Her kommer Ole Brumm
Her kommer Ole Brum
En liten bjørn i skogen
Tra-lalla-lalla-bom
Jeg heter Ole Brum
Dette er en liten bjørnevise
Og mon tro jeg snart får litt å spise
Her kommer Ole Brum
En liten bjørn i skogen
Tra-lalla-lalla-bom
Jeg heter Ole Brum
Her kommer Ole Brum
En liten bjørn i skogen
Tra-lalla-lalla-bom
Jeg heter Ole Brum
Dette er en liten bjørnevise
Og mon tro jeg snart får litt å spise
Her kommer Ole Brum
En liten bjørn i skogen
Tra-lalla-lalla-bom
Jeg heter Ole Brum
Torbjørn Egner
Ole Brumm og Nasse Nøff var på tur i skogen en flott sommerdag da Ole B plutselig sa: "hadde du det fint i julen da Nasse"? " Jada, men hvorfor spør du om det nå midt i juni"? Brumm svarte:" du skjønner det Nasse at når du har en hjerne som min må du ta tak i de tankene som kommer og være glad til".
Nasse Nøff: "Brumm, stå opp - frokosten din er klar!" Brumm: "Når det ikke finnes honning, er det vel ingen vits å stå opp?" Nasse: "Jeg tok med den store krukken, den som du glemte hos meg." Brumm: "Ååå, opp å stå..! En liten bjørn som meg trenger all den styrken den kan få. Men den må ha vært tungt for lille deg å bære, helt alene." Nasse: "Brumm, jeg har små bein, men et stort hjerte"
KRISTOFFER ROBIN! KRISTOFFER ROBIN! ELEFANT! sa Nasse Nøff, -STOR ELEFANT! - Hvor er den? spurte Kristoffer Robin. - Der borte, sa Nasse Nøff og viftet med labben. -Hvordan så den ut? spurte Kristoffer Robin. - Den hadde det største hode ...du kan tenke deg Kristoffer Robin, noe kolossalt stort noe som lignet..som lignet... ingenting, noe skrekkelig stort noe, ja som et kolossalt stort ingenting! -Jasså, sa Kristoffer Robin, -jeg skal straks gå bort dit å se!
"Du falt oppå meg," sa Nøff og undersøkte om han var like hel.
"Det var ikke med vilje," sa Brumm bedrøvet.
"Det var ikke med vilje jeg var under heller," sa Nøff trist, "men jeg har det bra nå Brumm, og jeg er veldig glad for at det var du som falt oppå meg og ingen andre!"
"Brumm!" hvisket han.
"Ja, Nøff?"
"Ingenting," sa Nøff og tok labben hans. "Jeg ville bare være sikker på at du var her."
Så tenkte han en lang stund til og sa: "Og den eneste grunn til at man er bie, det er at man skal lage honning."
Også reiste han seg opp og sa: "Og den eneste grunn til å lage honning, det er for at jeg skal spise den." Så begynte han å klatre oppover i treet.
Ole Brumm: "Ingen steder."
Og så gikk de dit.
Brumm tenker seg om litt. "Hvor gammel blir jeg da?"
"Nittini."
Brumm nikket: "Det lover jeg," sa han.
"Det er det jeg har," sa Ole Brumm. "Ja, det er noen som har det," sa Tussi.
"Nei, jeg vet det," sa Ole Brumm beskjedent.
"Det betyr at han hadde navnet i gullbokstaver over døren og bodde under det."
"Det høres spennende ut," sa Kristoffer Robin.
"Det virkelige spennende er dette," sa Tussi. "Da jeg gikk hjemmefra idag morges, så var huset der. Da jeg kom tilbake, så var det der ikke. Kort og godt: Slett ikke. Det var jo bare huset til Tussi, men det er jo likevel litt underlig."
"Ganger hva?" sukker Brumm til meg.
"Tror du toogtyve er fullstendig bom?"
"Det er akkurat tallet, tror jeg," sier Brumm.
"Den oppgaven der var slett ikke grei, men nå vet vi det," sier kjære gamle Brumm, ja, det sier Brumm til meg.
"Jo," sa Brumm, "jeg sier: Mon tro hva jeg får å spise til frokost? -Hva er det første du sier, Nøff?"
"Jeg sier: Jeg lurer på hvilke spennende ting som kommer til å hende idag," svarte Nøff. Brumm nikket tankefullt.
"Det er omtrent det samme," sa han.
"Ja," sa Nøff. "Sprett er lur."
"Og han har et godt hode," sa Brumm.
"Ja," sa Nøff, "Sprett har et godt hode."
Så ble det stille en lang stund.
"Det er kanskje derfor," sa Brumm, "at han aldri forstår noe som helst."