Den som oppsøker ensomhet kan ei heller klage på den.

Ketil

Jeg ba ikke om å stå alene;
jeg ønsket ikke det.
Men slik ble det.
Ikke alltid styrer man over eget liv.
Min familie og venner står der borte;
ingen røtter er lange nok til kontakt.
Kun visuell kontakt og stemmer gjennom luften.
Men jeg står støtt;
mine røtter er godt plantet i god jord.
Stormer kan få meg til å riste og svaie,
men etter det er over;
står jeg på nytt høyreist der ute på jordet
helt alene.
Ketil

Satt en lørdagskveld alene.

Kjenner hvordan en lengsel blir sterkere og sterkere.
En lengsel etter å holde rundt noen.
En lengsel etter å ha noen i armkroken.
En lengsel etter å ha en kropp å krype inntil.
I slike stunder kan lengselen bli så stor
at det sprenger i brystet og en tåre kommer.
Selvvalgt eller ikke selvvalgt.
Det er likevel ikke enkelt når det sosiale liv uteblir.
Ketil

When the night is calling,

I shut a door and opened a new.

A loneliness appeared,

so strong......I felt down on my knee.

Missing a place to call my own.

It's a long way to go

when tears make me blind.

Ketil

Slites mellom to verdener.

Å være alene er ikke bra for meg.

Faller så fort ned i mørkets dyp;

lengter etter noen å dele min tid med.

Når jeg så har noen å dele tiden med,

er lengslene etter å være alene der.

Å slippe å innordne seg andre.

Bare seg selv å ta vare på.

Utrolig slitsomt til tider.

Ketil

Alt var så enkelt.

Alle og alt gikk din vei.

Ingen bekymringer.......

Verden var så enkel,

trodde du.......

Det du ikke så,

var at du befant deg

inne i den vanskeligste av alle verdener;

din egen verden;

din egen lille boble

og ingen andre var der.

Ketil

Selvmedlidenhet skaper ensomhet. 

Flukt.

Inn i en

virkelighetsfjern

verden.

Alt er så topp.

Paradis.

Endring.

Sceneskifte;

mareritt....Dantes Inferno!

Her kan jeg ikke være.

Ingen fortjener å være

inne her........alene.

Ketil

Noen ganger føles alt så j...... ensomt og tomt. Har da mennesker rundt meg, men bare en som har kommet skikkelig inn.....nesten! Men må være forsiktig, for alt det jeg har på hjertet kan bli for meget for en person.
Liker jeg denne ensomheten og tomheten?
Det er enkelte netter tårene kommer og ønsket om nærmere kontakt dukker opp. Nei, dette er selvmedlidenhet!!
Kanskje det å vandre i sinnet og ute i naturen alene er det beste for meg?

Alene kom jeg inn i denne verden
og alene skal jeg vandre.
Det er to sikre ting jeg vet.
Men jeg trodde.....at det i mellom
ja, det skulle inneholde mere.
At jeg skulle få være en av to.
Prøver gang på gang,
men prøvelsene slår feil.
Dette setter igang tanker;
tanker om: Er jeg feilplassert?
Ketil

Nok en gang alene.
Alt virket så godt,
nesten rosenrødt.
Kjærlige ord ble sagt,
kjærtegn ble utvekslet.
Så skjedde det noe;
ikke vet jeg hva.
Plutselig på et blunk,
var alt over.
Prøvde å sende melding,
ingen svar.
Fikk ikke vite hvorfor.
Det er så vondt.
Det er så vondt å bli alene igjen.
Verre enn forrige gang.
Å sitte nok en gang i ensomhet
ei helg er ikke bra.
Men hva skal man gjøre?

Å være alene uten å være ensom; helt greit.

Å være ensom uten å være alene; akseptabelt.

Slår man sammen diise begrep kan mørket komme.

Vi sier ofte “vi må snakkes” eller “jeg ringer deg”

Jada, høres flott ut det!

Telefonen ligger på bordet, er den uten strøm eller....

Slo noen tall og fikk høre en stemme

og fikk satt en stemme på et ansikt.

Det ble årets fyrverkeri uten annen kostnader enn

                   det telenor skal ha.

Er vi egentlig klar over hvor mye en slik samtale

betyr for enkelte?

Kanskje det betyr......tja,....alt!

Det er bedre med en samtale for mye eller ingen å ringe til!!!

Ketil

Ensomhet kan til tider være vond.

Du gjør og sier dumme ting,

Lurer på om noen ser deg,

vil de prate med deg....

Ensomhet kan være positiv.

Den gir innsikt i ditt indre arbeid.

Hvor viktige vi mennesker er for hverandre.

Maner deg opp til kamp.

Det er ikke her du skal være,

fikk ikke livet for å være ensom.

Ingen har det!

Det er opp til hver enkelt å gjøre noe.

Vit at det er noen der ute,

som har det akkurat som deg;

og de søker den samme kontakt!

Ketil

Kjente en følelse feste sitt grep.

Dukket plutselig opp!

Den var nok ikke ukjent,

for den hadde vært her før;

mange ganger!

Det var på nytt ensomheten som grep tak.

Å være alene går en tid.

Du kjenner... det er på en måte godt.

Men så kommer denne tanken.

Det å føle et annet menneske,

som du kan virkelig ta på.

Ha personen tett inntil sin side.

Jeg snakker ikke om den intime biten,

bare om en nærhet som bare kan oppstå

 mellom riktig gode venner.

Ketil

Noe er i ferd med å skje. Det å være alene er godt, men av og til skulle man ønske...... at det fantes ei hånd å holde i.
Har mange venner på nettet, som jeg kan kalle skikkelige gode venner. Men de er der og ikke i den virkelige verden.
Å ha en som man kan oppsøke, kanskje for at denne vennen trenger meg, eller bare for å nyte et samhold.

Så er man på nytt alene. Ensomheten føles sterkere etter å nytt en tid sammen med en annen, men håpet er fortsatt levende.

Man kan gå alene i skogen, men man føler seg ikke ensom likevel. Det er rett og slett godt å være alene med tankene. Stillhet er noen ganger det beste svar. Ingenting kan bli fullkomment uten ensomheten. Det evige ordet blir hørbart bare i stillheten.
Ordet ensomhet kan være smerten ved å være alene, men også det skjønne ved å være alene.
Man kan velge selv velge å være alene og  at det kjennes behagelig. Ingen maser, tankene kan leve sitt eget liv, kan konsentrere seg om ting og ikke minst det kan slappe av. For meg er det noen ganger medisin.
Alle trenger å være alene noen ganger. Bare 1 time kan gjøre godt. Rense tankene før man begynner på noe nytt.

Når jeg går alene i fjellet, ofte i mange timer uten å treffe mennesker, føler jeg at jeg er fri. Det finnes ikke noe jag eller mas eller fristelser. Ingen bestemmer over meg. Trenger ikke å ta hensyn til noen, unntatt dyrene da.
Står ofte og ser på vannet i tjern og bekker og tenker på hvor likt det er mitt liv.
Vannet er som oftes rolig, det er når jeg har fred i mitt sinn og livet går på skinner. Når jeg ser på bekken og det er mye vann som renner, kommer tankene på at nå går livet i hundrede. Masse å gjøre og man rekker ikke å tenke over ting. Som oftes har bekken et rolig strøk som jeg sammenligner med kvelden og jeg kan tenke over dagen.
Fjellet gir meg også en indre ro. Har ikke lyst til å vende tilbake, men.....
En eller annen har sagt at alle mennesker skulle vært bundet fast til en fjelltopp og tenkt gjennom livet sitt. Helt enig🙂
Jeg føler meg også av og til liten i den mektige norske fjellverden. Tenker på alle de årene det har tatt for å forme den slik jeg opplever den.
La oss ta vare på den.

Som sagt kan også ordet "ensomhet" uttrykke smerte. Ensomme kan vi være selv om vi har både familie og venner rundt oss. Følelsesmessig isolasjon kan oppstå. Vanskelig for å slippe mennesker innenfor det skallet vi omgir oss med. Spesielt innenfor imtimsonen. Dette kan skjules med en falsk selvtillit som vi lett lurer oss selv med. De som kjenner oss godt kan lett gjennomskue dette. 

Kan vi leve uten ensomhet i verden. Noen mennesker har valgt å være ensomme. I fødselen er vi ensomme og i døden er vi ensomme. Ingen kan gå sammen med oss i disse 2 stadiene.
Jeg tror noen mennesker er skapt for å gå alene i den distansen mellom disse 2 stadiene. 
Eller er det helt umulig? 
Synes det er vanskelig å slippe folk innom "muren" selv om man har lyst til det. Kommer til et punkt så stopper det. Tanken på samboerforhold er forlokkende, men når man tenker på hvor nærme man må slippe vekommende inn på seg, så stopper det opp.
Er det derfor at man ikke har venner som kjenner en på alle måter?
Har vel venner, men på en viss avstand.
Kanskje det går an å leve alene(ensom) likevel?
Mange hvis'er og kanskje'er her, men dette er et punkt som er vanskelig å ordlegge seg om.

Ensomheten er universell. Alle opplever den på sin måte, men ingen kan krype inn i et annet menneske for å undersøke hvordan det står til.

Når ensomheten fester sitt grep kan det være vanskelig å komme ut av den. Man glir liksom inn i sin egne lille verden. Prøver å unngå folk man møter, ikke for man er redd, men hva skal man snakke om.
Det blir tyngere å ta kontakt med venner, bruker ikke vennskapet slik det er ment for.
Følelsen av god kjemi mellom to mennesker er til stede, men det er vanskelig. Redselen for å slippe dem for tett innpå ligger i bakhodet.
Dagene passerer slik man velger å ha dem., men er ikke tanken på å ha noen å snakke med tilstede da? Jo, den er nok det, men ......