Fiskekompisene Anton og Lorang satt på brygga og prøvde lykken, som det heter. Men så var Anton så uheldig å miste gebisset. Vannet var klart og de så laustennene på bunnen. Lorang prøvde å hekte dem på kroken, men forgjeves. Da sa Anton: "Du, sett på ei reke. Jeg er så glad i reker."

Han Per som lå ved elva og fiska, måtte en snartur til stasjonsbyen, men var samtidig så uheldig at han fik mageknip. Han stakk innom apotekeren, som spurte om Per hadde lang vei til elvehølen.

"Tja, det kan vel væra en seks kilometers gange."

"Da kan du få dette her," sa apotekeren. "Ta det nå med det samme."

Noen dager etter var Per innom apoteket igjen, og da han fikk øye på apotekeren, sa han: Du skulle ha vøri landmåler, du. Det stemte nøyaktig på et par meter nær."

Laksefisket var i full gang, og bygdas gjestgiveri hadde fullt hus og faderlig mye å gjøre. Derfor ble Ola som bare var unggutten, ansatt som ryddegutt.

Gutten var flink, han, men han hadde den stygge uvanen at han stadig klødde seg bak. En kveld sprakk det for en av gjestene og han spurte arg: "Si meg, har du hmorroider?"

"Et øyeblikk, så skal jeg høre på kjøkkenet," svarte gutten.

Det var pokerlag i hytta etter en lang jaktdag, og han Sjur med glassøyet var også med. Utpå kvelden måtte han tre av på naturens vegne, men før han gik, la han glassøyet på bordet.

"Je trur det er best å holde et auge med potten," sa han.

Jakt og fiske hadde vært hovedinteressen gjennom et langt liv, men vinterstid var han kjent for å lese mye i Bibelen, som liksom fikk mindre og mindre bokstaver jo eldre han ble. En dag stakk han derfor innom bokhandelen og spurte: Unnskyld, De har ike en bibel med grove ord?"

To aldrende jegere klaget over gikta som var så plagsom.

"Je har hørt at katteskinn skal være så bra," sa den ene.

"Jo, je har prøvd det og," svarte den andre, "men je fikk itte ned en beta."

Jakt og fiske kunne han bedre enn de fleste, men såpass som et hår på hue hadde han ikke. Derfor stakk han Ola innom en forretning for naturpreparater en dag han var i byen.

"Ja, her har vi et fantastisk hårvekstmiddel," sa ekspeditøren. "Skal det være ei halv- eller helflaske?"

"Je nøyer meg med ei halv ei, je," sa Ola. "Je liker itte detta moderne, lange håret."

Den vesle guttungen hadde fått tak i en patroneske som far hans uforsiktig nok hadde lagt fra seg på bordet et øyeblikk, og rakk å svelge to patroner.

Faren heiv seg på telefonen og ringte legen, som lovte å komme innom så snart han fikk tid.

"Det kan ikke være farlig, da?" hoiet faren.

"Mnjo," svarte legen, "du får passe på at guttungen ikke sikter på noen."

Forrige gang Kristoffer var hos lege, for flere år siden, var venteværelset fullt av folk. Kontorsøsteren kom ut og spurte vennlig: "Hvem er den neste?"

"Det er meg, det," sa Kristoffer og viftet med armen.

"Hva feiler det deg, da?"

"Jeg har så svinaktig vondt i apparatet."

Det satt flere damer på venteværelset, og stemningen ble ytterst pinelig. Da søsteren kom på tomannshånd med Kristoffer, sa hun: "Det der var vel ikke nødvendig. Du kunne vel sagt at du hadde vondt i armen eller noe lignende?"

Kristoffer ble jo litt skamfull, så neste gang han kom til legen, spurte søster: "Hvordan står det til med deg idag, da?"

"Jo, det er den forbaska armen igjen," svarte Kristoffer. "Det gjør vondt når jeg pisser."

Som ihuga sportsfisker var Kristoffer vel vant med vann i alle fasonger, men nå, utenfor sesongen, følte han seg klein og gikk til legen for en grundig undersøkelse.

Legen sjekket både blodtrykk og senkning og diverse andre saker, uten å finne ut at det var noe galt med pasienten. Kristoffer var på vei ut, da legen ropte ham tilbake: "Vi får vel ta en vannprøve også, kanskje. Du kan tisse i glasset som står i vinduet."

"Herifra?" spurte Kristoffer.

Og så var det han som oppsøkte legen og sa: "Nå må du hjelpe meg, doktor. Det er blitt slik at når jeg våkner om morran, trur jeg at jeg er en jakthund."

"Og hvor lenge ar dette vart, da?" spurte legen.

"Siden jeg var valp."

Han var ihuga isfisker og brukte helst mopeden til og fra vannet. Men en dag var det så bælkaldt at han snudde jakka bak-fram for at vinden skulle bli mindre plagsom.

Så det gikk ikke likere enn at han skar ut i grøfta. Hjelpsomme mennesker stimlet raskt rundt ham. Etter en stund kom ambulansen, og legen spurte: Hvordan står det til med ulykkesfuglen?"

"Joda, han var svært så pigg helt til vi vrei hue hans på plass."

Begge var jegere og sportsfiskere, de var nære naboer.......og stort sett uvenner. Da han Ola en dag banket på døra, lot'n Jens som han ikke var hjemme. Men han Ola ga seg ikke, og til slutt ropte han inn gjennom nøkkelhullet: "Je veit du er inne, for støvla dine står på trammen!"

Da ble han Jens arg innafra døra: "Å, je har nå såpass som to par støvler, je da!"

Noen sportsfiskere på vei til elva støtte på en kar som hogg ved så flisene føyk. De ble stående og se på ham en stund, og så sa en av dem: "Du henger jaggu i som en fjording, du."

"Jo, men så er jeg blakk au," sa vedhogger'n

En sportsfisker på ferie stakk innom stedets landhandel som var av det riktig gammeldagse slaget. Han så seg omkring og sa: "Her dere ikke visst ikke selvbetjening, nei!"

"Joda," sa landhandleren. "Det er det første vesle huset på venstre hånd og med hjerte i døra."

Langs ei velkjent lakseelv i Trøndelag ligger to smågarder ved siden av hverandre, og begge heter Høla. 

Kjerringa på den ene garden er litt stormannsgal (hvis en kan si det om kvinnfolk), så i bygda heter hun bare Sørine Storhøle....et navn hun setter stor pris på.

På en auksjon forleden slo hun til seg et solid kjevle, og da lensmanen skulle skrive navnet hennes i protokollen, slo Sørine i bordet med kjevlet, stirret strengt på lensmannen og sa: "Nå må du væra klar ovet at det e to Høl ved sia tå kverainner og at kjævle e te Storhøle!"

En trekkhundpatrulje slapp opp for melk, og en av karene ringte til en bonde nede i bygda. Joda, melk skulle de nå få så mye de ønsket.

"Ja fint; da sender jeg et hundespann og henter, da."

"Ånei, det er da itte nødvendig. Spann kan dekk da få låne ta meg, det."

En fast sommergjest kom inn  på setra, blid som ei lerke.

"Takk for ifjor sommer, Olga. Men si meg, har du ikke dattera du her i år, da?"

"Nei, va' det lekt. Hu er blitt ansatt som oldemor nede på turisthotellet, hu."

Han Ola skulle på fisketur, men svingte først innom butikken for å kjøpe seg nye støvler. Han forlangte nr. 45, men ekspeditøren så på'n og mente nok at dette var i drøyeste laget. Så han fant fram et par nr.43 og sa: "Disse er det så romslig plass i at du får nedi både tjukke strømper og sokker; ja, til og med innleggssåler. Du kan ikke ha større."

"Det trur jeg nok," sa'n Ola. "Men jeg skulle nå gjerne hatt plass tel beina au!"

Han kom innom Samvirkelaget. Han skulle ha seg ny fiskelue.

"Hva for nummer?" spurte ekspeditøren.

"Nei, det veit je itte, men je har teke med meg hue, om det kan væra tel noen hjælp."

En aldrende jeger sendte et harmdirrende leserbrev til friluftbladet, og i følgebrevet sto det: "Redaktøren må lese gjennom dette før det trykkes, for jeg er ikke noe videre i pornografien."

Ordvekslingen var ganske hard under styremøtet i jeger- og fiskerforeningen, og det gikk ikke bedre enn at han Ola gjentatte ganger kalte formannen for en tosk.

Dette ville ikke formannen ha sittende på seg, og det hele endte i retten, der han Ola ble idømt tusen kroner i bot.

Etterpå kunne ikke formannen dy seg: "Den vart dyr, den tosken, Ola."

"Mjo," sa Ola. "Men jaggu var'n stor au!"

Sjersanten, som også var ivrig i fritiden, ergret seg grenseløst over at en av rekruttene var så klønete til å handtere geværet.

"Jeg vil ikke kalle deg et naut," sa han, "mendet vil jeg si deg, at du bør passe deg for munn- og klovsjuken!"

"Der flaug en faul," sa'n Vesle-Per og glante ut gjennom vinduet i skoletimen. 

"Det var ikke en faul, Per. Det var en fugl," rettet lærerinna.

"Det ligna iallfall på en faul," sa'n Vesle-Per.

"Hvorfor sitter manen din og strekker ut armene sine hele tiden, mens han gliser rått?"

"Jo, enten forteller han om siste fisketuren. Eller så demonstrerer han hvordan jeg parkerer ved fortauskanten."

Den gang mopeden kom til landet, gikk han Sjur til innkjøp av en slik knallert, som denne "køyregreia" ble kalt på folkemunne. Og på den rei han Sjur fram og tilbake til fiskeplassen langt inni skauen hele sommeren lang.

Men utpå høsten var det ikke fritt for at det kunne være temmelig kaldt å sitte på knallerten, så en sur og muggen dag stansa Sjur utafor klesbutikken. Blåfrossen stotret han fram til diskedama: "Nå lyt je ha meg ei varm underbukse, for je frys sånn på knallerten."

I min barndomsdal var det en prest som het Gedde. Han var kjent for å være både morsk og litt grisk. En dag banket en husmann med lua i handa på døra, og frua sjøl lukket opp.

"Je sku så gjinne ha tala litt ve'n åbbor, je."

"Sogneprestens navn er Gedde," sa fruen stramt.

 "Åja, nu huser je det. Unnskyld meg. Je kom bare i hau at det var en slukfisk, je."

Det var bibelhistorie i småskolen, og læreren fortalte: "Og til straff måtte slangen krype på sin buk alle sine dager."

"Åssen gikk'n før det'a, frøken," spurte Vesle-Ola.

En kompis og jeg dro på fisketur langt inn i fjellheimen. Provianten besto blant annet av noe risengryn vi fant innpå seterbua. Utpå natta skulle vi lage velling av gryna, men det viste seg snart at en god del muselort var blanda i gryna.

Men vi var skrubbsultne, og jeg var helt enig med kompisen da han forslo: "Dø, vi sier det er russiner."

Lærerinnen hadde rettet stiler, og så sa hun til han Vesle-Ola som hadde skrevet om fugler og stell av dem: "Du har skrevet fugle-kasser i to ord, med bindestrek imellom. Hvorfor i all verden har du gjort det, både tre og fire ganger?"

"Jo," sa Vesle-Ola. "Det er for at fuggern skal ha noe å kvile seg på."

En jeger nordpå sendte en bunt skinn til en garver han kjente litt fra før, og la ved dette brevet: "Sender deg noen skinn, med hilsen fra min kone til din kone som skal garves."

En engelskmann hadde kommet så aldeles på villstrå i fjellet, men endelig fant han fram til ei lita seter. Engelskmannen var i elendig forfatning, og ikke kunne han gjøre seg forståelig på norsk heller. Men ved tegn og fakter fikk han likevel budeia til å skjønne at han måtte ha mat.

"Å," sa budeia. "Er du skikkelig svolten, så snakker du nok norsk."

Miljødebatten i Stortinget var på sitt heteste, da en representant fra Nord-Norge entret talerstolen og sa: "Herr president! Æ står her som et avløpsrør for det som røre sæ i sportsfeskerans indre!"

Ei kjerring fra Lofoten kom innom herredskassereren og forlangte utbetalt diettpenger for en reise hun hadde gjort som vitne i en sak stedets jeger- og fiskerforening hadde gående.

"Nei diettpænga; ka slags diætt?" spurte kassereren irritert.

"Æ ha no diet ongen min over heile Vestfjord'n," sa kjerringa.

De hadde time i naturvern på skolen og læreren spurte: "Kan du nevne fire rovdyr, Ola?"

"Ei gaupe og tre ulver," svarte Ola.

"Du Per," spurte læreren, "når det sitter tolv fugler på ei grein og far din skyter to av dem, hvor mange sitter igjen da?"

"Ingen."

"Jamen, far din skaut bare to."

"De andre fløy sin vei," svarte Per.

Hu Petra var svært så fornøyd med mannen sin da han ble valgt inn i jeger- og fiskerforeningens styre. Det var et ørlite trinn på karrierestigen, syntes hun vel.

Menførst da mannen hennes året etter ble valgt til foreningens forman, ble hu Petra liksom litt fin på det. Hu ble rent ut sagt litt av ei jåle.

Så hendte det seg slik at den vesle foreningen ventet besøk fra Norges Jeger- og Fiskerforbund. Hu Petra fikk det duabelig travelt. Da hun traff nabokona, ga hu straks beskjed: "Jeg har ikke tid til å snakke med deg. Vi skal ha'n Per Søilen til middag."

"Det var da svært," sa nabokona. "Vi skal bare ha fiskepudding hjemme hos oss. Men med litt reker i sausen, er det liksom litt stas dét også."

Han Halvor har satt fra seg stanga og sitter og filosoferer litt ved elvebredden: "Dersom penger virkelig vokste på trær, ville nok tømmerhoggeryrket raskt komme til heder og verdighet igjen....."

Det var tegnetime, og lærerinna satte ungene til å tegne en mann som gikk langs elva og fisket. Men han Jens nøyde seg med å tegne bare elva, han.

"Men hvor er fiskeren hen, da?" spurte lærereninna.

"Å, han datt uti før jeg fikk tegna'n," svarte Jens.

Han hadde vært på tre ukers grizzlyjakt i Alaska, og da han kom tilbake til Gardermoen, ropte han til flyvertinen: "Please, take that suitcase.....jeg husker ikke hva koffert heter på norsk."

Ikke så helt få norske jegere har i de senere år vært med på pakketur til Alaska for å jakte på Grizzlybjørn. Vel og bra, men glem nå ikke at det også før i tiden fantes nordmenn i Alaska; folk som tok seg jobb som tømmerhoggere, men som samtidig drev jakt, fiske og andre friluftsaktiviteter. Som Teodor Bekken, som nettop hadde kommet hjem igjen etter noen år "over there":

"En dag jeg var på bærtur og hadde lagt igjen børsa hjemme, dukka en rusk av en bamse opp bak et tre. Den satte i et fælandes gaul og kom i fullt firsprang mot meg. Jeg kasta fra meg spannet og så etter fluktmuligheter, men nei. Det ble en voldsom kamp, et basketak mellom bjørn og man, og som bare kunne få ett resultat.....den enes død. Da vi hadde slåss en stund og blodet fløt, mista vi balansen og rulla kast i kast nedover en bratt skråning og stansa ike før vi begge lå ute på et islagt vann. Vi...."

"Men det var nå vel ike islagte van i bærtia," var det en skeptiker som innvendte.

"Sjølsagt ikke," svarte Teodor, "men basketaket hadde vart så lenge at vinteren hadde kommet."

To sportsfiskere, en bergenser og en nodlending, lå inne på vidda. Fisk fikk de, og de skulle så inderlige gjerne forlenge oppholdet, men så var det dette med pengene, da. De var med respekt å melde temmelig blakke.

Derfor sa de øyeblikelig jatakk da de fikk i oppdrag å male en båt i ett av viddevannene. Utpå dagen var nordlending så uheldig at han mistet gebisset i vannet. Det lå dypt der nede og formelig gliste til dem.

Men bergenseren visste råd. Nordlendingen kunne da så gjerne få låne noen laustenner av han, som en slags førstehjelp.

Etter noen dager spurte bergenseren hvordan tennene passet.

"Jotakk, gebisset passer bra, det. Men det er innmari vanskelig å tilpasse seg dialekten."

Det var en gang en gutt som var så glad i å fiske. Han var stadig på farten med stang og snøre. Det likeste han visste var å dra opp en sprellende fjellaure; glinsende feit. En dag på skolen fikk han i oppdrag av læreren å fortelle om Skapelsen. I bøkenes bok sto det omtrent sånn: "Gud skapte Himmel og Jord, og Jorden var øde og mørk, og Guds ånd svevde over vannene..."

Gutten leste slik: ""Gud skapte Himmel og Jord. Jorden var øde og mørk, men det svømte mye feit, fin aure i vannene....."