, lell," sa'n Ola.
"Nei," svara'n Tor. "Men du veit dom er jo fuglehunder."
"Det er lite hara i skauen nå for tia," sa'n Gamle-Nils. "Da var det andre boller da je var ung. Vi hadde itte biler, alminnelige folk den gongen. Enten måtte du bruke beina, eller så måtte vi bruke hest for å få frakta proviant og utstyr innover. Men hara, det var det som sagt mer enn nok av. En gong skulle fire karer av oss inn på skauen for å jakte ei vekes tid, og je måtte bruke gampen for å få inn all provianten og jaktutstyret. Det var blitt mørkt da vi dro heimefrå, men vi hadde parafinlamper foran på vogna. Så det gikk greit, det. Men tru meg hell itte, på vægen oppover tråkka hesten ihjæl fem harar; og ingen ta dom veide under seks kilo."
"Nå, Jens, åssen gikk det på fuglejakta?"
"Ikke verst, det ble ei and."
"men det er vel ikke så mye å skryte av?"
"Jaggu er det så" Denne anda fløy så høyt at jeg måtte salte haglpatronene for at kjøttet skulle holde seg ferskt til fuglen datt i bakken."
"Farlig å gå på jakt? Åjo," sa'n Even. "Jeg har mange døme på det. Det er heller ikke bra å oppholde seg i jaktstrøk, mens jakta pågår. I fjor var jeg på revejakt oppi åsen og kom i skade for å skyte på ei kjerring fra grannebygda, i den tro at hun var en rødrev. Hun hadde rødblondt hår, så det var kanskje ikke så merkelig at jeg tok feil i farten. Det endte med rettsak, og i retten erkjente jeg at jeg hadde skremt og skadet kjerringa. Men jeg blånekta med skyldig i ulovlig jakt. Jeg har forresten vært i retten før en gang også, anklaget for vådeskudd etter at jeg hadde trent skyteferdighet. Dommeren spurte: "Når merket De at det ikke var en helfigur av papp De skjøt på?" Og jeg måtte svare som sant var: Det var da han begynte å skyte tilbake."
Bygdas namngjetne jeger hadde gått over til de evige jaktmarker, og under gravølet var det en gammel venn som begynte talen sin slik: "Je tør si så stort et ord, at makan til avdøde, dør det ikke mange av."
En gang hadde jeg en helt uvanlig god harehund, likere nase fins ikke på noen hund. Flere harer har vel ingen skutt for ei bikkje. Jo, jeg ble veldig glad i den hunden, og tung var timen da den ble for gammel og måtte avlives.
Men, jeg syntes jeg måtte ha et minne og fikk laget en vest av skinnet, og den bruker jeg nå alltid på jakt. Og trur du ikke, at når jeg tråkker i et ferskt harespor, kjenner jeg åssen håra reiser seg på ryggen.
Han Per var ivrig jeger, men ikke alltid like heldig. Her om dagen fortalte han: "Ræven er jaggu litt av ein luring. Iallfall vart je lurt riktig døktig her på frædagn. Je jakta på ein i fem stive timer, og da je endelig fekk skøti'n, så viste det seg å væra ei raud bikkje."
Martin var på skogsfugljakt og ble trøtt av å traske rundt med den tunge ryggsekken, så han hengte den like godt fra seg på en kvist inne i et kratt mens han tok seg en tur rundt i terrenget i håp om å støkke fugl.
Plutselig fikk han se noe brunspraglete inni et kratt og brente laus. Da han nærmet seg det han trodde var fugl, oppdaget han at det var ryggsekken sin han hadde skutt på. Nokså skjelven sa han til seg sjøl: "Jaggu bra at jeg ikke hadde sekken på ryggen!"
"Joda," sa'n Ola Juvet, gammel jeger og fisker. "Je har da fått både fugl og fisk i ett skott! En gong je var på orrhanejakt, fekk je slik magarenn at je måtte sette meg ved en bekk. Men der je satt, slo det seg tel en hana rett over huggu på meg. Je treiv børsa slik je satt og skaut hanan, så leit je satt tel - og trur du itte, da je kom oppatt, var jaggu buksa full ta fisk!"
Ein kar var ute med Krag'n og bruka augo etter eitkvart til å prøve seg sjøl og byrsa på. Og best som han gjekk der, hoppa eit ikorn upp i næraste treet, sette seg på ei grein og glytte ned på honom.
Karen tok sikte og brende laus, og råka med fyrste skotet, men den vesle gnagaren sat like roleg. Til slutt hadde jegaren sette tjugufem kuler gjennom ikornskrotten....til inga nytte. Seinare sa jegaren: "Dyret berre jumpa frå grein til grein, endå eg såg ljose dagen tvers igjennom det!"
Du har kanskje hørt om karene som sto på butikken og prata, og det ble snakk om skyting og jakt. Så var det en som skrøt: "Je har da skøti en rev på 300 meter!"
"Det skal je tru," sa en av karene. "Men juger du mer nå, så trur je itte på deg. Forresten, no'n rev på 300 meter.......det trur je nå itte finst, lell..."
I noen elgdistrikter her i landet er elgjakta både alfa og omega; og til og med tidsregninga inndeles i "før og etter elgjakta". Vi har f.eks hørt om elgjegeren på vei til jakta, som så et gravfølge passere borte på veien, og som tok av seg lua, og forklarte til jaktkameraten: "Æ va no tross alt gift me a i over 50 år!"
I en slik bygd fortalte engang en elgjeger om den nye elghunden sin, og følgende samtale utspant seg:
"I fjor kjøpt æ mæ ei ny elghoinntispe. Ho va svært lovende, men trur du ittj at kona vist sæ å vårrå allergisk mot tispa."
"Ka koinn du gjørra med det, da?"
"Gjørra og gjørra! Ka skoill æ gjørra? Det vart no avliving."
"Men det va da sørgelig, så lovandes som ho va."
"Jau, og så vart å no berre 54 år."
"Den tispa je kjøpte ta deg, va jo ei hannbikkje, det!"
"Ja, det ligg tel sjølve rasen, ser du. Far hans va likedan."
Han Harald var hyra av to byfrøkner som kjentmann og medhjelper under høstjakta. Og de tok alle tre tørn med å gå fremst og skyte først. Den dagen det var Haralds tur, var han ille plaget av luft i magen etter et overhendig måltid med ertesuppe. Men det var uråd å komme såpass på avstand fra damene at han kunne få lettet på trykket. Likevel, da de på rad sneik seg innpå en andeflokk som andøvde i sivkanten i en myrkulp, ga løsningen seg sjøl. Han Harald sikta på andeflokken og holdt seg klar, skuddet og kruttrøyken vile bli den beste kamuflasje.
Børsa klikka!
Han Pål hadde vært oppi lia en tur da han møtte en bymann som skulle på harejakt og som kjente'n Pål litt fra før.
"Har du sett noen hare herover, min kjære Pål?"
"Hæ dæ vorte burte nugun for de?" svarte'n Pål
At jegere skryter litt, er vanlig. At jegere påstår at de aldri bommer, er heller ikke uvanlig. Og bommer de likevel og har vitner på at de bommer, så vil de nødig være ved det. Som han Sjur:
En dag fløy en orrhane forbi. Han Sjur skaut.......og bomma. Fuglen fløy videre; han Sjur skaut.....og bomma. Da sa'n Sjur til jaktkameraten: "Nå er du vitne til at der flyr en fugl som er dau!"
At jegere skryter litt, er vanlig. At jegere påstår at de aldri bommer, er heller ikke uvanlig. Og bommer de likevel og har vitner på at de bommer, så vil de nødig være ved det. Som han Sjur:
En dag fløy en orrhane forbi. Han Sjur skaut.......og bomma. Fuglen fløy videre; han Sjur skaut.....og bomma. Da sa'n Sjur til jaktkameraten: "Nå er du vitne til at der flyr en fugl som er dau!"