Det fins mange måter å tjene penger på, som nå ved hjelp av annonsering i avisene, f.eks denne: "Send inn kr. 200,- og lær deg fluebinding."

Mange syntes dette var et godt tilbud og sendte inn 200 kroner.

Noen dager senere kom det brev i postkassa: "Takk for pengene. Glem nå ikke å lære deg fluebinding."

Kristoffer begynte å dra på åra, men interessen for laksefiske bare økte og økte; ja, han hadde fullstendig fiskedilla. Men realist som han var, visste han godt at hans liv her på jorda ikke ville vare evig, og spørsmålet meldte seg stadig oftere: Fins det laksefiske i himmelen?

I lang tif grunnet han på dette og det hele endte med at han besøkte ei kjent spåkone for å få svar. Spåkona studerte krystallkula både lenge og vel, og så sa hun: "Jeg har en god og en dårlig nyhet til deg."

"Javel," svarte Kristoffer. "Hva er den gode nyheten?"

"Det fins flust med gode lakseelver i himmelen."

"Og den dårlige?"

"Du får storlaks førskommende onsdag."

En laksefisker fikk uheldigvis så forferdelig verk i kastearmen og måtte søke lege i stedet for å fiske.

"Det var da voldsomt til verk, da," sa legen. "Har du flere slike?"

"Nei, dette er mine samlede verker," sa laksefiskeren.

En gang han Anders satte ut nattesnører i et vatn, mistet han balansen og gikk hodestups ut av prammen. Og da han kom oppatt, slo han neven i båtripa og ropte til kameraten sin: "Ro innatt, Ola. Her fins fanken itte fisk!"

Johan var slik han helst ville ha all fisken sjøl. Utpå vårparten drev han med ispilking innpå et fjellvatn, og mye fikk han - så mye at han måtte bli kvitt noe på Samvirkelaget.

"Er det itte fælt strevsomt å få høl på isen'a?" spurte handelsmannen.

"Slett itte," svarte Johan. Je bruker jo samme høla som je har brukt før om åra."

En kar jeg kjenner i Nord-Norge har ei fin små-elv på eiendommen sin. Når det er god vannstand, kan han få både sjøørret og smålaks i denne elva. Min venn er småbruker og har både kyr, griser og høns. Følgelig blir det altfor liten tid til fiske, og han leier gjerne ut fiskerettighetene. Ett år var vannføringen uvanlig god, og det var mye fisk i elva. Den var jo som oftest bortleid, men han forbeholdt seg retten til å sikre seg en middag eller tre med bambusen når han hadde tid.

Nå hadde to bykarer leid elva for en uke. Etter at bagasjen var på plass på hotellet, ville de gjerne se litt på elva kvelden før de skulle fiske der. Leiebil ble ordnet, og det gikk ikke lenge før de kunne parkere på gården.

Småbrukeren var akkurat nede ved elva med langbambusen og mark for å ta seg ei panne til kvelds. De to bykarene kom støyende rundt hjørnet på fjøset, fiskeren ble distrahert, marktugga kom for lavt ned i bakslengen - og vips fløy ei høne på den. Høna for over hodet på fiskeren.

Da skreik den ene: "Dæsken, her må det være stor fisk. Så du den strore tørrflua han brukte

Han Johan var ivrig sportsfisker; fra isen la seg til langt utpå vårparten. Gården hans lå passe til ved vannet. Det var slette flatlandet omkring, så vinterstid måtte en mest være lokalkjent for å vite hvor breddene gikk somme steder. Johan hadde ei artid hending med noen bykarer som en dag kom bilende for å pilke. Det var enda det året isen var så tjukk at gjedda ikke fikk åpna kjeften.

Bykara ga seg til å hogge pilkhøl bortetter, men det var som bunnfrosset overalt. De fikk ikke gjennomslag. Johan satt en times tid ved vinduet og glodde på dem, så rusla han ned til dem og sa: "Det er greit at døkk driv og høgg høl åt hesjestaura mine, men nå kan det vel væra nok!"

Saken var at bykara dreiv i harde tak med isborene sine langt inne på kløverenga hans Johan.

Leensmannen hadde fått tips om at det foregikk tjuvfiske, så en dag dro han til skogs der han la seg bak en busk og ventet like ved vannet.

Straks etter kom Petter og slengte snøret utpå. Lensmannen lusket seg fram og gjrde seg streng i målet: "Si meg, Petter, hva er det du bedriver?"

"Nei, goddag, lensmann! Jeg bare lærer marken å svømme."

Han Dag ropte åt'n Truls som sto utpå isen og fiska og spurte om'n hadde fått no'.

"Når je har fått tre til av de fire je står og lurer på, så har je sju," svarte Truls.

En sportsfisker fra byen fikk med seg en aldrende gårdsgutt som kjentmann Straks de var kommet fram til fiskevannet ble drengen satt til å grave etter meitemark, for det var vær for markfiske. Det var ikke så enkelt å finne mark rundt vannet, og drengen strevde så svetten rant. Men han hadde hellet med seg og fant da noen småkryp etter mye leiting.

Men da fiskeren hadde drevet på en stund uten å ha fått fisk, sa han: "Jeg tror nesten vi får gå over til flue, jeg."

"Javel, men da får'u jaggu fange dom sjøl," sa drengen.

Per fikk alltid så overlag stor fisk - det var ikke maken å få for andre. Fangsten hans var ikke til å tru, men likevel var en nødt til å tru, for han brukte alltid vekt - selv om vekta riktignok ikke var godkjent for kjøp og salg, som det heter. Han la, sa han, aldri et gram til det denne vekta viste.

Men så hendte noe som ikke har med fisk og fiske å gjre. Det ble barsel hos grannen. Og nabo'n, en god kompis, kom for å låne fiskevekta, i mangel av spebarnsvekt. Det er jo skikken å veie den nyfødte fortest mulig.

Vekta fikk han, og da han kom tilbake med den og takket pent for lånet, sa barnefaren stolt: "Nå kan du gratulere meg med en sønn på fjorten kilo og sju hekto."

Noen karer satt på bryggekanten og fisket da en av dem var så uheldig å falle utfor. De andre så lenge og vel etter'n, men borte var'n. Da var det en som sa: "Jaggu må det væra fint vann, for nå har'n vært uti i mer enn fem minutter."

Dette hendte for mange år siden.

Den vesle bygda var viden kjent for si flotte lakseelv, og både byfolk og utlendinger var faste gjester i sesongen. Her var mye rart å glo på, slik to bygdekarer gjorde en lørdagskveld for å ha det litt moro.

"Nei, sjå der, du!" sa den ene da ei veldreid jente trippa forbi på høye hæler.

"Ikkje bry dæ," sa den andre. "Ho der er ikkje for landsmenn. Ho held seg berre til dei engelske lakselordane. For dei karane har no slik tohands-stang, veit du."

Nils var ute med robåten sin på pilkefiske. Mens han satt der og rykket i snøret, kjente han et voldsomt napp. En diger torsk kom til syne der nede  dypet.

"Den fisken skal kona mi få til middag, enten hu vil koke eller steike han," mumla Nils for seg selv. Plutselig vrei torsken seg laus fra kroken og forsvant ned i dypet.

"Du forstår nå vel spøk," ropte Nils arg der han stirret ned i sjøen.

Det var en sportsfisker som dreiv med litt heimbrenning på hytta si. Så var det en gang han hadde grådig mye sats stående, men så kvitra en liten fugl om at lensmannen hadde fått tips og hadde tenkt seg en tur innover med det første. Den arme fiskeren visste ikke annen råd enn å tømme satsen i vannet i mørkningen om kvelden. Da han kikka ut på morgenkvisten, lå det død-drukne aurer og fløt utover vannet. Nå fikk fiskeren det travelt. Han samla sammen fisken, rensket og salta ned til rakaure, og fikk tønna full og vel så det.

Samme kveld kom lensmannen, som etter god og gammel skikk ble traktert med kokt aure, så feit at det rant ned gjennom skjegget. Og jo mer han åt, dess mer pratsom ble lensmannen. Men noe ulovlig fant han ike, selv om han senere aldri ville ha noe snakk om den turen.

Noen dager senere ble tønna med rakaure sendt til en fiskehandler i hovedstaden. Bare et par dager senere kom det et brev om at de måtte få tilsendt mer rakaure av samme kvaliteten; den det ikke var behov for dram attåt!

To karer satt ved et vatn og fiska abbor med solide marktugger på kroken. Og det var ikke fritt for at de hadde med seg en klunk, for kosens skyld. Etter noen timer ble stmningen temmelig sløv, men plutselig skreik den ene karen: "Dø, duppen din gikk under, Ola!"

"Gjør ikkno' det. Jeg kjøper en ny en i morra."

I ei lita bygd var det en fjellbonde som var så ille lei av en bymann som maste om å få kjøpt et fiskevatn. Til slutt ønsket bymannen en endelig avgjørelse: Ville han selge vannet eller ville han ikke?

"Nei, selge vatnet vil jeg ikke," sa bonden, "men kjem du att tel sommer'n kan du få drekke deg utørst."

Han hadde fisket hele dagen fra båt, men ikke fått så mye som et skarve napp en gang. Utpå kvelden rodde han like godt mot land, sur i sinn og gram i hu.

Plutselig hoppet en diger ørret opp i båten og ble liggende og sprelle på bunnen. Da ble fiskeren skikkelig forbanna og kasta ørreten uti igjen, mens han skreik: "Når du ike ville bite i hele dag, må du neiggu ikke tru at jeg gir deg gratis skyss!"

En dag je var neri elva og fiska, fekk je bære no' småtteri på et par kilo, så je vart lei hale fiskinga. Men så var det et stryk et støkke nerafor, og der har je sett mye digert i mi tid, så je prøvde et kast før je rusla heim att. Jaggu beit det, gett, straks! Og da je hadde bala med'n et par timer, fekk je'n på land. Men da velte'n en pram som låg der med tre favner ved, og dærmed så skvatt'n over ælva, gett, og gikk tre ælner inn i leirbakken. Og enda sto'n bare inn tel aua!

"Si meg, er det tillatt å fiske her?" spurte en bykar Gamle-Ola.

"Åjoda!" svarte Gamle-Ola.

"Så det er ikke forbundet med lovbrudd å dra opp fisk her, da?"

"Slett itte," sa Gamle-Ola og pattet på snadda. "Det blir et mirakel."

"Jo, jeg hadde sliti mye før jeg fikk storgjedda over ripa. Båten var halvfull av vann mens jeg seig i hop av utmattelse og sovna som en stein. Storgjedda trivdes i bår-akvariet og gytte rogna si i båten. Etterpå så'a seg om etter mat og gikk til åtak på kremmersekken min min. Der hadde jeg noen kilo gjær som gjedda likte svært så godt.

Fiskeyngelen este i været og ble snart like store som mor si. Sjøl våkna jeg igjen da jeg i halvsøvne strevde som verst for å få pusterom og måtte til slutt stupe på hue ut i sjøen for å få luft. Etterpå svømte jeg til land med båten og storfisken på slep," sa'n Gamle-Sjur.

Det var en kar som var så innmari god til å fiske, og skryte kunne han óg. Så var det en dag han kom i prat med han Ola.

"Du Ola," sa'n, "je fiska oppi Storkulpen her om lørdan, og trur du itte je fekk ei gjedde som hadde slukt en hestesko, ei lita ause og en hel del anna småtteri. Det var fangsl, det gett!"

"Ja," svarte'n Ola, "Storkulpen er et godt vatn. Je for min del fekk en rådyrbukk på kroken der en dag, je."

"Å brukte du tel agn, du'a?"

"Jeg brukte kønnband, je," sa'n Ola.

Far og sønn var ofte på fisketur, uten fiskekort (det fins jo noen slike også). Faren hadde innprentet sønnen at hvis de ble overrasket av oppsynet, skulle de bare oppgi falskt navn.

Så gikk det galt en kveld. Faren fikk gjemt seg i krattet, emns sønnen ble tatt på fersken. Mens guttelarven sto der skjelvende og rådvill, ansikt til ansikt med øvrigheta, ropte han inn i krattet: "Du far, ka va det du sa e' sku heite?"

Han Anders var en riktig storskryter og understreket alltid sine kraftsalver med uttrykket: "Og væl så det!"

Men en dag var han uheldig med de vante orda. Han hadde vært oppe i et fjellvatn og fiska ei helg. En kjenning i bygda spurte om han hadde fått noe fisk og om den var svær.

"Jau," svarte Anders, "det var feite, store feska aillt samma, og det gjekk fire på kiloen. Og væl så det."

To karer skrøt av hvor stor fisk de hadde fått.

"Den fisken jeg fikk var så svær at vannstanden sank en halv meter da jeg endelig fikk dratt'n på land."

"Tja, det var jo en svær fisk, det," sa den andre, "men jeg fikk nok en enda større rugg i fjor sommer. Bare bildet av den veide sju kilo."

Gårdbruker og storfisker Sjur var blitt enkemann, og nå hadde han vært på stasjonen for å hente den nye hushjelpa si i den nye bilen sin. Det hadde ikke blitt sagt et ord ennå, men så kommer det fra'n Sjur: "Itte for å skryte, men denna bilen er min, den!"

Snart kommer de så langt at de kan se gården der opp i lia.

"Itte for å skryte, men gar'n er min den!"

Så kommer de til ei bru, der noen karer dreiv å fiska i elva.

"Får'i nån fisk," spør Sjur.

Åjoda, men vi har nå berre fått én forløpig."

Å stor e dæn'a," spør Sjur.

"Tja, på lag med dæ du har i buksa!"

Da han Sjur og jenta hadde kjørt litt til, sier Sjur: Itte for å skryte, men det e vaksin fisk her i elva!"

Totningen Lars sto ute på det store Einavannet og ispilket. Det var 38 graders kulde, men han Lars hadde ikke lue som dekket ørene. Da kommer grannen Tobias forbi.

"Står'u her og fisker uten lue på hue?"

"Ja," sa Lars. "Du har visst ikke hørt om den store ulykken her på Einavannet ifjor?"

Nei, det hadde ikke Tobias hørt om.

"Jo ser'u," sier Lars, "je sto her og fiska akkurat som nå. Da va det også bortimot 40 graders kulde, og je hadde den svære skinnhua mi på hue. Da kom Ola forbi. Han bød meg på en dram, men je hørte det ikke!"

Petter var litt for glad i en dram, og hans to eldste sønner var faren opp av dage, desverre.

En dag dro de ut på et vatn for å prøve fiskelykken. Det ble drammet både titt og ofte, og etter en tid gikk det ikke bedre enn at Petter forsvant over bord i fullo mundur. Sønnene fortsatte imidlertid å fiske som om intet var hendt. Men da han Petter kom opp igjen for tredje gang, blå i trynet, sier den ene sønnen til den andre: "Det var no fælt kor han far vaka i kveld!"

Ola og Jo var småbrukere og ivrige sportsfiskere, og de ville alltid overgå hverandre med skryt. En høst de møttes begynte Ola å fortelle om all den fisken han hadde fått den sommeren; ja, det var så mye at han hadde salta fangsten ned i alle de tønner han eide og hadde.

"Du får nå sende ei tønne tel meg, da. Så slepp je å eta meg ihæl på kjøtt og flæsk," sa Jo.

Sportsfiskere som roter seg borti andres kvinnfolk, slik at det blir resultater av det, bør huske en viktig paragraf i Fiskeriloven som sier: "Den som fisker i ulovlig fiskevatn, skla miste sin redskap."

Det var en kar som var ute på Einavatnet og pilket sammen med kona si. Mannen hadde ikke før fått en abbor av dugelig størrelse, så knakk isen under'n, og der lå han og sprella og baska mens kona med nød og neppe fikk karra seg inn på trygg is. Der sto'a og gaula: "Hjælp! Kom og hjælp oss!"

Da ble mannen arg der han lå: "Høll kjæften din, kjerring! Du må da itte narre flere utpå denna dårlige isen."

En kar sto ute på isen og pilket. Da kom en annen kar som også ville prøve fiskelykken.

"Er det no' særlig fisk her, da?"

"Joa, det er nok en del, men det er så mye vatn på'n."

Folk ute ved Vestfold-kysten undret seg ofte over en kar som dro ut for å fiske uten å ta med seg redskap. Men fisk hadde han alltid med seg hjem igjen.

En dag røpet han hemmeligheten etter mildt press fra en kar i bygda.

"Jo, det har seg slik at jeg er svært glad i skråtobakk og har alltid med meg rikelig av den sorten. Så ankrer jeg opp på en god torskeplass, skjærer tobakken i småbiter og kaster den på sjøen. Straks etter må torsken opp for å spytte, og da klepper jeg den!"

Trond og Pål hadde vært på fisketur, men hadde fått så lite at de syntes det var litt flaut.

"Blir vi spurt, så sier vi at vi har fått mye," foreslo Trond.

"Ja, men da tar vi i så vi er sikre, for nå har vi nok å ta av," svarte Pål.

Ihuga sportsfisker var han, og nå var han innkalt til det militære, der det blant annet ble holdt øvelser i livredning. Intruktøren spurte: "Når du har trukket en opp av vannet; hva er det så det første du gjør?"

"Måler lengden, og er'n for liten, slenger jeg'n uti igjen."

Magnus var ivrig markfisker, og mye fikk han opp, men ofte hendte det også at fisken bare rundspiste marken i stedet for å bite skikkelig. Men Magnus tok dette med humør; eller som han sa: "Jaggu må jeg glise når fisken dukker opp rundt duppen og spør: Har'u ikke mer mark'a, Magnus?"

Presten i bygda var kjent som en ivrig sportsfisker. En dag ble han spurt om han syntes det var synd å fiske om søndagene.

Jeg synes ikke det," svarte presten. "da er det verre med all jugingen om mandagene."

For første gang på det han kunne huske, kunne ikke Sjur bli med på høstjakta. Helsa var for skral, og han skjønte at nå fikk det briste eller bære; nå måtte han oppsøke lege. Koste hva det koste ville.

"Hvor er du sjuk hen, da?" spurte legen.

"Om jeg forteller deg det, slår du av på betalinga da?"

De to karene hadde ligget i dagevis og fisket langt der inne i skogen, da den ene var så uheldig å hogge seg i foten mens han sanka ved. Han hinka hjem til koia, fant fram nål og tråd og begynte å sy igjen såret. Da kommer fiskekompisen inn døra, stirrer og sier: "Sitter du her og har syklubb helt alene?"

Hytteeiren mætte i retten fordi han hadde flyttet grensemerket sitt langt inn på naboens hyttetomt.

"Hvordan kunne du finne på noe sånt?" spurte dommeren.

"Jeg må ha vært gæær'n."

"Da kunne du jo like gjerne ha flyttet grensemerket inn på din egen eiendom?"

"Ånei, så gæær'n var jeg nok ikke!"

En gang så det ut til at Petter skulle ende på sotteseng. Han lå så farlig sjuk at presten ba for ham i kirken en søndag. Men da presten kom kjørende hjemover, fikk han se en kar som drev med å sette garn utpå vannet, og det var noe kjent ved ham. Presten stanset og ventet til Petter kom roende inn, for det var ingen andre enn petter, det.

"Si meg, er det dette du driver med, Petter?" spurte presten. "Og jeg som har bedt for deg i kirken i dag, så syk som du skal være!"

"Var det sånn omtrent for en times tid sea du kom i hau meg?" spurte Petter.

Noe presten bekreftet.

"Da er'u jaggu en kar tel å be, for det var akkurat ved det leite je kjinte meg så ve'onderlig fresk at je måtte ut og sette garna," sa Petter.

Samme presten fikk forresten en gang så innmari lyst på en fisketur sammen med to karer fra bygda. Og det var innpå fjellvatnet han vile.

"Jo, jo," sa Per. "Men prammen er nå både liten og lekk. Men blir vi tre, så blir det nok bruk for tre au.....en tel å ro, en tel å ause og en tel å rope om hjælp!"

Presten resignerte.

Knut hadde ei tann på stift, og han var så innmari glad i nøtter. Så en kveld han satt og hørte på et foredrag i jeger- og fiskerforeningen og åt nøtter som vanlig, gikk det ikke bedre enn at stifttanna løsnet.

Men Knut fikk tak i den i siste liten, pakket den forsiktig inn i et stykke papir og stakk den i lomma. Grytidlig dagen etter oppsøkte han tannlegen, tok den vesle pakken opp av lomma og brettet den ut på tannlegebrettet. Der lå nøtta!"